Anne Bitsch

Han ser ut som prototypen på en amerikaner: Ikke akkurat liten av vekst, store briller, tynn i håret og vennlige øyne. Aksenten hans er utpreget sørstat. Men skinnet kan bedra. 54 år gamle Donald A. Cabana har en usedvanlig historie å fortelle, en «bestialitetens historie» som handler om dødsstraff i «Mulighetenes land», USA.Med en bachelorgrad i kriminologi var det naturlig for Don Cabana å søke inn til fengselsvesenet. Ambisjonen hans var å gi de innsatte et verdig liv og den omsorgen som ingen andre ga dem. Årene gikk, og Don Cabana gjorde karriere. I en periode var han ansatt i et fengsel i Florida, men rykket videre opp i systemet og ble snart fengselsinspektør ved Parchmanfengslet i Mississipi. Det var et høysikkerhetsfengsel, der man burte «verstingene» inne, livstidsfanger og fanger som ventet på å få sin dødsdom eksekvert.

Don Cabana forteller at han lenge så på dødsstraff som «et nødvendig onde» og han følte at han skulle greie å skille jobb og personlige følelser slik at det ikke skulle bli et problem å henrette en fange dersom det ble aktuelt. - Som fengselsinspektør i harde fengsler må du være litt «schizofren». I det ene øyeblikk må du være parat til å drepe en innsatt som har tatt gisler, og i det neste må du trøste en fange som har mistet moren sin.

1987 var året da Cabana ble tvunget til å la sine ord om «et nødvendig onde» bli til handling for første gang.

Edward Earl Johnson var dømt for mordet på en politibetjent. Det spesielle med Edward Johnson var at han til det siste fastholdt sin uskyld. Ordvekslingen som foregikk mellom Cabana og Johnson rammet den ellers så herdede fengselsinspektøren som et slag i magen. - Jeg spurte om han hadde sluttet fred med Gud. «Ja, svarte han, jeg har sluttet fred med min Gud - hvordan har du det med din?» Senere undersøkelser viste seg å bekrefte min nagende mistanke om at jeg sto ansvarlig for et justismord. Guvernøren som utstedte ordren om henrettelse har da også siden erkjent at Johnson antagelig var uskyldig, forteller Cabana.

Den dødbringende giften fra gasskammeret i Parchmanfengslet hadde knapt lagt seg før Don Cabana fikk ordre om å forberede nok en henrettelse. Mannen som nå sto for tur var Connie Ray Evans, en nær venn av Cabana. I boken «Death at midnight - the confession of an executioner» som utkom i 1996 forteller han om hendelsen:

Connie Ray Evans satt på benken, lett tilbakelent. Han snakket rolig med fengselspresten. Det var bare oss tre - den dømte, hans prest og fengselsinspektøren. Mens de siste øyeblikk av Evans liv løp ut snakket vi om løst og fast, nesten som om vi fornektet skjebnen. Jeg så nøye på den unge, svarte mannen som satt nær meg og spurte meg selv hvordan noe kunne gått så fryktelig galt i et menneskes liv. Han var på mange måter bare en av mange kriminelle. Dømt for en forbrytelse preget av grådighet og vold. (…)

Jeg ser på klokken og blir overrasket over at det allerede er tid å forlate cellen. Jeg bøyer meg ned på kne og forklarer Connie at en medisinsk tekniker om kort tid vil feste elektroder på brystet hans til hjerteovervåkingen. Et øyeblikks pinlig taushet brytes av en nøkkel i den tunge døren. Idet døren svinger opp fylles den lille cellen av bråket fra dødskammeret. Sykepleieren, Otha Ferguson, avslutter raskt oppgaven sin mens jeg snur meg rundt til fangen for å fortelle at tiden er inne til å ta de siste skritt. Før jeg rekker å si noe har Connie bedt presten om å be en bønn. Nå står vi alle tre der med foldete hender og ber fadervår. Jeg vet ikke hvem sine hender som skjelver mest - mine eller den dødsdømtes. Da vi er ferdige takker Connie presten for hjelpen, og de tar farvel med en omfavnelse. Han vender seg mot meg, og vi trykker hverandres hender mens han takker for vennligheten personalet har utvist overfor ham. Han flirer fårete og spør om det er upassende å gi fengselsinspektøren en klem. Vi søker uten hell etter trøstende ord mens vi lenge står og omfavner hverandre.

Idet jeg husker avtalen om at henrettelsen skal finne sted et minutt over midnatt og at dette bare er få sekunder unna, banker jeg på døren. Vi blir lukket ut av cellen og inn i dødskammeret. Den er ikke alminnelig, denne stolen, tenker jeg da Evans nervøst setter seg ned. På grunn av sin store størrelse synes stolen å sluke sitt offer. Connie er av normal av bygning, men når ikke gulvet. På en måte gjør det stolen enda mer grusom. Jeg ber i stillhet for en hurtig død. Der er så mange ting som kan gå galt. Selv om Connie Evans nå er immobilisert fra topp til tå, ser man ham tydelig skjelve. Skrekken er malt i ansiktet hans, han beveger øynene fort fra side til side i et forsøk på å fatte hva som skal skje.

Hvor lenge må vi vente? Vi venter på en telefonoppringing - den siste beskjeden om enten å fullføre eller avbryte prosessen fordi man har gitt utsettelse i siste liten. Telefonen ringer. Nervøst lytter jeg til visejustisminister Sonny White som gir beskjed om å gå videre med henrettelsen.

En trykkende varm, klam julinatt et sted i Mississipi-deltaet var tiden til sist kommet for å kreve rettferdighet. Da jeg rakte telefonen til en medarbeider bak meg visste jeg at jeg ikke hadde mer å si til min fange. Våre øyne vek ikke fra hverandre og alene mitt ansiktsuttrykk viste hva beskjeden hadde vært - det skulle ikke bli noen utsettelse. Jeg rystet langsomt på hodet og Connie lukket øynene sine. En ensom tåre løp ned kinnet hans. Selv om dette skulle bli min andre henrettelse på mindre enn to uker hadde det ikke vært noen måte jeg kunne ha forberedt meg på dette: å sende en ung mann jeg hadde blitt kjent med i døden. (…)

Alle ventet på min ordre om å drepe et medmenneske. Jeg følte håret reise seg i nakken. Fomlende med dokumentet i mine rystende hender begynte jeg å lese med bevende, stakkato stemme. Det virket som en evighet. Jeg leste vaklende gjennom den avsluttende teksten i dette bisarre ritualet og spurte om han ønsket å si noen siste ord. Øynene hans var fylt av tårer og jeg ble forundret over hans barnslige uttrykk. Dette var ikke den samme kaldblodige morderen som hadde ankommet til dødsgangen seks år tidligere. Hans tårer skyldtes ikke bare skrekk for hva som ventet på den andre siden av dødens dør. Jeg var overbevist om at dette var tårer som sprang ut av ekte sorg og smerte over den sorgen han hadde påført andre mennesker. Hvor hele denne prosessen var sinnssyk! Jeg kjente denne mannen. Jeg trodde på at livet hans var verdt å redde.

Jeg ser meg rundt i rommet og forbauses over at alle ser på meg. Det går opp for meg at jeg har vært hensunken i egne tanker og erindringer. Hvor lenge hadde jeg stått der, oppslukt av minner? «La oss gjøre det» - ordene var bare så vidt til å høre. «Nå! «sa jeg med ettertrykk. Den dødelige dosen cyanidkrystaller falt ned i kjemikaliene under stolen. EKG’et var helt vilt. Med Edward Johnsons henrettelse i fersk erindring visste jeg kun altfor godt hva man kunne vente seg. En sky av giftgass reiste seg fra gulvet. Øynene mine limte seg fast til Connie. Han trakk pusten dypt flere ganger fort for så til min forferdelse å begynne å holde igjen. Nei, tenkte jeg, du er nødt til å fortsette! Fingrene hans grep fast om armlenet og han bet sammen tennene i et siste forsøk på å trosse døden. Jeg visste bedre. Jeg visste at dette var en handling av en som desperat ønsket å leve, selv i en situasjon der døden var uunngåelig. «Jesus Kristus!» utbrøt jeg høyt. «Trekk pusten. Kjære Gud, få ham til å trekke pusten!»

I nesten samme øyeblikk begynte den voldsomme kampen. Connie begynte å puste i ekstremt korte og hurtige drag. Øynene rullet bakut slik at man så det hvite for så å vende tilbake igjen. De vokste seg store, og ansiktet strålte av redsel. Connies muskler var spent fra topp til tå. Han begynte å sikle fra munnvikene mens ansiktet fortrakk seg voldsomt. Brystet hevet seg, og lungene kjempet etter noe annet å puste inn enn gift. Tykt, skummende, gult spytt begynte å løpe fra munnen og fra nesen kom en klar hvit veske. Jeg var våt rundt øynene og jeg forsøkte å tørke det bort uten at noen så det. På en måte var det verre enn sist gang, mer voldsomt enn jeg kunne huske. Det kjentes som om det varte en evighet, men i realiteten var det snart over. Det hadde tatt cirka et minutt for Connie Ray Evans å nå bevisstløshet. Da jeg kikket på ham som han satt der urørlig i stolen la jeg merke til at buksene hans var våte. Jeg visste at alle andre ville finne det dumt å tenke på akkurat det, men jeg hadde det ille med at han hadde tisset på seg. Det ville Connie ikke gjøre. Det var en del av nedverdigelsen og ydmykelsen, men det skulle komme mer. Etter cyanidgassen var ventilert ut kom vakter i beskyttelsesdrakter inn. De la ham på gulvet og spylte ham med en vannslange før de tok av ham klærne som ble sendt til forbrenning. Femten minutter etter gassen var sivet ned i lungene hans flakket EKG-monitoren ut og han ble erklært død.

Konen min ventet på meg utenfor administrasjonsbygningen. Jeg så på henne og sa: « Aldri mer. Jeg vil ikke gjøre dette igjen.»

På spørsmål om sjansene for et varig moratorium på dødsstraff i USA, er han ingen optimist. - Kriminalitet er en kompleks blanding av fattigdom, rasisme, sosiale aspekter og manglende utdannelse. Det amerikanske folket vil ha raske løsninger - dette er en av hovedgrunnene til at dødsstraff som straffemetode har vunnet så allmenn aksept.

Til slutt kommer Don Cabana med en appell til Amnesty og andre som er engasjert i kampen mot dødsstraff:
- Dere må være proaktive. Jeg vet at politikere og personalet i fengslene leser brevene deres. Amerikanere følger sine ledere som en saueflokk - derfor er det viktig at dere fortsetter kampen. Offentligheten må utdannes!» fastslår eks-bøddelen og forfatteren.

Publisert i AmnestyNytt 29.9.2000