Frps Sylvi Listhaug mener at norsk kvinnebevegelse ikke har gjort noe for henne og at feministe har blitt redusert til et sosialistisk prosjekt. I Nettavisen får feminister beskjed om å være mer solidariske, med minoritetskvinner i Norge og med undertrykte kvinner i verden. Vi skal slutte å bry oss om snevre middelklasseprosjekter for privilegerte kvinner, som full barnehagedekning, likelønnspott, sosial dumping, kvotering til styreverv og se ut i verden, mener avsenderen som ikke signerer med navn. Han smeller også til med en påstand om at ”mangelen på internasjonal solidaritet påfallende, i en verden hvor milliarder av kvinner blir systematisk kulturelt undertrykt”.

Har vi hørt formaningene før? At norske kvinner har blitt for opptatt med seg og sitt, og ikke bryr seg stort om hvordan svakere stilte kvinner ute og hjemme har det? Jeg lurer på hvor denne oppfatningen kommer fra. Jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen. De siste fjorten årene har jeg gjennom frivillig organisasjonsarbeid og i jobbsammenheng truffet mange kvinner som engasjerer seg i globale spørsmål knyttet til fattigdom, utvikling, vold mot kvinner og internasjonalt fredsarbeid. De står sammen med sine prosjektpartnere i Sør om politiske krav til myndighetene der og driver med informasjonsarbeid, kulturarrangementer og lobbyarbeid mot den norske regjeringen på hjemmebane.

Et usynliggjort og underfinansiert engasjement
Utdanning og fagorganisering av jordmødre i Afghanistan er et slikt initiativ som Afghanistankomiteens kvinneutvalg, stort sett på frivillig basis, støtter i samarbeid med lokale partnere som selv definerer sin agenda. Formålet er å gi afghanske kvinner en egen inntekt, redusere mødredødelighet og å skape rom der kvinnene kan støtte hverandre i å bekjempe den daglige undertrykkingen og diskrimineringen de utsettes for. Norske Kvinnelige Juristers Forening (NKJF) har prosjekter i Nord-Thailand og på Øst-Timor der de gir opplæring til rettsapparatet i kvinners menneskerettigheter på tema som trafficking og vold mot kvinner. Kvinne- og likestillingsutvalget i Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) er tilstede i mange land. Sør-Afrika er det landet i verden med mest vold i fredstid. Her har hiv-epidemien og den kjønnsbaserte volden inngått en uhellig allianse. Voldtektsmenn bruker naturligvis ikke kondom og sprer dermed viruset til kvinnene som utsettes for overgrep. Det plasserer dem i høyrisikogruppen for smitte: 55 prosent av de smittede er kvinner, og de er unge. Over 40 prosent av voldtektene og voldtektsforsøkene som rapporteres til politiet omhandler voldtekt og overgrep mot barn under 18 år. Dette engasjerer norske kvinner seg i. SAIH har fantastiske prosjekter som mobiliserer bredt i hele landet. Opplysnings- og holdningsarbeid på skoler i townships i Johannesburg, mediekampanjer, lobbyarbeid og kunstprosjekter der voldtektsofre får muligheter for å sette ord på sin smerte og omsette den til noe konstruktivt. Arbeid med menn som rollemodeller og forandringsagenter. Eksemplene er utallige, og dette er bare en håndfull av prosjekter jeg har hatt mulighet til å bli kjent med gjennom mitt arbeid. Når jeg ser denne aktiviteten er jeg ikke et sekund i tvil om at norske feminister bryr seg og jobber beinhardt for at kvinner andre steder i verden skal få de samme rettighetene som vi selv har fått. Man finner ikke primært disse kvinnene i medias søkelys, i debattspaltene i landets største aviser eller som talspersoner for norske politiske partier, selv om noen av dem også er der. De sitter derimot hjemme ved sine kjøkkenbord og samarbeid med andre kvinner på tvers av tidssoner, kulturforskjeller og politiske virkeligheter. De jobber lange dager og kvelder i sine organisasjoner, og deres utdanningsnivå og privilegier tatt i betraktning, til en luselønn. De kunne skummet fløten av den norske velferdsstaten, fått seg en godt betalt jobb i privat sektor, skaffet seg rekkehus med hage i Asker, og bidratt til befolkningsveksten med 1,9 barn, men de har valgt noe annet. Selv om de ikke er høylytte mediedebattanter, eksisterer de. At deres arbeid er usynliggjort i media og underfinansiert hos NORAD er i seg selv et uttrykk for hvor lav status ”kvinneprosjekter” og frivillig organisasjonsarbeid har i verdens mest likestilte land.

Det gjør meg ydmyk og stolt å få være en del av slikt arbeid, men også desto mer forbanna når jeg hvert år rundt denne tiden hører disse kunnskapsløse anklagene om at feminister bare meler sin egen kake – ikke minst fordi det kommer fra kanter som ikke akkurat står på barrikadene for kvinners rettigheter til hverdag.

Den største styrken - og svakheten
Men når det er sagt, kan man kanskje likevel forstå og godta at kritikken kommer. For som jeg sier i et intervju i det feministiske tidsskriftet Fett (som forøvrig lanseres i dag under Ladyfest), så er jo de store bevegelsenes tid over. Feminismen har de siste tretti-førti årene vært i en brytningsfase. Det er ikke lenger entydig hva feminisme er (det er mange feminismer som lever side om side med forskjellige analyser og merkesaker) og hvordan likestillingsarbeidet skal organiseres (hvordan skal feminismen klare å mobilisere menn og jobbe i krysningsfeltet mellom klasse, etnisitet og seksuell orientering?) Fordi feministisk teori og praksis har vært dynamisk, selvkritisk og refleksiv har også akademia og aktivismen blitt stadig mer fragmentert. Vi vet mer, men har også flere spørsmål og færre bastante svar. Det er sannsynligvis den største styrken og den vanskeligste utfordringen vi har, her vi i dag feirer 100-året for markeringen av den første internasjonale kvinnedagen. Jeg håper på et nytt hundreår med ny kunnskapsproduksjon og ivrig debatt om likestillingsutfordringer, ute og hjemme.

