Anne Bitsch

Lysbakkens opprettelse av kvinnepanelet er en politisk avsporing.

Likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) opprettet i begynnelsen av måneden et kvinnepanel. Deres noe diffuse oppdrag er å «gi konstruktive innspill til statsråden i likestillingsarbeidet». I tillegg til at man kan spørre seg om norske skattebetalere skal finansiere nok en snakkeklubb, fremfor at vi får fart på realiseringen av tverrdepartementale handlingsplaner, er det verdt å reflektere over om det finnes noen positive verdier å hente fra et slikt konstruert kvinnefellesskap? Jeg er skeptisk.

Da tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap) lanserte mannspanelet var jeg derimot begeistret. Hele ideen om å kjønne menn og gi dem en likeverdig stemme i likestillingsdebatten var svært nytenkende. Endelig skulle menn innta en arena som mange nok føler seg fremmedgjort fra, fordi de fleste fremdeles tenker at likestilling innebærer at menn er dømt til å tape på politisk investering i kvinners frigjøring.

Men det trenger ikke være sånn. Med mannspanelet åpnet det seg en mulighet til å diskutere hvordan mangel på likestilling påvirker begge kjønn, ofte med et tap-tap-resultat. De samme kjønnsstereotypiene som holder kvinner i lavlønnsyrker, produserer en forsørgerrolle for menn, som riktignok gir mer økonomisk frihet, men også hindrer menn i å realisere seg på andre felt, for eksempel som likeverdige fedre. De aller fleste levekårsundersøkelser viser at også menn taper på utdaterte forståelser av hva det vil si å være «en riktig mann».

Lysbakkens kvinnepanel bygger derimot på en foreldet radikalfeministisk analyse av kjønn og makt. Logikken er: Siden kvinner har felles erfaringer med undertrykkelse og i all hovedsak er underordnet menn, kan de også gi bedre svar på likestillingsutfordringer. Men ideen om at Kvinnen, på tvers av alle landegrenser, alle kulturer og all historie skal være både økonomisk og politisk underordnet Mannen er i grunnen ganske totalitær og bidrar kanskje til at folk igjen vil tenke på likestilling som kvinnesak, fremfor et fellesskapsprosjekt.

Heller enn kjønnsseparatisme av den gamle sorten, må vi finne innovative måter å bygge likestillingspolitiske bruer på i et komplekst felt der kjønn, klasse, etnisitet og seksualitet brytes mot hverandre.

Publisert i spalten Radikalte Røster i Dagsavisen den 19.2.2010