Anne Bitsch

8. juni skriver major Steinar Skaar ved Luftkrigsskolen i Trondheim et svar på kritikken som i den senere tid har vært rettet mot norske soldaters manglende kunnskap om norske forpliktelser i forhold til kvinner i Afghanistan. Skaar skriver at det er ”et uttrykk for kulturimperialisme å kreve at ’vårt verdisyn’ skal legges til grunn for hvordan norske soldater opptrer i møte med det afghanske samfunnet”. Han foreslår større respekt for ”afghanske verdier”. Norges forpliktelser handler om å følge FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det handler om å bidra til at målsetninger med bred internasjonal tilslutning gjennomføres. Formålet med resolusjonen er blant annet å øke kvinners deltakelse i konfliktløsning og arbeidet for varig fred, samt å styrke beskyttelsen av kvinners menneskerettigheter i konfliktrammede områder.

Å beskytte kvinners menneskerettigheter er ikke kulturimperialisme. Da må man i så fall blindt akseptere den samme retorikken som både Taliban og konservative krefter bruker for å bevare eksisterende maktforhold.

FOKUS hadde nylig besøk av de afghanske parlamentarikerne Sabrina Saqeb og Azita Rahfat. I følge dem blir ”respekten for afghanske verdier” og imperialismekortet misbrukt av deres mannlige kolleger når de tar opp kvinnespørsmål i parlamentet. De ønsker støtte og anerkjennelse fra de partene som er involvert i gjenoppbyggingen av landet. I stedet for å gå i dialog med mullahene og de maktfulle mennene vil de sette pris på å bli hørt og inkludert. Internasjonale aktører vil kunne bidra til å bygge opp respekt for deres arbeid og krav om realisering av kvinners rettigheter, ved å aktivt og synlig støtte dem. Slik kan kvinner selv stå i front for endring på deres egne betingelser, og de konservative ville ha ett mindre fiendebilde å skylde på, sa parlamentarikerne.

Å støtte en slik strategi er helt i tråd med de forpliktelsene Norge har pålagt seg selv i Handlingsplan for implementering av FN sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (2006). Handlingsplanen fastslår at Norge skal prioritere kontakten med lokale kvinner i alle faser, inkludert forebygging, konfliktløsning og fredsbygging.

Til Skaars forsvar skriver han også at “et forbedret lovverk, en generell styrking av justissektoren, å heve kompetansen hos politiet og at det å utdanne unge” må til. Dette er gode tiltak i god tråd med resolusjon 1325, men generelt gir Skaar videre inntrykk av at han ikke ser at det å støtte kvinner og kvinnelig organisering som en nøkkel til fred. Urzula Ashraf,  Humanitarian Assistance for Women and Children, hadde en klar oppfordring til norske myndigheter og det internasjonale samfunnet da hun besøkte Norge i 2007; ”Afghanistan trenger å bombes med utdanningsmuligheter, helsetilbud og press for kvinners rettigheter. Det er dette som kan fjerne terrorismen. Det er svært viktig å involvere sivilt samfunn og kvinneorganisasjoner i sikkerhetsspørsmål. Vi representerer grasrota og har legitimitet.”

Norge kan gjennom utviklingsbistand og øvrige tilstedeværelse være pådriver for å få etablert velfungerende klageinstanser, som et nasjonalt likestillingsombud. En vaktbikkjefunksjon hvor man i samarbeid med lokal kvinnebevegelse sørger for straffeforfølgelse av de som står bak overgrep. Slik vil en situasjon der en afghansk kvinne mishandles av sin ektemann foran øynene på maktesløse soldater ikke være begrenset til “møysommelig og langsiktig arbeid”, men en prosess som myndiggjør kvinner og sikrer demokratibygging i praksis. Dette er sikkerhetstiltak satt ut i praksis. Å implementere resolusjon 1325 krever nytenkning i forhold til hva Norges bidrag til fredsbyggingen skal være, men også handling bak ordene. Vi håper at afghanske kvinner ikke venter forgjeves på den frigjøringen det internasjonale samfunnet så ambisiøst lovet dem i 2003.

Mette Moberg, fungerende daglig leder i Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS)
Sidsel E. Aas, informasjonsleder i FOKUS
Anne Bitsch, programrådgiver i FOKUS

Publisert i Dagbladet søndag den 14. juni 2009