Anne Bitsch

USA kan ha henrettet en uskyldig mann mens en hel verden så på.

På morgenkvisten den 22. september spente de ham fast til en briks. Så satte de tre forskjellige sprøyter med dødbringende gift. Klokken 05.08 norsk tid var Troy Davis død. Han ble nummer 52 i rekken av personer som er ofre for statsautorisert mord i delstaten Georgia siden 1983.

I 1991 ble Davis dømt for mordet på den hvite politimannen Mark MacPhail. Selv om flere vitner trakk forklaringene sine underveis og ble presset av politiet til å vitne mot Davis, avslo Høyesterett i mars hans appell. Det skjedde selv om det ikke fantes fysiske bevis som knyttet ham til åstedet, til tross for at dommer William T. Moore Jr. skal ha sagt at man ikke kan utelukke uskyld og saken i 12. time ble gjennomgått på nytt både av Georgias og USAs høyesterett.

Saken har engasjert en hel verden og er blant de mest høyprofilerte i nyere amerikansk rettshistorie. Troys egen advokat Thomas Ruffin kalte henrettelsen «legalisert lynsjing» og direktør for Amnesty International USA, Larry Cox, kritiserte det amerikanske rettssystemet for å være rasistisk. Da TV-kanalen Democracy Now avsluttet sin livesending utenfor fengslet var det til tonene av Billie Holidays låt Bitter Fruit: «Southern trees bear strange fruit, Blood on the leaves, Blood at the root, Black bodies swinging in the Southern breeze, Strange fruit hanging from the poplar trees…» – med referanse til den utstrakte bruken av lynsjing av svarte i sørstatene helt fram til 1960-tallet.

Det er nå fire måneder siden jeg første gang skrev om saken i Dagsavisen. Jeg har vært medlem av Amnesty nesten halvparten av livet mitt. Selv måtte Troy tilbringe halvparten av sitt liv på death row. Vi har hatt to svært ulike livsløp, men selv om han nå er død, er jeg fremdeles Troy Davis. Det er vi alle. For den uretten som rammet ham er fremdeles satt i system og den vilkårligheten som kjennetegner det amerikanske rettssystemet kan i prinsippet ramme enhver. Men noen er mer utsatt enn andre. Som Holidays låt beskriver, så har blodet fra lynsjingene rent dypt ned i den amerikanske mulden og blitt institusjonalisert – It‘s a strange and bitter crop – og fortsetter å skape hat og splittelse i samfunnet.

Kampen mot dødsstraff og rasisme slutter ikke med Troy.

Teksten ble publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 30. september 2011.