Anne Bitsch

 

Bedrevitere, pinglegutter og dinosaurer. Velkommen til debatten om mannsrollen. En tabloid «hva er en ekte mann»-kamp punkterte den norske debatten. Ny Tid tar en prat med Michael Kimmel, USAs ledende mannsforsker.

6. august ble barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellems 32 mann sterke mannspanel presentert for pressen. Panelet skal «skape offentlig debatt om mannens rettigheter og likestilling,» ifølge ministeren. Det blir umiddelbart pennerasling og huskestue. Fremskrittspartiets Jøran Kallmyr mener panelet mangler ekte mannfolk og at det står i fare for å bli en «diskusjonsklubb for eliten». Venstre-leder Lars Sponheim kaller panelet for en gjeng rødgrønne pinglegutter, mens Arbeiderpartiets Jan Bøhler kritiserer det for å være «eliteprega og fancy». Sosialistisk Ungdoms leder Kirsti Bergstø mener det er dårlig gjort at panelet bare består av menn, og krever sporenstreks et kvinnepanel. Likestillingsombud Beate Gangås vil ha panelet nedlagt allerede før det har begynt.

Innad i panelet bryter det snart ut full krig. Høyres Torbjørn Røe Isaksen uttaler at panelet er en «moraliserende ansamling av bedrevitere,» Se og Hørs Knut Haavik mener homofil adopsjon er «nesten litt egoistisk,» og Arve Juritzen svarer med å kalle Haavik for en dinosaur. Barne- og likestillingsministeren snubler på sin side i sin egen språkbruk idet hun omtaler paneldeltakerne som «32 fantastiske, spennende menn».

Debatten raser om hva som er «ekte mannlighet», og i hvor stor grad menns problemer er knyttet til klasse. Samtidig er «sutring» et ord som stadig bringes på banen i diskusjonen om mannspanelet, som det ofte gjør når menns rettigheter skal debatteres.

Mannspanelet mangler altså både elektrikere, distriktsfolk, minoriteter og charterturister (men kan by på dinosaurer), ifølge dets kritikere. Et opplagt problem, når målet med panelet ifølge ministeren også er å «trekke debatten inn på arenaer der man kanskje ikke har diskutert likestilling.»

Innspill fra mannspanelets debatt skal tas med i arbeidet med en ny stortingsmelding om mannsrollen, menn og likestilling som kommer til sommeren. Stortingsmeldingen skal ta for seg temaer som menns helseproblemer, vold og kriminalitet, menn og utdannelse og menn og omsorg, og synliggjøre menns manglende rettigheter i samfunnet. Mannspanelets deltakere er delt inn i gruppene politikere, arbeidsliv, media og forfattere, og foreninger, og spenner fra Knut Haavik, via kjønnsforsker Jørgen Lorentzen, Transportforeningens Per Østvold, til Sosialistisk venstrepartis Audun Lysbakken.

 

 

Nå gjenstår det bare å se om de faktisk rekker å diskutere noe annet enn seg selv.

– Menn har særskilte behov
I 2005 begynte arbeidet med å utrede mulighetene for å vitalisere likestillingspolitikken gjennom økt involvering av, og fokus på menn og deres forhold til kjønn og likestilling. Men da mannspanelet ble nedsatt i august, fikk vi altså i stedet for en debatt om de viktigste satsningsområdene og vyer for feministisk likestillingspolitikk en tabloid debatt som handlet om fraværet av «riktige menn» i Karita Bekkemellems mannspanel.

Ny Tid henvender seg i stedet til den amerikanske mannsforskeren og sosiologen Michael Kimmel for å få visjoner for mannsrollen og en feministisk forankret likestillingspolitikk.
– Hva kan en stortingsmelding gjøre for menn?
– Etter flere tiår med fokus på kvinners behov er det nå behov for å rette oppmerksomhet mot menns behov, innenfor en kontekst av likestilling. Vi skal ikke sette menns behov opp mot kvinners behov og skape et nullsumspill. Menns behov må ses i sammenheng med kvinners behov, og likestilling må aksepteres som et overordnet mål. Ikke bare fordi det er ideologisk riktig, men fordi vi får et bedre system, mener Kimmel.

