Anne Bitsch

Jeg ligger på mine blødende knær for Johnny Cash. Let’s face it – I too am a groupie.

Nå har jeg sett Walk the line to ganger og jeg hulker meg igjennom den siste delen, begge ganger. I morgen er det søndag, og da skal jeg gjenta suksessen. Det er tross alt fem måneder siden sist.

Så hva er det som er så hinsides fint med den filmen, utenom en sexy Joaquin Phoenix og en sjarmerende, tøff Reese Witherspoon? Vel, jeg vet ikke med dere, men den kjærlighetshistorien som formidles der, om teamet Johnny & June som må gjennom så forferdelig mye og som står last og brast med hverandre, i tykt og tynt, som ikke gir opp, og som ikke alene må nedlegge en hel verden med sin fine musikk, men samtidig også må kjempe med sine egne indre demoner – det er intet mindre enn spektakulært.

Cashs sosiale engasjement for de innsatte på San Quentin. Bildene fra en sal med barske menn og trampeklapp gir skadefro frysninger! Glasset med vann som han fikk av fengselsbetjenten (og som ser ut som dobørstevann) snakker helt fint for seg selv: “San Quentin, you’re living hell to me! I hate every inch of you.”. For ikke snakke om relasjonen med faren, husets patriark, som aldri anerkjenner ham og ikke legger skjul på at han skulle ønske at det var JR, og ikke broren som skulle bli prest, som døde i ulykken med storsagen. Så jævlig hjerteskjærende.

De tøffeste scenene er imidlertid der Carter bryter kjønnsregien og de begge trer frem som subjekter, for eksempel…

…da Johnny svikter henne på turné og drikker seg dritings, sannsynligvis etter at hun for n’te gang har avvist hans ekteskapstilbud, og hun klikker helt og hiver noen flasker etter ham, og som sant sier: “You caint walk no line!”

… eller da June og hennes familie tar Johnny under sine vinger fordi hans pillemisbruk utarter, og de jager bort halliken hans med en gun. Og June sier at slikt gjør man for sine venner, når Johnny spør hvordan han kan ha gjort seg fortjent til det. Og sammen spiser jordbær på sengekanten.

I den fortellingen er det plass til romantikk og en verdig skildring av mennesker som kjemper med de trange kjønnsbåsene som de er tildelt, parallelt med sine økonomiske vansker, folks fordommer om kvinner som skiller seg og strevet som ligger i å leve autentisk.

Feministisk kjærlighet er ikke noe enkelt. Og gudene skal vite at deres samliv nok ikke var en dans på roser, men i hvert fall virket det som om de møttes likestilt i sin pasjon for musikk og utviklet et kjærlighetsforhold som bygget på gjensidig respekt og vennskap. Kanskje nettopp fordi de, med god hjelp fra Bob Dylan, ikke falt for fristelsen til å søke kjærligheten fordi den er trygg, men på dens egne premisser, fordi man helt enkelt ikke kan la vær. Sammen sang de på albumet Orange Blossom Special i 1965 :

Go ‘way from my window, Leave at your own chosen speed. I’m not the one you want, babe, I’m not the one you need. You say you’re lookin’ for someone, never weak but always strong, to protect you an’ defend you – whether you are right or wrong, someone to open each and every door. But it ain’t me, babe, no, no, no, it ain’t me, babe. It ain’t me you’re lookin’ for, babe.

Disse fortellingene om likestilt partnerskap, riktignok utfordrende og ikke fritt for lek med stereotypier og alle de vanskene som følger med det å være menneske, trenger vi som motvekt til all den guffen som produseres for tida om kvinners innebygde lengsel etter kjøkkenbenken og det åh-så-hellige-morskapet.