Anne Bitsch

Det er ikke lett å være fri når man elsker og begjærer. Det eneste som kan redde offeret er reisen mot nye horisonter.

Jeg kjenner en kvinne som i mer enn to år har vært i et forbudt og umulig kjærlighetsforhold med en mann som har samboer. Hun har forsøkt å avslutte forholdet på tusen forskjellige måter, men lykkes ikke. Denne kvinnen har vanligvis stor viljestyrke og tar aldri rollen som offer. Unntatt i forhold til denne mannen som hun villig lar trampe over seg og knuse sitt selvbilde, om og om igjen. På et vis er det et fantastisk skue for enhver som i detalj vil studere menneskelig galskap og forfall, underkastelse og ansvarsfraskrivelse. Hun er avhengig av ham. Selv etter lange perioder uten kontakt kan hun uten varsel ryke utpå igjen. I blant høres hun ut som de kvinnene som ikke forlater sine voldelige kjærester: «Man velger ikke hvem man forelsker seg i. Jeg har tilfeldigvis forelska meg i et rasshøl som bedrar kjæresten sin og driter i om han føkker opp livet mitt», pleier hun å si. Det er forbløffende ofte den replikken faller. Denne kvinnen har fra tid til annen vist meg dagboken sin. Hun skriver:

Jeg går rundt i Oslos gater uten filter mellom meg og resten av verden. Jeg tar inn alt, alle inntrykk, og har ingenting å beskytte meg med. I dag da jeg satt på t-banen kom den brakende ut av intet – følelsen at jeg aldri vil greie å unnslippe ham, unnslippe meg selv, at jeg er nødt til å hanskes for alltid med den totale hengivenheten for ham, som han så nonchalant knipser bort, snur ryggen til, tier ihjel, når hverdagen som inkluderer samboeren, melder sin ankomst etter våre nattlige møter. Alt jeg får lov å være er en fantasi, en easy escape fra en småkjedelig hverdag. Jeg har begynt å se meg selv med hans øyne og lar meg villig redusere. Jeg tror ikke egentlig at jeg fortjener bedre.

Andre ganger prøver hun å snu seg fra offerrollen til femme fatale ved å beskrive leken med utroskap som om det skulle vært en feministisk geriljastrategi:

Jeg tar det jeg vil ha, uavhengig av om mannen tilfeldigvis er opptatt. Før eller senere får jeg det som jeg vil ha det.

Jeg har ofte tenkt at hun burde fått et kræsjkurs i selvinnsikt eller at noen burde lempet av en container med feministisk litteratur på dørstokken hennes. Da, har jeg tenkt, ville hun ikke gått inn i den dritten med åpne øyne og omfavnet sin egen ulykke så inderlig, gang på gang. Det provoserer meg at hun går for offerrollen, og bekjentskapet har fått meg til å spørre hva som skiller offeret fra den seirende.

I sommer gjenleste jeg Det annet kjønn. Det er til tider deprimerende lesning. De fleste feminister er kjent med Beauvoirs sylskarpe observasjoner av hvordan kvinnen fra vugge til grav lærer å se seg selv som offeret, Den Andre, hun som ikke kan overskride seg selv og transcendere, slik det er mannen forunt. I forordet til den norske utgaven fra 2000 oppsummerer litteraturviter Toril Moi Beauvoirs to hovedtanker. For det første er ikke kjønn noe essensielt, en statisk størrelse vi fødes med og forblir i. For det andre påtvinges kvinner gjennom oppdragelse en underlegen selvoppfatning som får henne til å se seg selv som relativ i forhold til mannen. Hun definerer seg ikke i kraft av seg selv, men som negasjonen av mannen. Kvinnelighet er en måte å være på, en tilstand, som forutsetter at menn er absolutte og vesentlige, og kvinner er relative og uvesentlige. Beauvoir skriver:

Kvinnen er svakere enn mannen; hun har mindre muskelkraft, færre røde blodlegemer, dårligere lungekapasitet…det finnes omtrent ingen idrett der hun kan konkurrere med mannen; hun kan ikke stille opp mot ham i kamp… Så hennes grep om verden er mer begrenset; hun er mindre standhaftig og mindre utholdende i sine prosjekter, som hun også er mindre i stand til å gjennomføre. Det vil si at hennes individuelle liv er mindre rikt enn mannens.

