I natt våknet jeg av gatebråk utenfor vinduet mitt. Da jeg stakk hodet ut for å se hva som var på ferde så jeg en mann og en kvinne. Han dro henne etter seg mens hun gråt og skrek at han skulle slippe henne. De forsvant fort og etterlot seg ingen andre spor i gata enn hennes kåpebelte som fremdeles ligger der og slenger.

Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem som angår oss alle. Lenge har man antatt at det bare er kvinner som er ofre for vold i nære relasjoner, men i fagmiljøene skilles det mellom episodisk partnervold og grov kvinnemishandling. Mens den episodiske partnervolden utøves av begge kjønn, og for menns vedkommende sannsynligvis er sterkt underrapportert fordi det er tabu for menn å anmelde slikt, har den grovere mishandlingen en klar kjønnsdimensjon. Én undersøkelse anslår at ni prosent av kvinner og to prosent av menn over 15 år har vært utsatt for livstruende vold av sin nåværende eller tidligere kjæreste en eller annen gang i løpet av livet (Haaland m.fl 2005). Vi vet ennå for lite om omfanget og det knytter seg mange metodiske utfordringer til å skaffe til veie pålitelige statistiske data.

Uansett omfang og kjønn setter vold i nære relasjoner dype spor hos dem det rammer. Voldsofre sliter med angst og skam, og føler seg isolerte. Å håndtere vold i nære relasjoner krever derfor en bred innsats på både forebyggings- og behandlingssiden. Her hjemme har justisminister Knut Storberget (Ap) gått i front med handlingsplaner, lovfestede krisesentertilbud (også for voldsutsatte menn) og som positiv rollemodell i FNs nettverk for mannlige ledere som engasjerer seg i vold mot kvinner. Heldigvis ønsker stadig flere menn å bidra til sunne maskulinitetsidealer.

Men for kvinnen som skrek på hjelp utenfor mitt vindu i natt var det knapt hjelp å få. Ingen kom ut i gata for å hjelpe – ikke jeg heller. Riktignok ringte jeg politiet, men til hvilken nytte? Jeg tenker ofte at hver enkelt burde tatt større ansvar. Vanlige mennesker må reagere på alle typer vold, især den grove kvinnemishandlingen og volden menn utsetter hverandre for. Ring heller politiet en gang for mye enn en gang for lite. Om mulig, gå flere sammen om å avverge voldshandlinger. Ingen skal måtte skrike forgjeves på hjelp i mørket.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 16.07.2010.

I år har p-pillen sitt 50 års jubileum. Det er god grunn til å feire. I kombinasjon med ”statsfeminisme”, dvs. en stat som kombinerer fellesskapsløsninger med likestillingspolitiske mål, har p-pillen gitt kvinner og menn i Norge større handlingsrom, fordi vi kan planlegge når og hvor mange barn vi ønsker å få. Det er ikke minst takket være våre formødre, de utskjelte syttitallsfeministene, og fagbevegelsen at det er mulig å kombinere arbeids- og familieliv, og at nye generasjoner som vokser opp får barnehageplasser og utdanning. Geopolitisk er de grepene betydningsfulle – Norge har en stor stjerne internasjonalt på grunn av velferdspolitikken vår.

Allikevel feirer jeg den lille hvite pillen med et snev av misnøye. Selv om familieplanlegging, i Norge og spesielt i land i Sør, er et viktig utviklings- og likestillingspolitisk virkemiddel, er vi ikke i mål når det kommer til full reproduktiv frihet. Spørsmålet om man i det hele tatt skal ha barn er satt på sidelinjen i den offentlige debatten og praktiske politikkutformingen. Dette henger sammen med nasjonalisme. I tillegg til territorial kontroll og politisk autonomi, må små land ekspandere demografisk. Uten befolkningsvekst, sies det, dør nasjonen ut. Derfor advares det også stadig om at likestillingen har gått for langt. Når folk kan bestemme selv, velger de ikke alltid i tråd med geopolitiske og nasjonalistiske interesser.

Mest marginalisert er de som lever utenfor A4-boksen: Homofile, barnfrie og single av begge kjønn. De oppfattes i blant som egoistiske, og når alt i samfunnet har familien som målestokk, kjemper få for deres kulturelle og økonomiske klasseinteresser. I ”fellesskapslandet” er deres utgifter til bolig, forsikringer og lisens det dobbelte, mens leverposteien i familiepakning gror hår. Med motsatt fortegn er også innvandrerbefolkningens relativt høye fødselstall en kilde til bekymring. Reproduksjon er sterkt politisert i Norge.

Jeg støtter gjerne brede fellesskapsløsninger. Men jeg funderer på om venstresiden sliter med et liberalt underskudd, og om den sosialdemokratiske velferdsstaten har mistet individene av syne. Er det mulig å skape en bredere velferdspolitikk som ivaretar interessene til flere enn mainstreamen?

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 18.06.2010.

Jeg skriver denne spalten på flyet på vei hjem til Norge etter et halvt års feltarbeid i USA. I løpet av de siste månedene har jeg blitt kjent med mennesker som har vist meg at det ikke er noe som helst radikalt med å være en hvit, høyt utdannet kvinne med tilgang på spalteplass i media. Hver dag gir de ny mening til hva radikalitet i praksis betyr.

En av dem er min venn Eric, som jobber som offentlig forsvarsadvokat og hver eneste dag forsvarer drapsmenn, voldtektsforbrytere og narkotikasiktede. Det radikale han gjør er å insistere på at disse menneskene, til tross for alle de horrible forbrytelsene de har begått, har et grunnleggende menneskeverd.

