Anne Bitsch

For noen er julen en tid med vondt i magen. Ikke på grunn av tung mat, men fordi far slår mor. Vi må ha mindre respekt for privatlivets fred.

I begynnelsen av tjueårene jobbet jeg et sted som bisto voldsutsatte kvinner med juridisk rådgivning. Aldri var det så mye trøkk på telefonen som etter ferier og høytider. Altfor mange opplevde at en tid som skulle handle om familiehygge og kos i stedet endte med brukne kjever og blåveis, og nok en tur på legevakten for å bli lappet sammen.

Likestillingsmyten.
På telefonen hadde jeg en dag en kvinne som fortalte at hun fryktet for livet sitt. Hun trengte beskyttelse fra eks-mannen sin som mishandlet henne psykisk, fysisk og seksuelt. Og hun var fortvila. Jeg hadde strenge instrukser om at jeg aldri fikk lov å gi råd, fordi jeg ikke er utdannet jurist. Da jeg la ut med standardsvaret om at jeg måtte ta hennes nummer og be en saksbehandler ringe tilbake, avslo hun. Hun trengte hjelp nå og ville ikke registreres noen steder. Hun var så insisterende! Jeg brøt alle regler den dagen og hvisket inn i røret at hun måtte anmelde mannen til politiet. Det var ikke snakk om!, sa kvinnen gråtkvalt. Den lokale lensmannen var i deres felles vennekrets, dessuten var bygda så liten at folk kunne begynne å prate. Et lokalt krisesenter da? Nei, det var ikke et sånt tilbud i nærheten. Jeg husker hvor klam jeg ble i håndflatene da det gikk opp for meg at denne kvinnen var helt og aldeles uten beskyttelse. Det eneste jeg kunne gjøre for henne var å be henne skifte ut låsen sin og ringe tilbake senere hvis hun allikevel ville tale med en saksbehandler. Jeg hørte aldri fra henne igjen.

Skam.
Tidligere i høst kunne VG avsløre at 72 kvinner har blitt drept av sine menn i Norge de siste sju årene. Stort sett alle ofrene hadde sitt bilde i avisen. Men noen hadde ikke det. Ti av disse kvinnene forble anonymisert. I disse tilfellene er det trolig at ”hensynet til familien” har stått sterkest. Men hvilket ”hensyn” snakker vi om her? Enhver familie har sin historie, sine grunner til at de ikke vil at deres pårørende skal under medias lupe. Sorg må man ha respekt for. Dessverre kan man frykte at frasen ”hensynet til familien” dekker over langt mer enn ”bare” sorg – nemlig skam. Vold og skam lever i et intimt ekteskap. I følge justisdepartementets offentlige utredning Retten til et liv uten vold innskrenker skammen barnet barnets sosiale liv. Det er ikke noe hyggelig å ha kammerater med hjem når man ikke vet hvilket lynne pappa er i. Skammen rammer også menn selv som føler tap av kontroll og maskulinitet. Slik utvikler skam seg til ensomhet for alle.

Maskulinitetsproblem.
Det er ingen enkel sak å skrive om menns vold mot kvinner. Bare uttrykket ”menns vold” får mange til å steile. De ser ikke vold som et mannsproblem, men et uttrykk for avvik og avmakt. Mange føler seg satt i bås av feminister som trekker frem maskulinitet i debatten. Mennene slår kanskje ikke selv og vil ikke gjøres til monstre. Dette er en forståelig reaksjon og en pedagogisk utfordring alle som er opptatt av kjønnsbasert og seksualisert vold må ta. Når jeg likevel drister meg til å være så konsekvent i min begrepsbruk og si ”far” og ”mann” i stedet for det mer nøytrale ”voldsutøver” er det ikke for å stigmatisere, men for å være presis. Det er i hovedreglen menn som slår hverandre, og til tross for nye og bekymringsverdige undersøkelser om kvinners vold mot barn, er det i all hovedsak også menn som slår og dreper sine koner. Å si at dette ikke er tilfeldig, er ikke det samme som å si at menn ”er sånn” eller at det ”ligger til mannens natur”. Slike determinisme må en unngå. Men å si at vold er knyttet til maskulinitet, det vil si de kulturelle egenskapene man hekter på kategorien ”mann”, gir oss muligheten til å vende blikket fra individ til struktur, fra å skambelegge den enkelte til å påta oss et kollektivt ansvar. Vi må tørre å debattere hvilket syn på kjønn som er i de store institusjonene i samfunnet og hvordan det påvirker kjønnsbasert vold.

Harde fakta.
Tall fra European Women Lobby, en paraplyorganisasjon for 4000 kvinneorganisasjoner i EU, viser at 25% av alle voldsforbrytelser involverer menn som slår kvinner i nære relasjoner. Hver femte kvinne vil gjennom et livsløp utsettes for vold av sin partner (tallene gjelder EU og er publisert i rapporten ”Unveiling the hidden data on domestic violence in the European Union”, 1999). Også i Norge er mørketallene store på grunn av skam og tabuisering som er knyttet til vold mot kvinner. I forhold til voldtekt som man ofte forbinder med en fremmed overgriper, er problemet innen nære relasjoner underkommunisert og underrapportert. Det finnes lite offisiell og systematisk forskning på voldtekt som helse- og samfunnsproblem, i seg selv et uttrykk for kjønnsbasert diskriminering av kvinner. Livsløpdata fra Norsk instituttt for by- og regionsforskning viser at hver femte kvinne rapporterer om ett voldtektsforsøk etter fylte 16 år; hver tiende kvinne rapporterer at hun har vært utsatt for voldtekt minst en gang i sitt liv etter fylte 16 år. Anslag fra krisesentrene varierer noe, men er generelt mye høyere enn det som faktisk anmeldes.

Felles ansvar.
Samfunnet har et ansvar for hvilket kvinnesyn som formidles og praktiseres, men menn selv må ta et oppgjør med verdier og handlinger i sine miljøer som direkte og indirekte legitimerer vold. Den amerikanske filmmakeren og forfatteren Jackson Katz foreleste nylig på konferansen ”Prevention of gender violence” i Brussel om vold og maskulinitet. Han sa: ”Det krever stor selvsikkerhet som mann å stå opp i mot sexisme. Det er så mye enklere å hive seg på en håpløs kjønnskrig. Noen menn sier: ’jeg er ingen voldtektsmann – hva har dette å gjøre med meg?’. Til dem sier jeg: Og du forventer en high-five?’ Vi kan bedre enn som så!”. Han oppfordrer derfor menn til å påvirke andre menn: Ikke le av sjefens sexistiske vitser på fredagspilsen. Hvis du mistenker at en du kjenner blir utsatt for overgrep, spør vennlig om du kan hjelpe. Hvis en kompis på byen drar med seg en jente som er veldig full, ta det opp med han. Han risikerer en dom for uaktsom voldtekt uten hennes samtykke (les: ivrige og medvitende deltagelse). Stilltiende aksept er også en form for medskyld. Vi må ha mindre respekt for privatlivets fred og bryte taushetens onde sirkel.

God jul.