Anne Bitsch

Elendige permisjonsordninger, mangel på offentlig barnepass og store lønnsforskjeller. Ikke rart mange mødre i USA må se langt etter sine drømmer om likestilt kjærlighet.

− Det gjør noe med deg å være økonomisk avhengig av den du elsker.
Jennifer Sunderland (36) er oppgitt over situasjonen til amerikanske mødre. Selv for en feminist med en likestillingsorientert mann har det å bli mor vært en prøvelse. Sunderland, som bor i Williamsburg i New York, tok seks måneders ubetalt permisjon da hun fødte Milo for drøyt to år siden. – Selv om jeg og Paul gjorde ærlige forsøk på å få til en likestilt barneomsorg, merket jeg tydelig hvordan det at jeg ikke bidro økonomisk til husholdningen, grep inn i parforholdet vårt.

I USA finnes det ikke noe offentlig finansiert permisjonssystem slik som i Norge. Det eneste man har krav på ved lov er tolv uker ubetalt fri etter fødsel. I praksis betyr det lite mer enn at man får beholde jobben – i tolv uker etter fødsel. Disse reglene gjelder bare for selskaper med over 50 ansatte, så mange faller utenfor systemet. Det finnes heller ingen standarder på nasjonalt nivå siden det i USA er tradisjon for å gi de føderale statene så mye politisk handlingsrom som mulig. Noen stater, som Rhode Island, California, New York og Hawaii, har utvidede ordninger for mødrepermisjon. Flere stater tilbyr også offentlig barnepass, men det er behovsprøvd. Hvis man ikke faller inn under den nasjonale fattigdomsgrensen må man betale selv.

– I mitt nærområde betaler man opptil 50 kroner i timen for førskolepass og 70 kroner i timen for en dagmamma. Når barnet er gammelt nok til å begynne på skole, tilbyr de en skolefritidsordning, men det er også dyrt, sier Jennifer, og regner på det. En plass på skolefritidsordningen i USA koster cirka 88.000 kroner per skoleår. Selv kjenner Jennifer mange kvinner som ender med å bli hjemmeværende fordi de ikke har råd til å betale kostnader til barnepass. Det er særlig når kvinner får barn nummer to, at det blir vanskelig å få til et likestilt parforhold. – De økonomiske forskjellene mellom menn og kvinner er det største hinderet for likestilling. Jeg tror at mange menn i min generasjon vet at det forventes at de deltar i hus- og omsorgsarbeid, men kjønnsstereotyper bidrar fremdeles til  en tradisjonell arbeidsdeling mellom menn og kvinner, mener Sunderland, som ved siden av jobben som førskolelærer også er aktiv i organisasjonen Redstockings. De har siden 1969 aksjonert for at klasseperspektivet må integreres i likestillingsarbeidet.

Mødre i front
Redstockings er ikke alene i sin bekymring for hvordan mangelen på økonomisk likestilling begrenser kvinners frihet. Over hele USA krever mødre nå betalt permisjon, sykedager, offentlig helsetjeneste for alle barn og likelønn. Organisasjonen Moms Rising har siden 2006 arbeidet for sin visjon om et «mer familievennlig Amerika», og har i dag mer enn 140.000 medlemmer. På hjemmesidene deres kan man lese historiene til amerikanske kvinner som lider under mangelen på en helhetlig politikk for reproduktiv helse. En av disse kvinnene er Selena. Hun og ektemannen James måtte føre et svært stramt skjema i beregningen av permisjonskabalen. Alle monner drar i en slik kabal – også syke- og feriedager. Sammen regnet de ut at hvis Selena ikke brukte noe av sin permisjonstid til helsesjekk under graviditeten, kunne de dagene komme til nytte etter fødselen. Seks uker før termin får Selena kraftige magesmerter og føder for tidlig. Men fordi hun ikke har spart opp noen ekstra feriedager, og hun og James selv må dekke utgiftene for hver dag en av dem ikke er på jobb, må den nybakte moren reise hjem fra sykehuset uten sin sønn allerede dagen etter hun har født. Det er en fredag. Mandag morgen er Selena tilbake på jobb, og dagene går unna i stram regi: Klokken åtte leveres den eldste i barnehagen, deretter er det på jobb hvor hun må ta regelmessige pauser sammen med brystpumpen før hun kan besøke sin nyfødte sønn på sykehuset klokken ett og hente eldstemann i barnehagen igjen litt ut på ettermiddagen. Kveldene bruker James og Selena på sykehuset. «Jeg var på gråten hele tiden», husker Selena som likevel var heldig sammenlignet med andre amerikanske kvinner. Hennes arbeidsplass var villig til å legge tilrette for at hun fikk lettere arbeidsoppgaver i tiden etter fødselen, og de bor i en av de fire delstatene i USA som har lovfestet retten til at familier fleksibelt kan sjonglere permisjonsdager i forbindelse med fødsel.

Det er historier som dette som gjør at en av Moms Risings viktigste kampsaker er betalt foreldreperm. Og her mener man faktisk foreldrepermisjon – at fedre også har en viktig rolle å spille i omsorgen for barn, vet de er viktig. «Foreldreperm er ikke et kvinnespørsmål. Uten foreldreperm for menn, taper alle: Fedre får ikke alenetid sammen med barnet, kvinner får en ekstra byrde ved å ta alle beslutninger om forelderskap alene, men viktigst av alt får ikke barnet den oppmerksomheten fra begge foreldre som det trenger» skriver Moms Rising, som trekker frem Sverige som et spesielt vellykket eksempel på et land hvor kvinners økonomiske likestilling har blitt bedre på grunn av permisjonsordninger som bygger på ideen om delt forelderskap og to yrkesaktive foreldre.

