Anne Bitsch

I et hjørne sto det to kvinner, en svart og en hvit. De diskuterte søstersolidaritet. Den hvite kvinnen forfektet ideen om et kvinnefellesskap. Kvinner burde danne en felles front mot undertrykkingen. Den svarte kvinnen var uenig. Hun spurte: «Hva ser du i speilet om morgenen?» «En kvinne», var svaret. Den svarte repliserte: «Når jeg ser meg i speilet om morgenen ser jeg en svart kvinne. For meg er rase synlig hver dag. For deg er rase usynlig. Det er et viktig kjennetegn ved å være privilegert; at ditt privilegium er usynlig for deg.» Scenen er hentet fra boken Manhood in America (1996) som er skrevet av den amerikanske sosiologen og mannsforskeren Michael Kimmel. Da Kimmel ble spurt om det samme svarte han: «Jeg ser et menneske.»

De usynlige.
Som hvit mann var han verken bærer av rase eller kjønn. Han var et menneske. Menns privilegium har alltid vært at de i kraft av sitt sosiale og kulturelle kjønn har vært normen. Slik har de oppnådd mer makt og ressurser enn kvinner, som bedre materiell velstand og stor grad av definisjonsmakt. Etter hvert som denne posisjonen er blitt utfordret av (vestlige) kvinner har hierarkiet gradvis endret seg.

Men ennå er noen i hierarkiet usynlige. Det er kvinnene som Hege Storhaug skriver om i sine bøker, sist i ”Størst av alt er friheten” som kom ut i høst. Det problematiske ved Storhaugs politiske analyse er imidlertid at hun overser sin egen mellomposisjon. Flere feminister fra den tredje verden og de som forfekter såkalt «svart feminisme», for eksempel bell hooks [staves med små bokstaver] kritiserer vestlige feminister for å være så opphengt i egne likestillingsprosjekter, at de glemmer stemmene som aldri slipper frem: Svarte kvinner, og fattige kvinner fra arbeiderklassen. Hun går spesielt hardt ut mot den typen feminister både jeg og Storhaug tilhører; høyt utdannede middelklassekvinner: «Lærde som skriver om etniske grupper de ikke selv tilhører, drøfter sjeldent de etiske implikasjoner ved å skrive som rasemessig privilegert, hva motivene er for å skrive eller hvorfor de føler at deres perspektiv er viktig. […] Å skrive om kulturer eller erfaringer fra etniske grupper som skiller seg fra ens egen, blir derfor en høyst politisk affære når det blir stilt spørsmål om hvems stemme som skal tillegges mest autoritet.»

hooks anklager individualistiske, hvite kvinner for ikke å ha solidaritet med svarte kvinner fordi liberalfeministene har oppnådd det de ville. Frihetskampen til denne første generasjonen av feminister har i høy grad handlet om stemmerett, selvrealisering og individuelle rettigheter. Liberalfeministene og arbeiderklassekvinnenes interesser er ifølge hooks så grunnleggende forskjellige at når førstnevnte vinner fordeler av kampen sin vil de være tilbakeholdende med å kritisere det (ufullstendige) systemet som har lagt til rette for denne (ufullstendige) endringen. Dermed forblir dobbelt marginaliserte kvinner tapere.

Det er denne tradisjonen Storhaug skriver seg inn i når hun i sin seneste bok, Men størst av alt er friheten, heiser flagget for de «vestlige frihetsverdiene». Disse verdiene er ikke irrelevante for kvinner med annen etnisk bakgrunn, men vestlige kvinner må se sin egen posisjon når vi kjemper andre kvinners sak.

Imperialismefeminisme.
Der klasseskiller markerer en interessekonflikt mellom middelklassens kvinner og den usynlige gruppen av kvinner Storhaug går i bresjen for, er spørsmålet om feminisme som en type imperialisme en annen problemstilling som har blitt aktualisert i kjølvannet av terroranslagene på World Trade Centre og Pentagon 11/9. Allerede en måned etter terrorangrepene erklærte George W. Bush at hans bomber skulle frigjøre de afghanske kvinnene fra Taliban og burkaen. Redaktør i Fett, Kristin Engh Førde, uttrykte på femårsdagen for terrorangrepene bekymring for hvordan feministisk retorikk brukes av blant andre den amerikanske presidenten til å rettferdiggjøre grusomme overgrep. En beslektet kritikk kommer fra Fakhra Salimi fra MIRA-senteret. Hun mener det bør være et tankekors for feminister som stiller seg selv i en slik maktposisjon der de gjør «de andre kvinnene» til ofre. Kanskje utilsiktet ender i stedet disse feministene med å stenge mulighetene for et rom der kvinner kan møtes på like premisser og diskutere den felles undertrykkelsen kvinner møter i relasjon til makt og kjønn.

