Denne uka ble vi alle nødt til å gå inn i det mørkeste rommet i norsk rettshistorie siden krigen, som Kristopher Schau skrev om i Morgenbladet forleden. Et møte med en mann som virker uberørt når statsadvokat Inga Bejer Engh leser opp den 18 sider lange tiltalebeslutningen med alle navnene. Alle navnene, en gang til.

Jeg tenker på sønnen til min venninne som kjente flere på Utøya, og som sto gråtkvalt og blek utafor domkirken i fjor sommer. Han knuget en rose i den ene hånda og holdt rundt skulderen til kjæresten sin med den andre. 18 år gammel lærte han på ubarmhjertig vis at politisk engasjement kan koste menneskeliv. Vi voksne måtte fortvilt erkjenne at vi ikke alltid kan beskytte barn og ungdom mot ondskap. Hvordan de pårørende føler rundt dette, går knapt an å forestille seg.

Anders Behring Breivik er to måneder yngre enn meg selv. Det er en person fra min generasjon som har gjort disse forferdelige tingene, og det går ikke an å distansere seg fra det. Jeg spør, uten å finne svar: Hvorfor? Hva har skjedd med retningen i et menneskes liv som gjør at noen med relativt like muligheter og rettigheter enten ender opp som avisspaltist eller som massemorder og terrorist?

Forskjellen på dagene etter terrorhandlingene og nå, er at tida har leget noen sår og sløvet desto flere sanser. Hvorfor-spørsmålet har fått hvile en stund. Det åpner opp for komfortable autopilottanker - å bare avskrive mannen som en galning, et ikke-menneske, utdefinert fra ethvert fellesskap med oss. Effekten viste seg få timer etter rettsforhandlingenes start. Den danske politikeren Naser Khader skrev på sin Facebook-side at han «brakk seg» av «Brekke-vik». Uttalelsen ble besvart av folk som tok til orde for tortur og dødsstraff. Nakkeskudd, elektrisk stol, drukning, kvelning. Folk ville ikke se, ikke høre, ikke ha en rettferdig rettergang. De ville møte ondt med ondt.

Breivik kan bringe fram det verste i oss alle. Og det er det han vil. Men det skal han ikke få lov til. Selv i det mørkeste rommet gjelder grunnleggende rettsprinsipper og anstendighet. Å sparke meddommer Thomas Indrebø var derfor helt riktig. Rettsstaten kan ikke vakle nå. Slik taper Breivik, og slik vinner menneskeverdet.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 20. april 2012.

De seneste årene har mediene satt økt fokus på voldtekt. Medieinteressen er positiv, fordi den skaper debatt og bevissthet om et alvorlig samfunnsproblem som angår oss alle. Voldtekt setter dype spor i måten menn og kvinner omgås hverandre på og tvinger oss til å fundere over eksistensielle spørsmål om frihet, trygghet og tillit.

Feil fremstilling
Dessverre spiller ikke alltid mediene den rollen de bør med tanke på å sikre en nyansert debatt og fremme folkeopplysning. Et eksempel er Inge D. Hanssens kommentar i Aftenposten 19. mars om en voldtektssak (en såkalt sovevoldtekt) der det nylig ble avsagt frifinnende dom. Innlegget har dessverre en unyansert og tidvis feilaktig saksfremstilling. Dette vet jeg, fordi jeg i forbindelse med et bokprosjekt om voldtekt var til stede i begge rettsrunder og kjenner saken godt.
Det er feil at bevisbildet har vært glassklart fra begynnelsen. I så fall hadde ikke juryen svart ja på skyldspørsmålet i lagretten. Hanssen argumenterer for at saken aldri burde vært anmeldt og ikke hadde noe å gjøre i en norsk domstol. Han går også langt i å antyde at politiet gjorde en riktig vurdering da de nølte med å sette i gang etterforskning. Denne nølingen kan ikke uten videre tolkes i retning av at politiet hadde en formening om skyld eller uskyld, men er heller et uttrykk for kapasitetsproblemer.

Hanssens skråsikre konklusjoner hviler på et svært tynt kildegrunnlag. Selv var Hanssen ikke til stede under rettsforhandlingene og har hverken konsultert statsadvokat, bistandsadvokat eller fornærmede i saken. I innlegget gjengir han dessuten innholdet i forsvarers prosedyre nesten ordrett. På et tidlig tidspunkt engasjerte Hanssen seg i saken og skrev at tingrettsdommen burde blitt pensum for jusstudenter. I den avsluttende rettsrunden ble dette avisinnlegget lest høyt av forsvarer. Hvilke forutsetninger har han for å være sannhetsvitne i en sak han ikke har overværet? Det spørs om båndene mellom forsvarer og en av landets fremste rettskommentatorer er vel intimt.

