Anne Bitsch

– Norge kan ikke lenger påberope seg å være en pioner på likestilling, mener mannsforsker Øystein Gullvåg Holter.

Det er oppsiktsvekkende at Tyskland, som har vært ansett som familiekonservatismens høyborg i Sentral-Europa, nå innfører to måneders pappapermisjon, mens Norge fremdeles bare har seks uker! Ordene kommer fra mannsforsker Øystein Gullvåg Holter som har brukt en mannsforskeralder på å utrede om kjønn og arbeidsliv. Allerede på 1980-tallet begynte han å studere arbeids- og familieliv blant oljearbeiderne i Nordsjøen.
I dag er det få som stusser over at menn triller barnevogner. Det som har skjedd med fedres deltagelse i barneomsorgen ved hjelp av fedrekvoten – som i juli i fjor ble utvidet fra fem til seks uker – var langt over det man forventet da kvoten ble innført.
– Den berømmelige pappamåneden er en av de mest populære og suksessrike reformene i løpet av de siste 20 årene innen hele familieområdet, kanskje bortsett fra barnehagen. Ingen regnet i 1993 med at 80 prosent av mennene skulle benytte seg av det, sier han.

Felles allianse?
I dag er barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellems tydelige budskap at likestillingen er avhengig av en allianse mellom kvinner og menn. Gullvåg Holter er enig, men har tidligere tatt til orde for at menn skal gå sammen i en større bevegelse for omveltning. Også mange menn har interesse av likestilling, mener han. Omsorgssporet er en viktig vei å gå i forhold til likestilling.
– Mange menn kan tenke seg alternativer, det nytter ikke å skylde på den dårlige interessen blant menn. Både kvinner og menn møter store barrierer for likestilling, så lenge store deler av yrkeslivet jobber etter gammel resept.
Selv om han ser en forbedret interesse for å ta opp mannsrolleproblematikk med den rød-grønne regjeringen, mener han det er en lang vei å gå.
– Pappamåneden skulle være et signal for videre handling, i stedet ble fedrekvoten et punktum. Det sementerte en holdning om at man ikke må «ta permisjonstid fra mamma», men i utgangspunktet er det jo en foreldre-permisjon.
I dag får far permisjonspenger basert på hvor mye mor tjener.
– Denne vergesituasjonen er godt kjent fra patriarkalske samfunn, formynderiet er her bare snudd på hodet. Det markerer jo symbolsk at mannen ikke er selvstendig som omsorgsyter, sier han engasjert.
Gullvåg Holter etterlyser handling, ikke bare retorikk og politisk markeringsbehov. At retten til pappapermisjon knapt nok er blitt gjort noe med siden 1993, mener han er rett ut sagt «utrolig». I stedet bør Norge se til Island hvor mor og far får tre måneder hver og selv kan bestemme hvem som skal ta ut de resterende tre månedene. Han viser til en ny nordisk studie «Velferd, maskulinitet og sosial innovasjon», der Island kommer best
ut, og hvor både kvinner og menn er godt fornøyd. - Den norske og svenske reformmodellen «mest til mor og så litt til far» har skapt ambivalens og konflikt og kjørt seg fast. I dag må da tiden være moden for å erkjenne at mor og far er like gode som omsorgspersoner, og få dette utgangspunktet inn i regelverket, mener Holter.

Blind mann med stokk
Det var upløyd mark da vår mann begynte å interesse seg for menn som kjønn. Da han på slutten av 1980-tallet skulle gå forlagsrunden for å publisere en faglitterær bok om menn og mannsroller, var ikke begeistringen altfor stor blant redaktørene. Etter første forsøk fikk han beskjed om å prøve ut budskapet skjønnlitterært i stedet, dette materialet var for rapport-preget og måtte skrives skjønnlitterært, mente den mannlige redaktøren, som ikke virket spesielt begeistret over budskapet om menns endring. En neste versjon ble skjønnlitterært skrevet, men redaktøren mente at han nå ”famlet som en blind mann med stokk” og nok burde holde seg på forskersiden. Prosjektet truet med å kollapse. Han fikk imidlertid napp hos neste forlag, og boka Menn, den første faglitterære boka om mannsroller, så dagens lys på Aschehoug i 1989.