I Morgenbladet (10.11.2006) skriver professor i sosialantropologi Unni Wikan den hittil mest presise analysen av Storhaugs bok. Hun trekker frem dette sitatet fra boken som hun tolker som et forsvar for alle borgere i velferdsstaten: «Jo flere som ikke samles om en noenlunde felles kultur, særlig den verdimessige basen, […] desto flere vil falle utenfor de beskyttende strukturene. Menneskerettighetene handler også om å gi kulturelle rettigheter, slik samene har fått, men i en demokratisk kontekst må kulturelle rettigheter alltid basere seg på at individets rettigheter har forrang.» Det impliserer at noen skal få definere både verdigrunnlag og hvilken type individuelle rettigheter som er relevante. De privilegerte må tråkke varsomt når de vil frata de ikke-privilegerte rettigheter mens de messer om frihet. Den maktanalysen kommer ikke tydelig frem i Wikans anmeldelse, og det er enda mer tydelig at Storhaug ikke selv retter blikket innover mot egen maktposisjon.

Historieløs.
Hege Storhaug er historieløs i sin omgang med menneskerettighetsbegrepet. Hun skriver at menneskerettighetene i sin opprinnelige betydning, som en institusjon som regulerer forholdet mellom stat og individ, er utdatert. I Norge har vi nemlig demokrati, og det gir ikke lenger mening å snakke om at individer må beskyttes mot overgrep fra staten når det er i privatsfæren overgrepene finner sted. Problemet med denne analysen er at også individer har kulturelle rettigheter. Innskrenking av gruppers rettigheter har blitt brukt av totalitære regimer før, enten de har vært kommunistiske, fascistiske eller direkte støttet av frihetens fanebærer USA, slik som har vært tilfelle i Latin-Amerika under store deler av 1970- og 1980-tallet.

Totalitære ideologier har for vane å begrense individers handlefrihet, men ikke alle individer. I et multikulturelt Norge er det derfor ytterst problematisk på konservativt vis å preke om verdimessige «baser» i samme ordelag som det argumenteres for å avskaffe vikeplikten for minoriteters rettigheter.

Uredelig og uvitenskapelig.
I boken argumenterer Hege Storhaug for at «henteekteskap» som praksis må begrenses, fordi det legger trykk på den norske velferdsstaten og truer våre «frihetsverdier». Vi hører om unge norsk-pakistanske kvinner som utnyttes av muslimske menn, seksuelt og økonomisk. Men Storhaug roter flere steder. Det mer enn antydes at kjønnslemlestelse er en islamsk religiøs praksis. Det er en grov overforenkling. Kjønnslemlestelse er mest utbredt i Afrika der muslimer, kristne, animister og andre spirituelle grupper utøver praksisen, samt i noen grad i Asia og Midtøsten. Det er allment kjent at kjønnslemlestelse knytter seg sterkere til tradisjon enn religion, og det praktiseres også i land med religiøs pluralisme, for eksempel Etiopia. Her har klitoridektomi og infibulasjon vært vanlig blant kristne og muslimer og ble også praktisert blant ca 50% av de etiopiske jødene. I land som Ghana knyttes praksisen primært til spiritualitet blant stammefolk.

Temaet er heller ikke nevnt noen steder i Koranen. På hjemmesidene til Det nasjonale prosjektet for oppfølging av regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse står det at kjønnslemlestelse likevel “rettferdiggjøres” av en del som kaller seg muslimer ved en henvisning til en Hadith (muslimske tradisjoner samlet og skrevet ned, kalles Hadith). I denne Hadithen skal Profeten, da han kommer over noen som skal til å kjønnslemleste en jente, ha sagt at de ikke bør skjære for dypt fordi det ikke vil være bra for henne. Ifølge journalisten Hadia Tajik er mange Hadither omdiskuterte med hensyn til deres ektehet. De er gjenfortalte historier om Profetens gjerninger, og ofte skrevet ned lang tid etterpå. Sitatet over blir av enkelte tolket som at kjønnslemlestelse er greit, så lenge man ikke skjærer dypt, og av andre som en hentydning til at Profeten på sitt sedvanlige diplomatiske vis ba om at jenta skulle få være i fred og ikke skulle lemlestes.