Gledelig 8. mars!

Publisert på 8.marsbloggen 08.03.sonitus.org

- Menn er både en del av problemet og løsningen, sier Dean Peacock fra den sørafrikanske organisasjonen Sonke Gender Justice Network, som sammen med en rekke andre organisasjoner nylig har lansert rapporten ”What men have to do with it: Public policies to promote gender equality”. Rapporten tar i tillegg til kjønnsbasert vold også for seg spørsmål knyttet til utdanning, helse, menneskerettigheter, hiv/aids, fattigdom og familiepolitikk.

Bred alliansebygging
Forfatterne tar nå til orde for bred alliansebygging mellom kvinneaktivister, homobevegelse og organisasjoner som jobber med menn og maskulinitet: ”Alle disse bevegelsene har en felles interesse i likestillingspolitikk. Det er mye uunyttet potensial når det gjelder å nyttiggjøre oss av det faktum at menn har en egeninteresse i forandring, spesielt i forhold til de positive erfaringene som det gir å være mer involvert i omsorgsarbeid og nære familierelasjoner. Det er på tide å bli mer ambisiøse og å ta dette arbeidet videre på en mer systematisk måte”, heter det i rapporten.

Progressiv familiepolitikk, progressive mannsroller
Sammenhengen mellom å bekjempe vold mot kvinner og å utvikle progressiv mannspolitikk har da også vært høyt på agendaen under innledningene til barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken som har deltatt på CSW denne uka. – En investering i omsorg er det motsatte av å investere i vold, sa ministeren blant annet på et møte på Grand Hyatt torsdag ettermiddag. Alle lytter med interesse til de norske erfaringene som har blitt gjort med å styrke en positiv mannsrolle. Spesielt trekkes norsk familiepolitikk og fedrekvoten frem som eksempler på at det går an å styrke en mer likestillingsvennlig kultur. Der Norge snart utvider fedrekvoten til fjorten uker, har mange utviklingsland knapt noen velferdsordninger for permisjon i det hele tatt, og enda mindre for menn. I Brasil har kvinner for eksempel bare 120 dager permisjon og menn fem dager, inkludert helg.
I sin innledning sa Lysbakken også at mannspolitikk ikke bare handler om å gjøre det moralsk riktige for å styrke kvinners stilling, selv om det kanskje kunne vært grunn god nok. – Dette handler om alles frihet og om rettferdighet. Selv om menn må gi opp noen privilegier, må vi ikke glemme at både menn og kvinner taper på utdaterte kjønnsrollemodeller, sa Lysbakken til en fullsatt sal av kvinner som nikket anerkjennende.

Ikke døgnflue
Aldri før har temaet menns engasjement i likestillingsspørsmål vært så fremtredende som nå. Noen snakker om en ny trend i internasjonalt utviklings- og bistandsarbeid. Men Peacock er tydelig på at han ikke ønsker at menn på likestillingsagendaen skal bli en døgnflue. – Vi må bygge allianser som tar høyde for interessekonflikter mellom kvinner og menn, og bygge videre på det kvinnebevegelsen rundt om i verden allerede har oppnådd. Dette kan ikke dø ut som en trend, uttaler Peacock. Som en del av arbeidet med å forbedre politikk og lovgivning i forhold til kjønnsbasert vold ønsker Dean Peacock og hans kolleger i Men Engage blant annet mer forebyggingsarbeid rettet mot menn og unge gutter, behandlingstilbud for overgripere, bedre våpenkontroll og økte satsninger på å skape trygge offentlige rom for kvinner og menn.

Fokus på menns sårbarhet
Gary Barker fra Men Engage mener at særlig det siste er et felt hvor menn og kvinner har sammenfallende interesser: - Også menn frykter vold og er rammet av den volden andre menn står for, uttaler han. Barker mener også at det er viktig at vi får et mer nyansert bilde av menn. Selv om det stort sett er menn som begår vold – mot andre menn og mot kvinner – er ikke alle menn overgripere, og mange føler seg sårbare. – Menn er forskjellige og har forskjellige erfaringer. I noen perioder i en manns liv kan en mann være mindre likestillingsorientert enn i andre perioder. Vi må slutte å se på menn og maskulinitet som uforanderlig og evig. Menn kan og skal bidra til endring, men vi trenger et klapp på skulderen for å lykkes med å bidra positivt i arbeidet med å fremme likestilling, avslutter han.

Les rapporten”What men have to do with it: Public policies to promote gender equality” her.

Artikkelen er publisert på vegne av Hvitt Bånd-kampanjen i forbindelse med årets møte i FNs kvinnekommisjon. For mer informasjon om Hvitt Bånd-kampanjen, sjekk www.hvittband.no

Likestilling er et tveegget sverd i Taiwan. Mens noen kvinner har fått høyere utdanning og økt selvbestemmelse i eget liv, taper andre. Patriarkatet har endret geografi. Nå som mange taiwanske kvinner har fått høyere utdanning og flytter til byene, står mange menn på landsbygda uten de samme mulighetene til å finne seg ektefeller. Da benytter stadig flere seg av tjenestene til byråer for ekteskapsformidling som har ploppet opp som østershatter siden 1990-tallet. De tar gjerne på seg oppdraget med å holde kvinnene ved kjøkkenbenken.

Ekteskapsmigrantene kommer fra mange land i Sørøst-Asia, men særlig de vietnamesiske hentebrudene er populære i det taiwanske ekteskapsmarkedet. I følge ekteskapsformidlere regnes de for å være spesielt medgjørlige. Det kommer godt med i et land der menn trenger hustruer som vil føde barn og hjelpe deres aldrende foreldre.