Nordisk stjerne
Den såkalte «nordiske likestillingsmodellen» er da også svært populær i feministiske miljøer i USA og blant amerikanske kjønnsforskere. Sosiolog og familieforsker ved Berkeley-universitetet i California, Arlie Hochschild, skal ha omtalt Norge som sin «nordiske stjerne» – underforstått at Norge representerer en ledestjerne i familiepolitikken for andre vestlige land. Hochschild har tidligere skrevet om hvordan «forførende arbeidsplasser», til tross for familievennlige tiltak som deltid, fleksitid og bedriftsbarnehager, overraskende nok ikke skaper mer likestilling – tvert i mot. De ansatte i bedriften hun undersøkte benyttet seg nesten ikke av ordningene, selv om de aller fleste rapporterte om tidsklemme. Forklaringen, fant Hochschild, var at arbeidet i dag har fått mye av den funksjonen familien hadde før. Familien har blitt en arena med mange forpliktelser og få belønninger, mens særlig kunnskapsintensive arbeidsplasser har blitt arenaer for selvutvikling og -realisering.

Vanskelig sammenligning
I boken Fleksible fedre skriver Berit Brandth og Elin Kvande om det spesielle ved den likestillingsmodellen mange i Norge har lært å ta for gitt; Den skiller seg fra den amerikanske ved at forhandlingene om tidsbruk foregår mellom mor, far, bedrift og stat. Den sosialdemokratiske modellen skal virke utjevnende og likestillende – i Norge har vi hatt «feminisme fra oven», eller det Helga Hernes kaller «statsfeminisme»: På den ene siden ønsker man en toforsørgermodell og kvinners aktive yrkesdeltagelse, på den andre siden erkjenner man at befolkningsvekst er nødvendig for å få samfunnet til å gå rundt.

Deborah Kitchen-Doederlein er førsteamanuensis i nordamerikanske studier ved Universitetet i Oslo, og mener at å sammenligne det amerikanske velferdssystemet og den norske likestillingsmodellen blir som å sammenligne epler og appelsiner. – Det amerikanske velferdssystemet er ikke laget for å skape likestilling. Det gir støtte til barn, og i forlengelse av barnet, moren. En ung kvinne uten barn vil i de aller fleste stater ikke kvalifisere til offentlig støtte. Private velferdsprogrammer er enda mindre designet for å skape likestilling – hensikten er en minimumsstøtte til de fattigste, forklarer Kitchen-Doederlein. Hun tror at amerikanere generelt er mer komfortable med økonomisk
ulikhet enn europeere, og at full likestilling av mange oppfattes som at en gruppe stjeler fra en annen. – I USA mener man at voksne mennesker er ansvarlige for sine egne behov og seg selv, og det inkluderer også å ta konsekvensene av valg som leder til fattigdom.

Dårligst i verden
Sammen med New Zealand er USA det industrilandet som har dårligst lovbestemte permisjonsordninger for nybakte mødre og fedre. På verdensbasis er det bare et knippe land, som Lesotho, Swaziland, Uganda og Papua New Guinea, der loven gjør det vanskeligere å kombinere jobb og fødsel enn i USA. Ett lyspunkt trekker FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) likevel fram: til tross for at permisjonen er ubetalt, nevner ikke loven om foreldrepermisjon kjønn med ett ord. Det refereres til omsorgsperson, og mor og far står i utgangspunktet helt fritt til å fordele de tolv ukene. Og når sant skal være sagt: en rekke bedrifter tilbyr bedre ordninger
enn de er forpliktet til ved lov.

Soveromsinnblanding
Der man i Norge har valgt politiske strategier for å kombinere arbeids- og familieliv, vil ikke amerikanske politikere blande seg i hva som foregår på amerikanernes soverom. Idealet om personlig frihet står sterkt i amerikansk politisk retorikk uansett om man snur seg til Demokratenes eller Republikanernes leir. Sunderland er dog ikke er forført av Barack Obamas tilsynelatende mer liberale linje. Hun rynker særlig pannen over hans syn på abort.– Han har sagt ting om abort som bekymrer meg, men om han gjør det for å sanke stemmer er ikke godt å si. Politikere er vanskelige å få til å være oppriktige når de driver valgkamp.

Obama høstet ellers stor applaus da han i september 2006 talte til en forsamling av aktivister i Moms Rising. Der snakket han om behovet for en bevegelse som tar de amerikanske familieverdiene et steg videre, og om hans respekt for mødres harde arbeid. Obama, som selv er oppdratt av en alenemor i et slumstrøk i Chicago. I selvbiografien Mot til å håpe tar Obama et ørlite oppgjør med de sosialkonservative som han mener påtvinger andre en bestemt seksualmoral: «… avgjørelser som gjelder sex, ekteskap, skilsmisser og barnefødsler, er svært private; de utgjør selve kjernen for vårt system med individuell frihet», skriver Obama og legger til at han ikke «har interesse av at presidenten, Kongressen eller et offentlig byråkrati skal regulere det som skjer på USAs soveværelser».

Sunderland mener likevel at det for feminister er enklere å få gjennomslag for kampsaker som betalt foreldreperm med demokrater i førersetet, enn med republikanere. – Men det kommer til å kreve en nærværende og aktiv tilstedeværelse fra feminister og venstresiden, avslutter hun – uten illusjoner.

Reportasjeserie: Amerikansk feminisme

I 2008 har Fett fulgt valgkampen i USA med en temaserie om amerikansk feminisme. Artikkelserien har vært støttet av Fritt Ord.

Anne Bitsch er masterstudent i samfunnsgeografi.
Heidi Taksdal Skjeseth er journalist .