Anne Bitsch

Svart feminisme er mer enn en kvinne som nekter å gi opp bussetet sitt. Den amerikanske sosiologen Patricia Hill Collins tar oss med på en rundreise der rasisme og sjåvinisme krysser spor.

- En viktig del av svart feminisme er å gi de anonyme en stemme, slår Patricia Hill Collins fast. Fingrene hennes løper i sirkler og halvbuer over bordet mens hun prater. Stemmen er lavmælt, men besluttsom.

Hill Collins er professor i sosiologi ved University of Maryland i Washington DC. Hun er en ledende skikkelse i afroamerikanske studier og forfatter av klassikeren Black Feminist Thought (2000). En sentral tanke i denne boka er at undertrykkingen av svarte i USA handler om mer enn den brutale slavehandelen eller at svarte ble nektet stemmerett helt fram til 1975.

Undertrykkelse er også fortielse. Å overhøre de andres fortellinger.

– I Black Feminist Thought lar jeg vanlige, svarte kvinner komme med vitnesbyrd om sine egne erfaringer. Det å la dem bli sett, la dem si: «her er mine erfaringer!», er en sentral del av svart feminisme, forklarer professor Collins.

 

Ikke en kvinne?
Det er vanskelig å si nøyaktig når startskuddet for svart feminisme gikk i USA. Mange tenker nok på øyeblikket da den fattige syersken Rosa Parks nektet å gi fra seg setet sitt til en hvit mannlig passasjer på bussen i Montgomery, Alabama, 1. desember 1955: «Jeg reiser meg ikke».

Men startskuddet kan ha vært allerede på den første amerikanske kvinnekonferansen i 1848 i Seneca Falls, da amerikanske kvinner gjorde krav på de samme rettighetene som menn – med bakgrunn i antislave-kampanjen og Uavhengighetserklæringen fra 1776.

Det kan også ha vært på kvinnekongressen i Ohio tre år senere, da den to meter høye afroamerikaneren Sojourner Truth med mørk stemme hevdet at også hun var en kvinne. Ikke en nigger. Men en kvinne. Patricia Hill Collins bok Black Feminist Thought åpner med et sitat fra Truths berømte tale: «Dat man ober dar say dat womin needs to be helped over carriages, and lifted ober dicthes and to have the best place everywhere. Nobody eber helps me into carriages, or ober muddpuddles, or bigs me any best place. And aint I a woman? Look at me! Look at me arm. I have ploughed and planted and gathered into barns, and no mand could head me! And aint I a woman?»

 

Fastgrodd rasisme
– Jeg tror ikke dere europeere er klar over hvor fastgrodd rasismen er i dagens USA, sukker Patricia Hill Collins.

– De kampene vi kjemper må ses i forlengelse av en historie med slaveri. Fremstillingen av svarte kvinner i amerikansk hiphop kultur med referanser til «ho’s» og «bitches» er et senere stadium i en prosess som begynte med slaveriet, der svarte kvinners seksualitet og kropp ble objektivert.

Svarte kvinners reproduksjon var sentral i byggingen av USA som nasjon og i utviklingen av kapitalismen. Uten arbeidskraft, ingen verdiskapning. Kvinners reproduksjon ble derfor nøye overvåket for å sørge for en jevn tilstrømning av slaver som kunne erstatte forrige generasjons slaver hvis levealder var lav – for slavekvinner bare 33 år.

Sojourner Truth viste i sin tale at svarte kvinners virkelighet skilte seg markant fra hvite kvinners. En farge- og klasseblind feminisme kunne ikke frigjøre dem. Selv om ingen kvinner hadde stemmerett på den tiden, måtte ikke hvite kvinner leve med frykten for å bli voldtatt av sin herre, eller redselen for å bli solgt videre og således skilles fra sine barn. Svarte kvinner hadde ingen form for rettssikkerhet under slaveriet.

 

Til avisen Independent 25. januar 1912 forteller en svart kvinne fra sørstatene om utfallet av en rettssak, der hennes mann hadde anmeldt herren i huset for seksuell trakassering. Det endte med at ektemannen ble banket opp, fikk en bot på 25 dollar og følgende beskjed: «This court will never take the word of a nigger against the word of a white man.»

 

Tilbakeslag
Det er langt fra solsvidde bomullsåkre til Brandeis University i staten Massachusetts hvor Patricia Hill Collins tok sin doktorgrad i sosiologi i 1984. Men Collins advarer: – Vi er nå i en periode med kjempemessig tilbakeslag som har pågått siden Reagan-administrasjonen regjerte på 1980-tallet. Det er ikke tilfeldig at visse goder er forsvunnet og at enkelte organisasjoner ikke lenger mottar støtte.

