Anne Bitsch

Dødsstraff i USA kommer til å bli avskaffet før jeg går av med pensjon, men først må USA ta et oppgjør med rasisme og diskriminering.

Troy Anthony Davis tilbrakte halvparten av sitt liv på death row i Georgia. Da jeg sammen med gamle Amnesty-kolleger og en ny generasjon av unge aktivister holdt vake utenfor den amerikanske ambassaden kvelden og natten før henrettelsen, gikk det opp for meg at jeg selv har vært aktiv i Amnesty nærmere halvparten av livet mitt. Det er to svært ulike livsløp – ett i fangenskap og ett i frihet.

Troy tilhører et segment av befolkningen som bærer på en vond og dramatisk historie og i dag er blant de mest utsatte gruppene i det amerikanske samfunnet. Svarte i USA har en svakere rettssikkerhet enn hvite. De er oftere utsatt for menneskerettighetskrenkelser som dødsstraff, fattigdom og manglende tilgang til grunnleggende helsetilbud enn hvite. Dødens politikk har en hudfarge og den er svart: I forhold til befolkningsandel har et overveldende flertall av fanger i amerikanske fengsler minoritetsbakgrunn. Statistikk viser at det oftere gis dødsdommer i saker med hvite ofre enn i saker med svarte. Selv har jeg hatt det privilegium å vokse opp i et land som er trygt og hvor det aldri har vært et spørsmål om det var råd til å ta seg utdanning, gå til legen og langt mindre bli utsatt for statsautorisert drap.

Til tross for disse forskjellene har Troy og jeg noe felles. For ham var det alltid viktig at saken handlet om mer enn bare ham selv. Kort tid før han døde skrev han til Amnesty:

“The struggle for justice doesn’t end with me. This struggle is for all the Troy Davises who came before me and all the ones who will come after me. I’m in good spirits and I’m prayerful and at peace. But I will not stop fighting until I’ve taken my last breath.”

Han, jeg, et økende antall amerikanere og mennesker verden over har i denne vanskelige tiden stilt oss spørsmålet om det amerikanske rettssystemet klarer å ivareta menneskerettighetene til sine egne borgere. Vi spør om prinsippet om at man skal betraktes som uskyldig til det motsatte er bevist etterleves i et land som siden 1973 har henrettet 1267 personer, ifølge Death Penalty Information Center. Vi spør også om dette som antakeligvis er et av de største justismord i nyere amerikansk rettshistorie kunne hendt noen vi selv kjenner og er glad i. Derfor er vi alle Troy Davis, og derfor skal hans historie fortsette å engasjere.

Tallene tale er paradoksal i lys av USAs maktposisjon som den eneste gjenværende supermakten i verden etter annen verdenskrig. Saken ble fordømt av Europarådet og har dessuten vært samtaletema under høynivåmøtet i FN denne uka. Troy Davis storesøster Martina Correia uttalte følgende til Democracy Now kort tid før henrettelsen: – USA er det eneste siviliserte landet som fremdeles henretter sine egne borgere, samtidig som vi prediker om menneskerettigheter andre steder i verden.

Benjamin Todd Jealous, leder for organisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) fulgte opp: – Det er vanskelig for resten av verden å se oss som en forkjemper for menneskerettigheter når ting som dette kan skje her.

Amnesty USAs direktør Larry Cox raste og sørget da Troys død var et faktum. Det er ikke ofte offisielle talspersoner for Amnesty regelrett sier at de skammer seg over sitt eget land. Cox kritiserte også rettssystemet for å være rasistisk. Henrettelsen ble av Troys egen advokat, Thomas Ruffin, betegnet som ”legalisert lynsjing” med referanse til de brutale og omfattende likvideringene av svarte fra slutten av 1700-tallet til 1960-tallet. Mer enn 3400 svarte ble tatt av dage på den måten fra 1882 til 1968.

Selv om lynsjing nå er forbudt i de fleste delstater, finnes det ikke en føderal lov mot det. Rasistisk motiverte drap skjer fremdeles. Paradoksene står i kø: Samme kveld som Troy døde ble også en hvit mann, Lawrence Russell Brewer, henrettet i Texas for drapet på James Byrd Jr. i 1998. Drapet, som ble utført av tre hvite rasister i fellesskap, hadde klare lynsjelignende trekk. Byrd ble bunnet fast til en lastebil med kjetting hvoretter de tre kjørte av gårde med han over en asfaltert vei til han døde. Restene av liket som var mishandlet til ugjenkjennelighet ble dumpet utenfor en svart menighet. Det er ikke bare rettssystemet som er rasistisk – hele det amerikanske samfunnet trenger å ta et oppgjør med den historien som skaper rasediskriminering overordnet sett. Konfliktlinjene mellom minoritet og majoritet må viskes ut. Svaret på rasisme, hatkriminalitet og drap er ikke å ta flere liv. Amnesty protesterte selvfølgelig også mot denne henrettelsen.

Kampen mot dødsstraff var det som gjorde at jeg som 17-åring engasjerte meg i Amnesty da en venninne ba meg signere en underskriftinnsamling mot dødsstraff i USA på gymnaset. Derfra var veien kort til våkenetter utenfor den amerikanske ambassaden, av og til i 20 kuldegrader, som da Karla Faye Tucker ble henrettet i Texas i 1998. Da jeg forleden snakket med Amnestys gamle Ungdom for Amnesty-leder og tidligere styremedlem, Tone Wærstad, sa hun: ”Jeg husker veldig godt den natten – følelsen av å være en mindre da hun ble henrettet. Alle som kom til fots og til og med i drosjer for å delta etter å ha sett oss på Dagsrevyen. Alle de som bodde i nærheten som tilbød oss hjemmet sitt som varmestuer. Det var en veldig trist natt, men engasjementet varmet. Dere må ha lykke til med aksjonen, om ikke annet kan det bety noe for den det gjelder. Det er jo noe av det Amnesty handler om tross alt.”

Ja, dette er kjernen i vårt arbeid – å søke trøst hos nye og gamle Amnesty-venner i triste stunder som dette, men også å ha en samlingsplass hvor man kan kanalisere sitt engasjement. Det kan ta et halvt liv, som det gjorde for Troy Davis. Det kan kanskje ta et helt liv, til min generasjon går av med pensjon. En ting er i hvert fall sikkert: Støtten til dødsstraff er på retur i USA, takket være mange menneskers harde arbeid. Saken til Troy har slått så harde sprekker i systemet at det har begrenset levetid. Han ba oss om å fortsette, og det kommer vi til.

 Anne Bitsch er tidligere styremedlem i Oslo Amnesty og kvinnekoordinator i Amnesty International Norge. Teksten ble publisert på www.amnesty.no den 23. september 2011.