– I dag er det 400.000 internasjonale migranter i Taiwan som kommer hit gjennom ekteskapsformidling. Byråene har leveringsgaranti innen tre måneder og lover kundene å skaffe en erstatter dersom kona forlater ektemannen innen et år. Det følger også jomfruhinnegaranti med, forteller Regina Yuching Lin fra Garden of Hope Foundation under årets store likestillingsevent, Commission on the Status of Women (CSW), som finner sted i New York de to første ukene i mars.

Populariteten til de vietnamesiske hentebrudene er så stor at det nå er mulig å se bilder og biografiske data i beste sendetid på tv. De som foretrekker en mer personlig tilnærming kan dra på organiserte ”koneshopping”-turer til Vietnam der man betaler mellom 900-10.000 $ for opphold inntil en uke hvor man så å si får en kvinne på prøve. Før avreise kan man få bla i mapper med bilder av tilgjengelige unge kvinner. I gjennomsnitt bruker taiwanske menn 10.000 $ på denne typen ekteskap, men størsteparten av pengene går i lomma til ekteskapsmeglerne.

Nektes prevensjon
Den typiske kvinnen er mellom 20-28 år, har liten eller ingen utdanning og hun treffer sin kommende ektemenn kun et par ganger før ekteskapet inngås. Men ofte blir ikke livet i Taiwan som de hadde håpet.

– Kvinnene som kommer hit snakker ofte ikke kinesisk, og da blir det vanskelig å skaffe seg informasjon om grunnleggende rettigheter i det taiwanske samfunnet, forteller Yuching Lin. Særlig seksuelle og reproduktive rettigheter er under press. Selv om fødselsraten på landsbasis er svært lav, tegner det seg et annet bilde blant migrantkvinner. Her er både fødselsraten og utsattheten for vold i nære relasjoner svært høy sammenlignet med resten av befolkningen.

– Vi vet at det finnes kvinner som ikke får lov til å bruke prevensjon av mennene sine, sier Yuching Lin og legger til at disse kvinnene også er i høyrisikosonen for seksuelt overførbare sykdommer. Siden hiv-smittede generelt er stigmatisert og diskriminert i det taiwanske samfunnet, blir byrden dobbel og utveiene er få for de som ønsker å bryte ut av ekteskapene sine og finne seg jobb.

Med sjokolade som våpen
Uten språkkunnskaper, utdanning og yrkesmuligheter har hentebrudene som ble lovet en lys fremtid i Taiwan et svakt rettighetsvern og få muligheter.

– Spiralen er vanskelig å bryte. Seksuelle og reproduktive rettigheter må ses i sammenheng med økonomiske rettigheter. Om ikke kvinner har en selvstendig inntekt, kan de ikke bryte ut av avhengighetsforholdet de er i. Derfor legger vi vekt på en helhetlig tilnærming hvor kvinneorganisering, solidaritet og sosialt arbeid ses i sammenheng, avslutter Regina Yuching Lin før hun sender en bolle med sjokolade i rosa glanset papir rundt til møtedeltakerne. Sjokoladen er produsert av kvinner som er i ferd med å skape sitt eget liv og stå på egne bein etter å ha brutt ut av sine ekteskap. Den smaker ekstra søtt.

Artikkelen baserer seg på et sideevent-møte i regi av Asia Pacific Forum on Women, Law and Development (APFWLD) under FNs Kvinnekommisjons årlige møte i New York den 1. mars 2010.

Likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) opprettet i begynnelsen av måneden et kvinnepanel. Deres noe diffuse oppdrag er å «gi konstruktive innspill til statsråden i likestillingsarbeidet». I tillegg til at man kan spørre seg om norske skattebetalere skal finansiere nok en snakkeklubb, fremfor at vi får fart på realiseringen av tverrdepartementale handlingsplaner, er det verdt å reflektere over om det finnes noen positive verdier å hente fra et slikt konstruert kvinnefellesskap? Jeg er skeptisk.

Da tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap) lanserte mannspanelet var jeg derimot begeistret. Hele ideen om å kjønne menn og gi dem en likeverdig stemme i likestillingsdebatten var svært nytenkende. Endelig skulle menn innta en arena som mange nok føler seg fremmedgjort fra, fordi de fleste fremdeles tenker at likestilling innebærer at menn er dømt til å tape på politisk investering i kvinners frigjøring.

Men det trenger ikke være sånn. Med mannspanelet åpnet det seg en mulighet til å diskutere hvordan mangel på likestilling påvirker begge kjønn, ofte med et tap-tap-resultat. De samme kjønnsstereotypiene som holder kvinner i lavlønnsyrker, produserer en forsørgerrolle for menn, som riktignok gir mer økonomisk frihet, men også hindrer menn i å realisere seg på andre felt, for eksempel som likeverdige fedre. De aller fleste levekårsundersøkelser viser at også menn taper på utdaterte forståelser av hva det vil si å være «en riktig mann».

Lysbakkens kvinnepanel bygger derimot på en foreldet radikalfeministisk analyse av kjønn og makt. Logikken er: Siden kvinner har felles erfaringer med undertrykkelse og i all hovedsak er underordnet menn, kan de også gi bedre svar på likestillingsutfordringer. Men ideen om at Kvinnen, på tvers av alle landegrenser, alle kulturer og all historie skal være både økonomisk og politisk underordnet Mannen er i grunnen ganske totalitær og bidrar kanskje til at folk igjen vil tenke på likestilling som kvinnesak, fremfor et fellesskapsprosjekt.

Heller enn kjønnsseparatisme av den gamle sorten, må vi finne innovative måter å bygge likestillingspolitiske bruer på i et komplekst felt der kjønn, klasse, etnisitet og seksualitet brytes mot hverandre.

Publisert i spalten Radikalte Røster i Dagsavisen den 19.2.2010

I California utspiller det seg for tida et drama av Shakespeare-dimensjoner. Det handler om retten til å elske hvem man vil. Rettssaken, som går under navnet Perry vs. Schwarzenegger, er en omkamp om «Proposition 8» – en paragraf i den californiske grunnloven som ikke anerkjenner homofilt ekteskap.

