Anne Bitsch

Hun etterlyser en feminisme for alle og karakteriserer en hel generasjon amerikanske feminister som mannshatende og uetterrettelige. Christina Hoff Sommers er urokråka i den feministiske debatten i USA.

Huset i Washington DCs suburbia er så strøkent at det nesten ser forlatt ut. Ikke et gresstrå på plenen er vindskeivt. Det står et lite amerikansk flagg i hagen. Den kontroversielle forfatteren virker nesten litt aristokratisk da hun tar imot oss med et forsiktig håndtrykk. Hendene er skrøpelige og kjølige, i sterk kontrast til hennes krasse forfatterstemme, men hun smiler vennlig og byr på sterk espresso.
Christina Hoff Sommers har PhD i filosofi fra Brandeis University og har undervist i etikk ved Clark University. I dag er hun ansatt i den nykonservative tenketanken American Enterprise Institute (AEI). Sommers er elsket av feminismeskeptikere og hatet av radikalfeminister.

Angrep feministene.
Who Stole Feminism. How Women have Betrayed Women er ifølge Newsweek den mest omtalte boka om feminisme siden Susan Faludi i 1991 skrev klassikeren Backlash, The Undeclared War against Women. Med iver hudflettet Sommers prominente feminister som nettopp Susan Faludi, Gloria Steinem og Carol Gilligan. Anklagen: Amerikanske feminister fører kvinner bak lyset og driver med spekulativ og ideologisk motivert forskning.
Bevisene hentet hun blant annet fra møter og kvinnekonferanser hun selv deltok på. Hun var sjelden forsamlingens mest populære gjest, og ble flere ganger bedt om å forlate det gode selskapet fordi deltagerne følte seg overvåket.
- Det er mange ting å ta tak i når det gjelder likestilling i USA. Lik rett til utdanning, fattigdomsbekjempelse, reproduktive rettigheter. Du kunne valgt mange kampsaker, likevel bestemte du deg for å gå løs på akkurat feministene. Hvorfor?
– Først og fremst fordi jeg brydde meg om bevegelsen. Men jeg følte meg ikke hjemme i retorikken til syttitallsfeministene. De så patriarkatet overalt og demoniserte menn, forklarer Sommers og utdyper sitt prosjekt:
– Feminisme bør være for alle, kvinnebevegelsen burde favne bredt. Det gjør den ikke hvis den blir dominert av sinne mot menn og mangel på kvalitetskontroll.

Likeverdsfeminist.
Selv beskriver Sommers seg som en moderat feminist og bruker termen «equity feminism» til å markere avstand til såkalt «gender feminism» som inkluderer forskere og aktivister fra den andre og tredje bølgen av feminister. «Equity feminism» kan oversettes med likeverdsfeminisme, og Sommers er inspirert av den første bølgen av feminister som la vekt på stemmerett og like rettigheter mellom kjønnene, mer enn klassekamp og sosial endring.
Hun mener at «gender-feministene» er altfor radikale og at deres filosofi ikke appellerer til den jevne amerikaner. Alt dette snakket om å endre kjønnsroller er nifst mener Sommers, som i 2001 sendte sjokkbølger gjennom den offentlige feministiske debatten, denne gangen med en krigserklæring med motsatt fortegn av Faludis: Bok nummer to, The War against Boys. How Misguided Feminism is Harming our Young Men, skrev seg inn i den kjente diskursen om «guttetaperne».
«Bevegelsen som jobber for å endre våre barns selvbilde er invaderende og dypt autoritær … Vi trenger ikke et sosialt androgynat slik så mange av dagens høytsvevende reformister ønsker seg» skriver Sommers i The War Against Boys, med skjult referanse til feministen Gloria Steinem som er kjent for å ha sagt at man burde oppdra gutter mer som man oppdrar jenter. I stedet for å rive ned kjønnsstereotypier bør man ifølge Sommers «la menn og kvinner være forskjellige».
Hun siterer den borgerlige feministen Clare Bothe Luce som skal ha sagt at «Det er på tide å la kvinnens rolle i samfunnet være opp til Mor Natur – en dame som ikke lar seg lure. Om du bare gir kvinner de samme mulighetene som menn vil du snart finne ut hva som er kvinnens natur og ikke».

Menn fra helvete.
For Sommers er det ingen tvil: Menn og kvinner er fra naturens side skapt forskjellig, med forskjellige interesser. Hun framstår nesten som en radikal forskjellsfeminist:
–Ta huset her! Jeg vet at det ikke kommer til å se ut når jeg kommer hjem om noen dager. Min mann og guttene mine ser bare ikke rot på samme måte som jeg, men de bidrar med andre ting i husholdningen vår.
Sommers er særlig kritisk til «gender-feministene» og mannsforskernes fokus på koblinger mellom maskulinitet og vold, og mener at amerikanske kvinners problemer ble overdrevet og svartmalt:
– De trodde på en masse fantastiske ting som slett ikke var sanne! Ifølge dem holdt alle kvinner på å dø av spiseforstyrrelser, amerikanske kvinner var deprimerte og suicidale som aldri før og ble jult opp av mennene sine. De fikk det til å se ut som gjennomsnittsmannen var et monster, sier Sommers.
På Bill Mahers populære talkshow Politically Incorrect i juli 2001 tordnet Sommers: – Organisasjoner som National Organization for Women og Ms. Foundation gjør menn til overgripere og kvinner til ofre. Går du inn på nettsidene deres får du lese om hvordan vi alle ofres i det kapitalistiske patriarkalske samfunnet. Deres budskap er at «kvinner er fra Venus, menn er fra Helvete».

