Anne Bitsch

Det har ikke noe å si at Erik Solheim deler ut symbolske likestillingsfakler når han ikke konfronterer den kvinnediskriminerende politikken.

Den 5. september var Norge vertskap for en prestisjefull konferanse om globalisering og arbeidsliv som ble arrangert i samarbeid mellom Utenriksdepartementet (UD), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Landsorganisasjonen (LO) og Financial Times. Sentrale politiske aktører som lederen for FNs arbeidsorganisasjon (ILO) Juan Somavia, tidligere menneskerettighetskommisær Mary Robinson og generaldirektør for Verdens Handelsorganisasjon (WTO) Pascal Lamy
gjestet konferansen. Formålet var å «sette søkelys på kompleksiteten i et globalt arbeidsmarked, og bidra til den internasjonale debatten om hvordan ILOs Decent Work-agenda kan forbedre økonomisk styring,
fremme sysselsetting og anstendige arbeidsforhold, til alles beste».

WTO ikke på kvinners lag.
Ved denne anledningen benyttet miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) anledningen til å ta opp spørsmålet
om forholdet mellom kjønn og globalisering, og overrakte såkalte «likestillingsfakler» til både Somavia og Lamy under lunsjen. Dette for å forplikte organisasjonene til «å gjøre en ekstra innsats for likestilling». Solheim, som har stått i front for den svært ambisiøse og lovende Handlingsplan for likestilling og kvinners rettigheter i utviklingssamarbeidet
(2007), benyttet derimot ikke anledningen til å konfrontere Pascal Lamy med hvordan den økonomiske politikken som føres i WTO-regi er i strid med menneskerettigheter generelt, og kvinners interesser spesielt.

På WTO Public Forum i Genève 23.-25. september påpekte feministiske økonomer at GATS-regelverket vil påvirke kvinners tilgang til essensielle tjenester som energi og utdanning negativt. De har tidligere dokumentert at privatisering av utdanningstjenester har ført til at kvinner avbryter utdanningen sin, også der bare beskjeden brukerbetaling har blitt innført. For kvinner som er ansatt i offentlig sektorkan åpning av tjenestesektoren ha negative konsekvenser, blant annet på lønnsnivået, ifølge fagforeningsaktivister som har studert sammenhengen mellom handelsliberalisering og forhandlingsevne. I forhold til landbruksforhandlingene i WTO vil kvinner i Sør, som ofte er småbønder, bli rammet hardest når det åpnes for import som utkonkurrerer lokale produsenter, og multinasjonal agrobusiness slår
seg ned. Dette har alvorlige konsekvenser for kvinners rett til økonomisk
likestilling.

Regjeringers politiske handlingsrom krymper som følge av WTOs multilaterale regelverk. Etter dagens modell vil land med en multilateral handelsavtale under WTO ikke kunne ikke ta i bruk virkemidler for selektiv industrialisering og subsidiering av industrier som sysselsetter kvinner. Endelig er WTOs forhandlinger om investeringer (TRIMS) viktig å holde et våkent øye med. I et Occassional Paper fra Friedrich- Ebert-stiftelsen med tittelen The Doha Development Round, Gender and Social Reproduction påpeker Brigitte Young og Hella Hoppe at en utvidet TRIMS-avtale kan gjøre det vanskelig for stater å subsidiere nasjonale små og mellomstore bedrifter, noe som vil få alvorlige konsekvenser for kvinner i utviklingsland som er sysselsatt her.

Skuffet.
Det er derfor grunn til å være skuffet når generaldirektøren for en organisasjon som systematisk svekker kvinners rettigheter og interesser, ikke konfronteres av miljø- og utviklingsministeren med konsekvensene av politikken han står i front for. Tvert imot bar hele konferansen preg av høflighet og konfliktvegring, hvor den ene taleren etter den andre
pliktmessig inntok talerstolen med pene lovord uten at geopolitiske og kjønnede interessemotsetninger for alvor ble tydeliggjort. For en politisk ledelse som tar mål av seg å skulle tale kvinners sak internasjonalt – og som i Soria Moria-erklæringen gjør det klart at Norge ikke skal støtte en internasjonal økonomisk politikk som fratar fattige land de samme virkemidlene som Norge selv har tatt i bruk for å utvikle et velferdssamfunn – blir det derfor bare et trist skue at slike fora som Decent Work-konferansen brukes til å tone ned interessemotsetninger.