I USA finnes det en spesiell utmerkelse for forsvarsadvokater. Diplomet har en avbildning av en ørn med spredte vinger og klørne ute i angrepsposisjon. Nederst i hjørnet står det en liten mus. Ørnen er USAs nasjonalsymbol og innbegrepet av statlig makt. Musen tenker vi vanligvis på som sårbar og sjanseløs i møtet med ørnen. Men går du helt tett på bildet, vil du se at musen gir fingeren til ørnen. «Dette er jobben min. Hver dag treffer jeg folk på samfunnets bunn. Dette er folk andre knapt ser som mennesker. Det er en ære å få representere dem alle andre forakter. Uansett hva du har gjort, fortjener du en rettferdig rettssak,» sa Eric en gang til meg.

Dødsstraff er politisk tabu i USA. Ingen politiker kan gå til valg og åpent være motstander av dødsstraff. Det er tøft å ha en jobb der du må kjempe for disse menneskenes rettssikkerhet i et system som er gjennomsyret av rasisme, og der statlig legitimert avlivning har tatt 1206 menneskeliv siden 1976. Det radikale er å gå mot strømmen og si fra seg en prestisjefull posisjon som medforsvarer i en dødsstraffsak selv om det hadde vært bra for karrieren din. Bare de dyktigste advokater utvelges til et slikt oppdrag. Man sier ikke nei. Unntatt hvis man er Eric.

Denne spalten er en hyllest til slike mennesker. Jeg har ikke ord for hvor stolt og ydmyk jeg er over å kjenne folk som bevarer anstendigheten og fornuften i et land som gjerne tar på seg jobben med å promotere menneskerettigheter ute i verden, men ikke gir sine egne borgere samme grunnleggende beskyttelse.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 21.05.2010.

Borgarting Lagmannsrett reduserte nylig straffen for en mann som i 2008 voldtok en 24-årig kvinne bak noen søppeldunker i Oslo. Mannen ble dømt etter paragraf 192 fjerde ledd om grov uaktsom voldtekt i stedet for overfallsvoldtekt som Oslo Tingrett opprinnelig la til grunn. Lagmannsrettens omgjørelse skyldes at mannen, som er døv, forklarte seg med at han ikke oppfattet at kvinnen sa nei. Mannen slapp derfor med tolv måneders fengselsstraff og en erstatning på 60.000 kroner til offeret.

Det skal rimelig store mengder selvbedrag til for å trekke konklusjonen at en vilt fremmed kvinne har lyst til å ha sex bak søppeldunker en kald januarmorgen, med mindre hun deltar i akten med stor entusiasme.

Dette handler om døvhet i mer enn en forstand. Rettssystemet vårt institusjonaliserer en kultur hvor man ikke hører og ser gjensidig seksualitet. I forhold til andre typer kriminalitet har seksualforbrytelser en annen status. Det ville vært utenkelig at man avkrevde lignende bevis for offerets motstand og forbryterens hensikt i andre overfallssaker. Hvorfor godtar rettssystemet at menn (som vi i alle andre sammenhenger regner som rasjonelle individer), plutselig rammes av en voldsom mangel på dømmekraft når det kommer til sex? Min påstand er at rettssystemet er gjennomsyret av konservative ideer om at menn har en ukontrollerbar og aggressiv seksualitet. Disse seksualitetsnormene gjør spørsmålet om samtykke umulig, fordi kvinner på sin side forventes å vokte sin dyd. Passer hun ikke inn i forestillingen om «det verdige offer», har hun ikke rettssikkerhet. Det forklarer også at voldtektsmyten om at flørtende jenter «ba om det» lever i beste velgående.

Dette er en skamplett på Norges ry som progressiv menneskerettighetsnasjon, og det blir lagt merke til internasjonalt. I desember måtte Jonas Gahr Støre svare for seg i FNs menneskerettighetsråd i spørsmålet om lav domfellelsesrate og samtykke i voldtektssaker. Ifølge en ny rapport fra Amnesty har Norge blant de laveste domfellelsesratene i Norden, 12 prosent. Tiden er overmoden for at det norske rettssystemet tar utgangspunkt i fri og nytelsesfull seksualitet, og tar sitt ansvar for å håndheve kvinners menneskerettigheter alvorlig.

Publisert i spalten Radikalte Røster i Dagsavisen den 23.4.2010

FNs kvinnekommisjon (CSW) avsluttet siste uke sitt årlige møte i New York. Det er alltid en blandet opplevelse å se Norge representert på internasjonale møter der utvikling og likestilling er på agendaen. På den ene siden er det grunn til å være stolt over å komme fra et land som år etter år topper FNs indeks for menneskelig utvikling og likestillingsindeksen til Verdens økonomiske forum. Få steder i verden har mennesker et så godt utviklet sikkerhetsnett som i Norge. Trepartsmodellen, som baserer seg på samarbeid mellom stat, arbeidsgivere og arbeidstakere, bidrar til et arbeidsliv med et godt rettighetsvern, sammenlignet med land i verden som er hardest rammet av de krisetidene vi lever i nå. Norske kvinner har gode muligheter til å skaffe seg utdanning, økonomisk selvstendighet og politisk innflytelse. På den andre siden er også Norge del av politiske og økonomiske maktkonstellasjoner som er problematiske i global utviklingssammenheng. Vår rolle som våpeneksportør, oljenasjon, innsatsen i Afghanistan og våre offensive handelsinteresser i Verdens Handelsorganisasjon byr på mange paradokser. Likeledes har vi i følge en ny rapport fra Amnesty en av de laveste ratene for domfellelse i voldtektssaker i Norden.