Det er spesielt å bivåne dette dramaet i en by som skrev historie da Harvey Milk ble den første åpent homofile folkevalgte i 1977. San Francisco er berømt for sin årlige pride og homsenes eget fristed, Castro-distriktet. Men til tross for at California er en av de mer liberale statene i USA, provoserer kjærligheten mellom mennesker av samme kjønn. Mange frykter at selve bærebjelken i det amerikanske samfunnet, familien, står for fall.

Jeg skal ikke påberope meg å være noen stor bibelfortolker, men det har alltid forundret meg når troende tyr til en slik snever definisjon av kjærlighet. Som oppvokst i en dansk småby der skoledagen startet med salmesang og fadervår, og de mest populære fritidsaktivitetene var kristenspeideren og kirkekoret, er ikke religion fremmed for meg. Selv om jeg i dag har et nokså platonisk og agnostisk forhold til Vårherre, var budskap om nestekjærlighet og solidaritet det viktigste jeg tok med meg derfra.

En formildende omstendighet ved religion er betoningen av menneskets forpliktelse til å behandle andre med respekt, uansett hvor de kommer fra, hvordan de ser ut og hvem de måtte elske. Derfor har jeg aldri forstått enkelte kristnes eller muslimers innbitte kamp mot homofili. Er det ikke noe underlig selvmotsigende ved å forkynne respekt, men bare for noen?

Til tider rister nordmenn på hodet av konservative amerikanere. Vi lever også i en tid der kritikken av religiøs fundamentalisme sitter løst. Men selv om Norge nylig vedtok en kjønnsnøytral ekteskapslov, bør vi være forsiktige med å tenke på oss selv som mer moderne eller liberale. Også i Norge så vi ulver i fåreklær demonstrere i gatene, riktignok forkledd som familiens fanebærere, da ekteskapsloven ble vedtatt. De reaksjonære kreftene finnes fortsatt.

Retten til å elske og ekte hvem man vil er et uttrykk for humanisme og implementering av grunnleggende demokratiske prinsipper. Det må vi aldri ta for gitt.

Publisert i spalten Radikalte Røster i Dagsavisen den 22.1.2010

AV ANNE BITSCH

Samme dag som Jens Stoltenberg (Ap) talte om trygghet til det norske folk, snakket Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) om terror i sin nyttårstale.

Nyttårstaler. De snakker til oss om håp og om investering i menneskelig kapital, men under overflaten nøler maktens menn. De virker redde.

Dagen etter at danskene hadde fortært sin tradisjonelle torskemiddag på årets siste dag, sto den danske drømmen på menyen, servert under statsministerens nyttårstale. Den danske statsministeren Lars Løkke Rasmussen (V) snakket om drømmen som forener nasjonen:

«Jeg treffer amerikanere som tror vi er sosialister fordi skatten er høy, og franskmenn som oppfatter oss som ultraliberalister, fordi vårt arbeidsmarked er så fleksibelt. Men vi vil ikke settes i bås. Vi har vår egen danske drøm. Om et fritt, likhetlig og rettferdig Danmark. Om et respektfullt og tolerant Danmark med plass til individet, på individets premisser. Om et trygt Danmark der vi ikke tillater gjenger å okkupere hele nabolag og bydeler, eller unndra seg politiets og myndighetenes kontroll. Om et Danmark der vi forener det moderne menneskets lyst til å stå på egne ben – til å våge og til å forfølge drømmene sine – med et trygt fellesskap som tar vare på oss når vi trenger det.»

Danmarks militære engasjement i Afghanistan ble omtalt som en heroisk innsats «i håpets tjeneste,» og som en nødvendig forutsetning for å skape trygghet også innenfor Danmarks egne grenser. «Terrortrusselen i Danmark er nemlig fortsatt markant,» sa statsministeren.

Og påpekte: «Danmark yter en stor innsats i Afghanistan, også for vår egen sikkerhets skyld. For å forhindre at landet igjen blir et fristed for terroristtrening og terrorplanlegging.»

Dansk risikovillighet
I kontrast til sin danske kollega, var sikkerhetsperspektivet fraværende i Norges statsminister Jens Stoltenbergs (Ap) nyttårstale. Stoltenbergs tale tok primært for seg klimaendringer, samt bevaring og utvikling av arbeidsplasser under den økonomiske krisen. Men så skiller også det danske politiske klimaet, og de danske samfunnsutfordringene, seg fra de norske på vesentlige områder.

I august kom den norske historikeren Håkon Lunde Saxi med en interessant sammenligning av norsk og dansk forsvarspolitikk på forskning.no. Han konkluderte med at Danmark har en langt høyere stjerne i Nato, fordi danskene fra dag én har vist seg som en trofast alliert i krigen mot terror i både Irak og Afghanistan. Danskene er mer risikovillige enn nordmennene i internasjonale militære operasjoner, og de sender blant annet soldater til Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan, i tillegg til tilstedeværelsen i Kandahar, Kabul og det regionale stabiliseringslaget (PRT) i Chaghcharan.

Selv om både Norge og Danmark har bidratt med kampfly og spesialstyrker til skarpe oppdrag i Afghanistan, har norske politikere ikke villet sende regulære norske bakketropper til områder som oppfattes som utrygge. Danskene stilte velvillig opp allerede i 2006, da Isaf (International Security Assistance Force) utvidet sitt operasjonsområde til også å omfatte Sør-Afghanistan.

Tapstallene i de danske styrkene er da også seks ganger større enn i de norske. Norge hadde i høst fire falne soldater siden 2002. Danmark har 26 og Storbritannia mer enn 200.

Darling i Washington
Etter at USAs president Barack Hussein Obama 1. desember i fjor offentliggjorde beslutningen om å sende 30.000 nye soldater til Afghanistan, stilte Norge med flere penger, men ikke soldater. Danske politikere har imidlertid ikke hatt en slik reservasjon – til tross for at krigstilslutningen i befolkningen har kjølnet betraktelig de siste årene.

