Å gjenreise heltinner
- Dette er en tid for å gjenreise heltinner, sa jeg til meg selv, en tid for kjærlighet til vakre skrevne ord, og en tid for å gå i fotsporene til de som er modigere enn deg selv. Solen lå tung og gul mellom bokhyllene, en flue summet i vinduskarmen i øverste etasje på Deichmanske bibliotek, og en lun bris fra det åpne vinduet kjærtegnet nakker som satt bøyde over bøker, oppslukte i hver sine fortellinger.

Alle vil ha en flik av Isabelle Eberhardt. Hennes vesen er fascinerende og alt hun trosset for å leve sånn som hun selv ville, gjør henne til et selvfølgelig forbilde for feminister og litteraturelskere verden over. Det finnes mange innganger til fenomenet Eberhardt. Man kan utrope henne som en tidlig standpunktfeminist – hun dokumenterte kvinneliv innenfor en strengt patriarkalsk kultur, og gjorde slik kvinners erfaringer til et beskrevet blad. For standpunktteoretikere er dette kjernen i ny teoriutvikling, at kvinner på grunn av sitt kjønn har en annen sosial lokasjon og andre kjønnede erfaringer som kan gi en annen type kunnskap om samfunnet. Selv om Eberhardt beskrev kvinneskjebner i Islams skygge på en måte ingen før henne hadde gjort, hadde hun ikke et uttalt prosjekt om å gi forrang til kvinners kunnskap og historier, slik vi ser det hos standpunktteoretikere. Tidsmessig kommer feministisk standpunktteori mye senere – først på 1970-tallet begynte nordamerikanske forskere som Sandra Harding og Dorothy Smith å introdusere ideen om at kunnskapsproduksjon uten et kvinneperspektiv ikke kunne danne fundament for vitenskap. Eberhardt har muligens vært en inspirator for feministisk inspirert standpunktteori, men en kan likevel spørre seg om perspektivene hun delte med verden hadde mer tilfelles med mennenes skjebner, enn med kvinnenes. Eberhardt viser oss kanskje snarere at det å ha et biologisk kvinnekjønn ikke alltid er ensbetydende med å ha sosialt kvinnekjønnede erfaringer.

Queer?
Eberhardts forkjærlighet for mannsklær kan i kjønnsforskning også tolkes med utgangspunkt i queerteori: Det skjer noe med forholdet mellom kjønnene når den ene parten forlater sin tildelte kjønnskategori og ”stjeler” fra det andre kjønns rollerepertoar. Isabelle Eberhardt stjal den mannlige klesdrakten og fikk friheten i gave. Hun kunne reise hvor hun ville og ble til og med tatt opp i sufibrorskapet Quadriya. Kjønn som kategori destabiliseres når kvinnen ikler seg mannlige attributter – det er ikke lenger entydig hva som er eksplisitt mannlig eller kvinnelig. Kategorien kvinne er «forurenset». Den mest kjente kjønnsforurenseren i queerteori er «butchen», den lesbiske kvinnen som kler seg som en mann. Den svenske kjønnsforskeren og teaterviteren, Tiina Rosenberg omtaler «butchen» som en slags seksualpolitisk kriger som truer patriarkatet ved å manipulere maskuline kjønnskoder og «kolonialisere» maskuliniteten. «Butchen» utfordrer helt enkelt det mannlige privilegiet.

Fotografier av Eberhardt viser at hun likte å eksperimentere med forskjellige identiteter. I tillegg til den arabiske mannlige klesdrakten burnus som hun reiste gjennom ørkenen i, forkledd som sitt alter ego Mahmoud Saadi, finnes hun avbildet i matrosdrakt. Under rettssaken mot Abdallah ben Mohammed, en sufist fra et rivaliserende sufibrorskap, som hadde forsøkt å drepe henne, kledde hun seg av strategiske årsaker som kvinne for å unngå å vekke provokasjon. Denne pendlingen mellom klesuttrykk gjør det vanskelig å innfange og avgrense henne til én person og ett kjønn. De varierende identitetsuttrykk undergraver en binær kjønnsordning og dette er i seg selv nok til at man som feminist eller queerteoretiker kan ønske å trykke Eberhardt til sitt bryst.

Anarkist?
Isabelle Eberhardt har blitt utropt til både å være anarkist og revolusjonær. Det er allment kjent at hun solidariserte mer med innfødte enn med kolonimakten. Da hun og moren Nathalie de Moerder første gang reiste til Bône i Algerie i 1897 hadde venner av familien ordnet det slik at de bodde i byens franske del. I likhet med andre kystbyer i det koloniale Afrika var byen delt i to, og det fantes minimal kontakt mellom byens franske og arabiske innbyggere. Men Isabelle og moren trivdes dårlig, og flyttet frivillig til den arabiske delen. Dermed vekket disse to merkelige kvinnene, som ikke engang var franske, oppsikt og ryktene gikk. Isabelle brydde seg ikke om dette, i stedet tok hun privatleksjoner i algeirsk arabisk slik at hun kunne kommunisere med den lokale befolkningen på deres eget språk.

Den antatte faren, Alexander Trofimowskij, var selv en kjent anarkist og ga Isabelle grundig akademisk skolering. Det ble tidlig stilt store intellektuelle krav til henne – som sekstenåring kunne hun, foruten å snakke latin, gresk, fransk og tysk, også skrive arabisk og lese Koranen på originalspråket. De tette båndene til de innfødte var ikke populære hos kolonimakten som etter rettssaken mot Abdallah ben Mohammed i 1901 benyttet anledningen til å utvise henne fra landet. I hennes reportasjer er det rike beskrivelser av de andre, kolonimaktens undersåtter, ørkenboerne, kvinneskjebnene, nomadene – de usynlige får en stemme. Den arabiske verden beskrives med barnslig nysgjerrighet og en lidenskapelig penn som fanger opp sjeldne detaljer i møter mellom mennesker og landskap. Slik får også journalister, skribenter og alle som elsker det skrevne ord sitt ikon.

Sin egen
Men rebellen Eberhardt lar seg ikke uten videre redusere til et ikon. Hun gikk sine egne veier, løsrev seg fra behovet for andres anerkjennelse, sin egen forfengelighet og fant seg selv i ensomheten. Eberhardt og hennes mange personaer har ingen naturlige avgrensninger i verken kjønn, ideologi eller politisk prosjekt. Det er muligens det som gjør henne så besnærende, men også så irriterende å skrive om.

Noen standpunktfeminist var hun neppe. Riktignok beskrev hun en verden ut fra de marginalisertes ståsted, og beveget seg ikke i ørkenen som en kolonist, men søkte assimilering og konverterte til Islam. Isabelle Eberhardt følte seg dog aldri spesielt forbunnet med kvinneskjebnene hun beskrev – av samme grunn ble hun av flere (deriblant Rica Kabbani som har skrevet introduksjonen til flere av Eberhardts dagbøker) anklaget for å løpe patriarkatets ærend fordi hun heller lot seg oppta i sufibrorskapet og gikk i mannsklær, enn å tale kvinnesak. Men for Isabelle var fordelene ved mannsklærne åpenbare: Ideelle for iakttakeren. Hvis kvinnene ikke er store iakttakere, så er det fordi draktene deres drar blikkene til seg. Eberhardt mente at kvinnene alltid var blitt oppfostret til å bli sett – og led av det ennå.

Små femti år senere ble en av det tjuende århundres viktigste feminister, Simone de Beauvoir, kjent for å ha skrevet noe nesten identisk: «Bare en annens oppfatning kan etablere kvinnen som Den Andre» skriver hun i hovedverket Det annet kjønn (1949). Beauvoir så at kvinnens plass i samfunnet var uløselig forbundet med immanens eller passivitet, mens mannens eksistens var knyttet til transcendens og aktivitet. Gjennom sin biologi og de kulturelle verdiene som tillegges kategorien «kvinne» erfarer hun en verden som skiller seg grunnleggende fra mannens, samtidig som hun internaliserer samfunnets syn på seg selv som «Den Andre». Eberhardt var seg svært bevisst disse begrensningene og gjorde alt hun kunne for å løsrive seg fra passive måter å være kvinne på. I sin streben etter å markere avstand til det hun omtaler som «kvinnenes lille verden» fremstår hun ikke alltid solidarisk med mindre privilegerte kvinner:

«De fargede kvinnenes moral er ekstremt lettsindig. For småpenger, et skjerf, eller bare for fornøyelsens skyld, byr de seg frem for hvem som helst, araber eller neger. De kommer med åpne tilnærmelser til gjester på en svært likefrem måte som ofte er morsom å iaktta. De mannlige slavene klarer å holde tilbake sitt blods begjær, men den svarte kvinneligheten overlater dem til deres instinkt. Kranglene deres er like frivole som deres kjærlighet.»
(In the Shadow of Islam, egen oversettelse)

Også queerteoretikerne må nok se seg om etter et annet ikon. Crossdressing som vi kjenner det i dag, som en slags undergravende strategi eller et klart kjønnspolitisk prosjekt, sammenfaller ikke med måten Eberhardt brukte mannsklærne på. Klærne var et middel, ikke et mål, en nødvendighet for at hun skulle kunne gjennomføre sine reiser og komme inn på livet til sufi-brødrene. Ikke var hun lesbisk slik som «butchen», hun hadde heller ikke uttalte ambisjoner om å utfordre noen heteronormativ samfunnsordning, selv om hennes lite konforme livsstil nok flyttet noen grenser. Hun var slitt mellom ønsket om å synke i sin elskede Slimenes favn og å fare alene ut i verden, på hesteryggen. «Han er mitt eneste tilholdssted» skriver hun svermerisk om sin elskede et sted, før hun senere korrigerer sin flørt med symbiosen: «Overveldet av alt som har grepet meg og alt jeg har forlatt sier jeg til meg selv at kjærlighet er en bekymring og at jeg må elske avreisen – siden både mennesker og ting er vakrest når en legger dem bak seg.» (In the Shadow of Islam, egen oversettelse). Slik endte hun med å velge seg ensomheten, og forlate mennesker hun elsket.