Til tross for alle disse paradoksene ble det ikke akkurat spart på kruttet i de offisielle sammenhengene Norge deltok i under årets møte i CSW. Iscenesettelsen av Norge som likestillingsnasjon inneholdt mye selvskryt av hvor langt vi er kommet i forhold til Beijing-handlingsplanen om likestilling, spesielt i forhold til familiepolitikk og maktfordeling med fedrekvoten og loven om kjønnsrepresentasjon i ASA-styrer. Mangelen på selvkritikk var påfallende, og det er svært uheldig i FN-sammenheng. Her benytter politikere anledningen til å smykke seg med fine ord, selv om menneskerettighetsforkjempere i utviklingsland har det vanskeligere enn noensinne og fremskrittene på miljø, fattigdomsbekjempelse og likestilling har blitt slått tilbake av den økonomiske krisen.

Norge har råd til å ligge lista høyere. Det vil gjøre det enklere for sivilsamfunn i utviklingsland å holde sine myndigheter ansvarlige for å sikre at målene fra Beijing omsettes i handling.

Publisert i spalten Radikalte Røster i Dagsavisen den 19.3.2010

Jeg kjenner en kvinne som i mer enn to år har vært i et forbudt og umulig kjærlighetsforhold med en mann som har samboer. Hun har forsøkt å avslutte forholdet på tusen forskjellige måter, men lykkes ikke. Denne kvinnen har vanligvis stor viljestyrke og tar aldri rollen som offer. Unntatt i forhold til denne mannen som hun villig lar trampe over seg og knuse sitt selvbilde, om og om igjen. På et vis er det et fantastisk skue for enhver som i detalj vil studere menneskelig galskap og forfall, underkastelse og ansvarsfraskrivelse. Hun er avhengig av ham. Selv etter lange perioder uten kontakt kan hun uten varsel ryke utpå igjen. I blant høres hun ut som de kvinnene som ikke forlater sine voldelige kjærester: «Man velger ikke hvem man forelsker seg i. Jeg har tilfeldigvis forelska meg i et rasshøl som bedrar kjæresten sin og driter i om han føkker opp livet mitt», pleier hun å si. Det er forbløffende ofte den replikken faller. Denne kvinnen har fra tid til annen vist meg dagboken sin. Hun skriver:

Jeg går rundt i Oslos gater uten filter mellom meg og resten av verden. Jeg tar inn alt, alle inntrykk, og har ingenting å beskytte meg med. I dag da jeg satt på t-banen kom den brakende ut av intet – følelsen at jeg aldri vil greie å unnslippe ham, unnslippe meg selv, at jeg er nødt til å hanskes for alltid med den totale hengivenheten for ham, som han så nonchalant knipser bort, snur ryggen til, tier ihjel, når hverdagen som inkluderer samboeren, melder sin ankomst etter våre nattlige møter. Alt jeg får lov å være er en fantasi, en easy escape fra en småkjedelig hverdag. Jeg har begynt å se meg selv med hans øyne og lar meg villig redusere. Jeg tror ikke egentlig at jeg fortjener bedre.

Andre ganger prøver hun å snu seg fra offerrollen til femme fatale ved å beskrive leken med utroskap som om det skulle vært en feministisk geriljastrategi:

Jeg tar det jeg vil ha, uavhengig av om mannen tilfeldigvis er opptatt. Før eller senere får jeg det som jeg vil ha det.

Jeg har ofte tenkt at hun burde fått et kræsjkurs i selvinnsikt eller at noen burde lempet av en container med feministisk litteratur på dørstokken hennes. Da, har jeg tenkt, ville hun ikke gått inn i den dritten med åpne øyne og omfavnet sin egen ulykke så inderlig, gang på gang. Det provoserer meg at hun går for offerrollen, og bekjentskapet har fått meg til å spørre hva som skiller offeret fra den seirende.

I sommer gjenleste jeg Det annet kjønn. Det er til tider deprimerende lesning. De fleste feminister er kjent med Beauvoirs sylskarpe observasjoner av hvordan kvinnen fra vugge til grav lærer å se seg selv som offeret, Den Andre, hun som ikke kan overskride seg selv og transcendere, slik det er mannen forunt. I forordet til den norske utgaven fra 2000 oppsummerer litteraturviter Toril Moi Beauvoirs to hovedtanker. For det første er ikke kjønn noe essensielt, en statisk størrelse vi fødes med og forblir i. For det andre påtvinges kvinner gjennom oppdragelse en underlegen selvoppfatning som får henne til å se seg selv som relativ i forhold til mannen. Hun definerer seg ikke i kraft av seg selv, men som negasjonen av mannen. Kvinnelighet er en måte å være på, en tilstand, som forutsetter at menn er absolutte og vesentlige, og kvinner er relative og uvesentlige. Beauvoir skriver:

Kvinnen er svakere enn mannen; hun har mindre muskelkraft, færre røde blodlegemer, dårligere lungekapasitet…det finnes omtrent ingen idrett der hun kan konkurrere med mannen; hun kan ikke stille opp mot ham i kamp… Så hennes grep om verden er mer begrenset; hun er mindre standhaftig og mindre utholdende i sine prosjekter, som hun også er mindre i stand til å gjennomføre. Det vil si at hennes individuelle liv er mindre rikt enn mannens.

