Det skjer ting og saker under burkaen til afghanske kvinner som verden ikke får med seg. Viljen til endring er stor og det har den alltid vært.
- Kjempe, kjempe, kjempe.
Sabrina Saqeb (30) dunker volleyballen besluttsomt i linoleumen. Hun er fit for fight, fysisk og mentalt. Den 20. august i år er det et valg som skal vinnes. Det er et valg som kan bli avgjørende for afghanske kvinners fremtid, men prisen kvinnelige parlamentarikere betaler for sitt engasjement og for å ta opp likestillingsspørsmål er høy. Konservative krefter forsøker å stikke kjepper i hjulet for fremgang.
- Kampen for at kvinner skal få delta i det politiske livet på lik linje med menn er tung, forteller hun i dokumentarfilmen Twentyfive percent.
Filmen er et portrett av seks kvinnelige parlamentarikere i deres private og politiske liv, om hvordan de strever med kjønnskonservative mannlige kolleger som boikotter deres initiativer, latterliggjør deres holdninger, om tidsklemmer med lange arbeidsdager og hovedansvaret for barna og om vanskeligheter med å få besøkt avsidesliggende valgkretser, fordi det ikke er utbygd veier. -Jeg prøver å skjule min ensomhet og mine bekymringer for barna. Som kvinne forventes du først og fremst å være mor eller hustru. Det er en veldig vanskelig situasjon for oss som jobber utenfor hjemmet, sier Shinkai Kharokhail, en annen parlamentariker.
Men filmen er også et vitnesbyrd om kvinner som ikke lar seg kue og som møter utfordringene med besluttsomhet.
- Endring kommer ikke over natta. Kjønnsrelasjoner i familien forrykkes når kvinner jobber hardt. I min familie er også mannen min med på å servere mat når kolleger og gjester er på besøk, forteller parlamentarikeren Azita Rafhat (32).
Norge må bidra
I mai besøkte Saqeb og Rafhat Norge og Sverige for å fortelle myndigheter og politikere om situasjonen for kvinner og arbeidet for et fredelig demokrati. Til kollegene på Stortinget var beskjeden klar:
- Kvinner i Afghanistan prøver å skaffe seg politisk makt for å takle problemene som ligger foran oss. Afghanistan er et baby-demokrati. Hjelp oss med å føde babyen og hjelp demokratiet med å vokse opp.
De mener begge at Norge kan og bør spille en rolle i gjenoppbyggingsprosessen i landet, og ønsker ikke en tilbaketrekking av styrker. – Det er viktig å ikke glemme stats- og demokratibyggingen midt oppe i kaoset som eksisterer, selv om mange internasjonale ser fattigdomsreduksjon, sikkerhet og helse som sine hovedprioriteter, advarer Rafhat.
Oppfordringen kommer samme uke som en felles rapport fra NORAD og Forsvarets Høyskole dokumenterer at norske styrker i Afghanistan har svært begrenset kunnskap om Regjeringens handlingsplan for implementering av sikkerhetsråds resolusjon 1325, og i media får voldsom kritikk for manglende inkludering av kvinner i gjenoppbyggingen av Afghanistan.
I Afghanistan bidrar Norge gjennom den NATO-ledede ISAF-styrke og i såkalte regionale stabiliseringslag som bidrar til gjenoppbygging, primært i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan. Så langt har prioriteringsområdene vært utdanning, landsbygdutvikling, humanitær innsats og styresett, inkludert styrking av justis- og politisektoren.
Kjemper for kvinnebudsjett
Sabrina Saqeb mener det er viktig at kvinner får delta der beslutningene tas. Flere kvinnelige parlamentarikere foreslår nå å innføre kjønnssensitiv budsjettering i statsbudsjettet og å innføre enheter i hvert departement med ansvar for å se hvordan menn og kvinner rammes ulikt av ulike økonomiske prioriteringer.
- Om man spør kvinner og menn hva utvikling betyr for dem, vil de prioritere ulikt. Skal det bygges vei, vil menn ønske en vei til moskeen mens kvinner vil ønske en vei til den lokale helseklinikken, forklarer Saqeb.
Med seg på laget har parlamentarikerne et eget kvinnedepartement. Det ble opprettet i 2004 som en del av Bonn-avtalen som la grunnen for Hamid Karzais interimregjering. Departementet er dessverre svakt og råder over få økonomiske midler, og flere har ivret for å nedlegge det. Blant dem var en eldre mannlig parlamentariker som mente at departementet og kampen for likestilling var et uttrykk for amerikansk imperialisme. Ved “sitt skjegg og sin turban” sverget han at “hvis vi gir etter for dette snakket om likestilling kommer vi til å bli holdt i fangenskap.” Andre mannlige kolleger protesterte også høylytt og minnet om at man ikke skal tøye Islams grenser. Det er ikke bare et påfunn. Selv om Afghanistan formelt anerkjenner likestilling mellom kjønnene og har undertegnet Menneskerettighetserklæringen, bruker ofte konservative krefter grunnlovens artikkel 3 som slår fast at ingen lover kan stå over Islams lover og påbud, til å slå tilbake kvinners rettigheter.