Moa Matthis skriver i boken Pionjärer och feminister (2006) at Isabelle Eberhardt vegret seg for å puste i noen annens takt enn sin egen og at hennes incentiv for å skrive og leve som hun gjorde var mer personlig enn politisk. Den eneste –ismen vår ensomme nomade kunne tenke seg å bekjenne seg totalt til, var trolig individualismen. Eberhardt ville bestemme selv. Hun nektet for å ha et politisk prosjekt, utover å skrive og formidle Sahara-ørkenens skjønnhet: «Jeg skriver som jeg elsker, trolig fordi det er min skjebne».

Urolig frihet
Dette kan være dårlig nytt for alle som ønsker seg Eberhardt som maskot. Men det trenger ikke være det. På pidestaller utrettes det lite. Det er i våre egne liv og ikke abstrakte teoretiske univers at feminisme har en eksistensberettigelse. Det mest interessante og irriterende med Eberhardt er at hun ikke uten videre lar seg innfange. Ved første øyekast ligner hun en slik heltinne jeg var på jakt etter den vårdagen på biblioteket, men ved nærmere lesning blir hun mer og mer et vanlig menneske som det går an å identifisere seg med. Det er i identifikasjonen kimen til forandring ligger. Når man tenker «Vi er slett ikke så forskjellige, kanskje jeg kan gjøre dette jeg også?»

På biblioteket den vårdagen, fikk også jeg min flik av Eberhardt. I henne fant jeg mine drømmer, mitt eget begjær og største sorger beskrevet. Et uekte barn, avlet i kjærlighet. En mamma som døde tidlig og som elsket en mann som aldri ble voksen. Tre fornavn. Yngst av fem søsken. Utreiselengselen. Å ville elske fritt, og å forlate kjærligheten for å føle seg fri. Alle disse linjene trakk jeg. Og min gamle hemmelighet: Ønsket om å leve som en gutt. Guttelivet til Eberhardt var også mitt. Minnene kom strømmende: «Fra nå skal dere kalle meg Anders!» proklamerte jeg i fjerde klasse. De lange krøllene måtte vike for saksen, jeg gikk sjeldnere og sjeldnere i kjole, og hadde mer glede av å klatre i trær og skrive, enn av å leke med dukker. Etter hvert som jeg ble lei av å være snill pike på skolen skjønte også jeg at løsningen var å erobre guttenes rom.

Da jeg leste Eberhardt den dagen, følte jeg meg med ett mindre alene, mindre rar. Det ga trøst, inspirasjon og forløsning.
Hovedpersonen i Elisabeth Eides roman om Isabelle Eberhardt Å finne deg igjen skriver pasjonert om den samme trøsten ved å lese om den ensomme nomaden som «forlot sitt kjønn» at hun alltid hadde følt at Isabelle ville henne noe. Ved å gå i hennes modige fotspor håpet hun å finne en slags ro.

Selv fant jeg ingen ro, snarere det motsatte, en uro som ikke slapp sitt tak på flere dager. En presserende følelse av at dette var viktig, en eventyrlyst, en fornyet tro på å erobre nye skanser som ikke er forbeholdt mitt kjønn. Det er mange ting man ikke kan ta Eberhardt til feministisk teoretisk inntekt for. Men feministiske forbilder trenger ikke bekrefte teorier. Troen på at transcendens er mulig holder lenge, at man som kvinne kan innta nye territorier og med kneis i nakken si: «Jeg eier dette rommet.» Så får heller uroen være en del av friheten.

Referanser:

Beauvoir, Simone de: Det annet kjønn. (Pax forlag, 1949)
Eberhardt, Isabelle: In the Shadow of Islam. (Peter Owen Publishers, 1993)
Eide, Elisabeth: Å finne deg igjen (Gyldendal Forlag, 2005).
Lidbeck, Tomas: Outsiders och särlingar i litteraturen (Bibliotekstjänst, 2003)
Matthis, Moa: Pionjärer och feminister. Om fyra kvinnliga författare och äventyrare (Norstedts, 2006).
Rosenberg, Tiina: Queerfeministisk agenda (Bokförlaget Atlas, 2002)

Artiklen er på trykk i årets første utgave av Utflukt som slippes den 2. juli 2008.

Jeg har aldri deltatt i en offentlig replikkveksling med Lem, og stiller meg undrende til at jeg inkluderes i hennes kritikk av kulturrelativistiske feminister. Jeg stiller meg også uforstående til merkelappen «mediefeminist», ettersom jeg har menneskerettighets- og utviklingsfaglig bakgrunn som strekker seg over ti år tilbake.

Lem forstår ikke at norsk feministisk flora har store interne motsetninger. Selv er jeg f.eks motstander av at USA i en del sammenhenger utnytter sitt internasjonale militære og økonomiske hegemoni på måter som destabiliserer verdensfreden, men det ville vært absurd for meg å støtte en feministisk posisjon som er begrenset til krav om norsk tilbaketrekking i Afghanistan. Fjerningen av Taliban var viktig i et kvinnerettighetsperspektiv, men da patriarkalske strukturer forsterkes i en situasjon med åpen borgerkrig er ingen tjent med forhastede løsninger. Andre feminister er uenig med meg i dette.

Debatten om kvinnefrigjøring i Islam vekker mange følelser. Det skal og bør den gjøre. I Islam (i likhet med andre monoteistiske religioner) finnes det praksiser som er svært kvinneundertrykkende. Mitt svar på kvinneundertrykking i en hvilken som helst religions navn er derimot ikke religionskritikk i seg selv, men menneskerettighetsarbeid i tråd med FN-konvensjoner. Langsiktig sosial endring oppstår ikke gjennom fjerning av ytre symboler og tegn på kvinnediskriminering, slik enkelte selvopphøyde fortalere for minoritetskvinners rettigheter ser ut til å synes.

Huset i Washington DCs suburbia er så strøkent at det nesten ser forlatt ut. Ikke et gresstrå på plenen er vindskeivt. Det står et lite amerikansk flagg i hagen. Den kontroversielle forfatteren virker nesten litt aristokratisk da hun tar imot oss med et forsiktig håndtrykk. Hendene er skrøpelige og kjølige, i sterk kontrast til hennes krasse forfatterstemme, men hun smiler vennlig og byr på sterk espresso.
Christina Hoff Sommers har PhD i filosofi fra Brandeis University og har undervist i etikk ved Clark University. I dag er hun ansatt i den nykonservative tenketanken American Enterprise Institute (AEI). Sommers er elsket av feminismeskeptikere og hatet av radikalfeminister.

Angrep feministene.
Who Stole Feminism. How Women have Betrayed Women er ifølge Newsweek den mest omtalte boka om feminisme siden Susan Faludi i 1991 skrev klassikeren Backlash, The Undeclared War against Women. Med iver hudflettet Sommers prominente feminister som nettopp Susan Faludi, Gloria Steinem og Carol Gilligan. Anklagen: Amerikanske feminister fører kvinner bak lyset og driver med spekulativ og ideologisk motivert forskning.
Bevisene hentet hun blant annet fra møter og kvinnekonferanser hun selv deltok på. Hun var sjelden forsamlingens mest populære gjest, og ble flere ganger bedt om å forlate det gode selskapet fordi deltagerne følte seg overvåket.
- Det er mange ting å ta tak i når det gjelder likestilling i USA. Lik rett til utdanning, fattigdomsbekjempelse, reproduktive rettigheter. Du kunne valgt mange kampsaker, likevel bestemte du deg for å gå løs på akkurat feministene. Hvorfor?
– Først og fremst fordi jeg brydde meg om bevegelsen. Men jeg følte meg ikke hjemme i retorikken til syttitallsfeministene. De så patriarkatet overalt og demoniserte menn, forklarer Sommers og utdyper sitt prosjekt:
– Feminisme bør være for alle, kvinnebevegelsen burde favne bredt. Det gjør den ikke hvis den blir dominert av sinne mot menn og mangel på kvalitetskontroll.

