Anne Bitsch

Hele verden har fulgt det amerikanske presidentvalget med argusøyne, og mange - kanskje særlig feminister - har tvint hender ved utsikten til enda fire år med republikansk ledelse. Det har for de fleste av oss blitt klart at “a woman candiate isn’t necessarily a woman’s candidate”, som Katha Pollitt så glimrende argumenterte for i The Nation hvor Sarah Palin fikk så hatten passet for sine synspunkter på blant annet abort. Mange har uroet seg for hvordan livene til den “jevne amerikaner” med finanskrisen som bakteppe skulle komme til å se ut. Hvordan vil utsiktene bli for de millionene av mennesker som står uten helseforsikring, og da særlig deltidsarbeidende kvinner som ikke får forsikringen gjennom jobben? Hvordan vil en republikansk politikk for alenemødre på boligmarkedet som daglig kjemper for å få endene til å møtes alt imens rentene på boliglån stiger og stiger, se ut? Hvordan vil prospektene se ut for realisering av sentrale feministiske krav om offentlig barnepass med McCains konservative familiepolitikk, har vi spurt oss.

Med Obama ved roret er ikke disse spørsmålene mindre presserende – det er tross alt amerikansk politikk vi snakker om, og da er en tjent med å ikke ha for mange illusjoner.

Kontrastenes land
I fjor fikk jeg et stipend fra stiftelsen Fritt Ord for å dra til USA og lage en reportasjeserie om amerikansk feminisme i anledning valgåret. Mitt møte med USA var et møte med kontrastenes land. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg intet sted i verden har blitt slått så hardt i magen over hvor ille fattigdom kan se ut. Enda jeg har vært i slummen i sør-afrikanske townships og venezuelanske barrios’er, enda jeg har tråkket over hundelik og limsniffende småunger i Bombays gater og intervjuet fattige kvinner på landsbygda i Tanzania, er det få steder som så grunnleggende har utfordret mitt perspektiv på hvor privilegert jeg er, som USA. Ingen steder har så tydelig vist meg hvordan et liberalt demokrati ikke i seg selv er noen garanti for realisering av idealene om personlig frihet.

Det amerikanske samfunnet er et forskjellssamfunn. Er du svart amerikaner, er sjansen for at du er fattig mer enn dobbelt så stor enn dersom du er hvit amerikaner. Svarte er kraftig overrepresentert blant USAs 37 millioner fattige - ifølge offisielle tall lever mer enn 24 prosent av alle svarte i USA under fattigdomsgrensen. Tilsvarende tall for hvite er ti prosent.

Fattigdom har farge
Det er jo ikke noe nytt at det alle steder i verden eksisterer skiller mellom fattig og rik. Nær sagt overalt finnes ghettoer hvor eliter lever i overdådig luksus, skjermet fra kontakt med samfunnets bunn. - Men ingen steder har som USA vist meg hvordan laissez faire-kapitalisme kan skape så stor sosioøkonomisk ulikhet. På mange måter gjorde reisen Harlem-Maryland mye større inntrykk enn reisene til “det globale Sør”. I utviklingsland har urettferdigheten vært sterk og slående, men fordi USA og Norge begge er rike, industrialiserte land med langt flere fellestrekk enn f.eks Norge og India, gjorde de groteske klasseskillene der et forferdelig stort inntrykk. Så likt, og likevel så fjernt.

Dette skrev jeg i dagboken min om reisen fra Harlem til Maryland - en (klasse)reise fra New Yorks svarte underklasse til den hvite overklassen i Washington DCs suburbia hvor jeg intervjuet den kontroversielle og nykonservative forfatteren og akademikeren Christina Hoff Sommers:

 «Jeg ser meg rundt i den nydelige stuen hennes og det slår meg hvor stille det er. Det lukter stramt og litt søtlig av tepperens. Det er en verden til forskjell fra leiligheten hjemme i Harlem i New York. For bare et døgn siden sto jeg der og så byen tennes med lys og konturene av brua på Hudson River avtegne seg i tussmørket. Jeg hørte den konstante duringen fra trafikken på Riverside Drive, kranglingen fra naboene i leiligheten ved siden av siver inn gjennom sprekken i veggen der. Det trekker en kjølig vind derfra. Mens jeg sitter der i Chevy Chase Marylands friserte forstadsidyll tenker jeg på fordrukne Arleen som kjefter i oppgangen der hjemme, lyden av en mamma som skriker til ungene sine som gråter, men også stemmene fra glade barn som løper ute og leker klokka 23.00 på kvelden. Da går det opp for meg at denne opplevelsen vil aldri Christina Hoff Sommers kunne dele, her hun lever i sitt beskyttede, rene, ukrøllede nabolag. Det blir også tydelig for meg at hun og jeg har et felles hvitt privilegium. Vi må strengt tatt ikke forholde oss til vår klasseposisjon hvis vi ikke gidder.»

Da jeg neste dag intervjuer sosiologen Patricia Hill Collins sier hun alvorlig: – Du vet, den best bevarte hemmeligheten i det amerikanske samfunnet er rasismen vår. Den er overalt. I institusjonene, i populærkulturen. Det er andre feministiske utfordringer for fattige svarte kvinner enn for hvite. En hvit velstående kvinne trenger ikke bekymre seg for om ungene hennes skal bli skutt ned i gata utenfor huset på vei hjem fra skolen.

Lettet, men urolig
På dagen i dag går mine tanker til mine amerikanske venner som hver dag lever vegg i vegg med denne sosiale ulikheten. De jobber beinhardt for at de rettighetene de har kjempet frem gjennom å engasjere seg i borgerrettighetsbevegelsen og i feministisk arbeid ikke skal slås tilbake. En av dem, Jennifer Sunderland, forteller i neste nummer av Fett (som er på gata i desember) at det som feminist er enklere å vinne frem med politiske krav om universelle velferdsordninger under demokratisk ledelse. Det gjør meg lettet. Men mine tanker går også til kvinner som Arleen og til alle de menneskene som har mistet, og kommer til å miste, sine jobber på grunn av den økonomiske krisen Bush-administrasjonen har påført USA. Dagens Næringsliv melder at en halv million jobber kan gå tapt i tiden frem til han tas i ed som president - desto viktigere blir det å holde et våkent øye med at Obama faktisk innfrir på sine løfter om sosial rettferdighet for alle amerikanere i løpet av de neste fire årene. Jeg vet at heller ikke USAs første afro-amerikanske president trenger å forholde seg til sin klasseposisjon når han i januar flytter inn i Det hvite hus sammen med sin familie, hvis han ikke gidder. Det gjør meg urolig.

Det håper jeg inderlig at han gjør, og at tiden virkelig er inne for forandring.