Vranglære.
I The War Against Boys hevder Sommers at «det har blitt moderne å sykeliggjøre millioner av sunne gutter» og at «sannheten om normale, ordentlige menns energi, risikovilje og konkurransementalitet og deres bidrag til det som er godt her i verden glemmes bort».
Likestillingspedagogikk kastrerer gutter og hindrer dem i å utfolde sitt kreative potensial, samtidig som færre gjennomfører høyere utdanning. På anklagebenken sitter atter en gang feministiske ideologer som skjuler seg bak fine akademiske titler.
– Studenter rundt omkring på landets universiteter blir indoktrinert av kjønnsforskere til å tro noe slikt som at maskulinitet og femininitet ikke finnes, unntatt som en sosial konstruksjon. Det er ren og skjær vranglære, sa Sommers i intervjuet med Maher i forbindelse med utgivelsen av boka.
Særlig den anerkjente psykologen Carol Gilligan, som er kjent for å ha forsket på jenters selvforståelse og skoleprestasjoner, får gjennomgå. I essayet Med en annen stemme redegjør Gilligan for hvordan jenter i overgangen til puberteten går fra å være lekne og utadvendte til å bli dresserte, usikre og vikende.
Sommers er skeptisk til Gilligans fremgangsmåte og mener man ikke kan generalisere utover utvalgene, fordi de er for små. I The War against Boys skriver hun at det er vanskelig å etterprøve Gilligans data fordi de ikke har vært igjennom en prosess med fagfellevurdering eller at kritikk bare har blitt trykket i «obskure forskningsjournaler». Med boka ville Sommers vise at feminister bare bryr seg om jenter, når det i realiteten er gutter som sakter akterut i skolen. Hun ble på sin side kritisert for å overdrive og overse hvilke mekanismer i skolen som favoriserer gutter.
Sommers har ikke mye til overs for «gender-feministenes» strategi.
– De vil rive ned det bestående, de patriarkalske institusjonene. Det synes jeg er latterlig! Vi må heller forbedre det bestående. I mye av den vestlige verden har vi ikke lenger et patriarkat. Vi har levninger etter det, men overordnet sett har vi kommet videre, sier hun og fortsetter:
– Det amerikanske samfunnet bygger på et kompromiss. Vi har riktignok ikke så mange statlige velferdsordninger, men vi har en dynamisk økonomi. I USA er det vekst, entreprenørskap og kreativitet. En jente kan starte for seg selv når hun har fullført universitetet. USA er et laissez faire-samfunn og det er mye sosial mobilitet her, påstår hun.

Rase- og klasseblind.
Det er noe forførende med Sommers entusiasme på vegne av det amerikanske samfunnet. På stuebordet ligger et blad der den klassereisende Oprah Winfrey smiler mot oss – kvinnen som brøt med sin sosiale arv og daglig har mer enn 49 millioner seere av sitt talkshow.
Men Sommers’ påstander om sosial mobilitet er sannheter med modifikasjoner. Det er høy sosial mobilitet i USA hvis man har råd til å betale de 15.000-30.000 dollar det koster i året å ta seg høyere utdanning. Hvis man har foreldre med ressurser til å støtte en i å realisere seg selv. I USA kommer 13 millioner barn fra familier som lever under den føderale fattigdomsgrensen. Disse utgjør cirka 18 prosent av den amerikanske befolkning.
Spesielt for svarte i USA er fattigdom et problem. Ifølge offisiell statistikk utgjør svarte 24 prosent av landets 37 millioner fattige. Svarte kvinner har helt andre problemer å stri med enn hvite middelklasseakademikere som Christina Hoff Sommers. Sosiologen Patricia Hill Collins på Universitetet i Maryland har skrevet flere bøker om «svart feminisme», feminismeretningen som dukket opp i USA på 1800-tallet, som en kritikk av det de mente var en rase- og klasseblind feminisme.
– Du vet, den best bevarte hemmeligheten i det amerikanske samfunnet er rasismen vår. Det er andre feministiske utfordringer for fattige svarte kvinner enn for hvite. En hvit velstående kvinne trenger ikke bekymre seg for om ungene hennes skal bli skutt ned i gata utenfor huset på vei hjem fra skolen, forteller Collins.
Et slikt klasseperspektiv er ikke Sommers nevneverdig opptatt av. Det er heller ikke hennes tilhengere i Young Americas Foundation, en gruppe som deler ut penger til studentorganisasjoner som ønsker å invitere konservative forelesere til sine universiteter.
Det har derfor blitt satt spørsmålstegn ved Sommers motiver. Jennifer Potzner, direktør for interesseorganisasjonen Women in News and Media, avslører i antologien Uncovering the Right on Campus at Sommers bok Who stole feminism mottok mer enn 164.000 dollar i støtte fra nykonservative stiftelser som Olin, Bradley og Carthage.
«Begrepet likeverdsfeminisme, slik det blir anvendt av Hoff Sommers, tenketanken Independent Women’s Forum og andre, er bare et annet ord for antifeminisme, ukontrollert kapitalisme, bedriftsvelferd og nykonservatisme» skriver journalisten Rachel Fudge på det feministiske magasinet BitchMagazine sine hjemmesider.

Den feministiske debatten i USA er polarisert og utspiller seg i et komplekst politisk og ideologisk landskap som er svært forskjellig fra det norske. Der norske feminister skriver rosa bøker om kåthet og diskuterer tredeling av permisjoner, kjemper amerikanske feminister med hverandre om definisjonsretten på feminisme i et land hvor svarte kvinners fattigdom er utstrakt og tilkjempede abortrettigheter ikke er en selvfølge.

Christina Hoff Sommers (58)

• Forfatter av bøkene Who Stole Feminism? How Women Have Betrayed Women (1994) og The War against Boys: How Misguided Feminism Is Harming Our Young Men (2001)