Anne Bitsch

Et hastig blikk på dagens aviser i forbindelse med FNs internasjonale kvinnedag forteller meg at det hersker en god del fordommer og misforståelser om hva norsk feministisk likestillingskamp anno 2010 handler om. Her er svar på tiltale.

Frps Sylvi Listhaug mener at norsk kvinnebevegelse ikke har gjort noe for henne og at feminisme har blitt redusert til et sosialistisk prosjekt. I Nettavisen får feminister beskjed om å være mer solidariske, med minoritetskvinner i Norge og med undertrykte kvinner i verden. Vi skal slutte å bry oss om snevre middelklasseprosjekter for privilegerte kvinner, som full barnehagedekning, likelønnspott, sosial dumping, kvotering til styreverv og se ut i verden, mener avsenderen som ikke signerer med navn. Han smeller også til med en påstand om at ”mangelen på internasjonal solidaritet er påfallende, i en verden hvor milliarder av kvinner blir systematisk kulturelt undertrykt”.

Har vi hørt formaningene før? At norske kvinner har blitt for opptatt med seg og sitt, og ikke bryr seg stort om hvordan svakere stilte kvinner ute og hjemme har det? Jeg lurer på hvor denne oppfatningen kommer fra. Jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen. De siste fjorten årene har jeg gjennom frivillig organisasjonsarbeid og i jobbsammenheng truffet mange kvinner som engasjerer seg i globale spørsmål knyttet til fattigdom, utvikling, vold mot kvinner og internasjonalt fredsarbeid. De står sammen med sine prosjektpartnere i Sør om politiske krav til myndighetene der og driver med informasjonsarbeid, kulturarrangementer og lobbyarbeid mot den norske regjeringen på hjemmebane.

Et usynliggjort og underfinansiert engasjement
Utdanning og fagorganisering av jordmødre i Afghanistan er et slikt initiativ som Afghanistankomiteens kvinneutvalg, stort sett på frivillig basis, støtter i samarbeid med lokale partnere som selv definerer sin agenda. Formålet er å gi afghanske kvinner en egen inntekt, redusere mødredødelighet og å skape rom der kvinnene kan støtte hverandre i å bekjempe den daglige undertrykkingen og diskrimineringen de utsettes for. Norske Kvinnelige Juristers Forening (NKJF) har prosjekter i Nord-Thailand og på Øst-Timor der de gir opplæring til rettsapparatet i kvinners menneskerettigheter på tema som trafficking og vold mot kvinner. Kvinne- og likestillingsutvalget i Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) er tilstede i mange land. Sør-Afrika er det landet i verden med mest vold i fredstid. Her har hiv-epidemien og den kjønnsbaserte volden inngått en uhellig allianse. Voldtektsmenn bruker naturligvis ikke kondom og sprer dermed viruset til kvinnene som utsettes for overgrep. Det plasserer dem i høyrisikogruppen for smitte: 55 prosent av de smittede er kvinner, og de er unge. Over 40 prosent av voldtektene og voldtektsforsøkene som rapporteres til politiet omhandler voldtekt og overgrep mot barn under 18 år. Dette engasjerer norske kvinner seg i. SAIH har fantastiske prosjekter som mobiliserer bredt i hele landet. Opplysnings- og holdningsarbeid på skoler i townships i Johannesburg, mediekampanjer, lobbyarbeid og kunstprosjekter der voldtektsofre får muligheter for å sette ord på sin smerte og omsette den til noe konstruktivt. Arbeid med menn som rollemodeller og forandringsagenter. Eksemplene er utallige, og dette er bare en håndfull av prosjekter jeg har hatt mulighet til å bli kjent med gjennom mitt arbeid. Når jeg ser denne aktiviteten er jeg ikke et sekund i tvil om at norske feminister bryr seg og jobber beinhardt for at kvinner andre steder i verden skal få de samme rettighetene som vi selv har fått. Man finner ikke primært disse kvinnene i medias søkelys, i debattspaltene i landets største aviser eller som talspersoner for norske politiske partier, selv om noen av dem også er der. De sitter derimot hjemme ved sine kjøkkenbord og samarbeider med andre kvinner på tvers av tidssoner, kulturforskjeller og politiske virkeligheter. De jobber lange dager og kvelder i sine organisasjoner, og deres utdanningsnivå og privilegier tatt i betraktning, til en luselønn. De kunne skummet fløten av den norske velferdsstaten, fått seg en godt betalt jobb i privat sektor, skaffet seg rekkehus med hage i Asker, og bidratt til befolkningsveksten med 1,9 barn, men de har valgt noe annet. Selv om de ikke er høylytte mediedebattanter, eksisterer de. At deres arbeid er usynliggjort i media og underfinansiert hos NORAD er i seg selv et uttrykk for hvor lav status ”kvinneprosjekter” og frivillig organisasjonsarbeid har i verdens mest likestilte land.

Det gjør meg ydmyk og stolt å få være en del av slikt arbeid, men også desto mer forbanna når jeg hvert år rundt denne tiden hører disse kunnskapsløse anklagene om at feminister bare meler sin egen kake – ikke minst fordi det kommer fra kanter som ikke akkurat står på barrikadene for kvinners rettigheter til hverdag.

Den største styrken - og svakheten
Men når det er sagt, kan man kanskje likevel forstå og godta at kritikken kommer. For som jeg sier i et intervju i det feministiske tidsskriftet Fett (som forøvrig lanseres i dag under Ladyfest), så er jo de store bevegelsenes tid over. Feminismen har de siste tretti-førti årene vært i en brytningsfase. Det er ikke lenger entydig hva feminisme er (det er mange feministiske retninger som lever side om side med forskjellige analyser og merkesaker) og hvordan likestillingsarbeidet skal organiseres (hvordan skal feminismen klare å mobilisere menn og jobbe i krysningsfeltet mellom klasse, etnisitet og seksuell orientering?) Fordi feministisk teori og praksis har vært dynamisk, selvkritisk og refleksiv har også akademia og aktivismen blitt stadig mer fragmentert. Vi vet mer, men har også flere spørsmål og færre bastante svar. Det er sannsynligvis den største styrken og den vanskeligste utfordringen vi har, her vi i dag feirer 100-året for markeringen av den første internasjonale kvinnedagen. Jeg håper på et nytt hundreår med ny kunnskapsproduksjon og ivrig debatt om likestillingsutfordringer, ute og hjemme.

Gledelig 8. mars!

Publisert på 8.marsbloggen 08.03.sonitus.org