Anne Bitsch

Den siste uka har vi sett et av vår tids mest interessante fenomener slå ut i full blomst, men avisoverskriftene burde vært annerledes. I stedet for «Menn må få stoppe abort» (Dagbladet 15.10.) burde en og annen glup redaktør trykket på pauseknappen, og tenkt seg grundig om.

Mannskamp på moten.
Overskriften burde vært «Menn blir kjønn». For det er det som utfolder seg foran øynene våre nå. Menn entrer det rommet som altfor lenge har vært forbeholdt kvinner, og posisjonerer seg som kjønn. For feminismen er dette en seier! Når menn slutter å oppføre seg som om de er normen, men også kjønnede subjekter vitner det om et viktig og interessant skred som kan få vidtrekkende konsekvenser. Nettopp derfor er det både oppsiktsvekkende og leit at Døving (med mannskap) i sin iver etter likestilling ordlegger seg med offerets retorikk. Ved å redusere mannskampen til et spørsmål om makt som må vinnes av det ene kjønnet skyter Døving ikke bare seg selv i foten, men også oss som så gjerne skulle stått ham bi.

Makt er ingen statisk størrelse.
Døvings maktanalyse er tabloid. I hans verden har kvinnene alt, mens menn er ofre som må kjøre sin kamp separat. Han glemmer at makt ikke bare er noe man tar og noe man gir, makt er også noe som forhandles, potensielt mellom aktører som vil hverandre vel, og av og til mellom mennesker som elsker hverandre høyt. Det er ikke feministene som står i veien for delt foreldreomsorg og en utvidelse av begge kjønns rollerepertoar. Økt likestilling, eller det jeg liker å kalle kjønnsrettferdighet, er ikke et null-sum spill der makt eller innflytelse er en statisk størrelse. Kampen for økt likestilling bør derfor heller ikke handle om å konkurrere om å være offer, men om at begge kjønn skal få en utvidelse av rettigheter og rollerepertoar der det ellers er asymmetrisk fordelt. Det får man til ved å samarbeide.

Debatt på rett spor.
Runar Døving og hans medkjempere synes å være enige om minst to ting. Det å være mann i dag er ingen enkel sak. Og: Kvinnekampen har gått for langt. Hvis herrene hadde fulgt med i timen ville de visst at dagens feminister og den nyeste kjønnsforskningen også taler deres sak, og at feministene kanskje er noen av deres viktigste allierte. Men vi går ikke med på at kvinnekampen har gått for langt. Tvert i mot. Kampen skal utvides til også å gjelde menn. Kanskje vi like godt skal droppe krigsretorikken? Kanskje vi like gjerne kan starte med en erkjennelse av at patriarkatet på ingen måte har sluppet sitt tak, men at menn og kvinner sanksjoneres ulikt. Der menn i forkle hånes som lite maskuline opplever homofile grov hets. Kvinner må i en rekke sammenhenger fortsatt ta til takke med å være andrefiolinister. Vi sliter alle på vår kant.

Provoserende banalisering.
Sosiologen Ivar Frønes uttaler i tidsskriftet Fetts forrige temanummer med tittelen «Morgendagens menn - framtidas tapere?» at menn på mange måter er det ekstreme kjønn. De skårer høyt på elendighetsstatistikkene, men sitter fremdeles solid plantet på en rekke mannsbastioner som ennå er langt unna kvinners rekkevidde. Døving og jeg er enige om at det skal legges tilrette for en enda likere omsorgsfordeling mellom kvinner og menn. Myten om at kvinnen er en bedre omsorgsgiver enn mannen skal avlives så fort som overhodet mulig, og erstattes av en selvfølgelig adgang for menn på arenaer tradisjonelt forbeholdt kvinner. Vi er også enige at dette ikke bare er en privatsak, men noe Bekkemellems departement må finne løsninger på. Imidlertid forenkler Døving når han reduserer det til et spørsmål om å oppvurdere hjemmearbeid og å redefinere status for menn. Det er lett å si når man i utgangspunktet har alt det andre: en godt betalt jobb og en privilegert posisjon i samfunnet som det kulturelle, transcenderende kjønn som med selvfølgelighet kan stille krav. Uansett hvor hyggelig det er å gå hjemme med barna kan vi ikke underslå at faktorer som for eksempel høyere inntekt, større politisk innflytelse og representasjon i de bastionene som er intimt knyttet til makt er helt essensielle. Frigjøring handler om mer enn hjemmekos. Derfor opplever jeg det upassende at Døving og hans tilhengere må kjeppjage feministene for å erobre terreng med sine synspunkter. Enda mer provoserende er det at han på død og liv må banalisere en av feminismens viktigste kampsaker, den om likelønn.

Blind for mangfold.
Det er sant å si de færreste mennesker som passer inn i den heteronormative kjernefamilien Døving tar utgangspunkt i når han hevder at lik lønn ikke betyr så mye, fordi inntekt er knyttet til husholdning og ikke enkeltperson. De høye skilsmissestatistikkene taler sitt eget språk. Husholdningen er ingen gyldig måleenhet på økonomisk likestilthet. Hva hjelper det den fraskilte kvinnen som sitter med en pensjon som er mye lavere enn eksmannens, at de i deres tidligere ekteskap hadde en relativt god fellesinntekt? Hvilke konsekvenser har det lave lønnsnivået i kvinnedominerte yrkene for kvoteringen av menn inn i de samme yrkene? Hvor er deltidsarbeidende alenemødre i Døvings regnestykke? Denne blindheten for mangfoldet av grupper innenfor kjønnskategoriene svekker antropologens argumentasjonsrekke kraftig.

Kjønnskampen er avlyst.
Alle er tjent med at menn også gjør opprør mot kjønnsstereotypier knyttet til seksualitet og erobring, at menn får utviklet et språk der de kan snakke om det som betyr noe for dem. Jeg tror de aller fleste feminister og kvinner gjerne vil ha nærværende fedre til sine barn og deltagende partnere. For å få til dette krever det både at kvinner ikke er gjerrige på permisjon, men omvendt må det også foretas strukturelle grep som gjør det mulig for både kvinner og menn å innta stadig nye roller og posisjoner. Det stiller nye krav til vår måte å debattere på. Døvings vergeløse offer- og krigsretorikk virker kontraproduktiv og tabloid. Ved å utelukke mulighetene for en diskusjon mellom likeverdige parter bidrar han til økt polarisering mellom kjønnene. Mange av dagens feminister er forbanna på grunn av den ujevne fordelingen av innflytelse og privilegier, men vi er ikke dumme. Vi klarer fint å la være å redusere mangelen på likestilling til et spørsmål om venner og fiender. Vi applauderer de menn som tør å stå frem og dele sine opplevelser om å være mann og menneske. Men den kjønnskampen som går ut på å leke katt og mus kan dere få ha fred for meg. Vi er for få feminister i dag som kjenner oss igjen i den militante, mannshatende feministen Dagbladet ønsker seg. Det er vår rett å få være mer. La oss så diskutere politikk!

Anne Bitsch, redaksjonssekretær i Fett