Likeverdsfeminist.
Selv beskriver Sommers seg som en moderat feminist og bruker termen «equity feminism» til å markere avstand til såkalt «gender feminism» som inkluderer forskere og aktivister fra den andre og tredje bølgen av feminister. «Equity feminism» kan oversettes med likeverdsfeminisme, og Sommers er inspirert av den første bølgen av feminister som la vekt på stemmerett og like rettigheter mellom kjønnene, mer enn klassekamp og sosial endring.
Hun mener at «gender-feministene» er altfor radikale og at deres filosofi ikke appellerer til den jevne amerikaner. Alt dette snakket om å endre kjønnsroller er nifst mener Sommers, som i 2001 sendte sjokkbølger gjennom den offentlige feministiske debatten, denne gangen med en krigserklæring med motsatt fortegn av Faludis: Bok nummer to, The War against Boys. How Misguided Feminism is Harming our Young Men, skrev seg inn i den kjente diskursen om «guttetaperne».
«Bevegelsen som jobber for å endre våre barns selvbilde er invaderende og dypt autoritær … Vi trenger ikke et sosialt androgynat slik så mange av dagens høytsvevende reformister ønsker seg» skriver Sommers i The War Against Boys, med skjult referanse til feministen Gloria Steinem som er kjent for å ha sagt at man burde oppdra gutter mer som man oppdrar jenter. I stedet for å rive ned kjønnsstereotypier bør man ifølge Sommers «la menn og kvinner være forskjellige».
Hun siterer den borgerlige feministen Clare Bothe Luce som skal ha sagt at «Det er på tide å la kvinnens rolle i samfunnet være opp til Mor Natur – en dame som ikke lar seg lure. Om du bare gir kvinner de samme mulighetene som menn vil du snart finne ut hva som er kvinnens natur og ikke».

Menn fra helvete.
For Sommers er det ingen tvil: Menn og kvinner er fra naturens side skapt forskjellig, med forskjellige interesser. Hun framstår nesten som en radikal forskjellsfeminist:
–Ta huset her! Jeg vet at det ikke kommer til å se ut når jeg kommer hjem om noen dager. Min mann og guttene mine ser bare ikke rot på samme måte som jeg, men de bidrar med andre ting i husholdningen vår.
Sommers er særlig kritisk til «gender-feministene» og mannsforskernes fokus på koblinger mellom maskulinitet og vold, og mener at amerikanske kvinners problemer ble overdrevet og svartmalt:
– De trodde på en masse fantastiske ting som slett ikke var sanne! Ifølge dem holdt alle kvinner på å dø av spiseforstyrrelser, amerikanske kvinner var deprimerte og suicidale som aldri før og ble jult opp av mennene sine. De fikk det til å se ut som gjennomsnittsmannen var et monster, sier Sommers.
På Bill Mahers populære talkshow Politically Incorrect i juli 2001 tordnet Sommers: – Organisasjoner som National Organization for Women og Ms. Foundation gjør menn til overgripere og kvinner til ofre. Går du inn på nettsidene deres får du lese om hvordan vi alle ofres i det kapitalistiske patriarkalske samfunnet. Deres budskap er at «kvinner er fra Venus, menn er fra Helvete».

Vranglære.
I The War Against Boys hevder Sommers at «det har blitt moderne å sykeliggjøre millioner av sunne gutter» og at «sannheten om normale, ordentlige menns energi, risikovilje og konkurransementalitet og deres bidrag til det som er godt her i verden glemmes bort».
Likestillingspedagogikk kastrerer gutter og hindrer dem i å utfolde sitt kreative potensial, samtidig som færre gjennomfører høyere utdanning. På anklagebenken sitter atter en gang feministiske ideologer som skjuler seg bak fine akademiske titler.
– Studenter rundt omkring på landets universiteter blir indoktrinert av kjønnsforskere til å tro noe slikt som at maskulinitet og femininitet ikke finnes, unntatt som en sosial konstruksjon. Det er ren og skjær vranglære, sa Sommers i intervjuet med Maher i forbindelse med utgivelsen av boka.
Særlig den anerkjente psykologen Carol Gilligan, som er kjent for å ha forsket på jenters selvforståelse og skoleprestasjoner, får gjennomgå. I essayet Med en annen stemme redegjør Gilligan for hvordan jenter i overgangen til puberteten går fra å være lekne og utadvendte til å bli dresserte, usikre og vikende.
Sommers er skeptisk til Gilligans fremgangsmåte og mener man ikke kan generalisere utover utvalgene, fordi de er for små. I The War against Boys skriver hun at det er vanskelig å etterprøve Gilligans data fordi de ikke har vært igjennom en prosess med fagfellevurdering eller at kritikk bare har blitt trykket i «obskure forskningsjournaler». Med boka ville Sommers vise at feminister bare bryr seg om jenter, når det i realiteten er gutter som sakter akterut i skolen. Hun ble på sin side kritisert for å overdrive og overse hvilke mekanismer i skolen som favoriserer gutter.
Sommers har ikke mye til overs for «gender-feministenes» strategi.
– De vil rive ned det bestående, de patriarkalske institusjonene. Det synes jeg er latterlig! Vi må heller forbedre det bestående. I mye av den vestlige verden har vi ikke lenger et patriarkat. Vi har levninger etter det, men overordnet sett har vi kommet videre, sier hun og fortsetter:
– Det amerikanske samfunnet bygger på et kompromiss. Vi har riktignok ikke så mange statlige velferdsordninger, men vi har en dynamisk økonomi. I USA er det vekst, entreprenørskap og kreativitet. En jente kan starte for seg selv når hun har fullført universitetet. USA er et laissez faire-samfunn og det er mye sosial mobilitet her, påstår hun.

Rase- og klasseblind.
Det er noe forførende med Sommers entusiasme på vegne av det amerikanske samfunnet. På stuebordet ligger et blad der den klassereisende Oprah Winfrey smiler mot oss – kvinnen som brøt med sin sosiale arv og daglig har mer enn 49 millioner seere av sitt talkshow.
Men Sommers’ påstander om sosial mobilitet er sannheter med modifikasjoner. Det er høy sosial mobilitet i USA hvis man har råd til å betale de 15.000-30.000 dollar det koster i året å ta seg høyere utdanning. Hvis man har foreldre med ressurser til å støtte en i å realisere seg selv. I USA kommer 13 millioner barn fra familier som lever under den føderale fattigdomsgrensen. Disse utgjør cirka 18 prosent av den amerikanske befolkning.
Spesielt for svarte i USA er fattigdom et problem. Ifølge offisiell statistikk utgjør svarte 24 prosent av landets 37 millioner fattige. Svarte kvinner har helt andre problemer å stri med enn hvite middelklasseakademikere som Christina Hoff Sommers. Sosiologen Patricia Hill Collins på Universitetet i Maryland har skrevet flere bøker om «svart feminisme», feminismeretningen som dukket opp i USA på 1800-tallet, som en kritikk av det de mente var en rase- og klasseblind feminisme.
– Du vet, den best bevarte hemmeligheten i det amerikanske samfunnet er rasismen vår. Det er andre feministiske utfordringer for fattige svarte kvinner enn for hvite. En hvit velstående kvinne trenger ikke bekymre seg for om ungene hennes skal bli skutt ned i gata utenfor huset på vei hjem fra skolen, forteller Collins.
Et slikt klasseperspektiv er ikke Sommers nevneverdig opptatt av. Det er heller ikke hennes tilhengere i Young Americas Foundation, en gruppe som deler ut penger til studentorganisasjoner som ønsker å invitere konservative forelesere til sine universiteter.
Det har derfor blitt satt spørsmålstegn ved Sommers motiver. Jennifer Potzner, direktør for interesseorganisasjonen Women in News and Media, avslører i antologien Uncovering the Right on Campus at Sommers bok Who stole feminism mottok mer enn 164.000 dollar i støtte fra nykonservative stiftelser som Olin, Bradley og Carthage.
«Begrepet likeverdsfeminisme, slik det blir anvendt av Hoff Sommers, tenketanken Independent Women’s Forum og andre, er bare et annet ord for antifeminisme, ukontrollert kapitalisme, bedriftsvelferd og nykonservatisme» skriver journalisten Rachel Fudge på det feministiske magasinet BitchMagazine sine hjemmesider.

Den feministiske debatten i USA er polarisert og utspiller seg i et komplekst politisk og ideologisk landskap som er svært forskjellig fra det norske. Der norske feminister skriver rosa bøker om kåthet og diskuterer tredeling av permisjoner, kjemper amerikanske feminister med hverandre om definisjonsretten på feminisme i et land hvor svarte kvinners fattigdom er utstrakt og tilkjempede abortrettigheter ikke er en selvfølge.

Christina Hoff Sommers (58)

• Forfatter av bøkene Who Stole Feminism? How Women Have Betrayed Women (1994) og The War against Boys: How Misguided Feminism Is Harming Our Young Men (2001)

En voldtekt setter dype spor. I en undersøkelse blant kvinner som oppsøkte voldtektsmottaket ved Legevakten i Oslo, påviser psykiater Solveig Dahl at over halvparten av kvinnene sliter med symptomer på posttraumatisk stress og alvorlige fysiske plager ett år etter overgrepet.