Mangelfull etterforskning
Jeg har fordypet meg i sakens rettsdokumenter, intervjuet flere av rettens aktører og mener å ha gode forutsetninger for å uttale meg om bevisbildet. Det stemmer at begge parter i saken ble utsatt for en urimelig belastning i de tre årene saken sirkulerte i systemet. Etterforskningen har, som forsvarer påpekte i retten, vært mangelfull og slurvete. Det tok for eksempel et helt år før et nøkkelvitne, som skal ha sett den angivelige voldtekten, ble avhørt. Det ga et dårligere utgangspunkt for en rettferdig rettergang som er en grunnleggende menneskerettighet. Partene kunne heller ikke gå videre med livene sine mens saken pågikk. Det er imidlertid ikke bistandsadvokaten og påtalemyndigheten som kan klandres for dette, men politiet som ikke etterforsker slike voldtektssaker skikkelig. Ingen andre forbrytelser har så lang saksbehandlingstid.

Ikke gråsoner
Saker om nachspiel- og sovevoldtekter blir i mediene og i retten ofte beskrevet som «kommunikasjonssvikt», også der det ut fra sakens fakta er meningsløst å snakke om de populære «gråsonene», og det subjektive skyldkravet er mer enn sannsynliggjort. Mediene har en viktig rolle å spille i hvordan slike saker vinkles, og her er det et forbedringspotensial. Nyhetssaker om voldtekt og seksuelle overgrep vektlegger ofte det sensasjonelle. Overfallsvoldtektene troner på en ubestridt førsteplass, selv om de bare utgjør et fåtall av det totale antallet voldtekter. Det sås til stadighet tvil om straffverdigheten til saker der fornærmede og tiltalte kjenner hverandre. Dette kan bidra til at noen ofre betraktes som annenrangs, samt til tilnærmet straffrihet for tiltalte i slike voldtektssaker.

Skittentøyvask
I løpet av arbeidet med før omtalte bok har jeg det siste halvannet året sittet på tilskuerbenken i flere voldtektssaker. Bildet som tegner seg er flertydig. Generelt gjør rettens aktører en anstendig jobb. Både forsvarere og påtalemyndigheten utviser et stort engasjement og gjør sitt ytterste for å belyse saker så bredt som mulig. Mitt inntrykk er at faren for justismord i voldtektssaker er lav. Derimot kan det iblant se ut som om ofrenes rettssikkerhet lider overlast. Det har vært sjokkerende å se hvor nærgående spørsmål ofrene får om deres sexliv, alkoholvaner og personlige moral. Det er særlig prostituerte og fornærmede i sove- eller nachspielvoldtekter som får gjennomgå. De mest sårbare gruppene blir de «uverdige ofrene». Dette er sider ved det norske rettsvesenet som offentligheten stort sett er uvitende om. Til tider bærer rettssakene preg av å være en offentlig skittentøyvask, heller enn en nøktern gjennomgang av objektive bevis. Når skittentøyvasken pågår parallelt i mediene forsterkes myter om hva som er en «riktig» voldtekt.

Mediemakt
Nyhetsjournalister og kommentatorer sitter på en betydelig makt. Med makt følger ansvar. Det betyr naturligvis ikke at man ukritisk skal fronte ofrenes og påtalemyndighetens versjon, men at dekningen av seksualforbrytelser må bli mer balansert. Å intervjue flere kilder – ikke bare de mest spissformulerte – er et minimumskrav. Voldtektene som begås i nære relasjoner, der det er rus involvert eller der voldsbruken ikke er så ekstrem, bør ikke vurderes etter samme kriterier som overfallsvoldtekter. Endelig bør rettskommentatorer være forsiktige med bastante konklusjoner om enkeltsaker.

Min egen forskning på hvordan amerikanske medier dekker voldtekt viser at det kan være en stor tilleggsbelastning for både fornærmede og tiltalte å oppleve at mediene setter seg til doms over dem. Ikke sjelden griper mediene inn i rettsprosessen og påvirker utfallet. Det vil være uheldig om norsk kriminaljournalistikk går i denne retningen. Voldtektsmyter kan føre til at «uverdige» voldtektsofre nøler med å anmelde og at skyldige overgripere går fri. Det er et menneskerettighetsproblem mediene ikke kan ha på samvittigheten.

Publisert i Aftenposten den 24. mars 2012.

I går trådte norske myndigheters returavtale med Etiopia i kraft. Amnesty International frykter at sårbare grupper risikerer tortur, vilkårlige arrestasjoner og andre menneskerettighetsbrudd. Allerede i fjor advarte organisasjonen om en økning av politisk forfølgelse og knebling av ytringsfriheten av opposisjonen i landet. I tillegg innebærer returavtalen at flere barnefamilier skilles fra hverandre.

Som alltid er barn og unge kvinner blant de svakeste i en slik situasjon. Da også her. I 2010 ble en ung etiopisk kvinne voldtatt og mishandlet av en annen beboer på Sandmoen asylmottak i Trondheim. Av dommen fra Frostating lagmannsrett framgår det at voldtekten var svært brutal. Kvinnen, som var omskåret, var jomfru og fikk alvorlige fysiske og psykiske skader. Da dommen falt i november i fjor var kvinnen fremdeles under behandling i distriktspsykiatrien og det var på daværende tidspunkt ikke kjent hvor lenge behandlingen skulle pågå for å få framgang. Snart skal hun sendes tilbake til Etiopia.

En slik tvangsretur kan være på kant med Norges menneskerettslige forpliktelser til å forebygge, etterforske og straffe vold mot kvinner, samt å sikre voldtektsofre nødvendig oppreisning.