Kvinnens skriblerier i offerets dagbok speiler Beauvoirs eksempel tydelig. Er det ikke nettopp grepet om verden og sitt eget individuelle liv hun har gitt opp? Hun dveler kjærlig ved offerrollen, vil ikke gi avkall på tilstanden hun kjenner så godt. I fortvilelsen kjeder man seg ikke. Som offer kan man slippe det tyngende ansvaret ved å stå opp for seg selv:

I stedet for å gå med rak rygg og gi faen i hele greia, sitter jeg nummen på t-banen. Da jeg ser mitt eget speilbilde i vindusruten, oppdager jeg til min store forbløffelse at jeg sitter med tårene trillende nedover ansiktet, ved høylys dag, midt i rushtiden.

Er det ikke sånn at hun har gitt opp å kjempe for sin egen verdighet i den relasjonen? Hun tar ingen kamper med ham, bare omkamper, der hun gjentar seg selv i det uendelige: «La meg være i fred, hvis du ikke mener alvor!» eller «Velg meg, for pokker! Jeg gidder ikke gjenta det. En dag kommer jeg til å slutte å si det.» Men hun er ikke utholdende nok, verken til å forlate ham for godt eller stå fast på sine krav om at han skal gi henne ordentlig kjærlighet. Alt er sagt før – kjedsommelige variasjoner over samme tema. «Det er fordi jeg er så feig», sier han til henne.

Menneskets feighet, og hvordan den begrenser ens egen og andres frihet, blir hyppig behandlet i filosofien. I en liten tekst med tittelen Beantwortung der Frage: Was ist Aufklärung? fra 1784 spør den tyske filosofen Immanuel Kant seg hva Opplysning er, og hvordan det er forbundet med makt. Det er best illustrert, mener Kant, med opplysningstidens motto: «Ha mot til å bruke din fornuft!» I bunn og grunn er det mangel på mot som gjør at mennesket ikke blir fritt. Vi fristes mer av at andre skal gi oss svarene og vise vei, enn av å gå i front selv:

Latskap og feighet er årsakene til at en så stor del av menneskeheten, lenge etter at naturen sluttet å stake ut retningen for dem, likevel fortsatt er under livslang veiledning, og grunnen til at det er så lett for andre å gjøre seg til deres foresatte. Det er ikke så lett å modnes. Hvis jeg har en bok som forstår for meg, en prest som har en samvittighet for meg, en lege som bestemmer kostholdet mitt, og så videre, trenger jeg ikke bry meg. Jeg trenger ikke tenke, hvis jeg bare kan betale - andre gjør gjerne det harde arbeidet for meg.

Kant, som har blitt kritisert av flere feminister for å legge for mye ansvar over på enkeltmennesket og overse de intrikate systemene av hindringer som eksisterer på samfunnsnivå, mener altså at det er fornuften som skal redde oss. Frihet oppstår først i det øyeblikk mennesket (eller mannen som det står i originalteksten) frir seg fra sine selvpålagte begrensninger. Men det må skje kollektivt, erkjenner Kant, enkeltmennesket er for utrent og lite vant med å gi seg selv retning.

Frihet og ansvar
Lignende resonnementer finner vi hos flere av de liberalfeministiske klassikerne som riktignok bygger videre på Kant, men utvider analysen og ser på betingelsene kvinner har for å nyte godt av Opplysning. Virginia Woolf insisterer på at kvinnen må skaffe seg sitt eget fysiske og mentale rom for å kunne utvikle seg helt som menneske. Mary Wollstonecraft advarer mot patriarkatets trygge favn i Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) hvor hun skriver at kvinners kunnskapsmangel og trangsynthet er hovedårsaken til undertrykking. Det er kjernefamilien, skriver Wollstonecraft, som låser kvinnen fast i en rolle hvor alt hun settes til å gjøre er å behage og behages. Kvinnen settes opp på en pidestall der hun blir tilbedt og forsørget av mannen. Samtidig kan storsamfunnet helt fint rettferdiggjøre at kvinner ikke skal få sitte med der beslutningene tas – de er jo rett og slett for dumme og makelige til at det ville være fornuftig å tildele dem ansvar for å drive med politikk og høyere utdanning! Men, fortsetter Wollstonecraft iltert, at det forblir slik er ikke bare mannens skyld, selv om han nyter visse privilegier på grunn av den samfunnsorganiseringen - kvinnen bærer også et ansvar. Hun må gi slipp på de kortsiktige fordelene som ligger i å bli behandlet som et barn. Wollstonecraft harselerer mot det hun kaller «skjønnhetens diktatur», at kvinner for en stakket stund velger å bli oppvartet fremfor ved fornuftens bruk å gjøre seg fortjent til sine naturlige rettigheter.

Ny kunnskap
Det er sterk kost å lese klassikerne. Det er liksom ingen nåde å få, spesielt ikke hos liberalistene. Men vi kan kanskje trenge det? Som inspirasjon og en vei ut av offerrollen, ikke som en komplett analyse av de mekanismene som gjør at kvinner i mindre grad enn menn erobrer makt og handlingsrom? Kunne man tenke seg feministisk praksis og analyse som er makt- og strukturkritisk og tar høyde for kryssende akser av undertrykking (klasse, kjønn, etnisitet, seksuell orientering), men i mye større grad gjør det mulig for kvinner i umulige situasjoner, å vinne seg selv, sitt håp og sitt mot tilbake?

