Anne Bitsch

Feministisk teori er i en brytningsfase og har vært det en stund. Som med alle andre vitenskapelige og filosofiske paradigmer kommer det tidspunkter hvor man som resultat av ny kunnskap, omfattende samfunnsendringer og diskusjoner innad i enten forskerkollektiv eller politisk bevegelse reviderer sine grunnleggende antagelser om hvordan verden henger sammen.

Den amerikanske vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn brukte uttrykket vitenskapsparadigmer om prosesser der anomalier leder til etablering av ny viten og vitenskapelige paradigmer. Det sentrale omdreiningspunktet for queerteoriens kritikk er, og har vært, at feminismens grunnbegreper ikke utfordrer den heterosexistiske dualismen der biologiske forklaringsmodeller inngår i et hierarkisk forhold til sosiale forklaringsmodeller (Butler 1990). Fremveksten av queerteori på 1990-tallet er i feministisk vitenskapsteoretisk sammenheng derfor blitt et eksempel på at slik kritisk granskning av etablerte begreper og kunnskap om kjønn generelt og seksualitet spesielt har ført til et paradigmeskifte innenfor den feministiske vitenskapen.

Det politiske potensialet med diskursanalysen som står så sentralt i queerteorien bør ikke underkommuniseres. Avdekkingen av hvordan begreper og diskurser brukes til å legitimere høyst materielle politiske og ideologiske systemer kan danne grunnlag for viktig kulturkritikk. Videre har også utvidelsen av kategorien kvinne tjent til teoriutvikling som har vært viktig for feministisk praksis, blant annet ved at det feministiske subjekt ikke lenger trenger å være identisk med hvite middelklassekvinner.

Som en teoretisk øvelse kan det være formålstjenlig å dekonstruere begreper og søke å utvide tilgjengelige repertoarer. Jeg har vist at queerteori har vært vesentlig for så vel identitetspolitikk i homo- og queerbevegelsen, samt for en vidtrekkende kulturkritikk av en heteronormativ samfunnsordning.

Som redskap til materiell endring av makrostrukturelle forhold er det på sin plass å sette spørsmålstegn ved queerteoriens anvendbarhet. Queerteoriens politiske potensial for materiell endring i Mois betydning regner jeg derfor som svært begrenset. Jeg har samtidig hevdet at det politiske potensialet til queerteori er betinget av om teorien har forklaringskraft på hvorfor og hvordan undertrykking forekommer og om de berørte partene opplever at de har motstrategier tilgjengelig.

Jeg konkluderer derfor med at queerteoriens politiske potensial primært ligger i kulturkritikken samt en utfordring av heteronormativiteten mer spesielt, mens materiell endring i form av likelønn, reproduktive rettigheter og beslektede feministiske kampsaker er bedre tjent med et annet teoretisk rammeverk. Queerteori egner seg bedre som en teori om seksualitet og identitetskonstruksjon, enn som en enkeltstående teori om kjønn.

kursoppgave_seksualitetsstudier_annebitsch.doc