Ifølge FNs Befolkningsfond (UNFPA) er kjønnsbasert vold svært utbredt i landet. Det offentlige hjelpeapparatet er svakt og mange kvinner vet ikke hvor de skal gå for å få psykologisk oppfølging. I et land der voldtatte kvinner tvinges til å gifte seg med sine overgripere, og der den kulturelle aksepten for slik vold er stor, kan tvangsreturnerte flyktninger som kvinnen her ikke forvente mye støtte. Å sende en kvinne tilbake til et land som Etiopia i en slik situasjon er uforsvarlig og grenser til offentlig omsorgssvikt.

Tvangsreturene skjer samtidig som situasjonen på Afrikas horn er svært spent, og etter at FN sikkerhetsråd nylig opptrappet sin innsats mot Al-Shabab til 17.000 soldater i Amisoms fredsbevarende styrker, ifølge BBC. Økt regional uro kan samtidig svekke statens kapasitet til å ta vare på samfunnets svakeste.

Tvangsreturer til en slik virkelighet er ikke i tråd med en human asylpolitikk. Norske myndigheter bør på ny vurdere beskyttelsesbehovet til utsatte grupper.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 16. mars 2012.

Av: Anja Emilie Kruse og Anne Bitsch

– Jeg tror enkelte menn føler at hver kveld burde ende med puling. Kvinner tenker ikke nødvendigvis det. Det kan godt være hun blir overrasket når han plutselig drar ut pikken og er i ferd med å dytte den inn i henne og at det ikke var det hun hadde tenkt seg i det hele tatt. Det er da hun sier nei. Men jeg syns det er altfor sent å si at «nei betyr nei». Jeg beklager, men jeg syns det er for sent til å kunne ta den saken til retten, sier den amerikanske journalisten og forfatteren Susan Brownmiller, som har skrevet en av de til dags dato mest banebrytende bøkene om voldtekt, Against Our Will: Men, Women and Rape fra 1975. Hun mener at kvinner er  naive og må bli mer bevisste, litt smartere.  – Selv om nei betyr nei når som helst i det seksuelle møtet, vil du ikke være i stand til å bevise noen voldtekt dersom du er i seng med noen og du plutselig ikke liker retningen ting tar. Det er for sent å bestemme seg for at du ikke vil være i den situasjonen, sier hun.

Konkurransemenneske
Vi treffer den 77-år gamle Susan Brownmiller i hennes penthouseleilighet i Greenwich Village. Her har hun bodd siden 1978, på den tiden da man fremdeles pakket kjøtt i Meatpacking District som ligger like ved. Nå er området et av New Yorks mest trendy. Slakterhusene har blitt presset ut av overprisede fabrikklokaler, og grasiøse modeller og utelivsbaroner har erstattet kjøttkroker og industri.

Noen ting har imidlertid ikke endret seg. Som denne lille kjederøykende dama som fremdeles smeller til med skarpe uttalelser om feministiske tilbakeslag i USA og venstresidens historiske svik i voldtektspolitikken, og som forøvrig omtaler seg selv som et «innbitt konkurransemenneske». Med jevne mellomrom unnskylder seg og går inn på soverommet for å sjekke stillingen på US Open. Hun sier spøkefullt at hun trodde vi var gale da vi ba henne om et intervju samtidig som  tennisturneringen skulle gå av stabelen.

Det er nå 37 år siden boka Against Our Will kom ut. Boka er en feministisk bestselger og har blitt stående som en klassiker i voldtektslitteraturen.  I 1995 endte boka på New York Public Librarys liste over de hundre viktigste bøkene i det tjuende århundre.

Brownmiller satte voldtekt på den politiske agendaen på et tidspunkt i amerikansk historie da voldtekt innenfor ekteskapet fremdeles ikke var kriminalisert, og det ennå ikke var lover som forbød utspørring i retten om voldtektsofres seksuelle rulleblad, eller offentliggjøring av navn på personen som anmelder voldtekt. I boka skriver hun: «Voldtekt er en bevisst avskrekkingsprosess, verken mer eller mindre, og ved hjelp av denne trusselen holder samtlige menn samtlige kvinner i en tilstand av frykt», og hun hevder videre at «mannens oppdagelse av at han kunne bruke sitt kjønnsorgan som et fryktinngytende våpen, må ha vært en av de viktigste oppdagelser i førhistorisk tid, på lik linje med oppdagelsen av ilden og av den første primitive steinøksen.» I Against Our Will gir Brownmiller en gjennomgang av hvordan voldtekt historisk sett har blitt definert av menn og tar til orde for at kvinner «slår tilbake», så vel mot det patriarkalske systemet som ved å lære seg å slåss. 1

Brownmiller mener at alle voldtekter er planlagte og at voldtekt som forbrytelse kan sammenlignes med tyveri der en kvinne frarøves noe hun eier. I boka fra 1975 skriver hun at dersom den første voldtekten i historien var et resultat av tilfeldigheter, så må den neste ha vært planlagt. I intervjuet med Fett legger hun til at mannlig kjønnsdrift også spiller en rolle for å forstå voldtekt.
– Jeg tror den mannlige kjønnsdriften rent hormonelt er mye sterkere enn den kvinnelige. Aggresjon ligger nedfelt i den mannlige psyken på en annen måte enn i den kvinnelige.