Når jeg ser denne kvinnen som blir hos en mann som bare bruker henne, og jeg ser at hennes største brist ikke er mangel på kunnskap om sin egen situasjon og hva som fører henne dit, hvordan kan jeg da tenke tanken at det hun trenger er mer opplysning, mer kunnskap? Det enkle svaret er at det er i møtet med ny kunnskap at horisonten trer frem, at verden åpner seg. Det er når man slutter å stirre på sitt forgråtte ansikt og når man løfter blikket fra sin egen misere, at muligheten for noe annet enn offerfengselet viser seg.

Simone de Beauvoir visste mer enn noen annen at det krever sine ofre å være noe annet enn offer. De fleste kjenner til hennes nevrotiske og ambivalente forhold til livsledsageren Jean-Paul Sartre som riktignok var en intellektuell gave i hennes liv og motsatt, men som også svek henne med sine utallige affærer. Men få vet om Beauvoirs egen affære med forfatteren Nelson Algren som hun traff under sitt opphold i Amerika i 1947, og som hun utvekslet intet mindre enn 300 kjærlighetsbrev med i de følgende sytten årene. Beauvoir skal ha vært forelsket i Algren som foreslo ekteskap og et liv sammen i Chicago, men hun mistet ikke sitt mål av sikte. Hun skulle skrive, og hun skulle skape. Toril Moi forteller at Beauvoir skrev til ham at hun «ville ha alt ut av livet: Jeg vil være kvinne og mann, ha mange venner og ensomhet, arbeide hardt og skrive gode bøker, reise og ha det moro, være selvisk og uselvisk.»

Dette er skrevet av en kvinne med kunnskap. Ikke kunnskap forstått som dannelse, men kunnskap i betydningen innsikt i hva det gode liv er, for henne. Og ikke minst, det kantianske mot til ikke å nekte seg selv noen verdens ting. Noen ganger må man reise ut for å komme hjem. Det gjelder også offeret.

– Problemet er at pakistanske kvinners seksuelle rettigheter defineres gjennom ekteskapet. Riktignok kan kvinner ha rett på tilgang til tjenester, men noe slikt som kontroll over egen kropp og seksualitet eksisterer ikke, forteller Dr. Saman Yazadani en fullpakket sal under årets FN-møte om likestilling, Commission on the Status of Women (CSW).

Mellom tabu og valuta
Damen, som har posisjoner som helserådgiver i Verdens Helseorganisasjon og medlem i Pakistans nasjonale kvinnekommisjon på sitt cv-rulleblad, er av den frittalende typen. Hun mener at de to største hindrene for å oppnå resultater for utvikling og gjennomføring av Beijing-handlingsplanen, som i år har 15 års jubileum, er at kvinners seksualitet enten er tabu eller brukes som en valuta. Særlig for unge jenter er dette et problem siden de ikke regnes som seksuelle individer før de inngår ekteskap, og da er dette definert av hennes forhold til mannen, ikke en rett eller en nytelse hun kan ha i seg selv.

– Unge jenter giftes bort stadig vekk, noen ganger som en tvisteløsningsmekanisme i saker der stammer har noe uoppgjort, forteller Yazadani.

Et annet eksempel på at pakistanske kvinners kropp og seksualitet betraktes som valuta er i form av den omstridte praksisen med medgift.

Flere i panelet som har tatt turen til New York denne uken, er enig om at man må skille seksuelle og reproduktive rettigheter fra hverandre. Ofte snakkes det om dette som om det skulle vært en og samme ting, men sex handler om noe mer enn reproduksjon, sier flere, det handler om å ikke gå tilbake til det snevre befolkningsfokuset før Kairo-konferansen, men å fokusere på det politiske rundt kontrollen av kvinners kropper og seksualitet.

– Ta en ting som barneekteskap, sier Yazadani. Dette kan settes i sammenheng med andre utviklingsproblematikker: fattigdom, mangel på utdanning, kjønnsbasert vold og mødredødelighet. Vi vet at utdanningsnivå påvirker jenters prevensjonsvaner og kunnskap om familieplanlegging, og at tidlige fødsler øker risikoen for mødredødelighet, slår Yazadani fast.

Hva skjer med S’en?
Men selv om sex og reproduksjon henger sammen og påvirker hverandre, argumenterer mange menneskerettighetsforkjempere, feminister og fagfolk for at man må analysere kontrollen over kvinners seksualitet som et eget felt. International Planned Parenthood Federation (IPPF) som ved gjentatte anledninger har spurt hva som skal skje med S’en i fagforkortelsen SSR (seksuelle og reproduktive rettigheter). I forbindelse med årets CSW ber de kommisjonen bekrefte sin forpliktelse til Beijing-handlingsplanen (1995), handlingsprogrammet om kvinnehelse fra Kairo (1994), Tusenårsmålene og Barnekonvensjonen (1989).  IPFF mener også at det er på tide å droppe fin retorikk og ber medlemsstatene sette inn støtet mot kjønnsbasert vold, volden som hindrer så mange jenter og kvinner i å realisere seg som frie politiske og seksuelle individer.

Praktisk tilnærming
Tilbake i salen forteller Yazadani at hun og andre pakistanske menneskerettighetsaktivister har en svært praktisk tilnærming for å få bukt med barneekteskapsproblemet.

