Anne Bitsch

Voldtekt brukes som ideologisk plattform til å skape nasjonal identitet.

Agurksommeren går mot sin slutt og også i år skriver norske nyhetsredaksjoner om voldtekt. Tradisjonen tro sendes journalister til charterferiereisemål for å lage reportasjer om fulle og lettkledde jenter på tur. De får formaninger fra Norges ambassadør i Tyrkia, Cecilie Landsverk, som mener at voldtekt er et resultat av misforstått flørt og kulturforskjeller (NRK 21.06.10). I nettavisenes kommentarfelt skriver folk om muslimer med et dårlig kvinnesyn, som om hvite kristne menn ikke kunne finne på å voldta. Overgrepet gjøres til en geopolitisk plattform til å fremme fortellingen om Norge som en progressiv menneskerettighetsnasjon. Den lever i beste velgående til tross for forskning som viser at juryer og politi gjerne legger skylden på voldtektsofre, og Norge er blant de land i Norden med lavest domfellelsesrate i voldtektssaker.

Man kunne sagt mye om hvordan skyld og ansvar blir forstått, men det interessante er hvordan voldtekt er et anliggende for nasjonal identitetsforståelse. Norge er ikke enestående i så måte. Det er påfallende hvilken status voldtekt har i land som betrakter seg selv som verdensmestere i menneskerettigheter. Gjennom arbeidet med min masteroppgave i samfunnsgeografi har jeg kartlagt lignende tendenser i den offentlige samtalen om voldtekt i amerikanske media. I saker der offer og overgriper har ulik ”rase” kretser den nasjonale debatten om rettssikkerheten i et land  som sender sine menn i krig for likestillingens skyld og  som driver siviliseringsmisjoner gjennom sitt internasjonale utviklingsarbeid.

Voldtekten blir også en inngang til diskusjoner om passende seksualmoral, ”rase” og nasjonale verdier. Det er smertefullt å drive med selvransakelse på hjemmebane. Fordommene rår, og når verken offer eller siktede passer inn i stereotyper, henger rettssikkerheten deres i en tynn tråd. Udydige kvinner tillegges skyld og de pene gutta går fri.

Det er svært alvorlig at folkedypet og sensasjonslystne media feller dommer basert på stereotyper i stedet for fakta. I en moderne rettsstat kan aldri vernet av den nasjonale stolthet og folks subjektive føleri få forrang for vernet av grunnleggende menneskerettigheter, verken på offer- eller tiltalesiden. 

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 13.08.2010.