Kvinnens skriblerier i offerets dagbok speiler Beauvoirs eksempel tydelig. Er det ikke nettopp grepet om verden og sitt eget individuelle liv hun har gitt opp? Hun dveler kjærlig ved offerrollen, vil ikke gi avkall på tilstanden hun kjenner så godt. I fortvilelsen kjeder man seg ikke. Som offer kan man slippe det tyngende ansvaret ved å stå opp for seg selv:

I stedet for å gå med rak rygg og gi faen i hele greia, sitter jeg nummen på t-banen. Da jeg ser mitt eget speilbilde i vindusruten, oppdager jeg til min store forbløffelse at jeg sitter med tårene trillende nedover ansiktet, ved høylys dag, midt i rushtiden.

Er det ikke sånn at hun har gitt opp å kjempe for sin egen verdighet i den relasjonen? Hun tar ingen kamper med ham, bare omkamper, der hun gjentar seg selv i det uendelige: «La meg være i fred, hvis du ikke mener alvor!» eller «Velg meg, for pokker! Jeg gidder ikke gjenta det. En dag kommer jeg til å slutte å si det.» Men hun er ikke utholdende nok, verken til å forlate ham for godt eller stå fast på sine krav om at han skal gi henne ordentlig kjærlighet. Alt er sagt før – kjedsommelige variasjoner over samme tema. «Det er fordi jeg er så feig», sier han til henne.

Menneskets feighet, og hvordan den begrenser ens egen og andres frihet, blir hyppig behandlet i filosofien. I en liten tekst med tittelen Beantwortung der Frage: Was ist Aufklärung? fra 1784 spør den tyske filosofen Immanuel Kant seg hva Opplysning er, og hvordan det er forbundet med makt. Det er best illustrert, mener Kant, med opplysningstidens motto: «Ha mot til å bruke din fornuft!» I bunn og grunn er det mangel på mot som gjør at mennesket ikke blir fritt. Vi fristes mer av at andre skal gi oss svarene og vise vei, enn av å gå i front selv:

Latskap og feighet er årsakene til at en så stor del av menneskeheten, lenge etter at naturen sluttet å stake ut retningen for dem, likevel fortsatt er under livslang veiledning, og grunnen til at det er så lett for andre å gjøre seg til deres foresatte. Det er ikke så lett å modnes. Hvis jeg har en bok som forstår for meg, en prest som har en samvittighet for meg, en lege som bestemmer kostholdet mitt, og så videre, trenger jeg ikke bry meg. Jeg trenger ikke tenke, hvis jeg bare kan betale - andre gjør gjerne det harde arbeidet for meg.

Kant, som har blitt kritisert av flere feminister for å legge for mye ansvar over på enkeltmennesket og overse de intrikate systemene av hindringer som eksisterer på samfunnsnivå, mener altså at det er fornuften som skal redde oss. Frihet oppstår først i det øyeblikk mennesket (eller mannen som det står i originalteksten) frir seg fra sine selvpålagte begrensninger. Men det må skje kollektivt, erkjenner Kant, enkeltmennesket er for utrent og lite vant med å gi seg selv retning.