Menneskerettslig forpliktelse.
Menns vold mot kvinner, inkludert voldtekt, fratar kvinner tilgang på grunnleggende menneskerettigheter som rett til fysisk og psykisk integritet, og rett til selvbestemmelse.Staten har en menneskerettslig forpliktelse til å forebygge, etterforske og straffe slike overgrep, og til å sikre at kvinner som er utsatt for voldtekt får rehabilitering. Sammenlignet med andre land ligger Norge langt fremme på indikatorer for likestilling, men det er et faktum at vi også her til lands sliter med å ta inn over oss problemets omfang og alvor. FNs kvinnekomité uttrykte allerede i 2003 bekymring over rettsvernet til voldtatte kvinner i Norge, og ba norske myndigheter kartlegge årsakene til at så få voldtektsanmeldelser ender med fellende dom.

8 av 10 henlegges.
Anslag fra riksadvokaten viser at omkring 80 % av alle voldtektsanmeldelsene henlegges. Årsakene til dette er komplekse og sammensatte, men et sentralt problem er imidlertid mangelen på tilstrekkelig bevis- og sporsikring. Amnesty International Norges kommuneundersøkelse fra 2005 avdekket at kommunene har en mangelfull forståelse av sine menneskerettslige forpliktelser til å sikre kvinner nødvendig beskyttelse mot vold og overgrep.I to av tre kommuner hadde kvinner på daværende tidspunkt ikke tilgang til overgreps- eller voldtektsmottak, noe som bidro til svekkede rutiner for rettsmedisinsk sporsikring og oppfølging av voldsutsatte kvinner.

Famler i blinde.
Mangel på kunnskap om vold mot kvinner i Norge er alarmerende. Det gjelder ikke bare i norske kommuner der Amnestys kommuneundersøkelse avslørte at nærmere halvparten av kommunene ikke kjente til omfanget av vold mot kvinner i egen kommune.Ingen vet heller hvor mange kvinner som årlig utsettes for voldtekt i Norge. Mange voldtekter anmeldes ikke, og kommer derfor ikke frem i offisiell statistikk. Mangelen på kunnskap fører til at vi famler i blinde. Det regjeringsoppnevnte voldtektsutvalget overleverte sin rapport Fra ord til handling til justisminister Knut Storberget 24. januar i år. Utvalget avdekker ikke mørketallene, men anslår at mellom 8000 og 16 000 personer, i all hovedsak kvinner, utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk årlig.

Kjenner ikke omfanget.
Vi kjenner ikke utviklingen i antall overgrep over tid. Antall anmeldelser øker, men det er uvisst om dette skyldes at flere blir voldtatt eller om flere anmelder sine overgripere. Fordi vi ikke kjenner omfanget av seksuelle overgrep, er det vanskelig å utvikle gode tiltak som kan forebygge og forhindre voldtekt. Uten et pålitelig statistisk grunnlag kan vi heller ikke evaluere om de tiltakene som blir gjennomført har noen effekt.

Menns rolle.
I rapporten Hvem bryr seg? En rapport om menns holdninger til vold mot kvinner , som Amnesty i samarbeid med Ressurssenter for menn (Reform) lanserte i fjor, kom det frem at annenhver mann mener at en kvinne er helt eller delvis ansvarlig for å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep dersom hun flørter åpenlyst. Holdninger skapes tidlig i livet. Derfor er holdningsskapende arbeid i skolen av avgjørende betydning for å forebygge seksuelle overgrep og voldtekt.

Endring de siste år.
Det siste året har Amnesty sett en endring i måten vold mot kvinner tematiseres og omtales i mediene på. Samtidig har mange menn henvendt seg til Amnesty med en følelse av å ha blitt urettmessig stemplet som overgripere og sier de ikke opplever at de har et medansvar for andre menns kriminelle handlinger. Det faktum at det meste av volden begås av menn, er ikke det samme som å si at alle menn begår vold. Men menn må ta ansvar. Menn kan og bør spille en positiv rolle ved å synliggjøre seksualisert vold, diskutere maskulinitet og kreve at menns vold mot kvinner blir satt på dagsordenen. Kvinnevold er en mannesak. Uten denne erkjennelsen er det ikke mulig å stanse vold mot kvinner.

Tiltak for likestilling.
Da mannspanelet nylig la frem sin innstilling for barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt, la de vekt på flere sentrale områder hvor det bør gjennomføres tiltak for å sikre likestilling mellom kvinner og menn.Blant tiltakene er egen familievoldslov, forebyggende arbeid i skolen og landsdekkene behandlingstilbud for voldsutøvere. Rundt FNs internasjonale kvinnedag gir det derfor håp for fremtiden at mannspanelet anerkjenner at menns vold mot kvinner handler om manglende likestilling, og ønsker å mobilisere menn mot vold.

Helhetlig tilnærming.
Amnesty International Norge har tidligere tatt til orde for en kunnskapsbasert politikk på feltet. Det er nødvendig med en bredt anlagt og koordinert innsats der menn engasjerer seg og motarbeider holdninger som rettferdiggjør vold mot kvinner. Bekjempelsen av vold mot kvinner generelt og voldtekt spesielt må ha en helhetlig tilnærming. Det innebærer at den varslede samordningen mellom departementene for å bekjempe vold i nære relasjoner må følges opp med midler på neste års statsbudsjett.

Temaet må inn i skolen.
Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) må sørge for at temaet grensesetting og seksuelle overgrep er inkludert i læreplanen for grunnskolen og videregående skole til skoleåret 2009-2010, og se til at det blir utviklet nytt og oppdatert undervisningsmateriell til et slikt undervisningsopplegg.Justisminister Knut Storberget (Ap) må følge opp voldtektsutvalgets anbefalinger, og sørge for at det blir gjennomført en landsdekkende omfangsundersøkelse som kartlegger det faktiske omfanget av voldtekt i Norge.

Bare felles innsats hjelper.
Skal Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner og voldtektsutvalgets innstillinger bli mer enn bare retorikk, må staten garantere at kvinners rettigheter institusjonaliseres på alle samfunnsnivåer.Bare gjennom felles innsats kan vi sikre at kvinners rett til et liv uten vold blir realisert.

Anne Bitsch & Martine Lunder, Kvinnekoordinatorer i Amnesty International Norge

Oslo var på denne tiden i fjor preget av en voldtektsbølge som var helt ute av proporsjoner, sett i forhold til byens folketall. Kvinner begynte plutselig å snakke om å spleise på taxi hjem. Det gjør noe med deg når en kvinne blir voldtatt og lemlestet rett utenfor ditt vindu. På kveldstid så jeg meg stadig over skulderen og rykket til hvis jeg oppdaget en mann bak meg. Jeg fikk en ny måte å bære kroppen på: Tårene i øynene og klikket i nakken man får når man skotter seg nervøst over skulderen kiler seg inn. Frykten blir snart ren eksistens.

Skyttergravskrig
Altfor mange debatter om voldtekt og kjønnsbasert vold ender i skyttergravskriger der særlig feminister stemples som mannshatende ideologer som trekker voldskortet for å oppnå politiske fordeler. Jeg har av og til lurt på når det skal ta slutt. Hvor mange runde formuleringer må jeg kaste ut av ermet for å få en dialog med menn om dette temaet, på en måte som både er rettferdig mot problemets omfang og alvor, og menns rettmessige krav om ikke å bli kollektivt stemplet som overgripere? Vil den dagen komme da vi kan diskutere voldtekt på en fornuftig måte uten at kvinners påkledning, seksualmoral, falske anmeldelser eller påståtte hevnmotiver trekkes frem som jokere?

Dinosaur-tog
Fjorårets 8. mars-tog i hovedstaden var preget av voldtektene som vakte så stor engstelse blant kvinner. En skulle tro at et 8. mars-tog ville være et sted å oppsøke under slike omstendigheter, at det var et sted man kunne hente trøst eller mot, bli presentert for slagkraftige løsninger. Jeg ble skuffet. «Jenter!!!!! Er dere sinte?! Det er jeg! Knytt nevene, tørk tåra, ta natta tilbake!» skrek appellanten til de fremmøtte. Jeg følte meg flau og fremmedgjort. I de sminkede øynene til tenåringsjentene som også var møtt opp leste jeg det samme. På Youngstorget var det ikke rom for tvil, nervøsitet eller frykt. Det var bare det sedvanlige refrenget, feministisk retorikk på tomgang, av typen som stenger flere rom enn den åpner med mindre man er en del av en helfrelst menighet.

Tøff nok?
Å be mennesker som er redde om å «knytte nevene og tørke tårene» vitner om mangel på kunnskap om den kjønnsbaserte voldens kompleksitet. Det avslører en foreldet forståelse av maktforhold mellom menn og kvinner. Man bekjemper ikke kjønnsbasert vold ved å la det være opp til den enkelte kvinne å være tøff nok. Voldsutsatte kvinner trenger ikke pep-talk alene, men et rettsvern og et samfunn med menn som ikke utøver vold. Selvforsvarskurs redder ikke i seg selv kvinnen som legges i bakken av en ukjent gjerningsmann. Knyttede never hjelper ikke den jenta som voldtas på nachspiel av gutten hun er forelsket i. I stedet for at feminismen og kvinnedagen skal handle om feministiske sjablonger, må vi få en helhetlig tilnærming hvor vi fjerner fokus fra individ til struktur, fra karaktertrekk ved overgriper og offer til kunnskapsbasert politikk og konkrete tiltak med statlige budsjettmidler i ryggen.

