Anne Bitsch

Sitter og kuler’n med en banan og en flaske vann ved bussholdeplassen da en gammel mann kommer gående med stokk og en pose med roser og begynner å pirke i brenneslene som har skutt seg opp mellom plankene i benken, før han til slutt setter seg, muligens redd for at de skal stikke gjennom den slitte beige dressbuksa. Da utspiller denne samtalen seg:

Jeg: Vært og kjøpt blomster til kona, eller?

Han: Nei, det er til min sønns grav. Han har bursdag i dag.

[stillhet. hva skal man si nå? skal man la vær å tråkke i andres sorg?)

Jeg: Oi. Ja. (…) Hm. Bedre å feire bursdager enn begravelser, ja… Var veldig fine blomster da.

Han (ser ned i blomsterbuketten): Ja, men det er nesten litt synd å sette de der. De forsvinner jo.

Jeg: Jasså. Du mener de avblomstrer fort?

Han (sukker): Nei, folk tar dem fra graven.

Jeg: Er det sant??

Han: Ja… og nå er jeg etter hvert den eneste som husker å sette blomster på den graven. Det er 23 år siden han døde. Han var bare 34 år. [blunker og tørker seg på overleppen med et lommetørkle]

Jeg: Mmmmn. Det var ungt.  Ja, jeg mista selv mora mi for et par år tilbake. Hun ligger begravd i Danmark, ække så ofte jeg får besøkt grava hennes heller. Det er litt trist. Ligger han begravd på Sagene, eller?

Han: Ja, jeg tar bussen nå. Er jo ikke så lett til bens lenger.

Jeg: Hehe, nei det er jo den veien det går, ja. Vi blir ikke yngre, noen av oss.

Han: Næh. Og godt er det!

Jeg: Ja, nei, vi skal jo ikke leve evig. Mormor var også klar for å stille tøflene til sist… Hun ble 95! Hvor gammal er du’a?

Han: Høh høh. 93.

Jeg: Jøss. Du er fresh!

Han: Ja.. nei, men det er jo ikke noe særlig. Jeg er helt alene nå. Jeg har ingen venner. De er alle sammen døde.

[stillhet. gumle mer banan, finne på noe omsorgsfullt å si]

Jeg: Skjønner det. Og så er vi vel kanskje heller ikke så gode til å snakke sammen og passe på de gamle her i Norge…? Man kan kanskje fort bli sittende litt aleine, bli litt isolert, eller?

Han: Jooo. Jo, det blir gjerne sånn. Og så er jeg heller ikke den beste til å få nye venner, å begynne å snakke med fremmede.

Jeg: Hehe. Egentlig ikke jeg heller. Men jeg syntes blomstene dine var så fine. Blei litt nysgjerrig vettu, og så er det ikke så ofte jeg snakker med gam… - jeg mener, folk som er noe eldre enn meg, det blir jo litt lite etter mormor og bestefar døde da.

Han: Gnekk, gnekk. Og jeg som trodde jeg hadde sjarmert deg nå!

Jeg: Ha ha!

[…]

Jeg: der kommer bussen vår.

[mer smalltalk på bussen, han lurer på hvorfor i alle dager jeg ville være i Norge når Danmark var så mye finere, og om jeg sånn uten videre hadde fått lov av mamma til å flytte til Norge når jeg bare var 18 den gang, og han gruer seg litt til å gå av bussen fordi han er så dårlig til beins]

Jeg: Du får ha en fin tur på graven’a. Fint å snakke med deg.

Han: Takk takk. Du må ha en god dag selv!

Og så var det over.