– I Pakistan er lavalderen for ekteskapsinngåelse 16 år for jenter og 18 år for gutter, men det er et problem at jenter ikke får sin fødselsstatus registrert. Med gutter skjer det naturlig på grunn av hensyn som arverettigheter som ivaretas tidlig, men med jenter er det ikke systematisk. Dermed er det vanskelig å bevise at en jente er for ung til å bli giftet bort, forklarer hun og legger til at et sentralt krav til pakistanske myndigheter derfor er å få til slik registrering.

Om jenter blir fødselsregistrert skikkelig, vil de også bedre kunne få tilgang på andre rettigheter. Et identitetskort gir blant annet folk status som et rettslig subjekt og en statsborger med fulle rettigheter. Men med praktiske tilnærminger følger også pragmatisme, erkjenner Yazadani:

– Vi vet at mye urett begås i religionens navn, men vi velger å ikke gå inn på det. Vi tror det er enklere å få folk med makt i tale om vi fokuserer på helseperspektivet, avslutter hun.

Artikkelen baserer seg på et sideevent-møte i regi av Asia Pacific Forum on Women, Law and Development (APFWLD) under FNs Kvinnekommisjons årlige møte i New York den 1. mars 2010.

Frps Sylvi Listhaug mener at norsk kvinnebevegelse ikke har gjort noe for henne og at feminisme har blitt redusert til et sosialistisk prosjekt. I Nettavisen får feminister beskjed om å være mer solidariske, med minoritetskvinner i Norge og med undertrykte kvinner i verden. Vi skal slutte å bry oss om snevre middelklasseprosjekter for privilegerte kvinner, som full barnehagedekning, likelønnspott, sosial dumping, kvotering til styreverv og se ut i verden, mener avsenderen som ikke signerer med navn. Han smeller også til med en påstand om at ”mangelen på internasjonal solidaritet er påfallende, i en verden hvor milliarder av kvinner blir systematisk kulturelt undertrykt”.

Har vi hørt formaningene før? At norske kvinner har blitt for opptatt med seg og sitt, og ikke bryr seg stort om hvordan svakere stilte kvinner ute og hjemme har det? Jeg lurer på hvor denne oppfatningen kommer fra. Jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen. De siste fjorten årene har jeg gjennom frivillig organisasjonsarbeid og i jobbsammenheng truffet mange kvinner som engasjerer seg i globale spørsmål knyttet til fattigdom, utvikling, vold mot kvinner og internasjonalt fredsarbeid. De står sammen med sine prosjektpartnere i Sør om politiske krav til myndighetene der og driver med informasjonsarbeid, kulturarrangementer og lobbyarbeid mot den norske regjeringen på hjemmebane.

Et usynliggjort og underfinansiert engasjement
Utdanning og fagorganisering av jordmødre i Afghanistan er et slikt initiativ som Afghanistankomiteens kvinneutvalg, stort sett på frivillig basis, støtter i samarbeid med lokale partnere som selv definerer sin agenda. Formålet er å gi afghanske kvinner en egen inntekt, redusere mødredødelighet og å skape rom der kvinnene kan støtte hverandre i å bekjempe den daglige undertrykkingen og diskrimineringen de utsettes for. Norske Kvinnelige Juristers Forening (NKJF) har prosjekter i Nord-Thailand og på Øst-Timor der de gir opplæring til rettsapparatet i kvinners menneskerettigheter på tema som trafficking og vold mot kvinner. Kvinne- og likestillingsutvalget i Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) er tilstede i mange land. Sør-Afrika er det landet i verden med mest vold i fredstid. Her har hiv-epidemien og den kjønnsbaserte volden inngått en uhellig allianse. Voldtektsmenn bruker naturligvis ikke kondom og sprer dermed viruset til kvinnene som utsettes for overgrep. Det plasserer dem i høyrisikogruppen for smitte: 55 prosent av de smittede er kvinner, og de er unge. Over 40 prosent av voldtektene og voldtektsforsøkene som rapporteres til politiet omhandler voldtekt og overgrep mot barn under 18 år. Dette engasjerer norske kvinner seg i. SAIH har fantastiske prosjekter som mobiliserer bredt i hele landet. Opplysnings- og holdningsarbeid på skoler i townships i Johannesburg, mediekampanjer, lobbyarbeid og kunstprosjekter der voldtektsofre får muligheter for å sette ord på sin smerte og omsette den til noe konstruktivt. Arbeid med menn som rollemodeller og forandringsagenter. Eksemplene er utallige, og dette er bare en håndfull av prosjekter jeg har hatt mulighet til å bli kjent med gjennom mitt arbeid. Når jeg ser denne aktiviteten er jeg ikke et sekund i tvil om at norske feminister bryr seg og jobber beinhardt for at kvinner andre steder i verden skal få de samme rettighetene som vi selv har fått. Man finner ikke primært disse kvinnene i medias søkelys, i debattspaltene i landets største aviser eller som talspersoner for norske politiske partier, selv om noen av dem også er der. De sitter derimot hjemme ved sine kjøkkenbord og samarbeider med andre kvinner på tvers av tidssoner, kulturforskjeller og politiske virkeligheter. De jobber lange dager og kvelder i sine organisasjoner, og deres utdanningsnivå og privilegier tatt i betraktning, til en luselønn. De kunne skummet fløten av den norske velferdsstaten, fått seg en godt betalt jobb i privat sektor, skaffet seg rekkehus med hage i Asker, og bidratt til befolkningsveksten med 1,9 barn, men de har valgt noe annet. Selv om de ikke er høylytte mediedebattanter, eksisterer de. At deres arbeid er usynliggjort i media og underfinansiert hos NORAD er i seg selv et uttrykk for hvor lav status ”kvinneprosjekter” og frivillig organisasjonsarbeid har i verdens mest likestilte land.

