Anne Bitsch

Jeg hadde nylig den blandede fornøyelsen å delta i en debatt på Studentsamfunnet om mannsrollen. Overskriften på debatten var om mannen var den nye taper av kjønnskampen. I panelet satt dessuten avdelingsleder i Likestillings- og diskrimineringsombudet, Arnfinn Andersen og sosialantropologen Runar Døving. Sistemann gikk i høst ut med en oppsiktsvekkende oppfordring til mannskamp i en svært omdiskutert kronikk i Aftenposten (14.10.2006). Et av hans poeng var at det er menns tur til å komme på banen, og at kvinner heller enn å sutre over å være dobbeltarbeidende skulle være mer ydmyke i forhold til makten som ligger i husarbeid og kontrollen på den reproduktive arenaen. Et annet synspunkt var at kvinnekampen er gått for langt og at kvinner nå har en opphøyd status som «det naturlige mennesket» i det moderne samfunn og at resultatet er gutter som faller fra i skolen, kommer dårligere ut på levekårsindekser – kort og godt: Mennene taper moderniteten.

Menn som kjønn
Det var med skrekkblandet fryd at jeg stilte opp i debatten. Skrekken besto i å komme som uttalt feminist. Ikke alle har fått med seg at dagens feminister har utviklet sitt analyseapparat mye de siste tretti åra. Ikke sjelden møter jeg de særeste vrangforestillingene om at vi opererer litt som Frimurerlosjen, bare mer militante og opptatt av å pønske ut hvordan vi skal rappe all permisjonen og ordne oss lederstillinger på mennenes bekostning. Fryden derimot, besto i at det endelig er noen menn som posisjonerer seg som et kjønn på lik linje med kvinner. At det blir satt søkelys på hvordan samfunnets institusjonaliserte kjønnsurettferdighet og ulikestilling også har en slagside som rammer menns liv.

Jeg tilhører den tredje generasjonen av feminister som lenge har ønsket å legge 1970-tallets skyttergravskrig bak oss, og som ikke ser at kampen for likestilling er tjent med at man forsøker å kåre de mest verdige ofrene. Det er ikke slik, som Runar Døving hevder, at vi lever i en post-patriarkalsk tid. Tvert imot blir det nå mer og mer synlig at det samme systemet som lenge har forfordelt menn i posisjoner som er knyttet til makt, penger og innflytelse og lenket kvinner til anliggender i privatsfæren har en skyggeside som ikke bare utgjør et demokratisk problem, men er direkte helseskadelig også for menn.

Uheldig krigføring
Det er en tendens i tiden at de som bekymrer seg for modernitetens tapere skylder på kvinner generelt, og feminister spesielt. Krigføringen mot feminister er kontraproduktiv og lider av alvorlige brister. Det er ikke feminister som hindrer mannens deltakelse i familielivet – det har tvert i mot alltid vært en av fanesakene i den politiske bevegelsen. Det finnes heller ikke empiri som understøtter tesen om at gutter faller utenfor skolesystemet på grunn av en såkalt femininisering av skolen. Tidligere ble gutter med problemadferd i skolen enten korporlig avstraffet eller også falt de helt fra. Likeledes er det heller ikke kvinner som har oppfunnet dagens rettssystem som i barnefordelingssaker støtter seg til patriarkatets ide om at kvinner er mer egnet til å ivareta barneomsorg, enn til å agere i det offentlige rom på lik linje med menn.

Utfordrer maktbastionene
Det kan synes som at enkelte tror at makt er en ferdig definert størrelse, og at frihet bare finnes i et visst kvantum. Rasjonalet er slik: Hvis kvinner skal bli hørt må menn tie. Hvis kvinner skal få flere orgasmer, blir det færre på mannen. Hvis de sidene ved kvinners liv som har blitt oversett i akademia og politikken skal løftes frem, gjøres sider knyttet til menns liv mindre viktige. Dermed fremstår likestillingens fremgang som et null-sum-spill der noen er dømt til å tape på at andre skal få det bedre. Heldigvis er ikke virkeligheten så enkel. At kvinner blir hørt og sikret deltakelse skaper et mer bærekraftig demokrati. Flere orgasmer på kvinnen betyr bedre sex for alle. Økt bevissthet om kvinners livssituasjon i akademia og politikken skaper bedre vitenskap og et stødigere velferdssamfunn.

Feminismen utfordrer maktbastionene og setter spørsmålstegn ved en kultur som er tuftet på den tradisjonelle mannsrollens krav om konkurranse, territoriemarkering og forakt for svakhet. Vi avviser verdensbilder og institusjoner som er utformet av menn for menn, men ikke bare fordi det tjener kvinners interesser. Arbeidet for et mindre grådig arbeidsliv vil for eksempel falle ut til fordel for menns helse og kravet om økt pappaperm vil sikre fremtidige generasjoner de beste betingelsene for å møte livet med rak rygg. Det feministiske prosjektet handler om mer enn å beskytte bare kvinners rettigheter og interesser. Feminismen, som akademisk øvelse og politisk bevegelse tilbyr en omfattende systemkritikk.

Vi mener at kjønn ikke skal strukturere livsmuligheter, at kjønn skal være en irrelevant variabel for bedømmelse av menneskeverd. I dag er det dessverre slik at det fremdeles hersker stereotype oppfatninger om hva som passer seg for menn og kvinner. De som ikke praktiserer kategorienes begreps- og meningsinnhold straffes på ulikt vis.

«Gjør det sjæl»
De som deltok på debatten vil vite at slike perspektiver var fraværende fra Døvings side. Tvert i mot svarte Døving på kritikk fra salen og oppfordringen om å videreutvikle sine argumenter med et flåsete: «Gjør det sjæl!» Egentlig blåser han i kampen for likestilling, sa han. Han driver nemlig med forskning på sauer. Så, gutter og menn; kanskje må dere gjøre det sjæl. Dere kan ikke forvente mer hjelp fra hans kant, og det er kanskje like greit ettersom faktaene han bringer til torgs ikke tar utgangspunkt i vitenskapelig analyse. Det er kanskje ingen dum ide at Døving holder seg til husdyrene sine. Både sauene og morgendagens menn er bedre tjent med det, enn at tema reduseres til hånlig polemikk. Likestilling er ikke tant og fjas – det er menneskers liv og helse som står på spill.

Anne Bitsch, redaksjonssekretær i Fett
(Publisert i Studvest 5/2007 den 14. februar 2007)