Feministisk pokerkveld
Brownmiller tilhører den radikalfeministiske kvinnebevegelsen som så dagens lys på begynnelsen av 1970-tallet. De opererte i et utfordrende politisk landskap, der spørsmål om vold mot kvinner var marginaliserte fenomener som ble møtt med skuldertrekk av mange, både vanlige folk og politikere. Brownmiller er ikke beskjeden og gir kvinnebevegelsen all ære for at voldtekt overhodet kom til debatt.  – Før kvinnebevegelsen tok tak i voldtekt, var dette ikke et sentralt politisk tema for noen, og definitivt ikke en del av en bredere analyse av kvinneundertrykking. Vi oppdaget voldtekt som kvinnepolitisk problem.

Brownmiller minnes den unike enheten og styrken som preget den tidlige amerikanske kvinnebevegelsen. – Det er sjeldne øyeblikk i historien, at kvinner slår seg sammen og diskuterer kvinnespørsmål. Det var nettopp det vi mente, at kvinner er én gruppe som må stå sammen, sier forfatteren som med jevne mellomrom samler nye og gamle feministiske kolleger til middag og poker i leiligheten sin. For som Susan uttalte til New York Times i 2000: «Hvorfor skal dette være mennenes spill?»2

Idéen til feministiske pokerkvelder kom i 1989 etter at hun som journalist hadde dekket en rettssak, og Brownmiller så hvordan menn i mørke dresser samlet seg i pausene til pokerspill. Konkurransemennesket Brownmiller ville være med i klubben og slå mennene på hjemmebane. 23 år senere er penthouseleiligheten i Jane Street fremdeles tåkelagt av røyk, fylt av latter, knipsing av nickels og dimes og matspleiselag.

Kamp om definisjoner 
 
Troen på at kvinner på tross av ulike sosiale, kulturelle og klassemessige skiller kan forenes om én felles sak er kjernen i kritikken som radikalfeminister har blitt møtt med i alle år. I USA kom det til store konflikter mellom hvite og svarte feminister, hvor de sistnevnte mente at de førstes analyse av undertrykking var for snever og ikke føltes relevant for andre enn de hvite feministene. Å fokusere utelukkende på seksuelle overgrep uten å ta i betraktning fattigdom, maktrelasjoner mellom svarte og hvite og økt arbeidsledighet, skaper grobunn for rasisme og gjorde hvit feminisme irrelevant, hevdet Alison Edwards i en kommentar til Against Our Will i 1976. 3 Hvordan vurderer veteranen denne kritikken mange år og flåsete feilsiteringer senere? Ser hun noe behov for å revidere den 37 år gamle teorien om makt og voldtekt?

– Nei. Til dags dato har jeg ikke lest noen bidrag til voldtektsdebatten som ikke bekrefter det som sto i boka mi fra 1975, sier Brownmiller selvsikkert.

I tillegg til den konstante kampen for å bli hørt i samtidens politiske debatt i tiårene som fulgte var kvinnebevegelsen også åsted for interne stridigheter. Når Brownmiller i dag ser tilbake på de intense søtti- og åttiårene forteller hun om en tid der konkurranse og konflikt preget feministenes hverdag, også når det gjaldt teoriutvikling. Mange på den gamle, amerikanske venstresiden ville helst ikke ta i voldtekt som et politisk spørsmål. Når de endelig gjorde det, sto de – og da særlig kommunistene – på feil side, i følge Brownmiller. Siden falske voldtektsanklager mot svarte menn var vanlig i slavetidens USA, og typisk medførte lynching og dødsstraff, var det viktig for venstresiden å kjempe disse mennenes sak, også etter slaveriets opphør. Mange har stått på barrikadene for å få frigitt svarte, dømte voldtektsmenn.

–Da jeg holdt foredrag på universitetene, dukket det stadig opp gamle venstresidefolk som prøvde å avspore foredragene. De mente at hvite kvinner kom med falske voldtektsanklager mot svarte menn, sier Brownmiller. Hun tror at kvinnebevegelsens budskap var for skremmende for mange og at venstresiden var bekymret for at kampsaker som de så på som viktigere, som Vietnamkrigen og fattigdommen i svarte ghettoer, ville komme i bakgrunnen.

Akademisk avsporing
Som om uenighetene med venstresiden ikke var nok, begynte den feministiske enheten også å smuldre opp etter hvert som det ble klart at forskjellene mellom kjønnene er mindre enn på tvers av kjønnene. Lesbiske kvinner følte seg ikke hjemme i diskusjoner om menn som ikke tok sin andel av husarbeidet, mens svarte kvinner trengte sterke familiebånd som en «buffer» i et sterkt klassedelt og rasistisk samfunn. Så kom 1990-tallet, og poststrukturalismen gjorde sitt inntog i feministisk teoriutvikling. Da ble idéen om at kvinner som gruppe har felles interesser med ett utfordret.