Det gjør meg ydmyk og stolt å få være en del av slikt arbeid, men også desto mer forbanna når jeg hvert år rundt denne tiden hører disse kunnskapsløse anklagene om at feminister bare meler sin egen kake – ikke minst fordi det kommer fra kanter som ikke akkurat står på barrikadene for kvinners rettigheter til hverdag.

Den største styrken - og svakheten
Men når det er sagt, kan man kanskje likevel forstå og godta at kritikken kommer. For som jeg sier i et intervju i det feministiske tidsskriftet Fett (som forøvrig lanseres i dag under Ladyfest), så er jo de store bevegelsenes tid over. Feminismen har de siste tretti-førti årene vært i en brytningsfase. Det er ikke lenger entydig hva feminisme er (det er mange feministiske retninger som lever side om side med forskjellige analyser og merkesaker) og hvordan likestillingsarbeidet skal organiseres (hvordan skal feminismen klare å mobilisere menn og jobbe i krysningsfeltet mellom klasse, etnisitet og seksuell orientering?) Fordi feministisk teori og praksis har vært dynamisk, selvkritisk og refleksiv har også akademia og aktivismen blitt stadig mer fragmentert. Vi vet mer, men har også flere spørsmål og færre bastante svar. Det er sannsynligvis den største styrken og den vanskeligste utfordringen vi har, her vi i dag feirer 100-året for markeringen av den første internasjonale kvinnedagen. Jeg håper på et nytt hundreår med ny kunnskapsproduksjon og ivrig debatt om likestillingsutfordringer, ute og hjemme.

Gledelig 8. mars!

Publisert på 8.marsbloggen 08.03.sonitus.org

- Menn er både en del av problemet og løsningen, sier Dean Peacock fra den sørafrikanske organisasjonen Sonke Gender Justice Network, som sammen med en rekke andre organisasjoner nylig har lansert rapporten ”What men have to do with it: Public policies to promote gender equality”. Rapporten tar i tillegg til kjønnsbasert vold også for seg spørsmål knyttet til utdanning, helse, menneskerettigheter, hiv/aids, fattigdom og familiepolitikk.

Bred alliansebygging
Forfatterne tar nå til orde for bred alliansebygging mellom kvinneaktivister, homobevegelse og organisasjoner som jobber med menn og maskulinitet: ”Alle disse bevegelsene har en felles interesse i likestillingspolitikk. Det er mye uunyttet potensial når det gjelder å nyttiggjøre oss av det faktum at menn har en egeninteresse i forandring, spesielt i forhold til de positive erfaringene som det gir å være mer involvert i omsorgsarbeid og nære familierelasjoner. Det er på tide å bli mer ambisiøse og å ta dette arbeidet videre på en mer systematisk måte”, heter det i rapporten.

Progressiv familiepolitikk, progressive mannsroller
Sammenhengen mellom å bekjempe vold mot kvinner og å utvikle progressiv mannspolitikk har da også vært høyt på agendaen under innledningene til barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken som har deltatt på CSW denne uka. – En investering i omsorg er det motsatte av å investere i vold, sa ministeren blant annet på et møte på Grand Hyatt torsdag ettermiddag. Alle lytter med interesse til de norske erfaringene som har blitt gjort med å styrke en positiv mannsrolle. Spesielt trekkes norsk familiepolitikk og fedrekvoten frem som eksempler på at det går an å styrke en mer likestillingsvennlig kultur. Der Norge snart utvider fedrekvoten til fjorten uker, har mange utviklingsland knapt noen velferdsordninger for permisjon i det hele tatt, og enda mindre for menn. I Brasil har kvinner for eksempel bare 120 dager permisjon og menn fem dager, inkludert helg.
I sin innledning sa Lysbakken også at mannspolitikk ikke bare handler om å gjøre det moralsk riktige for å styrke kvinners stilling, selv om det kanskje kunne vært grunn god nok. – Dette handler om alles frihet og om rettferdighet. Selv om menn må gi opp noen privilegier, må vi ikke glemme at både menn og kvinner taper på utdaterte kjønnsrollemodeller, sa Lysbakken til en fullsatt sal av kvinner som nikket anerkjennende.

Ikke døgnflue
Aldri før har temaet menns engasjement i likestillingsspørsmål vært så fremtredende som nå. Noen snakker om en ny trend i internasjonalt utviklings- og bistandsarbeid. Men Peacock er tydelig på at han ikke ønsker at menn på likestillingsagendaen skal bli en døgnflue. – Vi må bygge allianser som tar høyde for interessekonflikter mellom kvinner og menn, og bygge videre på det kvinnebevegelsen rundt om i verden allerede har oppnådd. Dette kan ikke dø ut som en trend, uttaler Peacock. Som en del av arbeidet med å forbedre politikk og lovgivning i forhold til kjønnsbasert vold ønsker Dean Peacock og hans kolleger i Men Engage blant annet mer forebyggingsarbeid rettet mot menn og unge gutter, behandlingstilbud for overgripere, bedre våpenkontroll og økte satsninger på å skape trygge offentlige rom for kvinner og menn.