Den offentlige støtten til skolelunsj ble for eksempel redusert under president Ronald Reagan, en beslutning som rammet fattige svarte barn spesielt. Støtte til skolelunsj ble gitt til barn fra lavinntektsfamilier, men Reagans økonomiske rådgivere regnet på det og kom frem til at man kunne spare en milliard dollar i året ved å droppe grønnsakene.

– De visste at de ikke kunne fjerne ordningen fra den ene dagen til den andre. Derfor ble det foreslått å klassifisere ketchup som grønnsak, tordner Collins.

Siden svarte er overrepresentert blant USAs 37 millioner fattige, vil den typen kostnadskutt få store konsekvenser for en allerede utsatt gruppe. Ifølge offisielle tall lever mer enn 24 prosent av alle svarte i USA under fattigdomsgrensen. Tilsvarende tall for hvite er ti prosent. Det vil si at det er dobbelt så stor sjanse for at en svart person du møter tilfeldig på gata er fattig, som at en hvit er det.

Men et tilbakeslag kommer ikke over natta.

– Det er summen av flere slike mikrohendelser som skaper denne situasjonen. Det betyr at mange av de rettighetene som ble vunnet med borgerrettighetskampen og feminismen på 1960- og 1970-tallet må vinnes på nytt. Også institusjonene må bygges på nytt, forteller sosiologen.

 

Veggen bak henne er polstret med priser og utnevnelser, og nylig ble hun utnevnt til den amerikanske sosiologiforeningens leder nummer hundre.

– Mange vil nok si: «Se, så langt vi er kommet! Se bare på Patricia Hill Collins som har en pult og et kontor, hvor ille kan det være?» Dere vet, USA er jo et klasseløst samfunn, sier hun med et ironisk smil, og utdyper:

– For de aller fleste er rase en omskrivning av klasse. Men disse to tingene er ikke det samme! Så lenge vi i dette landet hamrer løs på de svarte og gir dem skylden for egen elendighet, blir ikke fattigdom debattert.

 

Tenk selv
Feminismen har lenge vært i en brytningstid. Den svarte feminismen har fungert som korreks og premissleverandør for kritiske analyser av maktrelasjoner. Dette har vært produktivt og skapt bedre teorier, men det har ikke foregått friksjonsfritt. Patricia Hill Collins minnes seminarer med overskrifter som «svarte kvinner, hvite kvinner – kan vi komme overens?», og er mildt sagt oppgitt.

– Jeg har brukt begrepet feminisme om meg selv og mitt arbeid, men jeg er ikke gift med begrepet. Det er på tide å komme videre nå. Svaret på om svarte og hvite kvinner kan komme overens er selvfølgelig ja! Vi befinner oss i en tid med historisk «backlash». Det viktigste nå er å mobilisere bredt rundt prinsipper, ikke ideologi, slår hun fast.

Etter Collins’ mening må feminister i alle leire identifisere hvilke saker som skal stå i sentrum for politiske krav. På spørsmål om hun har noen gode råd til hvite middelklassekvinner som meg selv, svarer hun med følgende reprimande:

– Jeg vil ikke snakke med én eneste hvit kvinne til med dårlig samvittighet! Jeg har overhodet ingen interesse i å føre en slik samtale, erklærer hun kontant og fortsetter:

– Hva er greia med hvite kvinner som plutselig blir så trengende? «Fortell meg hva jeg skal gjøre», sier noen. Det blir som å putte den svarte kvinnen tilbake i rollen som tjener. I alle andre spørsmål har hvite feminister ikke problemer med å tenke selv.

Pause.

Og så kommer det, rådet, kanskje uten at hun selv er klar over det:

– Dere har en masse å lære og lære bort. Da hvite feminister kom til svarte kvinner og sa: «Vi har oppfunnet denne vidunderlige tingen vi kaller feminisme og vi vil dele den med dere», fikk de beskjed om å pelle seg bort. Vi må bort fra relasjoner hvor den ene part skal «hjelpe» den andre og heller bygge allianser og relasjoner av gjensidighet.

 

%{color:red}I 2008 følger Fett det amerikanske valgåret med en temaserie om amerikansk feminisme. Dette er første artikkel av fire. Serien er støttet med midler fra Fritt Ord.%

 

Fakta: Svart feminisme

• Feministisk retning, spesielt utbredt i USA, som sprang ut av svarte kvinners kamp mot slaveri og rasisme.
• Svart feminisme har både kritisert hvit feminisme og den mannsdominerte Black Power-bevegelsen på 1960-tallet. Vektlegger interseksjonalitet, det vil si integrerte analyser av kryssende maktrelasjoner som kjønn, etnisitet, klasse og seksualitet.
• Ofte brukte uttrykk er «svart feministisk bevissthet» og «outsider from within», som refererer til at svarte kvinner har et annet perspektiv på undertrykking fordi de er «dobbelt marginaliserte».

• Viktige svarte feminister: Sojourner Truth, bell hooks, Rosa Parks, Audre Lorde, Kimberle Crenshaw og Alice Walker.