Anne Bitsch

Først vil jeg takke utviklingsminister Erik Solheim (SV) for et konstruktivt motsvar på mitt essay «Et ulykkelig ekteskap» (21.09.07) der jeg kritiserte UDs Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet, for mangel på klasseperspektiv og feministisk analyse. Min påstand var at det ikke er noen automatikk i at «kvinnerettet bistand» kommer de fattigste til gode, og at det er nødvendig å analysere klasserelasjoner, også mellom grupper av kvinner.

Solheim skriver i sitt motsvar at det er viktig å følge med på arbeidet til endringsagentene i Norges samarbeidsland. Han vil sikre seg at de ikke bare jobber for å forbedre sine egne interesser, men at de fattigste tilgodeses. Det er en helt riktig innstilling som gjør meg optimistisk på vegne av utviklingspolitikken vår. Men Erik Solheim kan ikke ha forstått meg riktig når han tar meg til inntekt for synspunktet om at den beste veien til utvikling går gjennom de fattigste. Dette hevdet jeg ikke i mitt essay. Det er tvert i mot en kjent sak at de fleste revolusjoner ikke har vært ledet av fattige arbeidere med marginale ressurser og at middelklassens kjøpekraft har vært en viktig faktor for Vestens kapitalistiske utviklingsprosess. Nettopp derfor er en klassesensitiv analyse nødvendig for å sikre at stemmene til de som befinner seg utenfor maktens innflytelsessfære blir hørt.

Professor i utviklingsstudier ved Universitetet i Manchester, David Hulme, har i sin forskning på strategier for fattigdomsbekjempelse dokumentert at en presis forståelse av hva man legger i fattigdomsbegrepet er essensiell for rettferdig bistandsforvaltning. I utviklingsterminologien skiller man mellom absolutt og relativ fattigdom, og det er da oftest «en-dollar-om-dagen-fattigdommen» (absolutt fattigdom) som er det definerende målet for fattigdomsbekjempelse. I Regjeringens handlingsplan skulle jeg gjerne ha sett en bredere, men samtidig mer presis, forståelse der man ikke bare måler fattigdom i kroner og øre. Man bør skille mellom rural og urban fattigdom, og også temporære dimensjoner av fattigdom må tas i betraktning. Det gjelder spesielt sesongmessig fattigdom på steder med en snever ressursbase som er sårbar for virkningene av for eksempel klimaendringer, og steder hvor lån gitt på visse betingelser (såkalt kondisjonaliserte lån) har ført til ensretting av lokal produksjon. En videre forståelse av fattigdomsbegrepet, kombinert med målgruppesatsning vil sannsynligvis kunne bidra til den mest rettferdige og effektive bruken av bistandsmidlene.

Er man i den praktiske politikken ikke nøyaktig i forhold til avgrensning, - hvilke grupper av kvinner man satser ønsker å hjelpe, kan utfallet bli vilkårlig. Man kan ufrivillig ende med å støtte en utviklingsvei som marginaliserer de marginaliserte ytterligere. I feministisk vitenskapsteori har såkalte standpunktteoretikere stilt spørsmålet om hvorvidt marginaliserte innenfor et samfunn har et «privilegert perspektiv» fordi deres marginale status er sentral i opprettholdelsen av et asymmetrisk system, noe som gir en egen kunnskap om systemet og dets undertrykkelsesmekanismer. Dette er et omstridt spørsmål man i vurderingen av samarbeidspartnere og utformingen av praktisk politikk må tørre å stille seg.

Utviklingspolitikken ville vært tjent med mer presise definisjoner på hva man forstår ved begrepet fattigdom og kategorien kvinner. Ikke for at det skal gå inflasjon i akademisk korrekte summeord i utviklingsterminologien, men fordi vi skal ta konsekvensene av at visse valg innebærer fravalg. Når slike valg tas må det synliggjøres hvem som får mindre eller ingenting – og det må man kunne forsvare politisk. Det er en vanskelig, men nødvendig, balansekunst.

Jeg oppfordrer derfor ministeren til å tydeliggjøre og italesette disse prioriteringene i arbeidet for kvinners rettigheter i Sør og å stimulere til bredt sammensatte referansegrupper som også inkluderer de fattigste i Norges partnerland.

Anne Bitsch, journalist i Fett