Anne Bitsch

UNDP spår i sin årlige rapport om utvikling og økonomisk vekst i Asia. India er et av landene som trekkes frem. På landsbygda i Kerala i Sør-India glimrer utviklingen med sitt fravær. Her lever folk i ytterste fattigdom, og deres eksistensgrunnlag er truet av verdens største brusprodusent, Coca-Cola. Lokalbefolkningen er tørste. Ikke etter utvikling, men etter vann og grunnleggende menneskerettigheter.

- Vi ønsker ikke utvikling, men rettferdighet. Du kan ikke skape utvikling for noen uten at det resulterer i undervikling for andre. Jeg tror ikke på utvikling. Jeg tror på en rettferdig fordeling av verdens ressurser, sier Ajit Murricken fra Vikas Adhyayan Kendra (VAK). VAK er en av Kirkens Nødhjelps samarbeidsorganisasjoner i India. Han leder en liten organisasjon som jobber med sosiale prosjekter i Sør- og Vest-India. Ett av prosjektene VAK har engasjert seg i er saken fra den vesle landsbyen, Plachimada, i Kerala der det pågår en konflikt mellom Coca-Cola og kasteløse adivasier.

Den har fire elementer: For det første har Coca-Cola foretatt et uansvarlig stort uttak av grunnvann og dermed fratatt lokalbefolkningen eksistensgrunnlaget sitt. I perioder har fabrikken pumpet opp 800.000 liter vann om dagen. Grunnvannet i området er nesten borte. For det andre har de dumpet bly - og kadmiumholdig spesialavfall i naturen som er sevet ut i det hydrologiske systemet. Det har forårsaket helseskader som blodfattighet, feberanfall, allergiske reaksjoner og leddsmerter. Videre hevder adivasiene at Coca-Cola også har gitt bort dette spesialavfallet under påskudd av at det var bra som gjødsel. Endelig skal etableringen av fabrikken være brudd på den såkalte Kerala Land Utilization Act, en lov som fastslår at jorda først og fremst skal brukes til landsbruksformål.

Siden har det pågått en langdryg rettslig tautrekking. Den lokale ordføreren besluttet i april 2003 å ikke fornye Coca-Colas lisens til å drive virksomhet i området. Denne beslutningen ble appellert videre opp i systemet og ulike organer ble involvert i prosessen, herunder State Pollution Control Board, Ground Water Department og Kerala High Court. I desember ga Kerala High Court Coca-Cola en måneds frist til å finne vann fra alternative kilder, noe som i praksis betydde en gradvis nedlegging av fabrikkens produksjon. I midten av februar kom dommen; påbud om midlertidig stenging av fabrikken på grunn av den forestående tørketiden. Den midlertidige stengingen gjaldt frem til den 15. juni 2004. Om fabrikken blir gjenåpnet er foreløpig ikke klart. I slutten av mai dro jeg og besøkte området. Ingenting tydet på at man forberedte å gjenoppta produksjonen.

Ikke enestående

Det er ikke bare Davids kamp mot Goliat; en gruppe enkeltpersoner som har blitt ofre for overgrep fra en enkelt ’slem’ bedrift. Konflikten må sees i en større sammenheng.

Den er et tverrsnitt av en trend som i takt med nyliberaliseringen har spredt seg til flere steder i både India og Asia. Utviklingsland har møtt store utfordringer med hensyn til å tilpasse sine økonomier til kravene som dikteres for å motta lån fra Verdensbanken og Det Internasjonale Valutafond. De strukturelle tilpasningsprogrammene har hatt store konsekvenser. Landene har blitt pålagt å åpne sine markeder for utenlandske investeringer og liberalisere offentlig sektor. Naturressurser som tidligere var eiet av staten og ble administrert lokalt har blitt privatisert, og med dette, komodifisert. Komodifisering i sin tur fører til prisstigninger og et fall i utbudet og kvaliteten på offentlige tjenester. Private aktører utbygger ikke nødvendigvis tjenestene der det trengs, men der det er mest lønnsomt. Det er ofte i urbane strøk. I rurale områder står samfunnets aller fattigste maktesløse og blir vitne til at naturressurser som tidligere tilhørte folket blir forvandlet til varer. Stadig flere private aktører kjøper rettighetene til å utvinne vann eller til å dyrke spesielt lønnsomme avgrøter i utvalgte områder.

