Anne Bitsch

Menn med svarteper.
I disse dager inntar boken “Pen søker trygg. Hvordan kvinner undertrykker menn” av Preben Z. Møller norske bokhandler. Her er en invitasjon til debatt om destruktive mannsidealer og kvinnens andel i å (re) produsere dem og boken bygger på Møllers masteroppgave i sosiologi fra i fjor. Budskapet er at kvinner som er født i kvinnefrigjøringens gullalder undertrykker menn fordi de i sitt partnervalg leter etter en som kan sikre dem materielt. Den vågale påstand er at kvinner høster godene som feministene har kjempet frem og blir likestillingens vinnere, mens en generasjon av unge menn står tilbake med svarteper og et forsørgeransvar som kvinner pålegger dem.

Fokus på forhandlinger.
I utgangspunktet har jeg sympati for prosjektet om å fylle det han oppfatter som et hull i kjønnsforskningen. I stedet for et tradisjonelt strukturperspektiv rettes søkelyset mot forhandlinger i parforholdet, og disses logikk innenfor avgrensede “kjønnsenheter”.Møller kan ha rett i at det i de første bølgene av feministisk forankret kjønnsforskning har vært en tendens til å la folk forsvinne inn i abstrakte strukturer som markedet og kapitalismen. Jeg heier derfor i utgangspunktet på et prosjekt med ambisjon om å bidra til en mer helhetlig forståelse av vilkårene for likestilling i de tusen hjem - samme hvor provoserende tittelen på boken er.

Intellektuelt turn-off.
Til tross for en fantastisk fin åpenhet om seg selv og noen overraskende vakre passasjer om sin oppvekst på Jæren, klarer ikke Møller å tenne meg intellektuelt. Han vil erstatte de store metateoriene om kjønnsmakt, men bommer fatalt. Han befatter seg nemlig overhodet ikke med strukturelle årsaker til ulikhet:”Jeg skal ikke prøve å forklare hvorfor det finnes sosial og økonomisk ulikhet mellom kvinner og menn. Det blir for mye på en gang,” skriver han. Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte. Slik avpolitiseres et av dagens viktigste likestillingspolitiske tema.Fortere enn man kan si “uredelig vitenskapsformidling” gjøres kvinnelige golddiggere på utestedet Odeon og mannlige feinschmeckere i Møllers vennekrets i Bærum til normen for kjønnet arbeidsdeling i dagens Norge.

En akademisk synd.
I den virkelige verden kan ikke partene i et kjærlighetsforhold isoleres i små kjønnede systemiske enheter. Vi lever og overlever med utgangspunkt i de mulighetene vi tar og får i samfunnet i sin helhet. I en verden med økende globalisering spiller eksterne faktorer en stadig økende rolle for forbruk, organiseringen av arbeidsmarkedet og lønnsutviklingen.Det er en akademisk kardinalsynd å trekke konklusjoner fra et homogent utvalg på mikronivå - “. . . mennesker jeg kom i kontakt med på arbeidsplassen min, venners venner, i treningssammenheng, og på universitetet” - til samfunnsforhold på makronivå. Av masteroppgavens metodekapittel fremgår det at han ikke har hatt noen ambisjon om å få til en representativitet i utvalget sitt!

Forstår ikke.
Det er ikke rart at han finner de svarene han leter etter - at kvinner bedømmer sine partnere etter den økonomiske trygghet de kan tilby forholdet, når kvinnene i utvalget konsekvent er lavere lønnet enn mennene. Møller forstår etter eget utsagn heller ikke hvorfor hans høytutdannede venninner ikke identifiserer seg med hypotesen om at kvinner er på leting etter trygge menn.Svaret er opplagt: Klart man finner kvinner som har det fint med å bli forsørget av mannen sin og gå inn i tradisjonelle kjønnsroller. Det forteller oss at folk er forskjellige, men intet om betingelsene folk treffer sine valg under. Møller drøfter ikke med et eneste ord situasjonen til de om lag 109 000 personene i Norge som jobber ufrivillig deltid. Undersøkelser viser at 75 prosent av disse er kvinner.

Beholde verdighet.
For kvinner er det utpreget negativt å ha en mannlig forsørger. Vi vet hva dette gjør med pensjonspoeng og muligheten for å leve selvstendig etter samlivsbrudd. For menn er det, som Preben Møller har helt rett i - tilsvarende negativt å være innrullert i et arbeidsliv som krever at mannen ofrer seg, med dårligere helse og familieliv til følge.Hvorfor kan ikke bare sosiologen la begge kjønn beholde en viss verdighet ved å ta utgangspunkt i at menns relative overarbeid og respektive høyere sosioøkonomiske status opprettholdes gjennom det mannsforsker Øystein Gullvåg Holter kaller “kvinners usynlige bakgrunnsarbeid”?

Kvinneyrker devalueres.
Kvinner har lavtlønnede jobber, ikke for å undertrykke menn, men fordi samfunnet er organisert slik at kvinneyrker devalueres og samfunnets verdiskapning er tuftet på en nypatriarkalsk brødvinnermodell. Det er slitsomt å være hovedforsørger i et parforhold, men å være økonomisk overlegen er ikke undertrykkende.Møller har intet til overs for den “ideologiske kjønnsforskningen som behandler kvinner som barn” og på forhånd “tildeler makt og avmakt mellom kjønnene”. Heller ikke den kritikken av kjønnsforskningen føler jeg treffer.

Mannen som offer.
Preben Z. Møller skriver seg inn i en stadig voksende fortelling om mannen som offer og bruker vitenskapen til å legitimere sitt korstog mot en kjønnsforskning han vulgærfortolker. Feministisk forskning slaktes så blodet flyter, men uten at Møller er spesielt nøye med å navngi sine motstandere. Et sted kritiserer han likevel Harriet Holters (1922-1997) forståelse av kvinneundertrykking: “. . . det forhold at kvinner stort sett og systematisk hindres, av samfunnsordninger og enkeltpersoner, i å forstå og realisere sine interesser. . . “.Han kunne like gjerne fremhevet at hun som den første norske kvinneforsker brakte mannen inn som studiesubjekt i kjønnsforskningen. For en drøfting av reell mannsundertrykkelse i lyset av samfunnsstrukturer som favner utover det Møller beskriver som kvinnelig latskap, anbefaler jeg artikkelen “Om kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og hersketeknikker” fra 1976.

For likestilt kjærlighet.
Min protest skal ikke leses som en manglende forståelse for at det kan oppleves undertrykkende å være mann i en verden som bedømmer noen menn ut fra økonomisk prestasjon og straffer menn som ikke passer inn i patriarkatets stramme regi - de som med mannsforskeren Robert Connells ord alltid må bevise at de “er mann nok”.Et slag for likestilt kjærlighet kan ikke foregå uten å ta hensyn til det som allerede er oppnådd for kvinner på likestillingsfeltet - og heller ikke med utgangspunkt i en subjektiv følelse av å ha blitt lurt av statsfeminismen.

Anne Bitsch, journalist