Ifølge Brownmiller ble dette fatalt for bevegelsens fortsatte eksistens og hun sier hun ikke skjønner hvorfor den ene dissidenten etter den andre forlot fellesskapsprosjektet. Bare ordet «post-strukturalisme» skaper fysisk ubehag når vi tar det opp med henne. –Dere visste at det der kom til å provosere meg! Det var øyeblikk i kvinnebevegelsens historie da kvinner kom inn og hevdet at vi ikke kunne diskutere kvinnespørsmål dersom vi ikke forsto Foucault og Lacan. Jeg skjønte ikke hvilken planet de kom fra.

Brownmiller mener denne utviklingen slo sprekker i ideen om at kvinner kan stå side om side i en felles kamp og legger ikke skjul på at hun syns feministisk teoriutvikling etter 1990, intellektuelt og aktivistisk, er en avsporing. Den akademiske feminismens sofistikasjon og politiske korrekthet syns hun er kjedelig. – Jeg tror det antakelig var vår manglende politiske sofistikasjon som gjorde kvinnebevegelsen så suksessfull i USA.

1970- og 1980-tallets konfliktlinjer har preget hele den vestlige verdens kvinnebevegelse helt opp til vår tid. En annen av disse konfliktlinjene gikk på at radikalfeministene ble anklaget for å være sex-negative. Man hevdet at radikalfeministene manglet tiltro til mulighetene for gjensidig og nytelsesfull seksualitet – hos folk generelt og hos menn i særdeleshet.

«Ja betyr ja»
Det er langt mellom penthouseleiligheten i Greenwich Village og den smårufsete Diesel Café i Boston der vi treffer den nybakte forfatteren og feministen Jaclyn Friedman – ikke bare målt i kilometer, men også i grad av uenighet. I fjor kom hun ut med boka What You Really, Really Want. The Smart Girl’s Shame-free Guide to Sex and Safety der hun tar til orde for «entusiastisk og samtykkende sex». Hun beskriver rammeverket slik:
–Entusiastisk samtykke er et prinsipp som sier at selv om «nei betyr nei» er viktig – hvis en sexpartner sier nei, er du nødt til å stoppe – så er det ikke nok. For å sikre samtykke og forebygge seksuell vold, må alle, uavhengig av kjønn, forsikre seg om at deres partner er entusiastiske deltakere i det som foregår. Entusiastisk samtykke fordrer at sexpartnere har en pågående kommunikasjon med hverandre. Det betyr ikke at du må ha en signert kontrakt for å kunne røre mitt høyre bryst. Det betyr at du må være oppmerksom på hvorvidt jeg er med på det som skjer eller ikke når du beveger hånden din mot mitt høyre bryst, og hvis du ikke vet om jeg er med på det eller ikke, må du spørre. 4

Friedman er ikke begeistret for det hun kaller «one size-fits-none»-løsninger. –  Kvinner trenger verktøy, ikke regler, sier hun. Verktøyene – som man finner flere av i boka – skal både ruste kvinner til å vurdere potensiell risiko og erfare seksuell glede. På egne premisser. Uansett om man liker å ha mye eller lite sex, trenger alle mennesker et rom hvor man kan få være seg selv, som et sammensatt, søkende og tidvis inkonsekvent vesen.

Jaclyn Friedman har markert seg som en profilert blogger og kommentator i kjønnsspørsmål i USA, og har sammen med kollegaen Jessica Valenti vært redaktører for antologien Yes Means Yes. Visions Of Female Sexual Power And A World Without Rape. Boka handler om media, religiøs konservatisme, pornografi og rasistiske stereotypier om afro-amerikanske kvinners seksualitet.
Den nye generasjonens radikalfeministiske forgjengere satte for 30-40 år siden sin ære i å si «nei betyr nei», og at alt som skjer etter et nei er en voldtekt. Friedman og Valentis generasjon antivoldtektsaktivister tilslutter seg dette, men de vil gå enda lenger. Med slagordet «ja betyr ja» har kvinner som Friedman og Valenti gitt amerikansk seksualpolitikk på 2000-tallet en ny vri. De ønsker seg et samfunn med fri og leken seksualitet som er basert på samtykke og gjensidig respekt. Begrepet «entusiastisk samtykke» representerer på mange måter en motpol til radikalfeministiske perspektiver på sex.

–Jeg mener at den forrige generasjonen av antivoldtektsaktivister ikke var spesielt fokusert på nytelse, og iblant fikk man en følelse av at de tok fra en alt det morsomme leketøyet. Du burde ikke gå ut og drikke alkohol, du burde ikke gå for utfordrende kledd og så videre. Flinke piker gjør ikke slik, flinke gutter gjør ikke sånn. Det handlet mye om hva man ikke fikk gjøre. Men «ja betyr ja» skaper en verden der vi har rett til nytelse som samtidig er fri for vold», sier Friedman til Fett.

Teksten er en forkortet versjon av en artikkel i det feministiske tidsskriftet Fett (1/2012) som fås kjøpt i utvalgte Narvesen-butikker, Akademika og Tronsmo Bokhandel i Oslo. Bestill abonnement her.

Anja Emilie Kruse utdanner seg til kriminolog og Anne Bitsch er utdannet samfunnsgeograf. De mottok støtte fra stiftelsen Fritt Ord for å skrive denne reportasjen.

