Anne Bitsch

Den første feministen jeg møtte i mitt liv var husmor og halvdøv.

På min skrivepult har jeg et brudebilde av besteforeldrene mine. De er et vitnesbyrd om hvor mye det krever av oss å leve det liv vi vil, og hvor langt likestillingen, tross alt, er kommet.

Min mormor ble født i 1904 i en søskenflokk på tolv og vokste opp i et religiøst miljø på landet (i Danmark, red.) med sterk sosial kontroll. Hun var tunghørt og fikk aldri den utdannelsen som sykepleier som hun ønsket seg – det var forventet at hun skulle gå hjemme og ta seg av foreldrene, mens hennes søsken stiftet egen familie. Mormor var lenge en tradisjonell peppermøy, helt til hun som 43-åring traff bestefar. De forelsket seg, voldsomt, til familiens misbilligelse. Hva lignet det at en halvgammel kone skulle begynne å leve sitt eget liv og svikte sine forpliktelser i storfamilien? I en tid da fornuftsekteskap rådet, giftet de seg fordi de elsket hverandre. Ikke nok med det – til byen flyttet hun også. Jeg kan knapt tenke meg noe mer revolusjonerende. Indremisjonen fikk i hvert fall sitt å tenke på.

Mormor ble en klassisk husmor. Hun bakte boller som ingen andre, det var alltid en plass på hennes fang og det var ofte hun som stelte med ditt og datt, alltid sto parat, mens bestefar var det sosiale ankerpunkt utad. Men, mormor var også forut for sin tid. Hun insisterte for eksempel på å selv disponere over et visst månedlig beløp av minstepensjonen. Født fire år før Simone de Beauvoir, elleve år før kvinner fikk stemmerett, brøt mormor med alle klasse- og kjønnsforventninger. Hun gikk sine egne veier og valgte kjærligheten til en åtte år yngre mann.

I dag feirer vi 30-årsdagen for FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW). Det er på dager som denne at jeg gleder meg over hvor selvfølgelig det er at unge kvinner og menn i Norge, de aller fleste, kan elske hvem de vil. Det er også på den typen dager at jeg ser at likestilling må forstås med utgangspunkt i den enkelte kvinnen. For noen var mormor kun en gammel, halvdøv husmor som bare hadde valget mellom å være tjener i foreldrenes eller sitt eget hjem. For meg var hun den første kvinnen som lærte meg at det koster mye mer å gjøre små opprør i motvind, enn å brøle høyt i medvind. Om man er desillusjonert på vegne av likestillingen, er det god medisin å bla i gamle familiealbum.

Publisert i spalten Radikale røster i Dagsavisen 18.12.09