Frihet og ansvar
Lignende resonnementer finner vi hos flere av de liberalfeministiske klassikerne som riktignok bygger videre på Kant, men utvider analysen og ser på betingelsene kvinner har for å nyte godt av Opplysning. Virginia Woolf insisterer på at kvinnen må skaffe seg sitt eget fysiske og mentale rom for å kunne utvikle seg helt som menneske. Mary Wollstonecraft advarer mot patriarkatets trygge favn i Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) hvor hun skriver at kvinners kunnskapsmangel og trangsynthet er hovedårsaken til undertrykking. Det er kjernefamilien, skriver Wollstonecraft, som låser kvinnen fast i en rolle hvor alt hun settes til å gjøre er å behage og behages. Kvinnen settes opp på en pidestall der hun blir tilbedt og forsørget av mannen. Samtidig kan storsamfunnet helt fint rettferdiggjøre at kvinner ikke skal få sitte med der beslutningene tas – de er jo rett og slett for dumme og makelige til at det ville være fornuftig å tildele dem ansvar for å drive med politikk og høyere utdanning! Men, fortsetter Wollstonecraft iltert, at det forblir slik er ikke bare mannens skyld, selv om han nyter visse privilegier på grunn av den samfunnsorganiseringen - kvinnen bærer også et ansvar. Hun må gi slipp på de kortsiktige fordelene som ligger i å bli behandlet som et barn. Wollstonecraft harselerer mot det hun kaller «skjønnhetens diktatur», at kvinner for en stakket stund velger å bli oppvartet fremfor ved fornuftens bruk å gjøre seg fortjent til sine naturlige rettigheter.

Ny kunnskap
Det er sterk kost å lese klassikerne. Det er liksom ingen nåde å få, spesielt ikke hos liberalistene. Men vi kan kanskje trenge det? Som inspirasjon og en vei ut av offerrollen, ikke som en komplett analyse av de mekanismene som gjør at kvinner i mindre grad enn menn erobrer makt og handlingsrom? Kunne man tenke seg feministisk praksis og analyse som er makt- og strukturkritisk og tar høyde for kryssende akser av undertrykking (klasse, kjønn, etnisitet, seksuell orientering), men i mye større grad gjør det mulig for kvinner i umulige situasjoner, å vinne seg selv, sitt håp og sitt mot tilbake?

Når jeg ser denne kvinnen som blir hos en mann som bare bruker henne, og jeg ser at hennes største brist ikke er mangel på kunnskap om sin egen situasjon og hva som fører henne dit, hvordan kan jeg da tenke tanken at det hun trenger er mer opplysning, mer kunnskap? Det enkle svaret er at det er i møtet med ny kunnskap at horisonten trer frem, at verden åpner seg. Det er når man slutter å stirre på sitt forgråtte ansikt og når man løfter blikket fra sin egen misere, at muligheten for noe annet enn offerfengselet viser seg.

Simone de Beauvoir visste mer enn noen annen at det krever sine ofre å være noe annet enn offer. De fleste kjenner til hennes nevrotiske og ambivalente forhold til livsledsageren Jean-Paul Sartre som riktignok var en intellektuell gave i hennes liv og motsatt, men som også svek henne med sine utallige affærer. Men få vet om Beauvoirs egen affære med forfatteren Nelson Algren som hun traff under sitt opphold i Amerika i 1947, og som hun utvekslet intet mindre enn 300 kjærlighetsbrev med i de følgende sytten årene. Beauvoir skal ha vært forelsket i Algren som foreslo ekteskap og et liv sammen i Chicago, men hun mistet ikke sitt mål av sikte. Hun skulle skrive, og hun skulle skape. Toril Moi forteller at Beauvoir skrev til ham at hun «ville ha alt ut av livet: Jeg vil være kvinne og mann, ha mange venner og ensomhet, arbeide hardt og skrive gode bøker, reise og ha det moro, være selvisk og uselvisk.»

Dette er skrevet av en kvinne med kunnskap. Ikke kunnskap forstått som dannelse, men kunnskap i betydningen innsikt i hva det gode liv er, for henne. Og ikke minst, det kantianske mot til ikke å nekte seg selv noen verdens ting. Noen ganger må man reise ut for å komme hjem. Det gjelder også offeret.