Kilder

1. Brownmiller, Susan: Voldtekt: Myter og fakta. Oslo: Gyldendal forlag. 1977. Side 15.

2. Richardson, Lynda: The Poker Night Mystique; Veterans of Feminist Movement Meet to Raise Bets, Not Consciousness. New York Times (10/2-2010)
http://www.nytimes.com/2000/02/10/nyregion/poker-night-mystique-veterans-feminist-movement-meet-raise-bets-not.html?pagewanted=all&src=pm

3. Edwards, Alison: Racism, Rape and the White Women’s Movement. Chicago: Sojourner Truth Organization. 1979.

4.  Friedman, Jaclyn: The (Nonexistent) Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Consequences of Enthusiastic Consent.    (3/1-2011): http://yesmeansyesblog.wordpress.com/2011/01/03/the-nonexistent-terrible-horrible-no-good-very-bad-consequences-of-enthusiastic-consent/
(more…)

Statsadvokat ved Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Hugo Henstein, gikk søndag ut i VG og tok til orde for straffereduksjon i såkalte sovevoldtektssaker. Han mener det subjektive skyldkravet er svakere når en person har sex med en annen person mot dets vilje dersom vedkommende sover, er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg samleie. Statsadvokaten kaller det ”å ta seg til rette”. Han viser også til at juryer nøler med å dømme slike saker som voldtekt fordi det ikke brukes mye vold. Uttalelsen bunner i forestillingen om den forvirrede voldtektsmann som ikke tenker klart når alkoholen flyter.

Det er ikke første gang vi ser det. I forbindelse med utgivelsen av Oslo-politiets voldtektsrapport i fjor gikk leder for seksjon for volds- og seksualforbrytelser, Hanne Kristin Rohde, ut og sa at vi må vite mer om hvorfor gutter og menn ”plutselig” ender med å voldta uten å ville det. Gjennomlesning av dommer for grovt uaktsom voldtekt viser at flere sovevoldtekter fortolkes som pur misforståelse.

FNs Kvinnekomité har tidligere uttrykt bekymring for det høye antallet henleggelser og ditto lave domfellelser i voldtektssaker. At lovens voktere til stadighet legger ansvaret for sin egen utilstrekkelighet over på voldtektsofre er alvorlig.

Men det finnes råd. I fjor utga den amerikanske forfatteren Jaclyn Friedman boka What you really, really want – A smart girl’s guide to sex and safety. Hun tar til orde for en seksualetikk som bygger på ”entusiastisk samtykke”, det vil si at man som sexpartner tar seg bryet med å finne ut hva man selv og den andre liker. Da jeg traff Friedman i Boston i september sa hun: ”Det handler om å skape en kultur der voldtektsmennene skiller seg ut, og blir lettere å håndtere. Akkurat nå gjemmer de seg bak alt vår kulturelle vås om sex: At jenter generelt ikke er begeistret for sex, eller at de er pornostjerner som alltid ønsker det.” En kvinne som flørter sier ikke automatisk ja til sex. Fravær av et nei gir ikke carte blanche til å dure i vei.

Boka inneholder praktiske øvelser til hvordan man kan finne ut hva man liker, få bedre kommunikasjon med sine sexpartnere og hvordan man kan beregne risiko. Rådene er obligatorisk lesning for alle som driver med voldtektsforebyggende arbeid og skal hegne om den allmenne rettsfølelsen. Jeg håper Henstein og Rohde vil ha glede av å lese eksemplarene som de snart mottar i posten.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 17. februar 2012.

The New Year was kick-started by a historic event when the Obama-administration on January 6th decided to change FBIs definition of rape. The definition, which has been unchanged since 1929, has caused a tremendous under reporting of rape. The reason is that rape until then was narrowly defined as “the carnal knowledge of [raping] a female forcibly and against her will”. In practice, a definition like that outnumbers rape committed against men, forced oral or anal intercourse and sex obtained with lack of consent and a considerable amount of use of violence and force.

In social media, people expressed happiness when it became clear that the eight months long campaign “Rape is Rape” led by Ms. Majority Foundation and Ms. Magazine, finally gave results. American feminists have fought a long and tiresome battle on behalf of rape victims many consider second-class. Among those is one of Ms. Magazine’s female readers – we can call her «Lucy» - who was raped anally by a friend with whom she had previously had a sexual relationship. She got badly injured during the assault and sought medical care. However, when the case went public, no help was to be obtained neither from the university where she studied, nor the legal system. An Assistant District Attorney (DA) told her not to press charges. The DA also claimed that cases like that would not be considered “rape” because it was anal, and that they would be lucky if they even succeeded in charging him with a misdemeanor.

According to Human Rights Watch (2001), more than 140.000 inmates in American prisons have been raped, many of them are men. Rape is used to discipline and demarcates a person’s position within the hierarchy. For some entering into sexual relations with other inmates and prison guards, becomes a strategy of sheer survival. In the U.S, there is close to impunity for crimes like this. They do not figure in the statistics – hence they too become invisible in the public conscience.

Today many states have a penal code where coerced anal and oral sex is considered to be rape, but «Lucy’s» case is evident of the signaling power behind FBIs definition. Inasmuch as definitions carries with them norms and values, they too draw the boundaries between worthy and unworthy victims.