At Natos nye generalsekretær i dag heter Anders Fogh Rasmussen, er ikke tilfeldig, men viser snarere at danskenes risikovilje og bidrag på om lag 700 soldater, har blitt lagt merke til og verdsatt i både Washington og Brussel.

Skillet i vektlegging av sikkerhetsspørsmål i de to statsministrenes nyttårstaler viser hvor stor forskjell det er på hvor trygg verden oppleves for dansker og nordmenn ved inngangen til et nytt tiår. I det forgangne år skal Danmark flere ganger ha vært et uttalt terrormål – en utvikling som startet i september 2005 da Jyllandsposten for første gang trykket de omstridte karikaturene av profeten Muhammed.

Lars Løkke Rasmussens bekymringer ble da også nesten profetiske da karikaturtegneren Kurt Westergaard første nyttårsdag ble utsatt for et attentatforsøk i sitt hjem i Viby.

Her hjemme i Norge har debatten om ytringsfrihet og religiøs fundamentalisme dermed fått nye ben å gå på etter at Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold til Lørdagsrevyen 2. januar uttalte at flere aviser burde ha trykket tegningene.

Kokkvold mener at vi ikke har bøyd oss i respekt for muslimenes tro, men i frykt for islamistenes terror.

Folket i arbeid
I likhet med Stoltenberg er også Løkke Rasmussen opptatt av å få fart på den menneskelige kapitalen som skal berge landet ut av den økonomiske krisen. Visjonen er å gjøre Danmark til ett av de ti rikeste landene innen 2020. Begge ministerne ba folk komme seg i arbeid – det må jobbes mer, lenger og hardere – og ungdommen må skaffe seg utdanning, het det.

Men der Stoltenberg snakket om kunnskap og ressurser, kunne ikke Løkke Rasmussen dy seg for en reprimande om ungdommens dårskap og en fotnote til kulturkampen:

«Om bare en generasjon vil omkring en halv million dansker ha ikke-vestlig bakgrunn […] Det må bli slutt på at ungdom driver dank […] Når det gjelder kulturen: Deres bidrag er meget velkomne. Det var utenlandske påvirkninger som skapte den danske gullalderen. Mye av det vi kjenner som mest pæredansk kommer utenfra. Juletreet, balletten, arbeiderbevegelsen! Kultur trives ikke i et drivhus. Men det må være vilje til å få det utenlandske til å sette danske blomster. Det må bli slutt på parallellsamfunn.»

Obama-flørten
Da maktens menn snakket til befolkningen første nyttårsdag, lovet de å passe på oss i året som kommer. De flørtet ivrig med «Yes we can»-retorikk, men lar folk seg overbevise?

Virker det ikke litt lite troverdig med en høyrekonservativ statsminister som lovpriser arbeiderbevegelsen? Eller en annen statsminister som i egenskap av å være leder for en oljenasjon, og et av verdens rikeste land, ikke nevner tiltak for utslippsreduksjoner hjemme med ett ord?

De virker trygge og beherskede der de sitter med findressen på og vannkjemmet hår. Jeg tror sannheten er at de er like redde som alle oss andre. Med god grunn:

Sannheten er at krigen i Afghanistan har kostet flere sivile liv enn vi kan leve med, at Klimatoppmøtet i København floppet, og at vi fremdeles har lang vei å gå før samfunnene våre klarer å få til en fredelig sameksistens mellom minoritet og majoritet. ■
Teksten ble trykket i Ny Tids ukentlige spalte om politikk og økonomi 8.-14. januar 2010.

AV ANNE BITSCH

Den forløpne uka har brakt opp debatter om demokratiets framtid i stor og liten skala. Det handler om forholdet mellom fattige og rike land, mellom forvaltere og utøvere av ytringsfriheten, og om fordelingen av velferdsgoder i Norge.

Klima
København har den siste halvannen uke vært åsted for konflikt i og utenfor Bellacenteret der FNs 15. klimakonferanse ble avholdt. G77-landene, som er en løs koalisjon av 130 utviklingsland som fremmer felles økonomiske interesser i FN og andre internasjonale organisasjoner, sitt utgangspunkt for forhandlinger i København har vært et ønske om en «Kyoto2»-avtale som viderefører tallfestede krav om Co2-utslipp i rike land og at rike lands finansiering av klimatiltak. Kyoto-protokollen er svært eksplisitt i forhold til tallfesting av kutt og kontrollsystemer, og derfor viktig å videreføre nå som COP15 likevel ikke lander på en juridisk bindende avtale. Men amerikanerne som globalt står for cirka tjue prosent av Co2-utslippene, har ikke har ratifisert protokollen og avviser blankt avtaleutkast med Kyoto-referanser.

Misnøye i G77
Norges forhandlingsleder Hanne Bjurstrøm uttalte til Klassekampen 15.12 at det ville være urealistisk å få en samlet I-landsdelegasjon til å slutte seg til et utkast som siste fredag ble lagt frem av Maltas forhandlingsleder, Michael Cutajar. For EU har det vært så viktig å få USA med på laget, at de har firet på kravene til I-land selv om dette førte til en tre timer lang bråstans i forhandlingene mandag ettermiddag hvor de afrikanske lederne forlot arbeidsgruppen i protest. Bjurstrøm ble samtidig kritisert av Naturvernforbundets leder, Lars Haltbrekken, for ikke å ha støttet u-landenes krav i plenumsamlingene, men tvert i mot å ha vektlagt sterkere forpliktelser fra Sør. Selv mener Bjurstrøm at hun hele tiden har vært klar på at man ikke kan forlate et Kyoto-spor uten å gi utviklingslandene noe igjen. Et forsøk på å gi noe igjen initierte Norge sammen med Mexico i et felles forslag om å opprette et fond som skal bidra med opptil 40 milliarder dollar årlig for å finansiere klimatiltak i u-land. Til NTB opplyste Solheim søndag at flere u-land var misfornøyd med at de blir bedt om å yte etter evne i finansieringen.