Vår tids største utfordring
Den største utfordringen for feminisme i dag tror jeg imidlertid er å skape bred mobilisering rundt sentrale kjernesaker, på en måte som også inkluderer menn. Særlig i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner må menn aktivt på banen.

Men dette stiller krav til vår måte å debattere på. Det betyr at 1970-tallsretorikken om å «knytte nevene og tørke tårene» er moden for skraphaugen. Vi må åpne opp, ikke stenge dører. Vår generasjon av feminister må holde tunga rett i munnen: Problemet med seksualisert og kjønnsbasert vold skal verken gjøres større eller mindre enn det er. Vi trenger pålitelig statistikk og mer solide grunnlag å felle konklusjoner på enn krisesentrenes usikre mørketall. I dag vet vi at politianmeldelsene øker, men ikke hva det er uttrykk for. Det kan både bety at flere utsettes for overgrep og at flere anmelder, men fordi vi ikke kjenner det reelle omfanget av voldtekter i Norge, kan vi heller ikke evaluere om nåværende tiltak har effekt eller ikke. Vi famler så å si i blinde, og voldtektsofrenes rettssikkerhet er alvorlig truet.

Kjønnsrettferdighet eller kvinnekamp?
Integrerte analyser av koblinger mellom sex, makt og maskulinitet må danne utgangspunktet for debatt og videre forskning. I enkelte feministiske miljøer er det dessverre fremdeles en treighet når det kommer til å akseptere og anvende slike integrerte analyser.

I fjor satt jeg en kort periode i Kvinnefrontens landsstyre. På mitt første, eneste og siste styremøte falt følgende replikk: «Nå har man begynt å snakke om sånne greier med ”kjønnsrettferdighet”, at det lissom skal være like vanskelig for menn å leve i et patriarkat, som for kvinner! Hvis så er tilfelle, kan vi jo like godt legge ned hele kvinnekampen. Det er en farlig vei å gå!» Seriøst? Da er i hvert fall ikke jeg med.

For meg er det kroneksemplet på feministisk analyse som fremtidens likestillingskamp ikke er tjent med. Særlig tydelig blir dette i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner. Om man ikke retter blikket mot patriarkatets skyggesider for det mannlige kjønn vil vi ende opp på stedet hvil.

Forvirrende patriarkat
Det finnes mannsidealer i vårt samfunn som er dypt ødeleggende for menns helse, identitetsutvikling og selvforståelse, og dette slår i sin tur tilbake på kvinners helse og sikkerhet. Forakt for svakhet eller krav om kontroll er sider ved menns liv som også påvirker kvinners liv. En mann som ikke har noen å snakke med om sin svakhet kan bli en farlig mann for kvinner dersom han i tillegg sliter med voldsproblematikk.

Mannsforskeren Michael Kimmel uttrykte det slik da jeg besøkte ham i New York i fjor høst: «Patriarkatet er forvirrende! Det sender blandede signaler. Der menn avseksualiseres av fiasko, avseksualiseres kvinner av suksess. Vi bruker både pisk og gulrot i oppdragelsen av gutter. Gutter opplæres til naturlig å ta plass og agere ut fra en idé om det mannlige privilegiet, men pisken er sanksjonene hvis han ikke innfrir forventningene eller er tøff nok.»

Gratulerer, gutter!
Menn har alt å vinne på likestilling. Det bør de snart innse. Og feminister har alt å vinne på å jobbe for menns interesser og rettigheter parallelt med de som angår kvinner spesielt. På nettforumet underskog.no skrev en mannlig debattant dette om hvorfor kjønnsbasert vold angår ham som mann og menneske: «Jeg har deltatt (…) fordi jeg kjenner litt for mange jenter som er blitt utsatt for overgrep, og sett (…) hva langtidseffektene av en voldtekt kan være. Å oppleve at en kjæreste gråter etter samleie fordi hun ikke klarer å la være, er noe av det kjipeste jeg har vært med på.»

Selv om jeg føler meg fremmedgjort i 8. mars-toget, er jeg fremdeles en stolt feminist. Jeg blir mer og mer uenig med andre feminister jeg kjenner, men det gjør ingenting, for i uenigheten ligger kanskje kimen til endring og ny teoriutvikling. Jeg håper at ny feministisk teori og praksis vil føre til at flere har lyst til å engasjere seg i likestillingsspørsmål, ikke fordi det er feministisk eller politisk korrekt, men fordi begge kjønn har en verden å vinne.

Derfor gratulerer jeg heller menn med dagen i dag; for dagen er også deres, hvis dere vil.

Publisert på feminismebloggen 0803.sonitus.org den 8. mars 2008.

- En viktig del av svart feminisme er å gi de anonyme en stemme, slår Patricia Hill Collins fast. Fingrene hennes løper i sirkler og halvbuer over bordet mens hun prater. Stemmen er lavmælt, men besluttsom.

Hill Collins er professor i sosiologi ved University of Maryland i Washington DC. Hun er en ledende skikkelse i afroamerikanske studier og forfatter av klassikeren Black Feminist Thought (2000). En sentral tanke i denne boka er at undertrykkingen av svarte i USA handler om mer enn den brutale slavehandelen eller at svarte ble nektet stemmerett helt fram til 1975.

Undertrykkelse er også fortielse. Å overhøre de andres fortellinger.

– I Black Feminist Thought lar jeg vanlige, svarte kvinner komme med vitnesbyrd om sine egne erfaringer. Det å la dem bli sett, la dem si: «her er mine erfaringer!», er en sentral del av svart feminisme, forklarer professor Collins.

Ikke en kvinne?
Det er vanskelig å si nøyaktig når startskuddet for svart feminisme gikk i USA. Mange tenker nok på øyeblikket da den fattige syersken Rosa Parks nektet å gi fra seg setet sitt til en hvit mannlig passasjer på bussen i Montgomery, Alabama, 1. desember 1955: «Jeg reiser meg ikke».

Men startskuddet kan ha vært allerede på den første amerikanske kvinnekonferansen i 1848 i Seneca Falls, da amerikanske kvinner gjorde krav på de samme rettighetene som menn – med bakgrunn i antislave-kampanjen og Uavhengighetserklæringen fra 1776.

Det kan også ha vært på kvinnekongressen i Ohio tre år senere, da den to meter høye afroamerikaneren Sojourner Truth med mørk stemme hevdet at også hun var en kvinne. Ikke en nigger. Men en kvinne. Patricia Hill Collins bok Black Feminist Thought åpner med et sitat fra Truths berømte tale: «Dat man ober dar say dat womin needs to be helped over carriages, and lifted ober dicthes and to have the best place everywhere. Nobody eber helps me into carriages, or ober muddpuddles, or bigs me any best place. And aint I a woman? Look at me! Look at me arm. I have ploughed and planted and gathered into barns, and no mand could head me! And aint I a woman?»

Fastgrodd rasisme
– Jeg tror ikke dere europeere er klar over hvor fastgrodd rasismen er i dagens USA, sukker Patricia Hill Collins.

– De kampene vi kjemper må ses i forlengelse av en historie med slaveri. Fremstillingen av svarte kvinner i amerikansk hiphop kultur med referanser til «ho’s» og «bitches» er et senere stadium i en prosess som begynte med slaveriet, der svarte kvinners seksualitet og kropp ble objektivert.

Svarte kvinners reproduksjon var sentral i byggingen av USA som nasjon og i utviklingen av kapitalismen. Uten arbeidskraft, ingen verdiskapning. Kvinners reproduksjon ble derfor nøye overvåket for å sørge for en jevn tilstrømning av slaver som kunne erstatte forrige generasjons slaver hvis levealder var lav – for slavekvinner bare 33 år.

Sojourner Truth viste i sin tale at svarte kvinners virkelighet skilte seg markant fra hvite kvinners. En farge- og klasseblind feminisme kunne ikke frigjøre dem. Selv om ingen kvinner hadde stemmerett på den tiden, måtte ikke hvite kvinner leve med frykten for å bli voldtatt av sin herre, eller redselen for å bli solgt videre og således skilles fra sine barn. Svarte kvinner hadde ingen form for rettssikkerhet under slaveriet.

Til avisen Independent 25. januar 1912 forteller en svart kvinne fra sørstatene om utfallet av en rettssak, der hennes mann hadde anmeldt herren i huset for seksuell trakassering. Det endte med at ektemannen ble banket opp, fikk en bot på 25 dollar og følgende beskjed: «This court will never take the word of a nigger against the word of a white man.»