Nå har sidene i boka gulnet og universitetsbibliotekets lesereksemplar har fått eselører og slitte kanter. Men temaet – menn som kjønn – har blitt hipt, selv om mannsforskningens funn ikke bestandig er så hyggelige: Når menn både topper elendighetsstatistikkene og har mer makt enn kvinner, blir det grunn til å reagere. Ingen er nemlig tjent med et samfunn der helseskadelige og begrensende rollerepertoar for begge kjønn er reglen og ikke unntaket.

Forskningspionér
Holter har på mange måter vært den første i det norske kjønnsforskermiljøet til å «kjønne» menn, og han har vært med på å institusjonalisere mannsforskningen som en selvstendig del innen kjønnsforskningen. At det gamle Senter for kvinneforskning i fjor kunne feire sitt 20-årsjubileum under navnet Senter for kvinne- og kjønnsforskning er vitnesbyrd om at kjønn har blitt noe mer enn et studium av kvinners liv og situasjon.
Han forteller om da han startet et nettverk for forskning på menn i 1989. Ideen var at dette ikke skulle være et forum for menn, men for mannlige og kvinnelige forskere som var opptatt av menn og kjønn. Det var starten på mannsforskning som et eget felt. Det har vært mye ørkenvandring, med søknader som ikke gikk igjennom. Veien til økt institusjonalisering har vært lang, innrømmer Gullvåg Holter.
– I 1993 leverte vi et prosjektutkast til Forskningsrådet som het «Det farlige kjønnet». Men det gikk jo ikke igjennom, vi fikk ingen penger, sier han og lar fingre fare gjennom gråsprengt hår. Kanskje får man grå hår i hodet av å stå på for mannsforskningen, men så skal man også lete lenge etter forskere som så til de grader mener det.

Likestilling i arv
Øystein Gullvåg Holter gikk sine barnesko på Blindern og Tåsen. Det var en annen tid da hestene fremdeles gresset på jordene som etter hvert skulle bli betongjungelen Blindern. Holter senior, også kjent som Harriet Holter – en av de mest betydningsfulle kvinnesakspionerene norsk kjønnsforskning har sett – diskuterte gjerne reorganisering av patriarkatet over middagsbordet med sin sønn:
– Det ble noen diskusjoner om kjønn og likestilling da jeg vokste opp, ja. Harriet på sitt beste var når hun skjelnet mellom stratifisering og differensiering av kjønn. Da ble det fart på tingene. Jeg likte det mindre når hun ble fundamentalistisk og gjorde kjønnsgrensen absolutt. Så vi var uenige også, understreker han.

Hestene forsvant, høyblokkene reiste seg, og Øystein Gullvåg Holter tok med seg ballasten hjemmefra og ble etter studier i kultursosiologi og noen års arbeid i grafisk industri, ansatt som arbeidslivs- og kjønnsforsker på Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo. I begynnelsen var det å være mannsforsker en nokså enslig affære, mimrer han. Holter ble engasjert for å lage en survey om menn for Mannsrolleutvalget som ble etablert på oppdrag fra Gro i 1986.

Og eplet faller tydeligvis ikke langt fra stammen. I dag leder Holters egen sønn an i Rød Ungdom (RU) med såkalt «guttefeminisme». Lasse Gullvåg Sætre har blant annet vært med å arrangere et eget seminar om gutter og feminisme på RV, AKP og RUs kvinnekonferanse. Ironisk nok hadde menn ellers ikke adgang til samme konferanse, men jobbet i kulissene med mat og logistikk for den eldre garden feminister. I ungdomspartiet har imidlertid «guttefeminisme» blitt et eget begrep. Kanskje Holter-familien er arvelig pionerbelastet?

