Anne Bitsch

UkeBlikk

AV ANNE BITSCH

Samme dag som Jens Stoltenberg (Ap) talte om trygghet til det norske folk, snakket Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) om terror i sin nyttårstale.

Nyttårstaler. De snakker til oss om håp og om investering i menneskelig kapital, men under overflaten nøler maktens menn. De virker redde.

Dagen etter at danskene hadde fortært sin tradisjonelle torskemiddag på årets siste dag, sto den danske drømmen på menyen, servert under statsministerens nyttårstale. Den danske statsministeren Lars Løkke Rasmussen (V) snakket om drømmen som forener nasjonen:

«Jeg treffer amerikanere som tror vi er sosialister fordi skatten er høy, og franskmenn som oppfatter oss som ultraliberalister, fordi vårt arbeidsmarked er så fleksibelt. Men vi vil ikke settes i bås. Vi har vår egen danske drøm. Om et fritt, likhetlig og rettferdig Danmark. Om et respektfullt og tolerant Danmark med plass til individet, på individets premisser. Om et trygt Danmark der vi ikke tillater gjenger å okkupere hele nabolag og bydeler, eller unndra seg politiets og myndighetenes kontroll. Om et Danmark der vi forener det moderne menneskets lyst til å stå på egne ben – til å våge og til å forfølge drømmene sine – med et trygt fellesskap som tar vare på oss når vi trenger det.»

Danmarks militære engasjement i Afghanistan ble omtalt som en heroisk innsats «i håpets tjeneste,» og som en nødvendig forutsetning for å skape trygghet også innenfor Danmarks egne grenser. «Terrortrusselen i Danmark er nemlig fortsatt markant,» sa statsministeren.

Og påpekte: «Danmark yter en stor innsats i Afghanistan, også for vår egen sikkerhets skyld. For å forhindre at landet igjen blir et fristed for terroristtrening og terrorplanlegging.»

Dansk risikovillighet
I kontrast til sin danske kollega, var sikkerhetsperspektivet fraværende i Norges statsminister Jens Stoltenbergs (Ap) nyttårstale. Stoltenbergs tale tok primært for seg klimaendringer, samt bevaring og utvikling av arbeidsplasser under den økonomiske krisen. Men så skiller også det danske politiske klimaet, og de danske samfunnsutfordringene, seg fra de norske på vesentlige områder.

I august kom den norske historikeren Håkon Lunde Saxi med en interessant sammenligning av norsk og dansk forsvarspolitikk på forskning.no. Han konkluderte med at Danmark har en langt høyere stjerne i Nato, fordi danskene fra dag én har vist seg som en trofast alliert i krigen mot terror i både Irak og Afghanistan. Danskene er mer risikovillige enn nordmennene i internasjonale militære operasjoner, og de sender blant annet soldater til Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan, i tillegg til tilstedeværelsen i Kandahar, Kabul og det regionale stabiliseringslaget (PRT) i Chaghcharan.

Selv om både Norge og Danmark har bidratt med kampfly og spesialstyrker til skarpe oppdrag i Afghanistan, har norske politikere ikke villet sende regulære norske bakketropper til områder som oppfattes som utrygge. Danskene stilte velvillig opp allerede i 2006, da Isaf (International Security Assistance Force) utvidet sitt operasjonsområde til også å omfatte Sør-Afghanistan.

Tapstallene i de danske styrkene er da også seks ganger større enn i de norske. Norge hadde i høst fire falne soldater siden 2002. Danmark har 26 og Storbritannia mer enn 200.

Darling i Washington
Etter at USAs president Barack Hussein Obama 1. desember i fjor offentliggjorde beslutningen om å sende 30.000 nye soldater til Afghanistan, stilte Norge med flere penger, men ikke soldater. Danske politikere har imidlertid ikke hatt en slik reservasjon – til tross for at krigstilslutningen i befolkningen har kjølnet betraktelig de siste årene.

At Natos nye generalsekretær i dag heter Anders Fogh Rasmussen, er ikke tilfeldig, men viser snarere at danskenes risikovilje og bidrag på om lag 700 soldater, har blitt lagt merke til og verdsatt i både Washington og Brussel.

Skillet i vektlegging av sikkerhetsspørsmål i de to statsministrenes nyttårstaler viser hvor stor forskjell det er på hvor trygg verden oppleves for dansker og nordmenn ved inngangen til et nytt tiår. I det forgangne år skal Danmark flere ganger ha vært et uttalt terrormål – en utvikling som startet i september 2005 da Jyllandsposten for første gang trykket de omstridte karikaturene av profeten Muhammed.

Lars Løkke Rasmussens bekymringer ble da også nesten profetiske da karikaturtegneren Kurt Westergaard første nyttårsdag ble utsatt for et attentatforsøk i sitt hjem i Viby.

Her hjemme i Norge har debatten om ytringsfrihet og religiøs fundamentalisme dermed fått nye ben å gå på etter at Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold til Lørdagsrevyen 2. januar uttalte at flere aviser burde ha trykket tegningene.

Kokkvold mener at vi ikke har bøyd oss i respekt for muslimenes tro, men i frykt for islamistenes terror.

Folket i arbeid
I likhet med Stoltenberg er også Løkke Rasmussen opptatt av å få fart på den menneskelige kapitalen som skal berge landet ut av den økonomiske krisen. Visjonen er å gjøre Danmark til ett av de ti rikeste landene innen 2020. Begge ministerne ba folk komme seg i arbeid – det må jobbes mer, lenger og hardere – og ungdommen må skaffe seg utdanning, het det.

Men der Stoltenberg snakket om kunnskap og ressurser, kunne ikke Løkke Rasmussen dy seg for en reprimande om ungdommens dårskap og en fotnote til kulturkampen:

«Om bare en generasjon vil omkring en halv million dansker ha ikke-vestlig bakgrunn […] Det må bli slutt på at ungdom driver dank […] Når det gjelder kulturen: Deres bidrag er meget velkomne. Det var utenlandske påvirkninger som skapte den danske gullalderen. Mye av det vi kjenner som mest pæredansk kommer utenfra. Juletreet, balletten, arbeiderbevegelsen! Kultur trives ikke i et drivhus. Men det må være vilje til å få det utenlandske til å sette danske blomster. Det må bli slutt på parallellsamfunn.»

Obama-flørten
Da maktens menn snakket til befolkningen første nyttårsdag, lovet de å passe på oss i året som kommer. De flørtet ivrig med «Yes we can»-retorikk, men lar folk seg overbevise?

Virker det ikke litt lite troverdig med en høyrekonservativ statsminister som lovpriser arbeiderbevegelsen? Eller en annen statsminister som i egenskap av å være leder for en oljenasjon, og et av verdens rikeste land, ikke nevner tiltak for utslippsreduksjoner hjemme med ett ord?

De virker trygge og beherskede der de sitter med findressen på og vannkjemmet hår. Jeg tror sannheten er at de er like redde som alle oss andre. Med god grunn:

Sannheten er at krigen i Afghanistan har kostet flere sivile liv enn vi kan leve med, at Klimatoppmøtet i København floppet, og at vi fremdeles har lang vei å gå før samfunnene våre klarer å få til en fredelig sameksistens mellom minoritet og majoritet. ■
Teksten ble trykket i Ny Tids ukentlige spalte om politikk og økonomi 8.-14. januar 2010.