Bjurstrøms labre Kyoto-støtte sammenfalt med Al Gores og utenriksminister Jonas Gahr Støres presentasjon av en ny rapport fra Norsk Polarinstitutt som viser at snøsmeltingen skjer raskere enn antatt. «Ekstremscenariet har nå blitt normalscenariet», sa Støre i Politisk Kvarter på P2 mandag morgen. Noen smakebiter: Havnivået vil øke mer enn tidligere antatt. Innen 2100 kan havnivået ha økt med halvannen meter. Millioner av mennesker kan miste hjemmene sine, isbjørnbestanden kan reduseres med to tredjedeler og tilgang til drikkevann kan bli kritisk, spesielt i Asia, heter det i rapporten.

Dansk politi under granskning
Var temperaturen høy inne i forhandlingslokalene var det mer kjølig i Københavns gater hvor nærmere 100.000 mennesker fra hele verden samlet seg om politiske krav til en rettferdig og forpliktende klimaavtale. Her ble demokratiet på ny satt på prøve da dansk politi i løpet av tre dager gjennomførte omstridte massearrestasjoner av demonstranter. Med en såkalt ”lømmelparagraf” (som gir rett til preventive anholdelser i opptil 12 timer, journ.anm.) i bakhånd ble så mye som 1300 personer arrestert i løpet av tre døgn, mange av dem uten å ha gjort annet enn å uttrykke fredelig protest. «Ydmykende og unødig brutal», sa norske demonstranter om politiets håndtering til NrK først på uken. Lørdag var den mest dramatiske dagen hvor minst 900 demonstranter ble arrestert og flere måtte sitte bakbundne i timevis på den kalde asfalten. Noen besvimte og andre tisset på seg. Nå ber dansk Amnesty om en granskning av politiets utvidede fullmakter under «lømmelpakken», som organisasjonen tidligere har kritisert da loven ble sendt på høring. På lederplass raser avisen Politiken (15.12) og omtaler arrestasjonene som «ute av proporsjoner», og som en «trussel mot et åpent rettssamfunn». Danske domstoler skal nå ta stilling til politiets bruk av vilkårlig frihetsberøvelse.

Reguleringskåthet eller styrking av fars rettigheter?
Her hjemme har også spørsmålet om statlig tvang blitt aktualisert i en ny debatt om deling av forelderpermisjonen i Dagsavisen. Delingen er tenkt innrettet slik at mor og far hver får en tredjedel, mens den siste tredjedelen kan fordeles fritt. Fedre har etter dagens ordninger ikke full selvstendig opptjeningsrett til forelderpenger og er bare garantert 10 ukers permisjon gjennom den såkalte «fedrekvoten». Modellen er allerede testet ut på Island med stor suksess. Bakteppet for debatten er at den nye likestillingsministeren Audun Lysbakken før han ble utnevnt til statsråd i oktober, vært positiv til den islandske modellen, mens de borgerlige opposisjonspartiene i alle debatter om tredeling tar til orde for å begrense statlig inngripen i folks privatliv. Også Fredrik Mellem i Oslo Arbeidersamfunn er skeptisk til det han kaller reguleringskåthet, og ønsker seg heller ny kjønnsnøytral retorikk.

Tidligere likestillingsminister Anniken Huitfeldt la debatten om tredeling død da hun tiltrådte etter Manuela Ramin-Osmundsen i fjor som videreførte Karita Bekkemellems positive linje til å utrede mulighetene for tredeling. Heller ikke innad i feministenes rekker er man enige om hva som er en riktig og demokratisk fordeling av sentrale velferdsgoder– noen grupperinger står fremdeles knallhardt på mors rettigheter og mener at menn selv får kjempe for en utvidelse uten at «det skal gå på bekostning av mor». Andre feminister er mer positive til å styrke fars rettigheter, for eksempel ved hjelp av tredeling og selvstendig opptjeningsrett. De tror at lik deltagelse i omsorgen er positivt for barna og for utviklingen av en mer ansvarlig mannsrolle. Dette synet deler Lysbakken som varsler utvidelse av fedrekvoten til 14 uker, en betydelig økning fra seks uker før 1. juli i år. Stort mer er neppe realistisk å få til i nærmeste fremtid– Regjeringen går nemlig ikke for tredeling av forelderpermisjonen, som ellers har høstet bred støtte i ulike fagmiljøer – fra Likelønnskommisjonen og Ressurssenter for menn til flere profilerte kjønnsforskere. Arbeidet med endringer og utvidelser fortsetter i Stortinget og i Regjeringen, i følge Dagsavisen (15.12).

Teksten ble trykket i Ny Tids ukentlige spalte om politikk og økonomi 18.-25. desember 2009.

På min skrivepult har jeg et brudebilde av besteforeldrene mine. De er et vitnesbyrd om hvor mye det krever av oss å leve det liv vi vil, og hvor langt likestillingen, tross alt, er kommet.

Min mormor ble født i 1904 i en søskenflokk på tolv og vokste opp i et religiøst miljø på landet (i Danmark, red.) med sterk sosial kontroll. Hun var tunghørt og fikk aldri den utdannelsen som sykepleier som hun ønsket seg – det var forventet at hun skulle gå hjemme og ta seg av foreldrene, mens hennes søsken stiftet egen familie. Mormor var lenge en tradisjonell peppermøy, helt til hun som 43-åring traff bestefar. De forelsket seg, voldsomt, til familiens misbilligelse. Hva lignet det at en halvgammel kone skulle begynne å leve sitt eget liv og svikte sine forpliktelser i storfamilien? I en tid da fornuftsekteskap rådet, giftet de seg fordi de elsket hverandre. Ikke nok med det – til byen flyttet hun også. Jeg kan knapt tenke meg noe mer revolusjonerende. Indremisjonen fikk i hvert fall sitt å tenke på.