Meta-teorienes mann
Gullvåg Holter doktordisputerte for ti år siden med en murstein på 583 sider som inneholdt en analyse av kjønn, patriarkat og kapitalisme. Han har lagt vekt på en systemkritisk tilnærming til kjønnsspørsmål og likestilling. Men selv om han gjerne innrømmer å ha sansen for marxistisk inspirert kjønnsteori, er han likevel tilbakeholden med å la kapitalismen få hele skylden for mangelen på likestilling.
– Jeg tror ikke lenger at kapitalismen er årsaken med stor å. Det hevdet jeg for så vidt ikke på 1980-tallet heller. Men oppbruddet fra det tradisjonelle patriarkatet falt sammen med en kapitalistisk ordning som gjorde at den tradisjonelle kjønnsmessige arbeidsdelingen kunne kjøres inn i et nytt spor og forsterkes. Vi har ikke sett likestilte kapitalistiske samfunn, men vi har ikke sett andre typer samfunn som er likestilte, heller, slår Gullvåg Holter fast. – Kritikk av kapitalismen som årsak med stor Å kan bli litt for mye preget av å ”skyte på pianisten”. Selv om økonomi i dag er viktig for å forstå kjønnsdiskriminering, vet vi også at kvinneundertrykking går igjen i mange typer økonomi og samfunnsorganisering, påpeker han.
I stedet vil kjønnsforskeren gå historisk til verks og ser gjerne en renessanse for meta-teoriene. Man må studere hva som kvalitativt endrer kvinners situasjon under et kapitalistisk system, til forskjell fra andre måter å organisere et samfunn på, mener han.
– Kapitalismen innfører et markant skille mellom fritid og lønnet arbeid. Det som er klart, er at kapitalismen systematiserte og økonomiserte kjønnene på en ny måte, i forhold til middelalderens patriarkalske ordninger. Det mannlige ble det lønnsmessige, det kvinnelige ble det andre. Denne nye og mer kjønnete ordningen strukturerte et kjønnsdelt arbeidsliv, forklarer Gullvåg Holter.

Øystein Gullvåg Holter mener at de motsetningene vi i dag har konstruert der vi tenker på to kjønn, med hver sin seksualitet og harde og myke egenskaper, ble skapt i moderne tid. – Disse motsetningene og skillet mellom ute og hjemme, offentlig og privat, ble også et systematisk og økonomisk skille, der det kvinnelige i prinsipp ble en omsorgsfunksjon bak det mannlige lønnsarbeidet, forteller han. Holter hevder at de som jobber med de viktigste kapitalfunksjonene, med mest ressurser per arbeidsplass, og de som jobber i virksomheter der resultatet omsettes på markedet, gjerne er de som vil få mest status i et markedsorientert samfunn, og mest «oppdrift», for eksempel i lønnsoppgjør. – Ville dette vært bedre i et mindre markedsstyrt samfunn?, spør Holter og fortsetter: – I dag har vi fortsatt et slags frontarbeid som mennene gjør, og et bakgrunnsarbeid som kvinnene gjør. Kapitalismen forsterker skillet mellom mannlig preget produksjon og kvinnelig «reproduksjon». Det er klart at velferd og styring av markedet er viktig.
Øystein Gullvåg Holter påpeker at regulering av arbeidsmarkedet ikke automatisk gir likestilling, og at marked ikke automatisk betyr tilbakegang. - Vi har sett mange eksempler på radikale forsøk som har blitt ny-patriarkalske.

Dårlig strategi
Under intervjuet nevner Gullvåg Holter ikke sin egen sønn med et ord. Men han lar det tydelig skinne igjennom at han setter pris på den tredje bølgen feminisme. Den bygger på en forskningsbasert forståelse av kjønn som er mer inkluderende, også for feministiske gutter og menn – og mindre ideologisk.
– Hva skal feminismen bruke mannsforskningen til?
– Jeg er glad feminismen er blitt mer forskningsbasert og ikke bare baserer seg på en gitt politisk eller sosialistisk forståelse. Det er bra at krefter blant feminister har gått mot en slags populistisk-stalinistisk forståelse av kjønn, der man f.eks. sier at «alle menn er potensielle voldsmenn». Holter trekker spesielt frem debatten i kjølvannet av dokumentaren Könskriget om den svenske krisesenterorganisasjonen ROKS (Riksorganisationen för kvinnojourer i Sverige) som ble vist på svensk fjernsyn i mai 2005. I den omdiskuterte dokumentaren skal talskvinnen Ireen von Wachenfeld med referanse til Valerie Solanas, ha uttalt at «män er djur». – Men kanskje det ligger og ulmer en forståelse av at det er noe i det, funderer Holter. – Ganske mange kvinner har egne erfaringer. Selv om menn får sitt pass påskrevet på en unyansert måte, er det viktig å se på erfaringene. Noen menn er potensielle voldtektsmenn, selv om det gjelder et mindretall, og noen miljøer og situasjoner er mer risikable enn andre. De områdene der kvinner virkelig føler seg tråkka på kan resultere i bastante handlingsforslag, der veien er kort til å ville kriminalisere og forby.
– Ta vold og underbetaling som eksempler; til slutt blir man så fed-up at nyansene forsvinner. Det er fullt forståelig. Her finnes den politiske kapitalen til grupper som Ottar. Det er likevel viktig å ikke gå tilbake til en ny-fundamentalisme i feminismen, sier Holter.

