Anne Bitsch

Vi må slå ring om homofiles rett til fri og hemningsløs kjærlighet.

I California utspiller det seg for tida et drama av Shakespeare-dimensjoner. Det handler om retten til å elske hvem man vil. Rettssaken, som går under navnet Perry vs. Schwarzenegger, er en omkamp om «Proposition 8» – en paragraf i den californiske grunnloven som ikke anerkjenner homofilt ekteskap.

Det er spesielt å bivåne dette dramaet i en by som skrev historie da Harvey Milk ble den første åpent homofile folkevalgte i 1977. San Francisco er berømt for sin årlige pride og homsenes eget fristed, Castro-distriktet. Men til tross for at California er en av de mer liberale statene i USA, provoserer kjærligheten mellom mennesker av samme kjønn. Mange frykter at selve bærebjelken i det amerikanske samfunnet, familien, står for fall.

Jeg skal ikke påberope meg å være noen stor bibelfortolker, men det har alltid forundret meg når troende tyr til en slik snever definisjon av kjærlighet. Som oppvokst i en dansk småby der skoledagen startet med salmesang og fadervår, og de mest populære fritidsaktivitetene var kristenspeideren og kirkekoret, er ikke religion fremmed for meg. Selv om jeg i dag har et nokså platonisk og agnostisk forhold til Vårherre, var budskap om nestekjærlighet og solidaritet det viktigste jeg tok med meg derfra.

En formildende omstendighet ved religion er betoningen av menneskets forpliktelse til å behandle andre med respekt, uansett hvor de kommer fra, hvordan de ser ut og hvem de måtte elske. Derfor har jeg aldri forstått enkelte kristnes eller muslimers innbitte kamp mot homofili. Er det ikke noe underlig selvmotsigende ved å forkynne respekt, men bare for noen?

Til tider rister nordmenn på hodet av konservative amerikanere. Vi lever også i en tid der kritikken av religiøs fundamentalisme sitter løst. Men selv om Norge nylig vedtok en kjønnsnøytral ekteskapslov, bør vi være forsiktige med å tenke på oss selv som mer moderne eller liberale. Også i Norge så vi ulver i fåreklær demonstrere i gatene, riktignok forkledd som familiens fanebærere, da ekteskapsloven ble vedtatt. De reaksjonære kreftene finnes fortsatt.

Retten til å elske og ekte hvem man vil er et uttrykk for humanisme og implementering av grunnleggende demokratiske prinsipper. Det må vi aldri ta for gitt.

Publisert i spalten Radikalte Røster i Dagsavisen den 22.1.2010