Anne Bitsch

Post-strukturalismen ble for feminismen hva feminismen var for biologismen – en grundig kritikk av begrepene og de implisitte holdningene til kjønn som skaper marginalisering og undertrykking av de som faller utenfor normen. I et hvert totalitært regime forsvinner grånyansene. Der hvor binære opposisjoner regjerer, forsvinner mellomromserfaringene. Post-strukturalistene avviste derfor ”kvinne” som en universell kategori for å gi plass til det individuelle og situasjonelle ved kvinnelig eksistens.

Imidlertid vil jeg hevde at koblingen mellom feminisme og eksistensialisme åpner opp for en interessant syntese av mange perspektiver. Hos Beauvoir og Moi utfolder ikke den individuelle kvinnen sin eksistens i et biologisk og historisk vakuum, determinert av utemmelige historiske og ideologiske krefter. Tvert i mot tegner Beauvoir et bilde av kvinnen som et frihetselskende og sannhetssøkende individ – det finnes ingen unnskyldninger for at hun skal forbli “Den Andre” ettersom denne skjebnen verken er villet på jorden eller i himmelen.

Etter mitt syn trenger feminismen teori som både beskriver kvinners spesifikke erfaringer uten å redusere disse til biologisk eller sosialt determinerte fenomener. Jeg er enig med Moi i at Beauvoirs genistrek ligger i at hun ikke faller for fristelsen til å avskrive biologiens betydning for kvinners eksistens, samtidig som hun tilbyr en emansipatorisk feminisme uten å overdrive likhet eller forskjell.

kursoppgave-annebitsch3.pdf