Anne Bitsch

Det er et hjerteskjærende faktum at kvinners seksualitet er en valuta. I Pakistan bretter kvinnebevegelsen opp ermene.

– Problemet er at pakistanske kvinners seksuelle rettigheter defineres gjennom ekteskapet. Riktignok kan kvinner ha rett på tilgang til tjenester, men noe slikt som kontroll over egen kropp og seksualitet eksisterer ikke, forteller Dr. Saman Yazadani en fullpakket sal under årets FN-møte om likestilling, Commission on the Status of Women (CSW).

Mellom tabu og valuta
Damen, som har posisjoner som helserådgiver i Verdens Helseorganisasjon og medlem i Pakistans nasjonale kvinnekommisjon på sitt cv-rulleblad, er av den frittalende typen. Hun mener at de to største hindrene for å oppnå resultater for utvikling og gjennomføring av Beijing-handlingsplanen, som i år har 15 års jubileum, er at kvinners seksualitet enten er tabu eller brukes som en valuta. Særlig for unge jenter er dette et problem siden de ikke regnes som seksuelle individer før de inngår ekteskap, og da er dette definert av hennes forhold til mannen, ikke en rett eller en nytelse hun kan ha i seg selv.

– Unge jenter giftes bort stadig vekk, noen ganger som en tvisteløsningsmekanisme i saker der stammer har noe uoppgjort, forteller Yazadani.

Et annet eksempel på at pakistanske kvinners kropp og seksualitet betraktes som valuta er i form av den omstridte praksisen med medgift.

Flere i panelet som har tatt turen til New York denne uken, er enig om at man må skille seksuelle og reproduktive rettigheter fra hverandre. Ofte snakkes det om dette som om det skulle vært en og samme ting, men sex handler om noe mer enn reproduksjon, sier flere, det handler om å ikke gå tilbake til det snevre befolkningsfokuset før Kairo-konferansen, men å fokusere på det politiske rundt kontrollen av kvinners kropper og seksualitet.

– Ta en ting som barneekteskap, sier Yazadani. Dette kan settes i sammenheng med andre utviklingsproblematikker: fattigdom, mangel på utdanning, kjønnsbasert vold og mødredødelighet. Vi vet at utdanningsnivå påvirker jenters prevensjonsvaner og kunnskap om familieplanlegging, og at tidlige fødsler øker risikoen for mødredødelighet, slår Yazadani fast.

Hva skjer med S’en?
Men selv om sex og reproduksjon henger sammen og påvirker hverandre, argumenterer mange menneskerettighetsforkjempere, feminister og fagfolk for at man må analysere kontrollen over kvinners seksualitet som et eget felt. International Planned Parenthood Federation (IPPF) som ved gjentatte anledninger har spurt hva som skal skje med S’en i fagforkortelsen SSR (seksuelle og reproduktive rettigheter). I forbindelse med årets CSW ber de kommisjonen bekrefte sin forpliktelse til Beijing-handlingsplanen (1995), handlingsprogrammet om kvinnehelse fra Kairo (1994), Tusenårsmålene og Barnekonvensjonen (1989).  IPFF mener også at det er på tide å droppe fin retorikk og ber medlemsstatene sette inn støtet mot kjønnsbasert vold, volden som hindrer så mange jenter og kvinner i å realisere seg som frie politiske og seksuelle individer.

Praktisk tilnærming
Tilbake i salen forteller Yazadani at hun og andre pakistanske menneskerettighetsaktivister har en svært praktisk tilnærming for å få bukt med barneekteskapsproblemet.

– I Pakistan er lavalderen for ekteskapsinngåelse 16 år for jenter og 18 år for gutter, men det er et problem at jenter ikke får sin fødselsstatus registrert. Med gutter skjer det naturlig på grunn av hensyn som arverettigheter som ivaretas tidlig, men med jenter er det ikke systematisk. Dermed er det vanskelig å bevise at en jente er for ung til å bli giftet bort, forklarer hun og legger til at et sentralt krav til pakistanske myndigheter derfor er å få til slik registrering.

Om jenter blir fødselsregistrert skikkelig, vil de også bedre kunne få tilgang på andre rettigheter. Et identitetskort gir blant annet folk status som et rettslig subjekt og en statsborger med fulle rettigheter. Men med praktiske tilnærminger følger også pragmatisme, erkjenner Yazadani:

– Vi vet at mye urett begås i religionens navn, men vi velger å ikke gå inn på det. Vi tror det er enklere å få folk med makt i tale om vi fokuserer på helseperspektivet, avslutter hun.

Artikkelen baserer seg på et sideevent-møte i regi av Asia Pacific Forum on Women, Law and Development (APFWLD) under FNs Kvinnekommisjons årlige møte i New York den 1. mars 2010.