Anne Bitsch

Det er på tide at selvutnevnte kjønnsforskere rundt om i landets avisredaksjoner går seg selv etter i sømmene og tar til seg feministenes gamle oppfordring: En feministisk presseetikk som et tillegg til Vær Varsom-plakaten. Det første bud er å ikke fremstille seksualisert vold som sex.

Flørting med stereotypier.
Riksmedia har utvist en voldsom snusfornuft i kjølvannet av Hilde Haugsgjerds kommentar om kvinners ansvar for å beskytte seg selv mot voldtekt. Sannheten er at riksmedia alltid har mesket seg i den gamle hore-madonna-stereotypien kvinner blir lenket til: Kvinnen har noe ved seg – en adferd, en klesstil, en moral – som hun kan kvitte seg med hvis hun vil unngå å bli voldtatt. Konsekvensen av medias ensidige fokus på «den fremmede overgriperen» og «den riktige voldtekten» er at vi lulles inn i en farlig oppfatning om at voldtekt kan hindres hvis man spiller sine kort riktig.

«För snygg att behöva våldta»
Forfatteren av boken En riktig voldtektsmann (2004), Katarina Wennstam, skriver om hvordan distansen til våre egne holdninger bidrar til at flere voldtektsmenn går fri. De er «för snygga att behöva våldta». Voldtektsmannen beskrives ofte som innvandrer, mentalt forstyrret og med en utøylelig seksualdrift, mens sannsynligheten for at det er din egen bror, kjæreste eller nabo er mye større enn at det skulle vært pakistaneren på bussen. Vektlegging av klesstil og alkoholinntak skaper et inntrykk av at kvinnen er løs på tråden – eller det motsatte: «Hun var jo så ordentlig!» Implisitt graderes voldtektsofrene der noen erklæres annenrangs og bare kan skylde seg selv. Wennstam forteller hvordan internalisert sexisme får skammen til å forplante seg hos voldtektsofre. Ofte benekter de at et overgrep har funnet sted selv om de sa nei, fordi ”deres voldtekt” ikke stemmer overens med medias og samfunnets voldtektsmyter. Noen av jentene er dessverre også kjappe til å dømme andre jenter som billige eller horer – slik unngår de selv stemplet. Men hva skiller prinsipielt kvinnesynet til en fyr som utnytter en full jente på nachspiel og mannen i busken som legger en fremmed kvinne i bakken? Er ikke begge disse handlingene uttrykk for en kvinneforakt og vilje til å krenke et annet menneskes integritet? Voldtektsmytene opprettholder stereotype diskurser om at kvinnen skal drive kriminalitetsforebyggende arbeid om hun skal ha sitt underliv og sin frihet intakt.

Mannen i busken.
Uten å kommentere menneskesynet som ligger til grunn for medias rangering av voldtektsofre og det overdrevne fokuset på overfallsvoldtekter, bør dette slås fast med syvtommespiker: Voldtekt er ikke mulig å gardere seg i mot ved å innskrenke kvinners bevegelsesfrihet. Det lureste man som kvinne burde gjøre er i så fall å gå i sølibat og ikke ta følge med en mannlig kompis på vei hjem fra byen. Langt de fleste voldtekter forekommer i nære relasjoner. Oslo-politiets voldtektsrapport (2004) viser at ut av 150 anmeldte saker var bare 17 av disse, tilsvarende 11%, utendørs overfallsvoldtekter med ukjent gjerningsmann. Tallene i resten av landet er lavere. I saker med ukjent overgriper er det mer trolig at kvinnen anmelder, mens det for voldtektene i nære relasjoner skjuler seg store mørketall. Anslag fra krisesentrene ligger på 9000 årlige voldtekter. Til sammenligning ble det på landsbasis i 2001 bare anmeldt 413 voldtekter i hele landet! Sexismen er fremdeles internalisert i rettsapparatet. I 2001 ble det bare felt 48 dommer, tilsvarende 0,5% av det totale antall voldtekter om man regner med krisesentrenes estimater. De sprikende tallene snakker sitt eget tydelige språk. Voldtekt i likestillingens land er fremdeles tabubelagt og et enormt samfunnsproblem.

Naive ungfeminister?
Mannsforskeren Michael Kimmel uttrykker bekymring for at feministene beskyldes for å stå i veien:«De anti-feministiske anslagene har et urokkelig bilde av mannen som er skrekkelig… Mannen er grunnleggende primitiv, voldelig, seksuelt altetende, et rovdyr som vil voldta, drepe, plyndre og etterlate håndklærne på baderomsgolvet – med mindre kvinnen oppfyller sin biologiske plikt og hindrer oss. Feministene tror på sin side at menn kan bedre enn som så.» Jeg tror ikke Haugsgjerd har ønsket å formidle et dårlig kvinnesyn. Sannsynligvis har hun som alle oss andre ”fått nok” av å høre om kvinner som voldtas. Men det er ikke feministene som lar seg styre av følelser i saken. Medias syn på voldtekt som relatert til «pervertert seksualitet» vitner om et teoretisk analyseapparat fra før 1978. Når feminister protesterer mot såkalte ”forholdsregler” handler det ikke om naivitet eller steile prinsipper. Det bunner i det faktum at feminisme i dag har mer vitenskapelig forankring enn tendensen har vært tidligere. Få feminister kjenner seg igjen i fremstillingen av oss som en gjeng militante mannshatere. Vi protesterer fordi vi vet at det mest effektive virkemidlet mot voldtekt ikke er å oppfostre en generasjon av redde jenter, men å bidra til en endring av mannsrollen - og å lære jenter å slå fra seg.