Hege Storhaug har imidlertid helt rett i at man ikke kan etablere vanntette skott mellom islam og kjønnslemlestelse, men i sitt korstog mot islam begår hun den kardinalsynden å vektlegge denne religionen spesielt i stedet for å holde seg til redelige fakta. Faktum er at denne umenneskelige praksisen har blitt legitimert med «religiøse argumenter» innen alle religioner i de geografiske områder der det er vanlig. Imidlertid har ikke kjønnslemlestelse sitt utspring i religion - siden det er blitt praktisert før for eksempel islam og kristendommen ble aktuelle religioner i disse områdene.

Denne spekulative sammenblandingen av fakta svekker Storhaugs troverdighet, uansett hvor legitimt det er å kritisere praksisen. Det er på tide å drepe de mest seiglivede myter om islam som ambassadør for en misogyn og fremskrittfiendtlig overgrepskultur. All seriøs historie- og kjønnsforskning viser at overgrep mot kvinner har forekommet til alle tider i de fleste kulturer, noen steder med henvisning til religion, andre steder med henvisning til sedvane.

Det problematiske med Storhaugs politiske analyse er at den bygger på et utvalg av skrekkhistorier og karikerte kulturbeskrivelser. Hun er dypt utvitenskapelig i sin bruk av sitt omfattende kildematerial og selektiv i sin tolkning av data. Få av Storhaugs kilder taler imot egne funn, og hun klarer dermed ikke å kontekstualisere sine synspunkter. Forfatteren ville strøket på grunnleggende vitenskapelige kriterier som representativitet og etterprøvbarhet, om hennes arbeid skulle blitt vurdert av en vitenskapelig kommisjon.

Velskreven populisme.
Det er derfor overraskende at Martine Aurdal i sin anmeldelse skriver at boken «plager henne fordi den er så velskrevet». Det er jeg fullstendig uenig i. Boken inneholder riktignok mange sterke skildringer av patriarkalsk kultur på sitt verste, og den stiller flere viktige spørsmål i forhold til hvordan vi kan hindre at kvinner på norsk jord kjønnslemstes og havner på utsiden av det norske velferdssamfunnet. Jeg er ganske sikker på at Aurdal er enig i at løsningen på kvinneundertrykking ikke er å finne i Storhaugs tekniske løsninger og blåkopier av dansk utlendingspolitikk. Selv om man på et følelsesmessig plan kan bli sterkt berørt av kvinneskjebnene trenger man ikke å la seg forføre av Storhaugs populistiske Frp-retorikk. Mye dumt har blitt gjort av den hvite mannen opp i gjennom, med den gode vilje og engasjementet som alibi.

Utilgivelig.
Storhaug kan imidlertid ha rett i at politiske svar på integrasjonsproblemer har kokt bort i kålen under kulturrelativismens fane. Dessverre går hun selv i den største fellen av dem alle, når hun forklarer innvandrermenns vold mot innvandrerkvinner som kulturbetinget, mens norske menns vold mot norske kvinner ikke forklares i noe særegent ved norsk kultur. Storhaugs uttalte anliggende er å begrense innvandringen, ikke å diskutere feministisk frigjøring selv om hun later som. I den kampen skyver hun unge muslimske kvinner foran seg. Det er utilgivelig. En progressiv feminisme og en offensiv integrasjonspolitikk handler om å støtte de kreftene som forsvarer dialogen, og som kan lære oss nordmenn om respekt på tvers av etniske skillelinjer. Vi kan ikke ty til enkle løsninger og økonomiske sanksjoner av grupper som er sterkt utsatte fra før. Vi må insistere på modne, gjennomtenkte løsninger. Vi bør være skeptiske til feministisk retorikk som ikke slår et slag for anti-rasisme og støtter minoritetskvinner i å få definere sin kamp på egne premisser. Ikke fordi vi er tamme kulturrelativister, men fordi vi makter å være komplekse.

Storhaug lurer på hvor feministene og intelligentsiaen blir av. Jeg tror ikke hun har grunn til bekymring.

Anne Bitsch, redaksjonssekretær i Fett