Saturday, October 10th, 2009...12:39 am
De lykkelige kjønnskonservative
Vil moderne kvinner i virkeligheten ikke vite av de rettighetene og velferdsgodene som kvinner før dem har kjempet frem?
Feminisme til besvær
I Bergens Tidende den 3. oktober stiller Grethe Nina Hestholm spørsmålet om likestillingen har gått for langt når det er slik at kvinner som ikke har de store karrieremessige ambisjonene, men fritt velger å stelle med familie og huslige sysler, skal straffes både økonomisk og statusmessig. Andre lurer på hvordan det skal gå med kjærligheten mellom kvinne og mann dersom likestillingen «går for langt». Kan kjærlighetens krav om kompromiss være kompatibelt med kvinnens selvrealisering? Vil kvinner bare mele sin egen kake og sluntre unna sitt ansvar for medmenneskelige relasjoner? Flere og flere tyr til biologisk reduksjonisme: «Biologisk har kvinner andre muligheter, rettigheter og plikter enn menn», skriver Frøydis Gammelsæther på debattplass i Aftenposten den 5. oktober. For kort tid siden konstaterte leder av likelønnskommisjonen Anne Enger forferdet at syv av ti kvinner ifølge en undersøkelse synes det er greit å bli forsørget og unnvære egen inntekt.
Kvinner er forskjellige
Det faller nok de fleste feminister tungt for brystet at deres gode intensjoner og teorier ikke mottas like positivt overalt. Jeg tror det er noe en må ta til etterretning. Tilslutning til likestillingsidealer har alltid vært størst i middel- og overklassen. Det var aldri arbeiderklassens kvinner som sto på barrikadene for kvinners rett til utdanning, stemmerett og barnehager. På 1750-tallet var det «blåstrømpene», borgerskapets kvinner, og ikke arbeiderklassens kvinner som forfinet sitt intellekt i litterære salonger i England og Frankrike. I Norge var stemmerett lenge et privilegium forbeholdt borgerskapet og middelklassen. Arbeiderklassens kvinner som helst ville ha mer tid med barna, viste liten interesse for syttitallsfeministenes kamp for barnehagedekning. Da som nå ønsket forskjellige kvinner seg forskjellige ting. Man må slutte å generalisere over kvinner som gruppe og hva de egentlig vil, slik Hestholm og Gammelsæther gjør. Også feministene må holde seg for gode til å konkurrere om definisjonsmakten på hvem den «riktige kvinne» er.
Grenser for innblanding
Det bør ikke være et problem at noen kvinner velger å jobbe deltid eller heller prioriterer familieliv over yrkeskarriere. Om folk faktisk vil leve kjønnskonservativt må det være grenser for hva staten og politiske bevegelser skal mene om det. Jeg håper at disse kvinnene tar så mye ansvar for egen lykke at de også er klar over hvilke konsekvenser det kan få for pensjonsopptjening om de velger å la seg forsørge av sin partner store deler av livet. De kvinnene som med full rett velger likestillingsprosjektet bort bør tenke over hva de skal gjøre dersom de blir skilt og i mellomtiden ikke har prioritert tilknytning til arbeidsmarkedet på en måte som gjør dem attraktive som arbeidstakere.
Det er et tankekors at det er takket være de rettighetene som feminister har kjempet frem at de kjønnskonservative i det hele tatt er i en posisjon der de kan velge en yrkeskarriere fra. Sikkerhetsnettet er der om de skulle ombestemme seg eller falle igjennom. Likestilling og velferdsgoder er en rett, ikke en plikt. Å respektere de kjønnskonservatives frie valg er ikke det samme som at feminister, slik Hestholm og Gammelsæther ber om, trenger å forplikte seg til å kjempe for deres kampsaker. De får ikke min støtte, verken politisk eller over skatteseddelen, til en samfunnsmodell som befester strukturer hvor menn fremdeles er hovedforsørgere og reduseres til skaffedyr fordi kvinnen skal realisere seg selv gjennom morskapet sitt. Likestilling betyr å dele på goder, også familie og fritid. At menn i så stor grad får sin maskulinitet definert gjennom arbeid bidrar i grunnen til å befeste et patriarkat der de ikke regnes som like gode omsorgsgivere som kvinner, verken kulturelt eller institusjonelt. Her har arbeidsgivere et ansvar for å legge til rette for at menn kan kombinere arbeids- og familieliv, og enkelte kvinner kunne vurdere om det er for hennes eller barnets beste at hun tilbringer mest tid sammen med det.
Valg koster
Tidligere i år konkluderte Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) med at kontantstøtteordningen er et hinder for integrering. 79 prosent av de norske barna går i barnehage i dag, mens tallet for barna fra minoritetsspråklige familier bare er 43 prosent. Minoritetsbefolkningens barn trenger og lære seg å snakke norsk i barnehagen om de skal ha forutsetninger for å klare seg på skolen. I valgfrihetens navn ville det for meg som feminist vært uaktuelt å jobbe for å bevare en kontantstøtte som motvirker integrering og der fordelene ved valgfrihet ikke utligner de negative konsekvensene av minoritetsbefolkningens ekskludering. En av vår tids viktigste feministiske utfordringer er å sikre at minoritetskvinner får de samme mulighetene og privilegiene. Å bruke penger fra utfasingen av kontantstøtte til å sikre full barnehagedekning, slik OECD og Likestillings- og diskrimineringsombudet anbefaler, ivaretar både likestillings- og integreringsmessige hensyn.
Gå egne veier
Det står likevel en viss respekt av de kvinnene som utfordrer statsfeminismens og middelklassefeministenes egalitære idealer og vil gå egne veier. Det krever sitt å definere seg selv på egne premisser, uansett om man velger kjønnskonservativt eller mer utradisjonelt, for eksempel barnefritt. Feministisk filosofi har lært meg at ingenting kommer gratis. Å velge friheten, uansett hvordan individet definerer den, krever besluttsomhet. Kanskje ligger noen av begrensningene i vår egen besluttsomhet, og ikke bare på statsbudsjettet. Vil kvinner sine prosjekter nok?, spør også Simone de Beauvoir i Det annet kjønn. Eller er det slik at hun «stadig ser seg tilbake for å måle hvor langt hun har gått, og da mister farten»? Heller enn å dvele ved hvordan ens livsvalg oppfattes av andre eller passivt vente på at staten eller motvillige feminister skal ordne opp, må man slutte å se seg tilbake. For å kunne gjøre store ting som mor, yrkeskvinne, kunstner, elskerinne eller politiker må kvinnen glemme seg selv og sin forfengelighet. Kanskje får de lykkelige kjønnskonservative likevel uventet drahjelp fra feministene, selv om det ikke var helt sånn som de hadde tenkt?
Publisert i Bergens Tidende 10.10.09
