22/7-rettssakens verdighet avhenger av om vi unngår moralsk unntakstilstand.
Denne uka ble vi alle nødt til å gå inn i det mørkeste rommet i norsk rettshistorie siden krigen, som Kristopher Schau skrev om i Morgenbladet forleden. Et møte med en mann som virker uberørt når statsadvokat Inga Bejer Engh leser opp den 18 sider lange tiltalebeslutningen med alle navnene. Alle navnene, en gang til.
Jeg tenker på sønnen til min venninne som kjente flere på Utøya, og som sto gråtkvalt og blek utafor domkirken i fjor sommer. Han knuget en rose i den ene hånda og holdt rundt skulderen til kjæresten sin med den andre. 18 år gammel lærte han på ubarmhjertig vis at politisk engasjement kan koste menneskeliv. Vi voksne måtte fortvilt erkjenne at vi ikke alltid kan beskytte barn og ungdom mot ondskap. Hvordan de pårørende føler rundt dette, går knapt an å forestille seg.
Anders Behring Breivik er to måneder yngre enn meg selv. Det er en person fra min generasjon som har gjort disse forferdelige tingene, og det går ikke an å distansere seg fra det. Jeg spør, uten å finne svar: Hvorfor? Hva har skjedd med retningen i et menneskes liv som gjør at noen med relativt like muligheter og rettigheter enten ender opp som avisspaltist eller som massemorder og terrorist?
Forskjellen på dagene etter terrorhandlingene og nå, er at tida har leget noen sår og sløvet desto flere sanser. Hvorfor-spørsmålet har fått hvile en stund. Det åpner opp for komfortable autopilottanker – å bare avskrive mannen som en galning, et ikke-menneske, utdefinert fra ethvert fellesskap med oss. Effekten viste seg få timer etter rettsforhandlingenes start. Den danske politikeren Naser Khader skrev på sin Facebook-side at han «brakk seg» av «Brekke-vik». Uttalelsen ble besvart av folk som tok til orde for tortur og dødsstraff. Nakkeskudd, elektrisk stol, drukning, kvelning. Folk ville ikke se, ikke høre, ikke ha en rettferdig rettergang. De ville møte ondt med ondt.
Breivik kan bringe fram det verste i oss alle. Og det er det han vil. Men det skal han ikke få lov til. Selv i det mørkeste rommet gjelder grunnleggende rettsprinsipper og anstendighet. Å sparke meddommer Thomas Indrebø var derfor helt riktig. Rettsstaten kan ikke vakle nå. Slik taper Breivik, og slik vinner menneskeverdet.
Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 20. april 2012.