Mormor ble en klassisk husmor. Hun bakte boller som ingen andre, det var alltid en plass på hennes fang og det var ofte hun som stelte med ditt og datt, alltid sto parat, mens bestefar var det sosiale ankerpunkt utad. Men, mormor var også forut for sin tid. Hun insisterte for eksempel på å selv disponere over et visst månedlig beløp av minstepensjonen. Født fire år før Simone de Beauvoir, elleve år før kvinner fikk stemmerett, brøt mormor med alle klasse- og kjønnsforventninger. Hun gikk sine egne veier og valgte kjærligheten til en åtte år yngre mann.

I dag feirer vi 30-årsdagen for FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW). Det er på dager som denne at jeg gleder meg over hvor selvfølgelig det er at unge kvinner og menn i Norge, de aller fleste, kan elske hvem de vil. Det er også på den typen dager at jeg ser at likestilling må forstås med utgangspunkt i den enkelte kvinnen. For noen var mormor kun en gammel, halvdøv husmor som bare hadde valget mellom å være tjener i foreldrenes eller sitt eget hjem. For meg var hun den første kvinnen som lærte meg at det koster mye mer å gjøre små opprør i motvind, enn å brøle høyt i medvind. Om man er desillusjonert på vegne av likestillingen, er det god medisin å bla i gamle familiealbum.

Publisert i spalten Radikale røster i Dagsavisen 18.12.09

Klima.
Ukas politiske blikk har, ikke unaturlig, i stor grad vært rettet mot København, der FNs 15. klimaendringskonferanse (COP15) ble sparket i gang mandag 7. desember.
Norges rødgrønne regjering, som i sin bistands- og utviklingspolitikk har fokusert på klimatiltak og bevaring av regnskog, har de siste dagene fått kritikk fra opposisjonen for ikke å være ambisiøs nok på hjemmebane. Fokuset på handel med klimakvoter og betaling av miljøtiltak i utviklingsland, under «Den grønne utviklingsmekanismen» (CDM), er ikke tilstrekkelig, påpeker flere.
– Norge kjøper seg fri, uttalte Venstres nestleder Trine Skei Grande til NRK radio mandag.
Sammen med Fremskrittspartiet, Høyre og KrF spør hun nå hva Regjeringen vil satse på av norske klimatiltak. Opposisjonen ber Regjeringen leve opp til sine forpliktelser under et nytt EU-direktiv, som pålegger medlemslandene å øke sin andel fornybar energi i sammensetningen av energiforbruket.
Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) uttalte at han er skuffet over at det ikke ser ut til å bli noen forpliktende, ratifiserbar avtale i København. Han angrep Bush-administrasjonen for i åtte år å ha forsinket en progressiv miljøpolitikk, samt beklaget at Barack Obama ikke fikk vedtatt sin klimalov i Senatet i høst. Mange er bekymret for at den manglende politiske oppslutningen rundt klima- og miljøspørsmål vil føre til en gjentakelse av Clintons feilslåtte forsøk på å forplikte USA til Kyoto-avtalen i 1997.
Stoltenberg sammenlignet «utslippsfesten» med et julebord og la opp til moderat klimafyll gjennom kvotehandel:
«På neste års julebord får alle bare to bonger hver. Da går drikkingen kraftig ned. Enkelte blir kanskje godt påseilet også da, men det skjer i så fall ved at de kjøper bonger av andre, som da drikker lite eller ingenting» (VG, 7. desember)
En over gjennomsnittet hyggelig julehilsen fra miljønasjonen Norge til verdens fattige land, vil jeg si.
Men nøkkelen til en vellykket klimaavtale og en bærekraftig utvikling ligger i Nord, som bærer en stor del av ansvaret for omfattende miljøkatastrofer i Sør.
Ifølge FN har vi allerede i dag 20 millioner akutte klimaflyktninger i verden. Organisasjonen Christian Aid spår at tallet vil øke til en kvart milliard mennesker i 2050. Norges del av klimagassutslippene tilsier at Norge bør ta ansvaret for flere hundre tusen flyktninger. Til Dagsavisen tirsdag uttalte Flyktningehjelpen at de ønsker en endring av det eksisterende regelverket, slik at mennesker på flukt fra miljøkatastrofer sikres den samme beskyttelsen etter internasjonal lov som andre flyktninger.
En slik beskyttelse eksisterer bare delvis i det norske regelverket i dag, mens i både Sverige og Finland garanterer man dette.
Tirsdag sprakk så nyheten i The Guardian om at Danmark, USA, EU og rike land på bakrommet planla egne klimaavtaler, uten henvisning til Kyoto-avtalen og u-landenes behov. Også Norge ble informert, innrømmet sjefsforhandler Hanne Bjurstrøm, men ikke de landene som trenger det mest. De like, rike barn ønsker fortsatt å leke best alene.

Ny asylkamp
Den siste ukas utvikling innen asylpolitikken gir imidlertid ingen grunn til optimisme hva angår et utvidet rettighetsvern for mennesker på flukt. Det ble klart natt til søndag, da 30 irakere, 11 av dem dømt for tildels grov kriminalitet, ble sendt på et charterfly til Irak.
Tilbakesendingen har vært til områder som FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) advarer mot, blant annet Bagdad, Kirkuk og Mosul. Flere av irakerne skal være fra disse områdene.
Justisminister Knut Storberget varslet at Regjeringen vil bli «hardere i klypa». Han ønsker å innlede samarbeid med Sverige og EU om å sende flere av gårde på én gang, for å spare tid og penger.
Det er ingen hemmelighet at SV begynner å bli mette etter alle de asylpolitiske kamelene de måtte sluke i Soria Moria II, og det var da også en spak Heikki Holmås som på Politisk Kvarter på P2 tirsdag morgen svarte at dette var «krevende» for partiet.
I Regjeringens egne rekker er det atter blusset opp uro om asylpolitikken: Bystyrerepresentant for SV i Bergen, Amir Payan, beklaget i et intervju med VG tirsdag at SV lar seg diktere av det han selv kaller «Jern-Jens»-regjeringen.
Partifeller i Sosialistisk Ungdom (SU) raser:
– Det er forkastelig at Regjeringa skyver kriminelle asylsøkere foran seg for å rettferdiggjøre en svært tvilsom praksis. Flertallet som ble uttransportert i helga, var lovlydige mennesker som kun har benyttet seg av retten til å søke asyl. Det er svært uheldig at Regjeringa setter disse sammen med tunge kriminelle, for å slippe kritiske spørsmål knytta til det å bruke tvang og bryte med FNs anbefalinger. Jeg er bekymra for at Regjeringa vil bidra til stigmatisering av asylsøkere, og at rettsikkerheten deres settes i fare, sier SU-leder Mali Steiro Tronsmoen i en kommentar til Ny Tid.
Tvangshjemsendelsen til Bagdad skjedde tre dager før nye bombeangrep tirsdag kveld rammet hovedstaden. Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) frykter at noen av de returnerte irakerne kan være skadd eller drept, og den ber Regjeringen undersøke de utsendtes skjebne. Men statssekretær Pål K. Lønseth (Ap) i Justisdepartementet toer sine hender og uttalte at Norge ikke lenger har noe ansvar for de tvangsreturnerte irakerne.