Men de kvinnelige parlamentarikerne sto på sitt.
- I en diskusjon i parlamentet om nedleggelsen av MOWA (kvinnedepartementet, journ.anm) forlot flere av oss stortingssalen i protest. Vi følte ikke at vi ble hørt. Men vi ble invitert inn igjen og klarte til slutt å få igjennom en avgjørelse beholde departementet, forteller Rafhat.
Afghanistans modigste
Selv om kvinner etter Talibans fall i 2001 har vunnet flere formelle friheter er hverdagen fremdeles preget av diskriminering, vold og omfattende menneskerettighetsbrudd. Særlig politiske aktivister og parlamentarikere sliter med å bli hørt og få gjennomslag for sine krav. For noen foregår dette med livet som innsats. Senest i april i år ble parlamentarikeren og menneskerettighetsaktivisten Sitara Achakzai likvidert av talibanere i Kandahar-provinsen på grunn av sitt engasjement for kvinner. Hun skal ha oppfordret kvinner til å jobbe og kreve like rettigheter som menn.
En annen kjent figur er politikeren Malalai Joya, innvalgt fra Farah-provinsen i Øst-Afghanistan, som i 2007 ble ekskludert fra parlamentet. Hennes forbrytelse: Hun beskyldte politiske kolleger for å være korrupte, grådige krigsherrer og var kritisk til USAs strategiske allianse med Nord-Alliansen i kampen for å fjerne Taliban. Hennes kontroversielle tale ved loya jirgaen som samlet afghanske ledere og religiøse skikkelser for å godkjenne grunnloven i 2003 førte til sammenstøt og voldelige trusler fra bevæpnede menn som også deltok. Siden den tiden har Joya overlevd fire attentatforsøk og skjuler seg nå under burkaen. Hun må holde lav profil, om ikke kvinnene i Afghanistan skal miste enda en viktig fortaler.
Grå håpløshet
Ved første øyekast hviler det en grå håpløshet over Afghanistan. Kvinner skjuler seg fremdeles under burkaen og vold er en privatsak som sjelden når rettsapparatet eller behandles skikkelig i politiet. Hvert 27. minutt dør en afghansk kvinne av graviditetsrelaterte komplikasjoner. Ifølge statistikker fra Verdens helseorganisasjon (WHO) er mødredødeligheten den nest høyeste i hele verden, etter Sierra Leone. Disse kvinnene dør ikke fordi det er farlig å få barn, men fordi helsesystemet enten ikke er utbygd eller lagt til rette for dem. De dør på grunn av fattigdom og fordi nærmeste helseklinikk ligger langt unna eller det ikke finnes veier og transportmidler dit. Realisering av kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter er et sensitivt tema. For eksempel oppfattes utenlandsk støttede familieplanleggingsprogrammer av flere som et forsøk på å fjernstyre Afghanistans befolkning. Situasjonen forverres av at ingen investerer i kvinner, verken økonomisk eller utdanningsmessig. Diskrimineringen er så grov at Afghanistan er ett av de eneste land i verden hvor kvinners forventede levealder er lavere enn menns. Ibrahim Shinwari som jobber for FNs befolkningsfond UNFPA i Afghanistan er også rystet over hvordan kjønn avgjør liv og død. – Kvinner er så avhengige av menn, og familiene gir sine sønner mer oppmerksomhet enn sine døtre. Inntil jenter får utdanning, mat i magen og kvinner kan delta i det sosiale og økonomiske livet vil den høye mødredødeligheten være et problem i mange, mange år fremover.
Tigger ikke om hjelp
Men bak burkaen og midt i denne grå håpløsheten hvor man i det offentlige rommet sjelden ser kvinners ansikter, skjer det ting. Theresa de Langis som jobber for FNs kvinneorganisasjon UNIFEM i Afghanistan er oppgitt over at internasjonale media ofte fremstiller afghanske kvinner som tiggende og bedende etter utenlandsk hjelp. Selv om fattigdommen og den kjønnsbaserte volden rammer kvinner ekstra sterkt, mener de Langis at dette ensidige fokuset gjør at de stenges ute fra en aktiv rolle som fredsmeglere og handlekraftige individer som kan lede an i gjenoppbyggingen. – Afghanske kvinners harde arbeid for rettigheter og fred under Sovjet-okkupasjonen og Taliban blir ikke synlig når utenlandske aktører erklærer seg selv som deres frigjørere. Vi må ta de muligheter som er for å endre det bildet som er skapt, sier de Langis.