På vestkysten av India har fiskere blitt skvist ut av store trålere som tømmer havet for fisk og etterlater bøndene med tomme fiskenett og mager. I delstaten Maharashtra har det vært en bølge av selvmord. 2000 mennesker har tatt livet sitt i desperasjon over ikke å kunne livnære seg. Sårbare økonomier som baserer seg på eksport av manufaktur og landbruksvarer er ivrige etter å få utenlandske investeringer. De utenlandske selskapene er på sin side avhengige av billig arbeidskraft og kostnadsvennlige investeringsklima. Dette er akkurat hva de finner i land som India. Mangel på reguleringer og instrumenter som kontrollerer måten disse selskapene driver virksomhet på er virkeligheten. En virkelighet som skaper vinnere og tapere. De som har råd til å betale prisen på tjenestene og varene selskapene tilbyr, og de som ikke kan. Hvis du er tørst må du betale mer for en liter vann enn for en liter melk.

Uthuling av demokrati

- I India skal du ikke forvente at byråkratiet kan loven. Man må engasjere seg og jobbe for rettighetene sine lokalt gjennom å påvirke myndighetene direkte, forteller Surendranath (47). Hans blikk er fast, ansiktstrekkene avslører en person som har tatt vanskelige valg. Før jobbet han som journalist for en av Indias største aviser, The Hindu. Nå frilanser han. Selv om det innebærer en mer usikker levevei er han ikke i tvil om at det er det eneste riktige for ham å gjøre. - Av og til må man ta slike valg. Jeg vil ikke være i lomma på noen. Jeg vil ha friheten til å dokumentere uavhengig.

I saken fra Plachimada har uavhengig journalistikk spilt en viktig rolle for at urbefolkningen skulle vinne gehør hos de lokale myndighetene. - I begynnelsen var media svært unnfallende med å dekke hva som hendte her. De er avhengige av reklameinntekter fra store annonsører som Coca-Cola. Først da BBC kom hit og tok med seg prøver på spesialavfallet og siden fastslo at det var ubrukelig som gjødsel på grunn av det store innhold av tungmetaller sluttet Coca-Cola å dele det ut, fortsetter Surendranath.

Det er ikke bare en trussel for demokratiet at media i utgangspunktet ikke leverer objektiv og kritisk journalistikk. Andre trusler lurer. Intimidering av demokratisk valgte politikere er annen side av samme sak. Ajit viser meg et brev fra USAs ambassade til den lokale ordføreren i Palakkad. Ambassadøren skriver at man har lagt merke til konflikten mellom adivasiene og Coca-Cola i Plachimada, og at man håper å se en løsning på dette snarest. Det antydes indirekte at dersom ordføreren ikke makker rett vil det få konsekvenser for fremtidige amerikanske investeringer: ’…Vi håper på et fortsatt næringsvennlig miljø til det beste for alle parter…’, lyder det. Brevet vitner ikke bare om et intenst konfliktnivå. Det er like mye et eksempel på hvor stort press demokratisk valgte utsettes for dersom det ikke legges til rette for at selskapene kan herje som de vil.

Surendranath beretter om enda et tilfelle som illustrerer hvor vanskelig det er for fattige å ta del i demokratiske prosesser som vedrører velferden deres. - I januar 2004 holdt Kerala Legislative Committee en offentlig høring om miljø i Kerala i delstatens hovedstad Trivandrum. Hovedstaden ligger ca. 300 kilometer fra Plachimada. På bakgrunn av høringen skulle det utferdiges en rapport til sentralregjeringen i New Delhi hvis formål blant annet var å sette fokus på delstatens miljømessige utfordringer. Rapporten skulle i sin tur behandles av kabinettet. Kabinettet har autoritet til å pålegge både Coca-Cola og lokale myndigheter å iverksette tiltak som er i lokalbefolkningens favør.

En organisasjon som heter Farmers Forum fylte fem busser med aktivister som er for Coca-Colas tilstedeværelse i Plachimada. De ser fabrikken som et viktig bidrag til lokal næringsutvikling. Flere av dem skulle angivelig være kjøpt og betalt av Coca-Cola for å representere dem ved høringen. - En reise til Trivandrum er en kostbar affære. Det ville rett og slett ikke være mulig for den fattige befolkningen å reise dit, sier Surendranath.

