Anne Bitsch

Mangel på politisk vilje er det største hinderet for å oppnå resultater i kampen mot kjønnslemlestelse. Innsatsen for å beskytte jenter i Norge og arbeidet for endring ute må bli bedre samkjørt.

«Så, hva med sexlivet ditt da? Har det blitt ødelagt av at du ble kjønnslemlestet?» Nenelwa (25) slår blikket ned, hendene søker mot munnen, hun fniser brydd og sier noe til tolken på swahili. Etter en stund kommer svaret, kort: «Nei, det er ikke noe problem».

Ikke bare offer
På en dag som Verdens helsedag den 7. april er det betimelig å minne om at styrket, koordinert innsats må til om man skal lykkes med å redusere kjønnslemlestelse. I fjor sommer var jeg med støtte fra Utenriksdepartementet på en tre ukers reportasjereise i Tanzania hvor jeg intervjuet et knippe NORAD-støttede organisasjoner om deres arbeid mot kjønnslemlestelse. På reportasjereisen intervjuet jeg Nenelwa som i en alder av 12 år kom under omskjærerens barberblad. Det korte svaret på spørsmålet over kan tolkes på flere måter. Kanskje var Nenelwa en bluferdig, ung kvinne som ikke ønsket å gå i detalj om sitt sexliv med en vilt fremmed europeer. Det kan også tenkes at hun faktisk ikke hadde et voldsomt traumatisert forhold til sex, selv om det ofte er det som er i fokus når de dramatiske helsemessige konsekvensene av kjønnslemlestelse debatteres. Endelig kan man forestille seg at Nenelwa ikke ville inviteres inn i offerrollen – under hele intervjuet var hun mye mer opptatt av å fortelle om sitt arbeid for å bekjempe kjønnslemlestelse i sitt lokalsamfunn, enn av å dvele lenge ved hvor vanskelig det hadde vært for henne å leve med en omskåret kropp som ung jente og voksen kvinne.
Uansett hvilken fortolkningsramme en foretrekker, er kjønnslemlestelse svært utfordrende å jobbe med fordi det er så motsetningsfullt. Svært privat, men samtidig også veldig offentlig. Ladet med følelser og politikk, og for noen med sorg. Kjønnslemlestede kvinner må finne seg i at deres underliv stadig gjøres til gjenstand for granskninger og spørsmål. Fordi skikken er forbudt blir det offentlig debatt, mens kvinnenes kropp fremdeles er, og skal være, privat. Det endrer ikke en lov eller folks gode intensjoner på.
Etterpå skammet jeg meg litt over å ha vært så direkte og så lite bevisst min egen maktposisjon i møtet med Nenelwa og de andre aktivistene. I deres øyne representerte jeg jo en donor som var med på å gjøre deres arbeid mot kjønnslemlestelse mulig på grunn av økonomisk støtte fra Norge. Å kreve at det overgrepet man har blitt utsatt for, gjøres politisk, er ikke det samme som at alle og enhver har rett på å få vite om intime detaljer.

140 millioner kvinner
Kjønnslemlestelse er et uhyre komplekst felt å orientere seg i, analytisk og følelsesmessig. Som hvit middelklassekvinne opplevde jeg gang på gang at mine antagelser ikke stemte overens med de tingene jeg ble fortalt. Noen av de tanzanianske kvinnene var like åpne og liberale som en hvilken som helst norsk kvinne, andre foretrakk å fortelle sin historie mer dempet og diskré. Noen ønsket radikale virkemidler og var rasende på unnvikende og korrupte politikere som ikke gjør nok for å håndheve loven mot kjønnslemlestelse fra 1998. Andre mente at det langsiktige, mer trege, holdningsarbeidet på grasrota vil ha størst effekt på grunn av begrensede ressurser innen helsevesenet og manglende politisk vilje til å etterforske og straffeforfølge omskjærere og foreldre som lar sine barn lemleste. Det var aldri noen entydige svar på hva man best kan gjøre for alle de unge jentene hvis liv aldri blir helt det samme igjen.
Kjønnslemlestelse er en skikk som ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) berører opp mot 140 millioner kvinner verden over. I Afrika alene står tre millioner kvinner årlig i fare for å bli lemlestet. Spesielt er kjønnslemlestelse problematisk i forhold til mødrehelse hvor kjønnslemlestede kvinner, ifølge samfunnsmedisiner Berit Austveg (2006), er i høyrisikogruppen for alvorlige fødselskomplikasjoner, inkludert blodtap. En WHO-studie som omfatter 28.000 kvinner fra Burkina Faso, Ghana, Kenya, Nigeria, Senegal og Sudan viser at spedbarnsdødelighet forekommer oftere der den fødende har vært lemlestet: 20 ut av 1000 barn dør.