– Noen ganger virker det som om menn føler skyld og skam når temaet vold mot kvinner bringes på banen?
– Det å ta opp både omsorg og vold har vært en god tanke i norsk mannsforskning, selv om den er krevende. Omsorgssporet alene er ikke nok, sier han. Men å ta ansvar for vold i allmennhet er heller ikke nok. – Jeg har mer tro på å sette fokus på et konkret hovedproblem, voldtekt, og ta opp voldtekt og seksuelt press på en ny måte, menn imellom. Dette kan flytte grenser, slik pappaene med barnevogner har gjort. Holter mener at menn ofte tenker at «det gjelder ikke meg». De er ikke klar over hva vold og voldtekt koster for den enkelte, i form av mer mistillit, mer konflikt, og mindre sjanse for kjærlighet og sex. – Det bidrar til å sette likestillingen på vent. Kvinner blir mer fiendtlige. I neste omgang tar kvinnene igjen, for eksempel, ved å fastholde at mor er best i skilsmisser som involverer barn. Mannsforskeren råder derfor feminister til på tvers av kjønn å jobbe for å få menn mer bevisste i forhold til voldtekt og vold. – Først når menn innser at kvinners frykt også ødelegger for dem i hverdagen, vil det muligens skje noe, avslutter han.

Vi tror at feminismen har fått seg en ny kompis.

Skrevet av Gøril Sæther & Anne Bitsch. Publisert i Fett 2/2007.

Øystein Gullvåg Holter (55)

• Forskningsleder på Nordisk Institutt for Kvinne- og kjønnsforskning (NIKK).
• Hans første studier av kjønn omhandlet sjekking og kjønnsmarked, publisert 1980.
• Han har forsket på familie, likestilling og kjønn på Arbeidsforskningsinstituttet i mer enn 25 år. I 1999 ble han den første nordiske koordinatoren for mannsforskning ved NIKK. Nå er han fristilt og forsker på menn og likestilling i arbeidslivet.
• Han sitter i en rekke styrer og utvalg, senest initiativet «Menn mot voldtekt» som ble opprettet i år.

Mannsforskning

• Mannsforskningen vokste frem på 1980-tallet og skjøt fart på 1990-tallet. Forskningsfeltene var i begynnelsen mannsroller, vold og farskap. Radikal psykoanalyse, homoforskning og kulturantropologi er viktige kilder.
• Innflytelsen fra marxistisk kapitalismekritikk og feministisk patriarkatteori har stått sentralt i Norge. I angloamerikansk forskning er ikke alltid den feministiske innflytelsen så tydelig.
• Et eget mannsforskningsprogram finnes ikke i Norden, men den første professorstillingen blir opprettet fra 2008, med støtte fra Likestillingsdepartementet de tre første årene.

Bøker om menn

Jørgen Lorentzen: Maskulinitet (2004) – om menn i litteraturen og filmen.

R.W. Connell: Masculinities (1995) - en av klassikerne i mannsforskningen om hegemonisk maskulinitet.

Knut Kolnar: Mannedyret (2005) – om skildringer av menns begjær i film.

Niels Ulrik Sørensen: Pikstormerne (2000) – guttas svar på Fittstim og Råtekst.

Pierre Bordieu: Den maskuline dominans (1998) – undersøkelse av symbolsk vold mellom kjønnene.