Anne Bitsch

I kronikken «Den hvite feminismen» går skribent Gunn Hild Lem (01.06.08) i rette med et knippe norske feminister som hun mener forholder seg feigt i spørsmålet om muslimske kvinners rettigheter. Hun beskylder blant annet meg for «å være mer bekymret for å bli tatt til inntekt for FrPs og Bushs krigsargumenter enn for å stå som passiv støtte for religiøs status quo». Her trengs en avklaring av posisjoner i norsk feministisk offentlighet, som Lem ikke demonstrerer kunnskap om.

Jeg har aldri deltatt i en offentlig replikkveksling med Lem, og stiller meg undrende til at jeg inkluderes i hennes kritikk av kulturrelativistiske feminister. Jeg stiller meg også uforstående til merkelappen «mediefeminist», ettersom jeg har menneskerettighets- og utviklingsfaglig bakgrunn som strekker seg over ti år tilbake.

Lem forstår ikke at norsk feministisk flora har store interne motsetninger. Selv er jeg f.eks motstander av at USA i en del sammenhenger utnytter sitt internasjonale militære og økonomiske hegemoni på måter som destabiliserer verdensfreden, men det ville vært absurd for meg å støtte en feministisk posisjon som er begrenset til krav om norsk tilbaketrekking i Afghanistan. Fjerningen av Taliban var viktig i et kvinnerettighetsperspektiv, men da patriarkalske strukturer forsterkes i en situasjon med åpen borgerkrig er ingen tjent med forhastede løsninger. Andre feminister er uenig med meg i dette.

Debatten om kvinnefrigjøring i Islam vekker mange følelser. Det skal og bør den gjøre. I Islam (i likhet med andre monoteistiske religioner) finnes det praksiser som er svært kvinneundertrykkende. Mitt svar på kvinneundertrykking i en hvilken som helst religions navn er derimot ikke religionskritikk i seg selv, men menneskerettighetsarbeid i tråd med FN-konvensjoner. Langsiktig sosial endring oppstår ikke gjennom fjerning av ytre symboler og tegn på kvinnediskriminering, slik enkelte selvopphøyde fortalere for minoritetskvinners rettigheter ser ut til å synes.