Anne Bitsch

Norsk velferdspolitikk må titte ut av A4-boksen.

I år har p-pillen sitt 50 års jubileum. Det er god grunn til å feire. I kombinasjon med ”statsfeminisme”, dvs. en stat som kombinerer fellesskapsløsninger med likestillingspolitiske mål, har p-pillen gitt kvinner og menn i Norge større handlingsrom, fordi vi kan planlegge når og hvor mange barn vi ønsker å få. Det er ikke minst takket være våre formødre, de utskjelte syttitallsfeministene, og fagbevegelsen at det er mulig å kombinere arbeids- og familieliv, og at nye generasjoner som vokser opp får barnehageplasser og utdanning. Geopolitisk er de grepene betydningsfulle – Norge har en stor stjerne internasjonalt på grunn av velferdspolitikken vår.

Allikevel feirer jeg den lille hvite pillen med et snev av misnøye. Selv om familieplanlegging, i Norge og spesielt i land i Sør, er et viktig utviklings- og likestillingspolitisk virkemiddel, er vi ikke i mål når det kommer til full reproduktiv frihet. Spørsmålet om man i det hele tatt skal ha barn er satt på sidelinjen i den offentlige debatten og praktiske politikkutformingen. Dette henger sammen med nasjonalisme. I tillegg til territorial kontroll og politisk autonomi, må små land ekspandere demografisk. Uten befolkningsvekst, sies det, dør nasjonen ut. Derfor advares det også stadig om at likestillingen har gått for langt. Når folk kan bestemme selv, velger de ikke alltid i tråd med geopolitiske og nasjonalistiske interesser.

Mest marginalisert er de som lever utenfor A4-boksen: Homofile, barnfrie og single av begge kjønn. De oppfattes i blant som egoistiske, og når alt i samfunnet har familien som målestokk, kjemper få for deres kulturelle og økonomiske klasseinteresser. I ”fellesskapslandet” er deres utgifter til bolig, forsikringer og lisens det dobbelte, mens leverposteien i familiepakning gror hår. Med motsatt fortegn er også innvandrerbefolkningens relativt høye fødselstall en kilde til bekymring. Reproduksjon er sterkt politisert i Norge.

Jeg støtter gjerne brede fellesskapsløsninger. Men jeg funderer på om venstresiden sliter med et liberalt underskudd, og om den sosialdemokratiske velferdsstaten har mistet individene av syne. Er det mulig å skape en bredere velferdspolitikk som ivaretar interessene til flere enn mainstreamen?

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 18.06.2010.