Tilbakeslag
Det er langt fra solsvidde bomullsåkre til Brandeis University i staten Massachusetts hvor Patricia Hill Collins tok sin doktorgrad i sosiologi i 1984. Men Collins advarer: – Vi er nå i en periode med kjempemessig tilbakeslag som har pågått siden Reagan-administrasjonen regjerte på 1980-tallet. Det er ikke tilfeldig at visse goder er forsvunnet og at enkelte organisasjoner ikke lenger mottar støtte.

Den offentlige støtten til skolelunsj ble for eksempel redusert under president Ronald Reagan, en beslutning som rammet fattige svarte barn spesielt. Støtte til skolelunsj ble gitt til barn fra lavinntektsfamilier, men Reagans økonomiske rådgivere regnet på det og kom frem til at man kunne spare en milliard dollar i året ved å droppe grønnsakene.

– De visste at de ikke kunne fjerne ordningen fra den ene dagen til den andre. Derfor ble det foreslått å klassifisere ketchup som grønnsak, tordner Collins.

Siden svarte er overrepresentert blant USAs 37 millioner fattige, vil den typen kostnadskutt få store konsekvenser for en allerede utsatt gruppe. Ifølge offisielle tall lever mer enn 24 prosent av alle svarte i USA under fattigdomsgrensen. Tilsvarende tall for hvite er ti prosent. Det vil si at det er dobbelt så stor sjanse for at en svart person du møter tilfeldig på gata er fattig, som at en hvit er det.

Men et tilbakeslag kommer ikke over natta.

– Det er summen av flere slike mikrohendelser som skaper denne situasjonen. Det betyr at mange av de rettighetene som ble vunnet med borgerrettighetskampen og feminismen på 1960- og 1970-tallet må vinnes på nytt. Også institusjonene må bygges på nytt, forteller sosiologen.

Veggen bak henne er polstret med priser og utnevnelser, og nylig ble hun utnevnt til den amerikanske sosiologiforeningens leder nummer hundre.

– Mange vil nok si: «Se, så langt vi er kommet! Se bare på Patricia Hill Collins som har en pult og et kontor, hvor ille kan det være?» Dere vet, USA er jo et klasseløst samfunn, sier hun med et ironisk smil, og utdyper:

– For de aller fleste er rase en omskrivning av klasse. Men disse to tingene er ikke det samme! Så lenge vi i dette landet hamrer løs på de svarte og gir dem skylden for egen elendighet, blir ikke fattigdom debattert.

Tenk selv
Feminismen har lenge vært i en brytningstid. Den svarte feminismen har fungert som korreks og premissleverandør for kritiske analyser av maktrelasjoner. Dette har vært produktivt og skapt bedre teorier, men det har ikke foregått friksjonsfritt. Patricia Hill Collins minnes seminarer med overskrifter som «svarte kvinner, hvite kvinner – kan vi komme overens?», og er mildt sagt oppgitt.

– Jeg har brukt begrepet feminisme om meg selv og mitt arbeid, men jeg er ikke gift med begrepet. Det er på tide å komme videre nå. Svaret på om svarte og hvite kvinner kan komme overens er selvfølgelig ja! Vi befinner oss i en tid med historisk «backlash». Det viktigste nå er å mobilisere bredt rundt prinsipper, ikke ideologi, slår hun fast.

Etter Collins’ mening må feminister i alle leire identifisere hvilke saker som skal stå i sentrum for politiske krav. På spørsmål om hun har noen gode råd til hvite middelklassekvinner som meg selv, svarer hun med følgende reprimande:

– Jeg vil ikke snakke med én eneste hvit kvinne til med dårlig samvittighet! Jeg har overhodet ingen interesse i å føre en slik samtale, erklærer hun kontant og fortsetter:

– Hva er greia med hvite kvinner som plutselig blir så trengende? «Fortell meg hva jeg skal gjøre», sier noen. Det blir som å putte den svarte kvinnen tilbake i rollen som tjener. I alle andre spørsmål har hvite feminister ikke problemer med å tenke selv.

Pause.

Og så kommer det, rådet, kanskje uten at hun selv er klar over det:

– Dere har en masse å lære og lære bort. Da hvite feminister kom til svarte kvinner og sa: «Vi har oppfunnet denne vidunderlige tingen vi kaller feminisme og vi vil dele den med dere», fikk de beskjed om å pelle seg bort. Vi må bort fra relasjoner hvor den ene part skal «hjelpe» den andre og heller bygge allianser og relasjoner av gjensidighet.

%{color:red}I 2008 følger Fett det amerikanske valgåret med en temaserie om amerikansk feminisme. Dette er første artikkel av fire. Serien er støttet med midler fra Fritt Ord.%

Fakta: Svart feminisme

• Feministisk retning, spesielt utbredt i USA, som sprang ut av svarte kvinners kamp mot slaveri og rasisme.
• Svart feminisme har både kritisert hvit feminisme og den mannsdominerte Black Power-bevegelsen på 1960-tallet. Vektlegger interseksjonalitet, det vil si integrerte analyser av kryssende maktrelasjoner som kjønn, etnisitet, klasse og seksualitet.
• Ofte brukte uttrykk er «svart feministisk bevissthet» og «outsider from within», som refererer til at svarte kvinner har et annet perspektiv på undertrykking fordi de er «dobbelt marginaliserte».

• Viktige svarte feminister: Sojourner Truth, bell hooks, Rosa Parks, Audre Lorde, Kimberle Crenshaw og Alice Walker.

I begynnelsen av tjueårene jobbet jeg et sted som bisto voldsutsatte kvinner med juridisk rådgivning. Aldri var det så mye trøkk på telefonen som etter ferier og høytider. Altfor mange opplevde at en tid som skulle handle om familiehygge og kos i stedet endte med brukne kjever og blåveis, og nok en tur på legevakten for å bli lappet sammen.

Likestillingsmyten.
På telefonen hadde jeg en dag en kvinne som fortalte at hun fryktet for livet sitt. Hun trengte beskyttelse fra eks-mannen sin som mishandlet henne psykisk, fysisk og seksuelt. Og hun var fortvila. Jeg hadde strenge instrukser om at jeg aldri fikk lov å gi råd, fordi jeg ikke er utdannet jurist. Da jeg la ut med standardsvaret om at jeg måtte ta hennes nummer og be en saksbehandler ringe tilbake, avslo hun. Hun trengte hjelp nå og ville ikke registreres noen steder. Hun var så insisterende! Jeg brøt alle regler den dagen og hvisket inn i røret at hun måtte anmelde mannen til politiet. Det var ikke snakk om!, sa kvinnen gråtkvalt. Den lokale lensmannen var i deres felles vennekrets, dessuten var bygda så liten at folk kunne begynne å prate. Et lokalt krisesenter da? Nei, det var ikke et sånt tilbud i nærheten. Jeg husker hvor klam jeg ble i håndflatene da det gikk opp for meg at denne kvinnen var helt og aldeles uten beskyttelse. Det eneste jeg kunne gjøre for henne var å be henne skifte ut låsen sin og ringe tilbake senere hvis hun allikevel ville tale med en saksbehandler. Jeg hørte aldri fra henne igjen.

Skam.
Tidligere i høst kunne VG avsløre at 72 kvinner har blitt drept av sine menn i Norge de siste sju årene. Stort sett alle ofrene hadde sitt bilde i avisen. Men noen hadde ikke det. Ti av disse kvinnene forble anonymisert. I disse tilfellene er det trolig at ”hensynet til familien” har stått sterkest. Men hvilket ”hensyn” snakker vi om her? Enhver familie har sin historie, sine grunner til at de ikke vil at deres pårørende skal under medias lupe. Sorg må man ha respekt for. Dessverre kan man frykte at frasen ”hensynet til familien” dekker over langt mer enn ”bare” sorg – nemlig skam. Vold og skam lever i et intimt ekteskap. I følge justisdepartementets offentlige utredning Retten til et liv uten vold innskrenker skammen barnet barnets sosiale liv. Det er ikke noe hyggelig å ha kammerater med hjem når man ikke vet hvilket lynne pappa er i. Skammen rammer også menn selv som føler tap av kontroll og maskulinitet. Slik utvikler skam seg til ensomhet for alle.

Maskulinitetsproblem.
Det er ingen enkel sak å skrive om menns vold mot kvinner. Bare uttrykket ”menns vold” får mange til å steile. De ser ikke vold som et mannsproblem, men et uttrykk for avvik og avmakt. Mange føler seg satt i bås av feminister som trekker frem maskulinitet i debatten. Mennene slår kanskje ikke selv og vil ikke gjøres til monstre. Dette er en forståelig reaksjon og en pedagogisk utfordring alle som er opptatt av kjønnsbasert og seksualisert vold må ta. Når jeg likevel drister meg til å være så konsekvent i min begrepsbruk og si ”far” og ”mann” i stedet for det mer nøytrale ”voldsutøver” er det ikke for å stigmatisere, men for å være presis. Det er i hovedreglen menn som slår hverandre, og til tross for nye og bekymringsverdige undersøkelser om kvinners vold mot barn, er det i all hovedsak også menn som slår og dreper sine koner. Å si at dette ikke er tilfeldig, er ikke det samme som å si at menn ”er sånn” eller at det ”ligger til mannens natur”. Slike determinisme må en unngå. Men å si at vold er knyttet til maskulinitet, det vil si de kulturelle egenskapene man hekter på kategorien ”mann”, gir oss muligheten til å vende blikket fra individ til struktur, fra å skambelegge den enkelte til å påta oss et kollektivt ansvar. Vi må tørre å debattere hvilket syn på kjønn som er i de store institusjonene i samfunnet og hvordan det påvirker kjønnsbasert vold.