Koordinert innsats
Det er i samspillet mellom stat og sivilsamfunn i landene der overgrepene finner sted, at den viktigste jobben gjøres. Norsk støtte og en felles global innsats er viktig, men det er lokalt at kompetanse på forebygging er tilstede. Det er her kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner i mangfoldige år har jobbet med å utdanne sine lokalsamfunn om de helseskadelige konsekvensene av kjønnslemlestelse.
Straff og håndheving av lover er nødvendig, men kan i noen tilfeller stenge flere dører enn det åpner. Folk angir ikke gjerne sine egne. Derfor må ikke det langsiktige arbeidet med å identifisere strategier med dokumentert forebyggende effekt tilsidesettes. Kjønnslemlestelse må bekjempes ved roten, i samarbeid med de det gjelder. Først den dagen det ikke lenger rekrutteres flere omskjærere og folk forkaster rasjonalet de legger til grunn, vil jenters og kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter respekteres.
Den lokale kunnskapen må integreres i arbeidet med å gi norske jenter i faresonen et reelt rettighetsvern. Norge er i henhold til Kvinnekonvensjonen (1979) og Barnekonvensjonen (1989) forpliktet til å beskytte og fremme jenters menneskerettigheter. Når jenter sendes ut av Norge for å få utført inngrepet, blir både norsk og internasjonal lov brutt.
Her hjemme har flere derfor vært kritiske til mer dialog. Ideen om å «snakke sammen» når så uhyrlige overgrep finner sted, hevdes å være snillistisk og feilslått. Kritikere av en dialogorientert tilnærming har all mulig grunn til å være utålmodige og ønske seg kjappe tiltak. Jeg tror at en tosidig dialog, dels med de norske eksilmiljøene som kjenner til kulturelle og holdningsmessige barrierer i egen leir og dels med aktivister og forskningsmiljøer i landene hvor kjønnslemlestelsen utføres, er den beste måten å gå frem på. Ikke for å være «snill», men for å kunne drive en kunnskapsbasert politikk med sterk lokal forankring og tiltak som beviselig fungerer. Tiltak i Norge og ute må skreddersys etter hvilken geografisk kontekst man opererer i.

Mangel på politisk vilje
Den gode nyheten er at kjønnslemlestelse i et lengre historisk perspektiv sannsynligvis er på retur. Stadig flere land slutter seg til internasjonale målsetninger om å avskaffe skikken og lager handlingsplaner myntet på dette. I 2005 undertegnet Tanzania den såkalte Maputo-protokollen som er en tilleggsprotokoll til den afrikanske menneskerettighetserklæringen, og som omhandler kjønnslemlestelse direkte. Ifølge en studie fra Tanzanias helsedepartement (2006) ble tilfeller av kjønnslemlestelse redusert fra 18 prosent i 1996 til 15 prosent i 2005. Likevel er mørketallene store og omfanget vanskelig å estimere.
Mange av aktivistene i Tanzania var opptatt av at mangel på politisk vilje er det største hinderet for å oppnå resultater. Jentenes rettsstatus er svak – ofte henlegges saker fordi vitner trues til taushet. Lokalt politi reagerer ikke kjapt nok ved mistanke om forestående overgrep. Både Anastazia Ngowi fra organisasjonen AFNET og Jennifer Chiwute fra IAC bekreftet at korrupsjon er utbredt. IAC kjenner til saker i Dodoma-distriktet der politiet har fått rundt 1.000.000 shilling (cirka 5000 norske kroner) for å henlegge saker.

Ber om økt innsats
På den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse den 6. februar ba den NORAD-støttede organisasjonen Inter-African Committee against harmful traditional practices (IAC) om styrket og felles koordinert innsats mellom verdens regjeringer, FN, religiøse ledere, bistandsdonorer og frivillige organisasjoner for å avskaffe kjønnslemlestelse. Til tross for at mødrehelse er et prioritert tema for norsk bistand og Stoltenberg i 2008 lanserte den storstilte kampanjen Deliver Now, ble ikke kjønnslemlestelse tatt opp som tema i møtet med president Kikwete ved statsministerens offisielle besøk i Tanzania den våren. Det bør være klart at innsatsen for rettighetsvern av norske jenter i faresonen må samkjøres bedre med innsatsen i det bilaterale bistandsarbeidet. Men tar vi de praktiske konsekvensene av den innsikten? Millioner av kvinner venter på vårt svar. ■

Reportasjereisen til Tanzania ble gjennomført med støtte fra Utenriksdepartementet (UD) i juli 2008.