Jeg har store forventninger til min regjering. Den må holdes ansvarlig for erklæringen om å spille på lag med kvinnene og de fattigste i arbeidet for en mer sosialt rettferdig globalisering: «Statens styring, markedets dynamikk, samfunnets demokratiske stemme og enkeltmenneskers frihet og behov… Vi trenger noen som kan gå foran, som tør å kalle en spade for en spade, har evne til å tenke ut over tradisjonelle ideologiske rammer og som forstår at det haster», skrev Jonas Gahr Støre og Juan Somavia i en felles kronikk i Dagbladet 4. september, hvor de tok til orde for en global sosial kontrakt i forbindelse med Decent Work-konferansen.

Kjønnsnøytralt?
Organisasjonen International Gender and Trade Network (IGTN) har fulgt WTO-forhandlingene tett siden 2000. De påpeker at det som er en kjønnsnøytral politikk i ord, har vist seg å ha en negativ slagside for kvinner i handling. Det er nødvendig at man i handelspolitikken tar i betraktning det lokale og det spesifikke, og at man forfordeler fattige land over rike. Det er lokalt at konsekvensene av en verdensomspennende økonomi slår ut. Det er lokalt at folk merker konsekvensene av global oppvarming, økte matvarepriser og skjerpede nasjonale konkurransevilkår når verdensmarkedet slippes fritt. Endelig er det også lokalt at maktrelasjoner mellom kvinner og menn utspiller seg, og hvor kvinner opplever at deres handlingsrom utvides eller begrenses av internasjonale rammebetingelser for handel.

Få steder er dette så tydelig som i tekstilindustrien, hvor globalisering har en spesifikk kjønnsdimensjon. Flere land i Asia og Latin-Amerika opplevde etter 1990-tallets fokus på makroøkonomisk tilpasning og omfattende liberalisering (slik det ble praktisert av Verdensbanken og IMF, og nå forsøkes videreført under WTO) et press om eksportorientert vekst, også med utgangspunkt i tekstilindustrien. Arbeidsplassene i såkalte frihandelssoner og på tekstilfabrikker er sterkt kvinnedominerte,og inngår i et komplekst konglomerat av eierinteresser. Ofte med base i land som befinner seg på et høyere utviklingsnivå. Det er en integrert arbeidsdeling, særlig mellom rike og fattige land hvor de første får urimelige
fordeler av andre lands desperate situasjon.

Det er dog mer nyansert enn at «rike land utbytter fattige land». Et nytt geopolitisk kart er i ferd med å bli tegnet der regionale økonomiske supermakter i for eksempel Asia vokser frem og utnytter andre lands svakere stilling. I sirkelen hvor kostnadseffektivitet står i sentrum, er kvinners billige arbeidskraft, og undertrykkingen av deres arbeiderrettigheter, sentral.

Lite handling.
Da utviklingsministeren i fjor lanserte Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet, sa han at hensynet til kvinners rettigheter i de aller fleste sammenhenger skyves på sidelinjen, og at ansvar blir pulverisert hvis ikke det jobbes systematisk og målrettet på feltet. Selv om ansvaret for å følge opp handlingsplanen ligger hos embetsverket og ambassadene, må også visjoner ha en ledelsesmessig forankring og oppfølging. Det betyr at personer med makt bør bruke sin innflytelse i omgang med andre maktpersoner, i stedet for å klø dem på ryggen med hyggelige taler og likestillingsfakler. Vi er mange som venter på en global sosial kontrakt. Ikke en hvor man «gjør noe ekstra for kvinner», men en hvor kvinners interesser står i sentrum.

Anne Bitsch (1978) tar en mastergrad i samfunnsgeografi og jobber som sekretær for Handelskampanjen.