Anne Bitsch

American feminists have won a historically significant battle against rape.

The New Year was kick-started by a historic event when the Obama-administration on January 6th decided to change FBIs definition of rape. The definition, which has been unchanged since 1929, has caused a tremendous under reporting of rape. The reason is that rape until then was narrowly defined as “the carnal knowledge of [raping] a female forcibly and against her will”. In practice, a definition like that outnumbers rape committed against men, forced oral or anal intercourse and sex obtained with lack of consent and a considerable amount of use of violence and force.

In social media, people expressed happiness when it became clear that the eight months long campaign “Rape is Rape” led by Ms. Majority Foundation and Ms. Magazine, finally gave results. American feminists have fought a long and tiresome battle on behalf of rape victims many consider second-class. Among those is one of Ms. Magazine’s female readers – we can call her «Lucy» - who was raped anally by a friend with whom she had previously had a sexual relationship. She got badly injured during the assault and sought medical care. However, when the case went public, no help was to be obtained neither from the university where she studied, nor the legal system. An Assistant District Attorney (DA) told her not to press charges. The DA also claimed that cases like that would not be considered “rape” because it was anal, and that they would be lucky if they even succeeded in charging him with a misdemeanor.

According to Human Rights Watch (2001), more than 140.000 inmates in American prisons have been raped, many of them are men. Rape is used to discipline and demarcates a person’s position within the hierarchy. For some entering into sexual relations with other inmates and prison guards, becomes a strategy of sheer survival. In the U.S, there is close to impunity for crimes like this. They do not figure in the statistics – hence they too become invisible in the public conscience.

Today many states have a penal code where coerced anal and oral sex is considered to be rape, but «Lucy’s» case is evident of the signaling power behind FBIs definition. Inasmuch as definitions carries with them norms and values, they too draw the boundaries between worthy and unworthy victims.

It is a pleasure to see that President Obama and FBI Director Robert Mueller have taken these steps and showed that it is indeed possible to change outdated convictions about sexuality and violence. However, the U.S is still among the few UN member states that have failed to ratify The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (CEDAW) and its optional protocol. There is a long way to go before American men and women who are exposed to gender based violence will get justice.

Published in the column «Radical Voices» in the Norwegian newspaper Dagsavisen on January 20th 2012.

Amerikanske feminister har vunnet en historisk kamp mot voldtekt.

Det nye året ble kickstartet av en historisk begivenhet da Obama-administrasjonen den 6. januar besluttet å endre FBIs definisjon av voldtekt. Definisjonen har stått uendret siden 1929 og har vært årsak til en voldsom underrapportering av voldtekt. Grunnen er at voldtekt fram til da bare var definert som «tvungen voldtekt av en kvinne mot hennes vilje».  Med en slik snever definisjon faller mange seksuelle overgrep ut av regnestykket, for eksempel voldtekt av menn, tvungen oral- og analsex, samt voldtekter der det ikke brukes mye vold.

Det var jubel i sosiale medier da det ble klart at Ms. Majority Foundation og Ms. Magazines åtte måneder lange kampanje «Rape is rape» endelig hadde gitt resultater. Amerikanske feminister har ført en lang og seig kamp for å få anerkjent ofre som mange betrakter som annenrangs. Blant dem er en av Ms. Magazines kvinnelige lesere – vi kan kalle henne «Lucy» – som ble voldtatt analt av en kompis hun tidligere hadde hatt et seksuelt forhold til. Hun fikk sterke blødninger og oppsøkte medisinsk hjelp. Da saken ble kjent, var det ingen hjelp å få, verken på universitetet eller i rettssystemet. «Lucy» fikk beskjed fra den offentlige påtalemyndighet i delstaten om at tvungen analsex ikke ga grunnlag for å reise siktelse for voldtekt.

Ifølge Human Rights Watch (2001) er mer enn 140.000 fanger i amerikanske fengsler blitt voldtatt, mange av dem menn. Voldtekt blir brukt til å avstraffe og markere hvor i hierarkiet man hører hjemme. For noen er det en ren og skjær overlevelsesstrategi å inngå i seksuelle relasjoner med medfanger eller fangevoktere. I USA er det tilnærmet straffrihet for den typen forbrytelser. De synes ikke i statistikken – ergo forblir de usynlige i den kollektive bevisstheten.

I dag har mange delstater en lovgivning der tvungen anal- eller oralsex regnes som voldtekt, men «Lucys» sak viser hvordan den strafferettslige definisjonen fra FBI er normdannende og påvirker utformingen av straffelovgivningen. Definisjoner skiller mellom verdige og uverdige ofre, helt enkelt.

Det er gledelig at president Obama og FBI-direktør Robert Mueller har snudd og med dette vist at utdaterte oppfatninger av seksualitet og vold kan endres. Men fremdeles har ikke USA ratifisert FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll. Det er fremdeles lang vei igjen før amerikanske menn og kvinner som utsettes for kjønnsbasert vold får rettferdighet.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 20. januar 2012.

I jula er de tradisjonelle kjønnsrollene i fri dressur.

Jula er hjertenes tid. Vi samler våre kjære og tenner lys i mørket. Vi snuser inn duften fra granen i stua når vi tar hverandre i hendene og synger de sangene vi har sunget i alle år. De sangene foreldrene våre har lært oss og som vi gir videre til våre egne barn. Jula er en arena for overlevering av tradisjoner.

Ingen tradisjoner uten kjønnsroller. I min barndoms danske jul sang vi alltid «Højt fra træets grønne top». Sangens siste vers går slik: «Børn, nu er jeg bleven træt og I får ej mere. Moder er i køkkenet, nu skal hun traktere. Derfor får hun denne pung, løft engang, hvor den er tung! Julen varer længe, koster mange penge.»

Jeg husker hvordan familien kastet takknemlige blikk til både mormor og mamma for deres gjeve innsats på kjøkkenet. Og hvor slitne de var. Uten at noen stilte spørsmål ved hvorfor kjønnsrollemønstrene fra Peter Fabers sang fra 1848 strakte seg langt inn på 1980-tallet, til og med i sekstiåtternes feministiske og anti-kapitalistiske stuer. Det var bare sånn det var.

Til mennenes forsvar må det sies at de faktisk ikke fikk slippe til på kjøkkenet heller. Det var utenkelig å delegere ansvaret for sausen, for å si det sånn. Bare mor visste hvilke doser kanel og nellik som skulle i pepperkakene. Jula var eksklusivt kvinnenes arena for å iscenesette seg selv som dedikerte familiemennesker med stålkontroll. Oh, hellige morskap.

Nå til dags har matlaging fått hakket høyere status, så det er vel ikke utenkelig at far i høyere grad får slippe til – i det minste i assistentrollen hvor han utstyres av mor med lister over ditt og datt.

Lykkeforskning støtter det anekdotiske bevis. Et søk på «gender roles and christmas» på Google Scholar resulterer i 1.990.000 treff. Ifølge Tim Kasser og Kennon Sheldon oppgir kvinner jevnt over å bli mer stressa av jula, mens eldre menn har det best. Aller best har de det som fyller jula med et religiøst eller anti-materialistisk innhold og de som har noen å være sammen med, uansett om de er menn eller kvinner.

Derfor må rådet fra en relativt ugudelig feminist bli: Hjelp hverandre og utfordre kjønnsrollene når de skaper stress for den ene parten. Ta vare på dem dere er glad i, og de som trenger det. Det koster ingenting og verdien varer lenger enn bare jula.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 23. desember 2011.