It is a pleasure to see that President Obama and FBI Director Robert Mueller have taken these steps and showed that it is indeed possible to change outdated convictions about sexuality and violence. However, the U.S is still among the few UN member states that have failed to ratify The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (CEDAW) and its optional protocol. There is a long way to go before American men and women who are exposed to gender based violence will get justice.

Published in the column «Radical Voices» in the Norwegian newspaper Dagsavisen on January 20th 2012.

Det nye året ble kickstartet av en historisk begivenhet da Obama-administrasjonen den 6. januar besluttet å endre FBIs definisjon av voldtekt. Definisjonen har stått uendret siden 1929 og har vært årsak til en voldsom underrapportering av voldtekt. Grunnen er at voldtekt fram til da bare var definert som «tvungen voldtekt av en kvinne mot hennes vilje».  Med en slik snever definisjon faller mange seksuelle overgrep ut av regnestykket, for eksempel voldtekt av menn, tvungen oral- og analsex, samt voldtekter der det ikke brukes mye vold.

Det var jubel i sosiale medier da det ble klart at Ms. Majority Foundation og Ms. Magazines åtte måneder lange kampanje «Rape is rape» endelig hadde gitt resultater. Amerikanske feminister har ført en lang og seig kamp for å få anerkjent ofre som mange betrakter som annenrangs. Blant dem er en av Ms. Magazines kvinnelige lesere – vi kan kalle henne «Lucy» – som ble voldtatt analt av en kompis hun tidligere hadde hatt et seksuelt forhold til. Hun fikk sterke blødninger og oppsøkte medisinsk hjelp. Da saken ble kjent, var det ingen hjelp å få, verken på universitetet eller i rettssystemet. «Lucy» fikk beskjed fra den offentlige påtalemyndighet i delstaten om at tvungen analsex ikke ga grunnlag for å reise siktelse for voldtekt.

Ifølge Human Rights Watch (2001) er mer enn 140.000 fanger i amerikanske fengsler blitt voldtatt, mange av dem menn. Voldtekt blir brukt til å avstraffe og markere hvor i hierarkiet man hører hjemme. For noen er det en ren og skjær overlevelsesstrategi å inngå i seksuelle relasjoner med medfanger eller fangevoktere. I USA er det tilnærmet straffrihet for den typen forbrytelser. De synes ikke i statistikken – ergo forblir de usynlige i den kollektive bevisstheten.

I dag har mange delstater en lovgivning der tvungen anal- eller oralsex regnes som voldtekt, men «Lucys» sak viser hvordan den strafferettslige definisjonen fra FBI er normdannende og påvirker utformingen av straffelovgivningen. Definisjoner skiller mellom verdige og uverdige ofre, helt enkelt.

Det er gledelig at president Obama og FBI-direktør Robert Mueller har snudd og med dette vist at utdaterte oppfatninger av seksualitet og vold kan endres. Men fremdeles har ikke USA ratifisert FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll. Det er fremdeles lang vei igjen før amerikanske menn og kvinner som utsettes for kjønnsbasert vold får rettferdighet.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 20. januar 2012.

Jula er hjertenes tid. Vi samler våre kjære og tenner lys i mørket. Vi snuser inn duften fra granen i stua når vi tar hverandre i hendene og synger de sangene vi har sunget i alle år. De sangene foreldrene våre har lært oss og som vi gir videre til våre egne barn. Jula er en arena for overlevering av tradisjoner.

Ingen tradisjoner uten kjønnsroller. I min barndoms danske jul sang vi alltid «Højt fra træets grønne top». Sangens siste vers går slik: «Børn, nu er jeg bleven træt og I får ej mere. Moder er i køkkenet, nu skal hun traktere. Derfor får hun denne pung, løft engang, hvor den er tung! Julen varer længe, koster mange penge.»

Jeg husker hvordan familien kastet takknemlige blikk til både mormor og mamma for deres gjeve innsats på kjøkkenet. Og hvor slitne de var. Uten at noen stilte spørsmål ved hvorfor kjønnsrollemønstrene fra Peter Fabers sang fra 1848 strakte seg langt inn på 1980-tallet, til og med i sekstiåtternes feministiske og anti-kapitalistiske stuer. Det var bare sånn det var.

Til mennenes forsvar må det sies at de faktisk ikke fikk slippe til på kjøkkenet heller. Det var utenkelig å delegere ansvaret for sausen, for å si det sånn. Bare mor visste hvilke doser kanel og nellik som skulle i pepperkakene. Jula var eksklusivt kvinnenes arena for å iscenesette seg selv som dedikerte familiemennesker med stålkontroll. Oh, hellige morskap.

Nå til dags har matlaging fått hakket høyere status, så det er vel ikke utenkelig at far i høyere grad får slippe til – i det minste i assistentrollen hvor han utstyres av mor med lister over ditt og datt.

Lykkeforskning støtter det anekdotiske bevis. Et søk på «gender roles and christmas» på Google Scholar resulterer i 1.990.000 treff. Ifølge Tim Kasser og Kennon Sheldon oppgir kvinner jevnt over å bli mer stressa av jula, mens eldre menn har det best. Aller best har de det som fyller jula med et religiøst eller anti-materialistisk innhold og de som har noen å være sammen med, uansett om de er menn eller kvinner.