Tillater voldtekt
Et lite stykke historie ble skapt da hundrevis av afghanske kvinner i april marsjerte ut i Kabuls gater og demonstrerte mot den kontroversielle familieloven som president Hamid Karzai undertegnet tidligere denne våren. De ble møtt av rasende steinkastende motdemonstranter, flere av dem kvinner. I parlamentet har kvinnelige politikere lenge jobbet i mot loven og opplever stadig trakassering og latterliggjøring av sine mannlige kolleger når de tar opp tema knyttet til kvinners menneskerettigheter.
Ifølge FN legaliserer familieloven voldtekt i ekteskapet og forbyr kvinner å forlate sine hjem uten sin ektemanns tillatelse. Loven, som omfatter den sjiamuslimske delen av befolkningen, har vært gjenstand for mye kritikk også internasjonalt. Nå frykter afghanske menneskerettighetsaktivister at også andre kvinner kan bli rammet av loven på grunn av signaleffektene den sender ut. Det er nemlig ikke bare lovens bokstav som skaper kjønnsbasert diskriminering og legitimerer vold mot kvinner i dagens Afghanistan. Holdninger tar tid å endre i et mannsdominert samfunn der kvinner under Taliban ikke engang fikk le og danse eller ferdes fritt i det offentlige rommet.
“Intet kan stoppe oss!”
Skal man tro de Langis, er det ikke bare nå, åtte år etter fjerningen av Taliban, at håpet og handlekraften yrer side om side. Også under Taliban risikerte kvinner i hele landet sitt eget og sine familiers liv da de drev jenteskoler fra sine private hjem. – Dette skjedde faktisk etter avtale og med støtte fra lokalsamfunnene de var en del av, fortalte de Langis på en konferanse om FN resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet som islandsk UD arrangerte i juni.
De Langis jobbet også sammen med Sitara Achakzai om en nasjonal kampanje for inkludering av kvinner i fredsprosessen som forente aktivister fra hele landet. Hun minnes Achakzai som en martyr, men sorgen over å ha mistet en venn og politisk kollega får henne langt i fra til å sitte med hendene i fanget og håpe på hjelp utenfra:
- Ingen kan stoppe oss, verken ved å redusere oss i antall eller gå løs på våre kjære søstre og mødre. Dette er en pågående kamp som vi har ofret så mye for tidligere, og som vi vil fortsette å ofre mye for også i fremtiden, avslutter hun.
FAKTA: NORGE I AFGHANISTAN
• Norge brukte i 2008 like mye penger på bistand som på sitt militære engasjement: 750 millioner kroner. 800 millioner kroner blir brukt i Faryab-provinsen, der Norge leder stabiliseringsstyrken (PRT).
• Norsk bistands hovedsatsinger: landsbyutvikling, utdanning og godt styresett.
• Den norske militære innsatsen har kommet under flere former for kritikk, fra manglende helsepersonell for soldatene til de norske snikskytternes bruk av ammunisjon med eksploderende prosjektiler, som det har blitt hevdet er forbudt brukt i krig.
• Rapporten Nato in Afghanistan: Resolution 1325 as a Tool for Enhanced Effectiveness dokumenterer at norske styrker har svak implementering av FNs sikkerhetsråds resolusjon om kvinners rolle i konfliktløsning og fredsbygging.
Kilde: NORAD
FAKTA: KVINNER I AFGHANISTAN
• 14 prosent av afghanske kvinner har grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Tallet for menn er 50 prosent.
• Mødredødeligheten er verdens nest største. 1600 ut av 100.000 afghanske kvinner dør i forbindelse med svangerskap og fødsel.
• Kvinner i Afghanistan bærer fremdeles burka, åtte år etter Talibans fall. Det gjelder spesielt i Sør-Afghanistan der Taliban vokste frem.
• Kvinners rolle i politikken er i bedring. Kvinneministeriet (MOWA)ble opprettet av interimregjeringen i 2001 og ledes i dag av Dr. Husn Banu Ghazanfar. I 2008 ble Azra Jafari utpekt som den første kvinnelige ordføreren og Dr. Massouda Jalal stilte som presidentkandidat i presidentvalget i 2004. I valget i 2009 stiller Shahla Atta som presidentkandidat.
• Afghanistankomiteen i Norge driver med støtte fra FOKUS en jordmorutdanning i Nangarhar-provinsen. Prosjektet inngår som ledd i en satsning på kvinners reproduktive helse.
Kilder: UNICEF, UNIFEM, WHO
Artiklen er publisert i Kvinner Sammen 2/2009 som utgis av Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS).