Anne Bitsch

En kjent og kjær kjønnsstereotypi er biologismen som plasserer årsaken til menns voldelige adferd i hans natur. Mannlig seksualitet er grunnleggende forskjellig fra kvinnens. Forskjellene forklares i sosialdarwinistisk ånd med at evolusjonen har nødvendiggjort mannlig aggresjon og at dette er en strategi for reproduksjon. Andre forklarer aggresjon (og implisitt voldelig adferd) med kjønnshormonet testosteron som påvirker den fysiologiske utviklingen. Biologismens store forklaringsproblem er at testosteron finnes hos både menn og kvinner, og at testosteronnivået ikke holder seg på et konstant nivå gjennom hele livet. Hos de mest rampete tenåringsgutter er testosteronnivået enda ikke utviklet. En annen populær variant er psykologismen der mannlig voldelig adferd forklares med «mangelfullt utviklede sjelsevner» eller mangel på empati. Mannen er et ustyrlig sexmonster uten ansvar for sine handlinger. Sosiologiske og sosialkonstruktivistiske årsaksforklaringer gjør overgriperen til offer for et sykt samfunn. Vold er tillært og utøvelsen av vold er nært knyttet til klasse, etnisitet, religion, alder eller bosted.

Vold som identitetsmarkør
Felles for alle disse forklaringsmodellene er at mennene som voldtar, deres hensikter og deres ansvar, ikke blir tilstrekkelig belyst. Man bør derfor stille seg svært skeptisk til slike deterministiske forståelser. Men kan vi uten videre kaste funnene til biologer, psykologer og sosiologer på historiens søppelhaug og erklære at vi nå har funnet «svaret»? Selvfølgelig kan vi ikke det. Det finnes nemlig like mange forklaringer på vold som voldsutøvere, noen mer interessante enn andre. Enkelte får nesten ikke spalteplass, og det er synd. En av 1990-tallets fremste mannsforskere Robert Connell har vært med på å skape begrepet «maskuliniteter« som motvekt til det mer endimensjonale begrepet «mannlighet». Underforstått, det finnes mange måter å være mann på. Kjønn er performativt; noe du gjør, ikke bare noe du er. Feminismekritikken går ut på at menn ikke er en enhetlig gruppe, men at de opererer i subkulturer. Noen former for maskulinitet er hegemoniske (overlegne) i forhold til andre. De marginaliserte maskulinitetene, mennene som er svarte og homofile, undertrykkes i sin tur av hvite overklassemenn eller unge dysfunksjonelle nynazister. Dette bekreftes i et bidrag av Ulrik Sebastian Kohl i den danske antologien «Pikkstormerne»: «Vi danske menn holder sammen mot kjerringene og pakkisene. Vi riktige menn holder sammen mot homoene…Vi skaper en liten lokal og forløyet følelse av fellesskap. Den slags mannefellesskap ligger som en tung og fedtet dyne over den kjensgjerning at vi, til tross for våre mange privilegier, lever balleløse liv i total mangel på verdighet.»

P-ordet
I stedet for å kjeppjage feministene utvider imidlertid Connell rommet for dialog, og kritiserer i stedet mannssamfunnet i seg selv. Om dette samfunnet bruker han begrepet «patriarkat», som oftest har anvendt av politiske ideologer og innforståtte intellektuelle. Dette ordet trenger imidlertid ikke gi vanlige folk nervøse rykninger. I populærvitenskapelig versjon kan man forstå patriarkatet som vold og og systematisk underordning av kvinner og marginaliserte maskuliniteter. Patriarkatet er en ideologi som opprettholdes gjennom samfunnsinstitusjoner og menneskelige praksiser. Connell maner til en felles allianse mellom menn og kvinner.

Ved å bruke p-ordet som forståelsesramme for maskulinitetskonstruksjon vil vi oppdage at patriarkatet slår forskjellig ut. Menn som voldtar og menn som ikke gjør det er forskjellige, og sistnevnte vil ikke båssettes med førstnevnte. Imidlertid er det slik at vi alle sammen fødes inni et patriarkalsk samfunn og eksponeres for dettes verdi- og moralkodeks fra fødsel til død. Det er de samme strukturene som objektiviserer kvinner og reduserer voldtektsmenn til sexmonstre, mens mennene selv gjør krav på å bli sett som handlende individer med forandringspotensial. Det er de samme strukturene som har lagt hindre for menns deltakelse i foreldreomsorg, i mobbingen av homofile og dyrkingen av mannen som heroisk, beskyttende og konkurrende. Myten om at menn taper på feminismen og kvinner vinner, må legges død. Det er ikke slik at det blir flere orgasmer på damene og at menn kastreres av dagens handlekraftige og uavhengige kvinner. Tvertimot: Bedre sex for alle, bort med de trange skoene og de anabole steroidene, adjø rynkekrem og, forhåpentligvis, velkommen til et samfunn der en ikke-voldelig maskulinitet kan rekonstrueres.

Oppgjøret med erobreren og forføreren
Denne rekonstruksjonen av maskulinitet er mer enn bare akademisk tåkeprat. Jeg mener alvor. Og jeg har flere mannfolk med meg. Mennene er voldtektsforbrytere, forskere og helt vanlige danske menn, også kjent som «pikkstormere». I boka «Menn som voldtar» som kom på 1980-tallet talte 15 norske voldtektsdømte for første gang om deres forbrytelser. Noen ga porno skylda fordi de mente at pornoen bidrar til å skape et bilde av kvinner som noe menn kan forsyne seg av. Andre berettet om rus og manglende impulskontroll. Flere om bjørkeris og blodige barneromper, fraværende mødre og voldelige fedre. Og mange, riktig mange, om avmakt, om å føle seg avvist, om å feile i å leve opp til et maskulinitetsideal som seksuelt erobrende. Boka var et forsøk på å erobre nytt terreng for alternative, ikke-sykeliggjørende forklaringer. På å gi mennene ansikter, ikke å fremstille dem som avstumpede sex-monstre eller uten ansvar for sine gjerninger. Boka var en oppfordring til en offensiv seksualpolitikk som vi i dag ser konturene av, men som i altfor liten grad følges opp og får resultater. Mannsforsker Jørgen Lorentzen peker på andre viktige tiltak der det viktigste er å engasjere menn selv i å bekjempe vold mot kvinner og selve den kulturen som skaper vold og dominante maskuliniteter. Lorentzen etterlyser en utvidelse av menns rollerepertoar som omsorgspersoner og ansvarlige fedre. En kjærlig og tilstedeværende far er nemlig det motsatte av en voldelig far, som han sier. Det mest oppløftende opprop kommer imidlertid fra pikstormer Kohl: «Jeg gidder faen ikke være mann på deres måte. Og det er ikke bare for noen undertrykte kvinners skyld selv om det kunne vært grunn nok. Det er for min egen skyld og for mine medmenns skyld. Det er vår rett å være mye mer enn rollen som stakkarslig pikksvin, som reklamene, den store business og den herskende politiske makt tilbyr oss. Det er vrient. Men jeg vil heller være fri, og jeg vil ha noen å være fri sammen med.« I dag har vi kanskje sjansen til å bygge et felles feministisk og politisk program som forener kvinnelig empowerment med mannlig deltakelse. Jeg håper.

Anne Bitsch, redaksjonssekretær i Fett