Freds- eller krigspris?
Fra én krig til en annen: En hel verden følger nå med på den kontroversielle tildelingen av årets fredspris – eller krigspris vil noen hevde - til Barack Obama. Under Obamas ledelse trappes krigen i Afghanistan opp. 1. desember vedtok han å sende 30.000 nye soldater til landet, og ber nå de allierte om økt støtte.
Norge er med på krigslaget, men skal ikke øke den militære tilstedeværelsen, forsikret utenriksminister Jonas Gahr Støre nylig. Han er fornøyd med at Norge er blant de land i verden som bidrar med flest Afghanistan-soldater per innbygger.
Det var altså intet som umiddelbart tydet på at Obama hadde noe å hente på å diskutere Afghanistan da han torsdag fikk sine 35 minutter med statsministeren. Norske eksperter foreslo i Aftenposten den 8. desember at Stoltenberg burde ta opp Havrettstraktaten, WTO, Nordområdene eller eksport av norsk oppdrettslaks. Det er grunn til å heve øyenbrynene når norske interesser foreslås tatt opp i anledning en utdeling som skal fremme fred og demokrati i verden.

Dagen som ble glemt
Alle denne ukas politiske hendelser sammenfaller paradoksalt nok med feiringen av FNs internasjonale menneskerettighetsdag, torsdag 10. desember. Det var da 51 år siden verdens ledere, med den andre verdenskrigens isnende pust i nakken, vedtok et historisk dokument som skulle sikre mennesker grunnleggende rettigheter.
Menneskerettighetserklæringen (UDHR) skulle verne enkeltindivider fra statlige overgrep og maktmisbruk. Denne dagen feires i en tid der det aldri har vært så store sivile tap i Afghanistan som nå.
I en tid der Norge i økende grad vil stenge grensene for asylsøkere som søker opphold på humanitært grunnlag. I en tid der 20 millioner klimaflyktninger venter på at verdens ledere enes om en juridisk bindende klimaavtale og ber oss slutte å gå på klimafylla.
Aldri har Menneskerettighetserklæringen vært så aktuell som nå – i Norge og i verden. Det er viktig å huske på, selv når norske politikere fremmer egne geopolitiske interesser overfor fredsprisvinnere, internasjonale klimaforhandlere og asylsøkeropptatte velgere.

Teksten ble trykket i Ny Tids ukentlige spalte om politikk og økonomi 11.-17- desember 2009.

«Vold mot kvinner er kanskje det største brudd på menneskerettighetene. Så lenge volden fortsetter, kan vi ikke hevde at vi har gjort framskritt når det gjelder likestilling, utvikling og fred», sa FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan i 2005. Forskere ved John Hopkins-universitetet i USA anslår på bakgrunn av nasjonale befolkningsundersøkelser i 50 forskjellige land at minst hver tredje kvinne i verden på et eller annet tidspunkt i livet utsettes for vold, vanligvis av et medlem i egen familie.

Ifølge en landsdekkende Gallup-undersøkelse fra 2007 blant et representativt utvalg menn i Norge mener annenhver mann at en kvinne er helt eller delvis ansvarlig for å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep hvis hun flørter åpenlyst. Nær en tredjedel ansvarliggjør kvinnen om hun er beruset. Slike holdninger til kjønn og vold spres blant annet mellom menn – fra far til sønn og i mannefellesskaper som militæret og fotballklubben. Maskulinitet konstrueres og bekreftes blant menn. Å ansvarliggjøre menn som gruppe for volden menn som enkeltindivider begår, protesterer mange menn imot. Det er forståelig siden samme undersøkelse viser at menn tar avstand til vold. To tredjedeler vil gripe inn for å stoppe en voldshandling. I praksis gjør de det bare ikke.

Den svenske mannsforskeren Lars Jalmert har et eget begrep for disse mennene. De er «i prinsippet»-menn. «I-prinsippet»-mannen er tilhenger av likestilling mellom kjønnene og er ingen hardbarket kvinnehater. Men bildet endrer seg når han stilles over for praktiske oppgjør med andre menns vold eller etablerte maskulinitetskodekser.

Den 25. november markeres den internasjonale dagen for vold mot kvinner. Da går også startskuddet for Det hvite båndkampanjen som skal bekjempe menns vold mot kvinner og seksuell trakassering. Målet er å synliggjøre og øke menns engasjement mot vold mot kvinner. Initiativet er viktig fordi ansvaret for menns vold mot kvinner må plasseres hos voldsutøveren selv og i samfunnsstrukturene som avler volden, ikke hos flørtende eller berusede kvinner. Derfor må menn involveres i forebyggende arbeid og bli «praksis»-menn som åpent tar avstand fra andre menns sexistiske holdninger.

Derfor må menn som elsker kvinner bære det hvite bånd.

Publisert i spalten Radikale røster i Dagsavisen 20.11.09
(Se også Ole Texmos motinnlegg her og mitt svar her).