Han regner seg selv som en profeministisk forsker. Det innebærer først og fremst at hans forskning foregår i forlengelse av feministisk vitenskapsteori og patriarkatkritikk. – Menn har særskilte behov her. Hvordan kan vi oppmuntre menn som i alle disse årene har gått rundt og trodd at det som gjør dem til riktige menn er å være følelsesmessig utilgjengelige, til å velge noe annet? Den norske regjeringen må spørre menn hva de kan gjøre for at de kan bli de fedrene de ønsker å bli, fastslår Kimmel og legger til at temaområder som vold og helse bør prioriteres i stortingsmeldingen.

Applauderer Europa
Kimmel er svært begeistret for den «den norske modellen», hvor man gjennom «pappakvoten» med seks øremerkede uker for far har bidratt til at fedre deltar mer aktivt i barneomsorg. – Den norske regjeringen støtter folk i å balansere arbeid og familie. Norge er sannsynligvis det eneste sted i verden der regjeringen stiller det spørsmålet. Vår regjering vil ikke høre noe fra oss, forteller han med dårlig skjult resignasjon.

Kimmel, som ofte bruker komparative analyser i sin forskning, omtaler Europa som ledende på likestilling.
– Fra mine reiser rundt omkring i verden har jeg erfart én ting: Europa, sammenlignet med USA er det stedet i verden med den mest avanserte diskursen om farskap, høyest grad av statlig støtte til å fremelske den diskursen og mest mobilisering av menn rundt den diskursen.

Kritiserer ammeliga
De fleste norske feminister vet nok meget godt at Norge har et av verdens beste velferdssystemer og at Michael Kimmel har rett i at Norge ligger langt fremme. Men mange av oss vender blikket mot Island, hvor den våte feministiske drømmen om et likestilt familieliv blir forsøkt realisert gjennom en tredeling av permisjonen; en del til far, en del til mor og en del som foreldrene fritt kan fordele mellom seg. Det er tydeligvis ikke bare feministene som trykker den islandske modellen til sitt hjerte.

– Wow! Er det sant?, spør Kimmel begeistret og spisser ører når Ny Tid forteller ham om permisjonsmodellen. Dessverre må Ny Tid også fortelle om debatten her hjemme etter at likestillingsministeren luftet forslaget om å innføre modellen i Norge tidligere i vår. Her kom ammeligaen på banen, anført av kvinnepolitisk leder Anniken Huitfelt (Ap), men også feministveteran Torild Skard i Norsk Kvinnesaksforening heiser gjerne forskjellsfeminisme-flagget. Hun har tidligere tatt til orde for at kvinner må «ta tilbake kontrollen over reproduksjonen», og at man «ikke skal ignorere biologien» – det oppstår visstnok et særlig bånd mellom mor og barn i ammesituasjonen, som man ikke bør motarbeide.

Denne formen for feminisme er ikke Kimmels kopp te. – Noen er veldig opptatt av form, at amming skal foregå som det alltid har gjort. Jeg er opptatt av innhold. Økt deltagelse fra far på et tidlig tidspunkt er til barnets beste. Da har måten amming organiseres på sekundær betydning.

Lær av USA!
Sosiologen er imidlertid ikke fullt så imponert av hvor langt Norge er kommet når det gjelder vold, spesielt den som rammer kvinner og barn. – Her kan Europa og Skandinavia spesielt virkelig lære av USA. Vi har fått til mye offentlig debatt om dette. Voldsratene våre er ti ganger høyere enn Skandinavias og syv ganger høyere enn Storbritannia. Det er mange grunner til det, men forskjellen er at vi i USA har klart å sette fokus på linken mellom vold og maskulinitet.

Kimmel hevder videre at et grunnleggende problem med måten voldsproblematikken angripes på i Skandinavia er koblingen som ofte gjøres med innvandring. – Det er en tendens til at folk sier at det handler om «de andre». Sånn slipper vanlige norske, svenske og finske menn som banker opp konene sine unna.

Samme hvor ubehagelig det er for menn å snakke om disse dunkle sidene av maskulinitet, understreker Kimmel viktigheten av at temaet behandles grundig og systematisk i stortingsmeldingen. – En stortingsmelding må ta opp vold mot kvinner som tema, for vold er en av måtene ulikhet mellom kjønnene opprettholdes på, sier Kimmel som i dag er engasjert i National Organization for Men Against Sexism, en amerikansk organisasjon som jobber for å bedre menns livskvalitet og styrke likestilling gjennom å utfordre tradisjonelle maskulinitetsidealer.