Harde fakta.
Tall fra European Women Lobby, en paraplyorganisasjon for 4000 kvinneorganisasjoner i EU, viser at 25% av alle voldsforbrytelser involverer menn som slår kvinner i nære relasjoner. Hver femte kvinne vil gjennom et livsløp utsettes for vold av sin partner (tallene gjelder EU og er publisert i rapporten ”Unveiling the hidden data on domestic violence in the European Union”, 1999). Også i Norge er mørketallene store på grunn av skam og tabuisering som er knyttet til vold mot kvinner. I forhold til voldtekt som man ofte forbinder med en fremmed overgriper, er problemet innen nære relasjoner underkommunisert og underrapportert. Det finnes lite offisiell og systematisk forskning på voldtekt som helse- og samfunnsproblem, i seg selv et uttrykk for kjønnsbasert diskriminering av kvinner. Livsløpdata fra Norsk instituttt for by- og regionsforskning viser at hver femte kvinne rapporterer om ett voldtektsforsøk etter fylte 16 år; hver tiende kvinne rapporterer at hun har vært utsatt for voldtekt minst en gang i sitt liv etter fylte 16 år. Anslag fra krisesentrene varierer noe, men er generelt mye høyere enn det som faktisk anmeldes.

Felles ansvar.
Samfunnet har et ansvar for hvilket kvinnesyn som formidles og praktiseres, men menn selv må ta et oppgjør med verdier og handlinger i sine miljøer som direkte og indirekte legitimerer vold. Den amerikanske filmmakeren og forfatteren Jackson Katz foreleste nylig på konferansen ”Prevention of gender violence” i Brussel om vold og maskulinitet. Han sa: ”Det krever stor selvsikkerhet som mann å stå opp i mot sexisme. Det er så mye enklere å hive seg på en håpløs kjønnskrig. Noen menn sier: ’jeg er ingen voldtektsmann – hva har dette å gjøre med meg?’. Til dem sier jeg: Og du forventer en high-five?’ Vi kan bedre enn som så!”. Han oppfordrer derfor menn til å påvirke andre menn: Ikke le av sjefens sexistiske vitser på fredagspilsen. Hvis du mistenker at en du kjenner blir utsatt for overgrep, spør vennlig om du kan hjelpe. Hvis en kompis på byen drar med seg en jente som er veldig full, ta det opp med han. Han risikerer en dom for uaktsom voldtekt uten hennes samtykke (les: ivrige og medvitende deltagelse). Stilltiende aksept er også en form for medskyld. Vi må ha mindre respekt for privatlivets fred og bryte taushetens onde sirkel.

God jul.

Imidlertid vil jeg hevde at koblingen mellom feminisme og eksistensialisme åpner opp for en interessant syntese av mange perspektiver. Hos Beauvoir og Moi utfolder ikke den individuelle kvinnen sin eksistens i et biologisk og historisk vakuum, determinert av utemmelige historiske og ideologiske krefter. Tvert i mot tegner Beauvoir et bilde av kvinnen som et frihetselskende og sannhetssøkende individ – det finnes ingen unnskyldninger for at hun skal forbli “Den Andre” ettersom denne skjebnen verken er villet på jorden eller i himmelen.

Etter mitt syn trenger feminismen teori som både beskriver kvinners spesifikke erfaringer uten å redusere disse til biologisk eller sosialt determinerte fenomener. Jeg er enig med Moi i at Beauvoirs genistrek ligger i at hun ikke faller for fristelsen til å avskrive biologiens betydning for kvinners eksistens, samtidig som hun tilbyr en emansipatorisk feminisme uten å overdrive likhet eller forskjell.

kursoppgave-annebitsch3.pdf

Og det er da feministene får skylda.

Den anerkjente amerikanske sosiologen har forsket på menn, gutter og maskulinitet i nærmere 20 år. Han regner seg som pro-feminist, men ser lett hvorfor mange menn ikke forstår hva feministene maser om. – De ser ikke seg selv som en gruppe og føler seg ofte heller ikke så maktfulle som feminister hevder de er. Det er der feministene taper mennene.

Menn liker heller ikke å bli minnet om at de privilegier de nyter godt av i dag ikke nødvendigvis er noe naturgitt man(n) som enkeltindivid har gjort seg fortjent til, hevder Kimmel. – I stedet for å gå inn i et spill der man konkurrerer om å være det mest verdige offeret, må vi som samfunn jobbe med menn for å få dem til å se gevinstene likestillingen har ført med seg for begge kjønn.

Mot vold og sexisme.
Da Michael Kimmel på 1980-tallet ble engasjert i kjønnsspørsmål holdt han egentlig på å skrive en avhandling om 1600-tallets Frankrike. Siden kjæresten hans jobbet på et av de første amerikanske krisesentrene for kvinner, ble det ofte Kimmel som måtte kjøre forslåtte kvinner med blåveis og hovne kjever til senteret. – For å være ærlig visste jeg ikke hvor utbredt og hvor forferdelig vold mot kvinner var. Flere av dem sa helt absurde ting: «Noen ganger har jeg fortjent at han slår meg, men ikke denne gangen.» Det knuser hjertet ditt å høre slikt, minnes Kimmel.
En dag sa han til kjæresten sin: – Jeg er lei av 1600-tallets Frankrike. Jeg vil jobbe med deg på krisesenteret!
Svaret han fikk var overraskende. Kjæresten mente at han ikke kunne bli med på senteret – han var jo mann. I stedet foreslo hun noe som skulle endre den unge Kimmels liv for alltid: Hvorfor snakker du ikke med de mennene som banker opp konene sine i stedet, spurte hun. – Jeg trodde hun kødda og jeg spurte hvorfor i alle dager jeg skulle gjøre det. Jeg hatet jo disse mennene!

Tross sin skepsis fulgte den da 27-årige Kimmel kjærestens råd, og i 1978 ble han tilknyttet en organisasjon i San Francisco som jobbet med menn som var dømt for vold mot kvinner. I 1987 utkom hans første bok med tittelen Changing Men: New Directions in the Study of Men and Masculinity.
I kjølvannet av en stor debatt om pornografi kom boken Men Confront Pornography allerede tre år etter den første. Kimmel var redaktør for 25 bidrag der menn reflekterte over sitt forhold til pornografi, seksualitet og politikk. – Porno er en sentral sex-informasjonskilde for unge menn, og vi kan ikke lenger late som det bare er en harmløs atspredelse, mener Kimmel, som i dag også er aktiv som rådgiver i organisasjonen National Organization for Men against sexism.

Selv om kvinner i mange situasjoner står som tapere i det amerikanske samfunn, mener Kimmel det er viktig å se på hvordan patriarkatet er uheldig for begge kjønn. Hans egen interesse for kjønn kom fra et ønske om å bli kjent med seg selv og forstå sitt eget liv. – Det hele begynte med et politisk engasjement for å stoppe vold mot kvinner, som siden utviklet seg til en pedagogisk og akademisk interesse, forklarer han.

Etter å ha holdt appeller på møter mot voldtekt ble han forespurt om å holde noen forelesninger på universitetet i New Jersey der han jobbet. Etter en forelesning kom en ung fyr og sa: «Wow! Hvorfor holder du ikke et kurs om maskulinitet?» Slik fikk USA i 1982 en av sine mest prominente mannsforskere og kursene han underviste fikk enorm oppmerksomhet.
Som i Norge var forskning på menn og maskulinitet upløyd mark da Kimmel startet sine studier for tjue år siden. – Jeg drives av nysgjerrighet. Det har stort sett vært sånn at jeg har manglet en fagbok til hvert nye kurs jeg har holdt. Jeg har måttet skrive dem selv, smiler han.

Historisk avessensialisering.
I mannsforskningen finnes det et mangfold av metodiske verktøy. I USA har forskning på konsekvensene av fraværende fedre vært en hjørnestein og som i kvinneforskningen er empiriske studier viktig. Selv har Kimmel gjerne gått historisk til verks. – Det viktigste historiske studier viser oss er at maskulinitet og femininitet ikke er ferdig spikret. Det er ikke tidløst, det er ikke evig. Det endrer seg og konstrueres sosialt.

Kimmels bidrag til den historiske mannsforskningen kom med bøkene Manhood in America og History of men. I den første boken siterer han sosiologen Erving Goffman som skal ha sagt at «det finnes bare en mann i Amerika som ikke rødmer: En mann som er ung, gift, hvit, urban, nordlig, heteroseksuell, protestant, universitetsutdannet og fulltidsarbeidende … Enhver mann som ikke lever opp til disse kriteriene på en eller annen måte vil sannsynligvis – i øyeblikk – oppfatte seg selv som uverdig, ufullendt og underlegen.» Med dette i mente forsøker Kimmel å skrive to historier – en om de skiftende typer «idealmann», og en historie som går parallelt om de menn som avviker fra idealtypen.