Fokus på menns sårbarhet
Gary Barker fra Men Engage mener at særlig det siste er et felt hvor menn og kvinner har sammenfallende interesser: - Også menn frykter vold og er rammet av den volden andre menn står for, uttaler han. Barker mener også at det er viktig at vi får et mer nyansert bilde av menn. Selv om det stort sett er menn som begår vold – mot andre menn og mot kvinner – er ikke alle menn overgripere, og mange føler seg sårbare. – Menn er forskjellige og har forskjellige erfaringer. I noen perioder i en manns liv kan en mann være mindre likestillingsorientert enn i andre perioder. Vi må slutte å se på menn og maskulinitet som uforanderlig og evig. Menn kan og skal bidra til endring, men vi trenger et klapp på skulderen for å lykkes med å bidra positivt i arbeidet med å fremme likestilling, avslutter han.

Les rapporten”What men have to do with it: Public policies to promote gender equality” her.

Artikkelen er publisert på vegne av Hvitt Bånd-kampanjen i forbindelse med årets møte i FNs kvinnekommisjon. For mer informasjon om Hvitt Bånd-kampanjen, sjekk www.hvittband.no

Likestilling er et tveegget sverd i Taiwan. Mens noen kvinner har fått høyere utdanning og økt selvbestemmelse i eget liv, taper andre. Patriarkatet har endret geografi. Nå som mange taiwanske kvinner har fått høyere utdanning og flytter til byene, står mange menn på landsbygda uten de samme mulighetene til å finne seg ektefeller. Da benytter stadig flere seg av tjenestene til byråer for ekteskapsformidling som har ploppet opp som østershatter siden 1990-tallet. De tar gjerne på seg oppdraget med å holde kvinnene ved kjøkkenbenken.

Ekteskapsmigrantene kommer fra mange land i Sørøst-Asia, men særlig de vietnamesiske hentebrudene er populære i det taiwanske ekteskapsmarkedet. I følge ekteskapsformidlere regnes de for å være spesielt medgjørlige. Det kommer godt med i et land der menn trenger hustruer som vil føde barn og hjelpe deres aldrende foreldre.

– I dag er det 400.000 internasjonale migranter i Taiwan som kommer hit gjennom ekteskapsformidling. Byråene har leveringsgaranti innen tre måneder og lover kundene å skaffe en erstatter dersom kona forlater ektemannen innen et år. Det følger også jomfruhinnegaranti med, forteller Regina Yuching Lin fra Garden of Hope Foundation under årets store likestillingsevent, Commission on the Status of Women (CSW), som finner sted i New York de to første ukene i mars.

Populariteten til de vietnamesiske hentebrudene er så stor at det nå er mulig å se bilder og biografiske data i beste sendetid på tv. De som foretrekker en mer personlig tilnærming kan dra på organiserte ”koneshopping”-turer til Vietnam der man betaler mellom 900-10.000 $ for opphold inntil en uke hvor man så å si får en kvinne på prøve. Før avreise kan man få bla i mapper med bilder av tilgjengelige unge kvinner. I gjennomsnitt bruker taiwanske menn 10.000 $ på denne typen ekteskap, men størsteparten av pengene går i lomma til ekteskapsmeglerne.

Nektes prevensjon
Den typiske kvinnen er mellom 20-28 år, har liten eller ingen utdanning og hun treffer sin kommende ektemenn kun et par ganger før ekteskapet inngås. Men ofte blir ikke livet i Taiwan som de hadde håpet.

– Kvinnene som kommer hit snakker ofte ikke kinesisk, og da blir det vanskelig å skaffe seg informasjon om grunnleggende rettigheter i det taiwanske samfunnet, forteller Yuching Lin. Særlig seksuelle og reproduktive rettigheter er under press. Selv om fødselsraten på landsbasis er svært lav, tegner det seg et annet bilde blant migrantkvinner. Her er både fødselsraten og utsattheten for vold i nære relasjoner svært høy sammenlignet med resten av befolkningen.

– Vi vet at det finnes kvinner som ikke får lov til å bruke prevensjon av mennene sine, sier Yuching Lin og legger til at disse kvinnene også er i høyrisikosonen for seksuelt overførbare sykdommer. Siden hiv-smittede generelt er stigmatisert og diskriminert i det taiwanske samfunnet, blir byrden dobbel og utveiene er få for de som ønsker å bryte ut av ekteskapene sine og finne seg jobb.

Med sjokolade som våpen
Uten språkkunnskaper, utdanning og yrkesmuligheter har hentebrudene som ble lovet en lys fremtid i Taiwan et svakt rettighetsvern og få muligheter.

– Spiralen er vanskelig å bryte. Seksuelle og reproduktive rettigheter må ses i sammenheng med økonomiske rettigheter. Om ikke kvinner har en selvstendig inntekt, kan de ikke bryte ut av avhengighetsforholdet de er i. Derfor legger vi vekt på en helhetlig tilnærming hvor kvinneorganisering, solidaritet og sosialt arbeid ses i sammenheng, avslutter Regina Yuching Lin før hun sender en bolle med sjokolade i rosa glanset papir rundt til møtedeltakerne. Sjokoladen er produsert av kvinner som er i ferd med å skape sitt eget liv og stå på egne bein etter å ha brutt ut av sine ekteskap. Den smaker ekstra søtt.

Artikkelen baserer seg på et sideevent-møte i regi av Asia Pacific Forum on Women, Law and Development (APFWLD) under FNs Kvinnekommisjons årlige møte i New York den 1. mars 2010.