Anne Bitsch

Varslet kamp
Over nyttår gikk Frp-formann Siv Jensen ut og varslet kamp om innvandrerkvinnene, mens Hege Storhaug sto på sidelinjen og klappet i hendene. Fortere enn man rekker å si 8. mars-tog er formannen for et av landets mest antifeministiske partier utnevnt til Norges fremste feminist. Frp har skjønt at man ikke kan danne regjering på lave skatter og begrensning av innvandring.
Det nytter ikke å være liberal på værhanemåten. Den siste nye produktutviklingen er miljø og feminisme.
Psst. Sa noen ideologikurs?

Ideologisk forvirring
8. mars kom Siv Jensen, med Karita Bekkemellems ord, ut som troll av eske, som erklært liberalfeminist. Hennes påstand da og senere i Dagbladet er at norske feminister svikter minoritetskvinnene. Vi er mer opptatt av å kare til oss styreverv og å «bestemme hvem som skal ligge øverst».
Siv Jensens feministiske legning har vært under utvikling en stund. På slutten av 1990-tallet husker jeg henne best som forskjellsfeminist, der hun i hjemme-hos-reportasjer fortalte om livet som singel og hvor viktig det var å ta vare på sin kvinnelighet. For tenk så kjedelig det hadde vært om alle ble menn. I dag er hun altså liberalfeminist, forskjellsfeministens rake motsetning.
Herrens og Siv Jensens veier er uransakelige.
Den som kan litt om feminismens idéhistoriske og filosofiske røtter, vil vite at det nesten ikke går an å være mer ideologisk forvirret. Der liberalfeministene historisk sett har vært opptatt av at kvinner skulle få stemmerett og adgang til de samme maktbastionene som menn, har forskjellsfeministene hyllet forskjellene mellom menn og kvinner.
Liberalfeministene avviste at menn og kvinner fra naturens side er vesensforskjellige, mens forskjellsfeministene dyrker den biologiske forskjellen som både liberalfeministene og radikalfeministene mener blir misbrukt til å rettferdiggjøre kvinners underordning.

Anti-feministisk politikk
For feminister i alle leirer har alltid målet om økonomisk selvstendighet stått høyt på listen. Det finnes vel ikke et eneste politisk parti i Norge som mener at det beste ville vært at minoritetskvinnene, de som ikke er i arbeid, ble gående hjemme.
Jobb er en kritisk faktor for vellykket integrasjon og kvinnefrigjøring. God feministisk politikk er å legge til rette for alle kvinners yrkesdeltagelse og å støtte opp under de forutsetningene som realiserer dette målet.
Feministisk motstand til kontantstøtten begrunnes med at den er en fattigdomsfelle som hindrer integrasjon og underminerer kvinners økonomiske selvstendighet. Frps kvasiliberale «valgfrihet» skaper ikke endring for dem av minoritetsfamiliene som fra før er så økonomisk dårlig stillet at alle inntektsløsninger, inkludert kontantstøtten, må vurderes opp mot hverandre.
Det er ikke uten grunn at avholdsbevegelsen og de første kvinnesaksforkjemperne i begynnelsen av 1900-tallet hadde tette forbindelser. Frps liberale alkoholpolitikk viser at partiet har en begrenset forståelse av sammenhengen mellom vold mot kvinner og bruk av rus.

Stolt tradisjon
Feminismen har en rik idéhistorisk og politisk tradisjon som jeg er stolt over å være en del av. Min bakgrunn fra Danmark som er et rent u-land å regne i forhold til likestilling og feminisme generelt og minoriteters rettigheter og velferd spesielt, setter stadig ting i perspektiv.

Det feministiske aktivitetsnivået i Norge er faktisk svært høyt! Det romsterer på feministiske blogger overalt, og paraplyorganisasjoner som FOKUS har hele 72 organisasjoner som jobber med internasjonale kvinnespørsmål under sine vinger. Disse organisasjonene jobber med vold mot kvinner, menneskehandel, kjønnslemlestelse og reproduktiv helse i 35 land og driver aktivt lobbyarbeid mot Regjeringen.
Norsk kvinnebevegelse er og har vært med på å bygge opp det velferdssamfunnet vi alle nyter godt av i dag med pensjonsordninger, barnehager, krisesentre, voldtektsmottak og seksualopplysning - alt sammen kollektive goder som minoritetssamfunnet har adgang til. Å hevde at norske feminister bare er opptatt av å mele egen kake, er en skandale.

Kritisk blikk innover
Det betyr langt fra at norske feminister skal bli nye politiske hellige kuer som er unntatt fra kritikk. Feminister som bell hooks og Uma Narayan minner berettiget om at andre feminister i den hvite over- og middelklassen skal være varsomme med å si seg for tilfredse med det samme systemet som reproduserer klasseskiller mellom etniske minoriteter og majoritetssamfunnet.
Alle politiske partier, inkludert de på venstresiden, har pinlige tradisjoner for å sette andre interesser enn dem til kvinner og minoriteter først, fordi klasse er politikkens styrende prinsipp.
Dagens feminister må derfor være lydhøre for kritikk og, som Siv Jensen sier, ikke hvile på sine laurbær. Så langt er vi heldigvis enige. Men nok ikke mye lenger.

Anne Bitsch, redaksjonssekretær i Fett