En annen grunn til å anlegge et historisk perspektiv er, ifølge Kimmel, at man samtidig åpner for muligheten til å være lokal og dermed gjøre komparative studier: – Hvis jeg skal si noe om forskjellene på amerikansk og norsk maskulinitet, hvordan går jeg da frem? Kan jeg hevde at en norsk mann ikke er en «riktig mann» fordi han tar oppvasken? De historiske og komparative studiene gjør det mulig for oss å kontekstualisere biologi og utfordre ideen om at menn er fra Mars og kvinner fra Venus.

Likestilling ikke et null-sum spill.
Homofobi, skriver Kimmel, er ikke en irrasjonell frykt for homoseksuelle. Homofobi er frykten for at andre menn skal tro at man er homo, at andre menn skal få en til å tape ansikt.
Den australske mannsforskeren Robert Connell er arkitekten bak begrepet hegemonisk maskulinitet. Det brukes for å beskrive makthierarkier, ikke bare mellom menn og kvinner, men også mellom grupper av menn. Noen menn bruker homofobi, rasisme eller ekstremisme som identitetsmarkører og slik ryker for eksempel homoseksuelle og ikke-vestlige menn nederst på patriarkatets rangeringsliste.

Endelig er også mannlig svakhet tabu og forbudt i et patriarkalsk samfunn: – Patriarkatet er forvirrende! Det sender blandede signaler. Der menn avseksualiseres av fiasko, avseksualiseres kvinner av suksess, sier Michael Kimmel alvorlig.

– Du sa innledningsvis at gutter opplæres til naturlig å ta plass og agerer ut fra en idé om det mannlige privilegiet. Hvordan henger det sammen med å tape?

– Vi bruker både pisk og gulrot i oppdragelsen av gutter. Det første du nevner er gulroten, men pisken er sanksjonene hvis gutten eller mannen ikke innfrir forventningene eller er tøff nok.

Eller som den svenske kjønnsforskeren Claes Ekenstam hevder: – Menn er sannsynligvis mer styrt av «redselen for å falle», enn av et ønske om å dominere.

Bedre sex, mer menneskelighet.
Kimmel mener at innsikten om at likestilling gagner både menn og kvinner er viktig. Ikke bare for kvinners skyld, men for kjærlighetens skyld. – Bare i et likestilt system kan man være fullt ut menneskelig, slår han fast. – Menn må forstå at det også gagner dem at deres koner og døtre får likestilling. Vi må bort fra ideen om at likestilling er et null-sum-spill. Når kona ikke må jobbe dobbelt får hun for eksempel mer overskudd. Det blir det bedre sex av, ler Kimmel og legger spøkefullt til: – Det argumentet må menn, om noen, forstå!

Det er imidlertid ikke bare sex-livet som piffes opp. Michael Kimmel mener også at fremtidige generasjoner vinner hvis vi klarer å skape et likestilt samfunn. – Når kvinner vinner, vinner menn. Og slik vinner framtida – barna våre.

Fakta: Michael Kimmel (56)

* Amerikansk sosiolog og mannsforsker, underviser ved State University of New York, Stony Brook. Bor i Brooklyn.

* Forsker for tiden på maskulinitet og høyreorienterte ekstremistiske bevegelser i USA og Sverige.

 

* Forfatter av flere bøker om maskulinitet, blant annet Men’s lives (1989), Manhood in America (1996) og The History of Men (2005).

Andre om Michael Kimmel:

Jeff Hearn – Skeptisk til overføringsverdien
Det er ikke alle som er enige med Kimmel når han gjør komparative sammenligninger mellom for eksempel menn i Norge og USA. Sosiologen Jeff Hearn har vært redaktør for en viktig håndbok i maskulinitetsstudier sammen med Kimmel og kjenner godt til kollegaens forskning. Han er skeptisk til å overføre amerikansk forskning til en nordisk kontekst. – Den historiske situasjonen, spesielt i forhold til kjønn og etnisitet, varierer enormt fra land til land. Slik er det også innenfor de nordiske landene, sier Hearn.
Han fremhever like fullt Kimmels interseksjonalitet og hans historiske tilnærming som sosiologens viktigste bidrag til mannsforskningen. Og hans energinivå. – Kimmel er en veldig aktiv organisator i mannsforskningsfeltet, som redaktør for bokserier og tidsskrifter.
Sosiologen blir av mange også betegnet som en uredd forsker, noe som trengs for å popularisere mannsforskningen i USA. Kimmels nye forskningsprosjekt dreier rundt maskulinitet og høyreorienterte ekstremistiske bevegelser i USA og Sverige.
– Han skal berømmes for at han tør å forske på politisk sensitive temaer som menns maskulinitet i forhold til rase og høyreekstremisme, sier Jeff Hearn.

Stor sosial tenker
Fungerende daglig leder i Reform (Ressurssenter for menn), Ole Bredesen Nordfjell, regner Michael Kimmel som en stor sosial tenker som tegner grunnrisset av de viktige problemstillingene på mannsområdet. – Kimmel har med overbevisende eksempler underbygget og tematisert de store kjønnede samfunnsspørsmålene knyttet til menn og maskulinitet. Han er en modig forsker som har satt mannsforskningen på kartet i USA. Spesielt peker Bredesen Nordfjell på at Kimmel har turt å vise at store spørsmål som for eksempel hva som etablerer mannlighet kan kobles til et problem med maskulinitet. – Med boken Manhood in America viser Kimmel at USA som nasjon er bygget på «frykten for femininitet». Han har vist hvordan menns umettelige streben etter å være «mann nok» etablerer en helt bestemt form for maskulinitet som beror på nedvurdering av det umannlige, homofile og feminine.

– Hva har hans viktigste bidrag vært?

– Internasjonalt vil jeg si at han og Robert Connell sammen har fortjenesten for å ha utviklet det man ofte omtaler som «den annen bølge» av mannsforskningen som tar opp maskulinitet som konstituerende prosess mellom menn, og ikke bare maskulinitet i forhold til kvinner.

Skrevet og tilrettelagt av Aina Hagen & Anne Bitsch

Feministisk teori er i en brytningsfase og har vært det en stund. Som med alle andre vitenskapelige og filosofiske paradigmer kommer det tidspunkter hvor man som resultat av ny kunnskap, omfattende samfunnsendringer og diskusjoner innad i enten forskerkollektiv eller politisk bevegelse reviderer sine grunnleggende antagelser om hvordan verden henger sammen.

Den amerikanske vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn brukte uttrykket vitenskapsparadigmer om prosesser der anomalier leder til etablering av ny viten og vitenskapelige paradigmer. Det sentrale omdreiningspunktet for queerteoriens kritikk er, og har vært, at feminismens grunnbegreper ikke utfordrer den heterosexistiske dualismen der biologiske forklaringsmodeller inngår i et hierarkisk forhold til sosiale forklaringsmodeller (Butler 1990). Fremveksten av queerteori på 1990-tallet er i feministisk vitenskapsteoretisk sammenheng derfor blitt et eksempel på at slik kritisk granskning av etablerte begreper og kunnskap om kjønn generelt og seksualitet spesielt har ført til et paradigmeskifte innenfor den feministiske vitenskapen.

Det politiske potensialet med diskursanalysen som står så sentralt i queerteorien bør ikke underkommuniseres. Avdekkingen av hvordan begreper og diskurser brukes til å legitimere høyst materielle politiske og ideologiske systemer kan danne grunnlag for viktig kulturkritikk. Videre har også utvidelsen av kategorien kvinne tjent til teoriutvikling som har vært viktig for feministisk praksis, blant annet ved at det feministiske subjekt ikke lenger trenger å være identisk med hvite middelklassekvinner.

Som en teoretisk øvelse kan det være formålstjenlig å dekonstruere begreper og søke å utvide tilgjengelige repertoarer. Jeg har vist at queerteori har vært vesentlig for så vel identitetspolitikk i homo- og queerbevegelsen, samt for en vidtrekkende kulturkritikk av en heteronormativ samfunnsordning.

Som redskap til materiell endring av makrostrukturelle forhold er det på sin plass å sette spørsmålstegn ved queerteoriens anvendbarhet. Queerteoriens politiske potensial for materiell endring i Mois betydning regner jeg derfor som svært begrenset. Jeg har samtidig hevdet at det politiske potensialet til queerteori er betinget av om teorien har forklaringskraft på hvorfor og hvordan undertrykking forekommer og om de berørte partene opplever at de har motstrategier tilgjengelig.

Jeg konkluderer derfor med at queerteoriens politiske potensial primært ligger i kulturkritikken samt en utfordring av heteronormativiteten mer spesielt, mens materiell endring i form av likelønn, reproduktive rettigheter og beslektede feministiske kampsaker er bedre tjent med et annet teoretisk rammeverk. Queerteori egner seg bedre som en teori om seksualitet og identitetskonstruksjon, enn som en enkeltstående teori om kjønn.

kursoppgave_seksualitetsstudier_annebitsch.doc