Ignorerer kroppen
Det siste Kimmel trekker fram i samtalen om stortingsmeldingen, er at menns helse må settes på agendaen.
– De store utgiftspostene på statlige helsebudsjetter er en konsekvens av maskulinitet. Menn går ikke på forebyggende helsesjekk fra begynnelsen. Hvorfor ikke? Vel, du vet – «menn er ikke svake, menn blir ikke syke! Selv om armen min har blitt knust må jeg fortsette å jobbe!». I maskulinitetens navn ignorerer menn kroppene sine.

På et seminar om mannshelse som ble arrangert av Reform (Ressurssenter for menn) i juni, la sosiolog Kari Anne Bjørnerud fram sine funn fra en masteroppgave om menns håndtering av kreft. Funnene bekrefter både Kimmels påstander og tidligere forskning: Menn venter med å gå til legen og er tilbakeholdende med å omtale seg som syke. Samtidig er prostatakreft et stadig økende problem. Michael Kimmel ønsker seg et helsesystem der mannshelse ivaretas like rutinemessig og selvfølgelig som kvinners.

 

Vold mot kvinner
Torbjørn Røe Isaksen, leder i Unge Høyre og deltaker i mannspanelet, synes Kimmel har et poeng når han sier at diskursen om farsrollen har kommet lenger i USA. Men formuleringer som «menns vold mot kvinner» reagerer han på. – Det er en grovt kollektivistisk måte å omtale menn på. Menn som utsetter kvinner for vold utgjør et lite mindretall.

Isaksen mener åpenhet er veien å gå for å få til endringer. – Tallene må frem, problemstillingene må diskuteres åpent og skylden må plasseres klart. Det er alltid overgriper eller voldsmann som har skylden. Her har venstresiden spilt en negativ rolle, inspirert som de er av kriminologiske teorier som legger mer av skylden på arv og miljø enn på individuelle valg, sier Isaksen, som mener en løsning kan være å sette mer fokus på individuelt ansvar. – Dette må få politiske konsekvenser, for eksempel i form av skjerpede straffereaksjoner og raskere behandlingstid.

Heltidspappa
Tobarnsfaren Harald Sverresson (35) synes samfunnet bør legge til rette for at mannen får mye tid med barna de første årene. På Oppsal i Oslo er Harald Sverresson hjemme alene med datteren Sofie. Han og kona har to barn, og i begge tilfeller har kona tatt ut første del av permisjonen. – Jeg har hatt en utvidet del av fødselspermisjonen, cirka to måneder, som har gått over i ulønna permisjon med kontantstøtte i ytterligere to til tre måneder, sier Sverresson.
– Hva er det beste med å få være hjemme med babyen?
– Det er naturligvis muligheten til å få virkelig kjennskap til barnet som individ i ro og fred. Rett og slett bli skikkelig kjent med personen. Det mener jeg man ikke får når kontakten begrenser seg til korte ettermiddager og helger, når man er sliten etter jobb og barnehage.
– Har du fått med seg diskusjonen om mannspanelet og gjort deg noen tanker rundt det?
– Jeg fikk med meg noe av støyen rundt utvalget av deltagere i panelet. For meg virker nok lista litt venstrevridd og elitistisk hvis folk flest skal føle at dette er folkets representanter. Samtidig kan nok mange av deltagerne sette i gang interessante debatter.
– Tror du det er behov for en offentlig diskusjon rundt «mannsrollen»?
– Det er synd, men typisk, at fokuset ikke rettes mot det panelet skal ta opp, for mannsrollen er etter min mening i endring, særlig i forhold til barn og familie. Når mannen har ansvaret for daglige rutiner som soving, lek og måltider, stiller han med berettiget kompetanse på hvordan barnets hverdag skal fungere. Dermed må kvinnen, som tradisjonelt har hatt dette som sitt kompetanseområde, slippe til mannen med sine tanker på en helt annen måte, sier Sverresson.

Han mener også at det er synd at barnehage/hjemmeværende-spørsmål blir så preget av «tilbake til kjøkkenbenken»-debatten. – Det er grunnleggende positivt for menn og kvinner å ha mye tid med barnet de første leveårene. Så får samfunnet stimulere og legge til rette for at det like gjerne er mannen som har denne tiden med barnet som kvinnen.

Anne Bitsch, redaksjonssekretær i Fett
Silje Bekeng, journalist i Ny Tid