Anne Bitsch

Scene 1; storsalen på Chateau Neuf, ex phil forelesning den 8. mars 2005:
Overskriften på dagens forelesning er henholdsvis ”feministisk vitenskapsteori” og ”menneskevitenskapene”. Begrunnelse: Det må Gudene vite.

Scene 2, ex. phil. seminar, den 3. mai 2005:
Seminarlærer har for første gang i hele vårsemestret ikke utarbeidet arbeidsspørsmål til neste time i etikkrekken som behandler feministisk etikk. Begrunnelse: Det (feministisk etikk, red.) er bare en ”oppsummeringstekst”.

DWEM er min nye akademiske favoritterm. Det er en forkortelse for Dead White European Males. En forkortelse som har vist seg svært relevant i løpet av mine to første semestre på Universitetet i Oslo. Den har blitt relevant for meg av to grunner. For det første har det vært umulig å ikke feste seg ved det nesten totale fraværet av kvinnelige bidragsytere på pensum. For det andre har det i bemerkelsesverdig grad vært menn som har inntatt talerstolen som forelesere på de kursene jeg har tatt. I de tilfellene kvinner har stått på podiet har det omhandlet feltet for de gode intensjoner- akademisk behandling av kjønnsmessige problemstillinger ved et fag.

Spesielt på ex.phil. har dette vært markant. I forelesningen om feministisk vitenskapsteori var det en kvinne, Else Wiestad, en pioner innen kjønnsforskning, som skulle forelese om Simone de Beauvoir. I forelesningen om feministisk etikk var foreleser Tove Petersen, som navnet antyder, en kvinne . Dette forekommer meg problematisk av flere grunner.

Min hovedanke er naturligvis at representasjonen av menn og kvinner på UiOs lønningsliste ikke avspeiler kjønnsfordelingen i befolkningen forøvrig. Målsettingen om 60-40 fordeling forekommer meg å være tømt for visjonær tenkning (så vidt meg bekjent har det til alle tider, med unntak av krigsperioder der menn har drept hverandre, vært en befolkningssammensetning på 50-50) Men okei, jeg velger å tro på at det jobbes målrettet med saken.

Kjønn- noe for damer?
Min neste innvending går kort og godt på selve det fenomenet at studier av kjønn er noe som i stor grad utføres og anføres av kvinner. Det kan ikke være riktig at vi i 2005 ikke har kompetente menn som kan uttale seg om kjønnsproblematikk. Jeg ønsker at kjønn ikke skal være et forskningsfelt som er forbeholdt kvinner. Kjønn, innen akademia, ser ut til å være preget av at det er de historisk underprivilegerte som skal definere problemstillingens posisjon. Dette er naturligvis essensielt for å forstå hvordan kvinner systematisk har blitt skyvet ut på sidelinjen i viktige samfunnsspørsmål. Men studier av kjønn og kampen for et kjønnsrettferdig samfunn krever at alle drar sin del av lasset. Jeg ønsker å se menn bidra til debatt og kunnskap om en patriarkalsk samfunnsordning, av den enkle grunn at dette er et tema som berører både menn og kvinner. Å skape et kjønnsrettferdig samfunn der kjønn er en irrelevant variabel for bedømmelse av menneskers verd og prestasjoner må begynne i akademia. Det var tross alt med Aristoteles’ akademi, Lykeion i 334 f.kr, at hjørnesteinene for europeisk akademisk teori og samfunnstenkning ble grunnlagt.

Som student forventer jeg at mitt fakultet (SV) klekker ut samfunnskritiske individer som er i stand til å reflektere over sitt fag, vel vitende at store deler av fagene er utviklet av DWEM. Likeledes forventer jeg at Blindern som samfunnsmessig institusjon virker som premissleverandør, ikke bare i den offentlige debatten og i forskningen, men også i sin interne organisering. Hvordan kan vi forsvare å preke likestilling og inkludering av kvinners perspektiver bare på et rent teoretisk nivå?

Et metaperspektiv på vitenskapsteori
Det banebrytende med feministisk teori, mener jeg, har ikke bare vært å sette spørsmålstegn ved fraværet av 50 % av befolkningen i utforming av filosofi, etikk og politikk. Det som feministisk teori har å tilføre er revolusjonært fordi det tilfører noe ekstraordinært som den opprinnelige vitenskapsteorien har forsømt i flere tusen år. Feminisme og debatt om hvilket samfunn vi ønsker oss må nødvendigvis ha praktiske konsekvenser. Det må bygges bro mellom ulike fagtradisjoner, ikke bare dem på den øvre halvdelen av Moltke Moes vei. Debatten og skoleringen kan ikke foregå som et appendiks til de såkalte ”menneskevitenskapene”. Når min hvite, høyst levende, europeiske, mannlige seminarlærer fører denne tenkningen videre ved å omtale det feministiske bidraget til etikkdelen på ex. phil-pensum som en ”oppsummeringstekst” er det i beste fall kunnskapsløst, i verste fall bevisst neglisjering av ressurser. Den feministiske etikken kan, i stedet for å være en teoretisk blindtarm, fungere som et metaperspektiv på den allmennkunnskapen som er obligatorisk for å fordype seg i videre studier på universitetet.

Mannfolk og kvinnfolk, kom på banen, og la oss be om at innføringen i og praktiseringen av akademia ikke anføres av DWEM. Vi vil ha en kunnskapsrik, kritisk og selvransakende utdanningsstab. Akademiske forbilder som tør å ta et oppgjør med både aristoteliske og radikalfeministiske villfarelser om kvinner som a) intellektuelt tilbakestående b) predisponerte for å yte omsorg eller c) ofre for systemer som er umulige å endre. Kjønnsvirkeligheten i 2005 er annerledes, og det må vi ta inn over oss – internt og eksternt.

Publisert i Universitas august 2005