Anne Bitsch

Det var interessant å lese Hege Storhaugs aggressive utspill på mitt essay (1.12.2006) om boken hennes Men størst av alt er friheten. Skjellsordene og de usaklige angrepene på min person får stå for seg selv. I sitt motsvar hevder Storhaug blant annet at jeg forsvarer overgrep og tar avstand fra universelle verdier, som retten til frihet fra kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Jeg har naturligvis aldri tatt til orde for en kulturrelativisme som tillater slike overgrep, men FNs menneskerettigheter kan ikke knyttes eksklusivt til vestlige verdier eller kultur, slik Storhaug insisterer på. Menneskerettighetserklæringen (1948) baserer seg riktignok delvis på opplysningstidens idealer om at mennesker fra naturens side er utstyrt med rettigheter, i kraft av å være menneske. Det finnes likevel flere eksempler på frihetsfilosofi fra områder der Islam har vært dominerende religion. Den iranske keiseren, Kyros den Store (ca. 576 f.Kr.–529 f.Kr.), tok for eksempel kraftig avstand fra religiøst despoti.

Mine innvendinger mot Storhaug går på virkemidlene, ikke målet. Storhaug vil bekjempe tvang med tvang, slik som man gjør i Danmark, til tross for at landet har fått flere anmerkninger i FNs rasismekomité for sin «utlendingepolitikk». Menneskerettighetserklæringens artikkel 30 slår fast at menneskerettighetene ikke kan brukes til å innskrenke andres menneskerettigheter, inkludert grupperettigheter. En skulle tro at Storhaug og hennes private menneskerettighetstenketank var såpass informert.

Storhaug blir svimmel av mine påstander om manglende etterprøvbarhet. Etterprøvbarhet handler i samfunnsvitenskapen ikke om kvantumet av fotnoter eller gode avisanmeldelser, men om kontekstualisering. Etterprøvbarhetskriteriet viser til at forskningen ville fått lignende resultater om det ble gjentatt av andre. Det stilles krav om evne til å forholde seg kritisk til egne påstander. På sitt beste klarer Storhaug å overbevise sine lesere, inkludert meg, om sakens alvor. Men det skyldes bruk av patos, ikke vitenskapelighet.

Storhaug påstår videre at jeg fokuserer på rase. Mitt anliggende var å presentere en interseksjonell maktanalyse og tydeliggjøre interessekonflikter mellom ulike feministiske legninger og etnisiteter. Jeg diskuterte ikke rase som sådan, men det problematiske i at personer som tilhører en privilegert klasse, utroper seg selv som heltinne og talsperson for minoritetskvinner. Etnisitet eksisterer ikke i et vakuum uavhengig av klasse. For vi er ikke heltinner. Vi har ingen rett til å redusere minoritetskvinner til hjelpeløse ofre som ”tigger om frihet”. Kulturelt og klassemessig er vi bærere av en viss definisjonsmakt som må forvaltes med ydmykhet. En slik ydmykhet ville kle Hege Storhaug.

Anne Bitsch, redaksjonssekretær i Fett