Dette er et kroneksempel på hvordan samfunnets bunn i praksis nektes retten til å påvirke livssituasjonen sin. De med færrest ressurser har ikke kapasitet til å delta i prosesser som på overflaten gir inntrykk av å være demokratiske. Uten penger, ingen stemme. Uten hender, ingen kake.

Marked før menneskerettigheter

Kampen mellom verdens største brusgigant og den fattige urbefolkningen er ikke bare et miljøproblem. Det er også et menneskerettighetsproblem.

Disse menneskene har mistet retten til selvbestemmelse over egne naturressurser slik det er nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I artikkel 1.2 står det svart på hvitt at alle mennesker fritt skal få disponere over sine naturrikdommer, samt at ingen kan frarøves eksistensgrunnlaget sitt. Menneskene i Plachimada er spesielt utsatte. Ikke bare tilhører de bunnen av samfunnet, de kasteløse, og nyter dermed langt færre privilegier og respekt enn resten av den indiske befolkningen. De bor også i et såkalt regnskyggeområde der nedbøren de siste årene har falt med to tredjedeler. En varsom forvaltning av naturressursene er dermed tvingende nødvendig.

ILO konvensjon 69, artikkel 15.1 har som formål å sikre denne retten. Konvensjonen fastslår at ’urbefolkningers landområder skal beskyttes spesielt, samt at befolkningen har rett til å delta i henholdsvis forvaltning, bruk og bevaring av disse ressursene’. Samme konvensjon pålegger i artikkel 7.4 regjeringer å ’iverksette særlige tiltak i samarbeid med urbefolkningen som beskytter og ivaretar miljø i områdene de eier’. Implementeringen av slike konvensjoner som dels skal sikre grunnleggende sosioøkonomiske rettigheter, dels skal forhindre at marginaliserte mister retten til selvbestemmelse, får ikke prioritet når det i privatiseringens navn skal skapes økonomisk vekst.

Staten som offer?

Dette er også et klassisk eksempel på hvor galt det kan gå når stater lider av demokratisk underskudd som følge av markedskreftenes inntog. Det foregår en forskyvning av makt fra den nasjonale til den globale arenaen. Denne forskyvningen trenger ikke nødvendigvis å være negativ. Slik verden har utviklet seg er det så å si umulig å løse de utfordringene som er knyttet til klimaendringer og miljø bare på nasjonalt nivå. Vi har et felles ansvar for å sikre at jorda og ressursene som skal gå i arv til kommende generasjoner forvaltes på en bærekraftig måte. En global økonomi innebærer et globalt miljømessig og sosialt ansvar.

Men hvem skal sikre at konvensjonene ikke bare forblir hensiktserklæringer? Hvem kan gis autoritet til å sanksjonere land som med sin handel- og miljøpolitikk undergraver realiseringen av FNs tusenårsmål? Hvem skal overvåke at multinasjonale selskaper sørger for både å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst uten at det går på bekostning av mennesker og miljø? Hvem skal settes til å tolke eksisterende lovgivning og rammeverk? Svaret fra menneskene jeg treffer overalt i Kerala er klart. Man må jobbe langs flere akser og innenfor institusjoner som er virkelig demokratiske. - Så lenge USA kan nedlegge veto i FN og være premissleverandør for hvilke resolusjoner som settes ut i praksis funker det ikke, mener Ajit Murricken fra VAK. - Vi trenger et internasjonalt rammeverk som regulerer økonomisk atferd og sikrer at naturressurser som i århundrer har vært folkets eie ikke pantsettes. Vi trenger uavhengige organer som kartlegger mulige implikasjoner når utenlandske investorer etablerer seg.

Vi har nå fått en internasjonal domstol som straffer folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Forbrytelser mot menneskeheten omfatter mer enn tortur av krigsfanger i irakiske fengsler. Fattigdommens fengsel og de globale maktstrukturene som gjør at 30.000 barn dør hver dag som følge av underernæring må også straffes. Er det på tide med enda en domstol?

Anne Bitsch er prosjektleder i kampanjeseksjonen i Kirkens Nødhjelp

Publisert i Klassekampen den 3. august 2004.