Derfor må rådet fra en relativt ugudelig feminist bli: Hjelp hverandre og utfordre kjønnsrollene når de skaper stress for den ene parten. Ta vare på dem dere er glad i, og de som trenger det. Det koster ingenting og verdien varer lenger enn bare jula.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 23. desember 2011.

Den lovløsheten som preger mange land i krig og konflikt stopper ofte ikke selv om partene inngår formelle fredsavtaler. I Uganda, hvor jeg for tida oppholder meg, er den kjønnsbaserte volden fremdeles svært utstrakt, spesielt nord og øst i landet. Kvinnene som har båret fram barn som et resultat av krigsvoldtekter sliter med psykiske traumer og blir i noen tilfeller utstøtt fra samfunnene sine.

Om man i gjenoppbyggingen av helsetjenester i disse områdene ikke tenker kjønn inn i budsjettprosessene, ender man med en situasjon hvor halvparten av befolkningen diskrimineres fra full samfunnsdeltakelse på grunn av dårlig helse og kulturelle stigma. Et samfunn hvor menn og kvinner ikke lever i harmoni med hverandre er et skrøpelig samfunn. Den varige freden er ikke mulig å realisere uten et kjønnsperspektiv på utvikling av demokrati og ivaretakelse av sikkerhet.

Det er i dag 30 år siden kvinneaktivister første gang begynte å markere en internasjonal dag for å bekjempe vold mot kvinner. Siden er dagen blitt formelt anerkjent av FN og integrert med en global kampanje som tematiserer vold mot kvinner i tida fram til Menneskerettighetsdagen og fredsprisutdelingen den 10. desember. Årets tema handler om militarisering og om vold mot kvinner og jenter i og etter krig og konflikt.

Årets fredsprisvinnere Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman står alle som eksempler på den viktige rollen kvinner spiller i fredsprosesser og utviklingen av demokrati. På hver sin måte har de virkeliggjort intensjonene bak FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Johnson Sirleaf tok aktivt resolusjonen i bruk i gjenoppbyggingen av det krigsherjede Liberia, og har blant annet opprettet en spesialenhet i politiet som etterforsker seksualisert vold etter borgerkrigen i landet.

Det er imidlertid grunn til å stille seg kritisk til forståelsen av at årets fredspris er en «kvinnepris». Når FOKUS, Forum for kvinner og utviklingsspørsmål, og Norges Fredsråd i år arrangerer årets fakkeltog håper jeg lysene vil skinne til ære for de menneskerettighetsforkjemperne som gjennom sitt arbeid har gått i front og vist at kjønn og sikkerhet henger sammen og påvirker både kvinner og menn.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 25. november 2011.

Nå går det nesten ikke en dag uten at jeg åpner avisen og leser om en ny voldtekt. Allerede i år er det dobbelt så mange anmeldelser av overfallsvoldtekter som i fjor. Man blir sittende og undre: Smitter det? Hvem er disse mennene som uten forvarsel går løs på kvinner som ferdes ute nattetid? Hvordan får et menneske egentlig ideen om å tvinge seg til sex til å begynne med?

Slike spørsmål romsterer i hodet mitt mens jeg drikker morgenkaffen og skummer dagens avis, men dette ser ikke ut til å bry nyhetsredaksjonene nevneverdig. Deres fokus er for det meste på offeradferd. Onsdag hadde VG en artikkel hvor de intervjuet ledende bistandsadvokater som bistår voldtektsofre. Hovedbudskapet var at advokatene – alle kvinner – ikke går alene om kvelden. Artikkelen inneholdt dessuten alle de rådene jenter og kvinner alltid får: Ikke vær naiv. Ta forholdsregler. Ikke drikk deg for full. Advokatene føyer seg pent inn i rekken av autoritetspersoner som serverer velmenende råd om hva andre kvinner skal gjøre for å unngå voldtekt.

Det problematiske er at slike vinklinger snur oppmerksomheten bort fra mennene som voldtar og hvilke strukturelle tiltak man kan iverksette for å nå dem gjennom forebygging. De velmenende rådene etterlater et inntrykk av at kvinner kan og skal behandles som barn som ikke «vet bedre», at de ikke gjør hva de kan for å ta vare på seg selv. Samfunnsgeografisk forskning viser derimot at dette ikke er tilfelle. Kvinner og menn oppfatter og bruker det offentlige rommet svært forskjellig, og kvinner tar allerede mange forholdsregler. Det er en beleilig, men falsk trygghet å overlate så mye av ansvaret til potensielle ofre.

Den virkelig sårbare gruppen – altså de som begår den kriminelle handlingen – svever i det blå som en konstant x-faktor. I den grad de nevnes, er det med referanse til deres kulturelle bakgrunn, men det er nå engang slik at det er mennesker og ikke kulturer som voldtar. Hva vet vi om deres levekår og psykiske helse? Hvordan skal vi som samfunn få på plass et mottaks- og hjelpeapparat som hindrer at de begår overgrep?

Ensidig debatt kan føre til mangelfull politikk som ikke gir fullgode svar på den reelle frykten mange føler nå. Vi må stille andre spørsmål.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 28. oktober 2011.