Dommen i den mye omtalte voldtektssaken fra Steubenville, Ohio, har nylig satt søkelys på visse sider ved amerikansk ungdomskultur og mediedekningen av seksualforbrytelser. I korte trekk handler saken om to unge menn som ble tiltalt og dømt for å ha voldtatt en beruset, mindreårig jente, som i media har blitt hetende «Jane Doe». En av dem ble også dømt for å ha tatt bilder av henne med seksuelt innhold. Bildene ble senere spredt i sosiale media. I en ubehagelig video avsløres det hvordan en gjeng gutter latterliggjør offeret og tøyser med hennes forsvarsløse tilstand.

Mange ble senere provosert over uttalelser fra CNN-journalist Poppy Harlow om hvor trist det var å se at unge menn med lovende fotballkarrierer fikk sin fremtid ødelagt, uten at konsekvensene for offeret ble omtalt med ett ord. I skrivende stund har mer enn en kvart million mennesker verden over signert en underskriftskampanje som krever at tv-stasjonen gir en offentlig unnskyldning.

Skampletter på samfunnets ære

Personlig er jeg opprørt, men dessverre ikke overrasket, over vendingen dekningen av denne saken tok i USA. Den følger et vant repertoar der noen grupper av ofre vurderes som verdige, og noen grupper av overgripere vurderes som «uekte». Det gjelder generelt gutter og menn fra privilegerte samfunnslag, og i særdeleshet sportskjendiser. I min masteroppgave om amerikanske mediedebatter om voldtekt fant jeg at noen voldtektssaker blir blåst ut av proporsjoner. Det handler fort om andre ting enn sakens fakta, og heller om hvordan ofre overskrider normer for passende seksualadferd og kaster skam over samfunnet.

Også i Norge forekommer dette. Under arbeidet med «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt» og min forskning på temaet, har jeg de siste par årene fulgt rettssaker i hele landet og lest nærmere 100 lagrettsdommer. Det kan være grufull lesning. Jeg tror mange ville blitt overrasket over hvor usivilisert folk kan oppføre seg når ryktet om en voldtekt er ute.

Hvordan unge jenter bør oppføre seg

I en av sakene jeg har undersøkt fra Sørlandet, ble tre unge menn med minoritetsbakgrunn, en av dem under 18, anmeldt for gruppevoldtekt av en etnisk norsk 13-årig jente. Hun ble tatt med i en bil og tvunget til sex. En av dem var hun svært betatt av og hadde frivillig sex med. De to andre ønsket hun ikke seksuell kontakt med. Guttene ble frikjent for voldtekt, men dømt for ulovlig seksuell omgang med en mindreårig. Av dommen fremgår det at jenta var forkommen da hun kom hjem dagen etter og hadde blødninger. Men i likhet med mange andre ofre for såkalt «festvoldtekt» og «sovevoldtekt» er det ikke mye sympati å få for jenter som henne. «Hore», «asylsenter» og «black hole» er blant skjellsordene hun fikk slengt etter seg.

Hennes forbrytelse var at hun overskred gjeldende normer for hvordan pene unge piker oppfører seg. Underteksten i slike saker synes i blant å være: «Hadde disse naive og seksuelt løsslupne ungjentene bare ikke drukket så mye og oppført seg slik, hadde de bare tatt ansvar, så hadde vi sluppet dette maset».

Kanskje var det ekstra provoserende at hun var forelsket i en gutt med en annen etnisk bakgrunn enn norsk? Folkemassens betoning av at hun hadde hatt sex med noen av en annen etnisk opprinnelse virker påfallende. For retten ser det derimot ut til å være utenkelig at en jente som «kler seg voksent» og har frivillig sex med én fyr i baksetet av en bil ikke er fair game for resten av guttegjengen.

«Verdige ofre»

Kriminologen Nils Christie skrev i sin klassiske artikkel «The Ideal Victim» i 1986 at verdige ofre typisk er unge, svake og ikke kjenner sin overgriper. I amerikansk voldtektsforskning har det samme poenget hyppig blitt gjentatt. Blant annet i saken om en kvinne som i 1989 ble gjengvoldtatt i Central Park, New York, av menn med minoritetsbakgrunn. Ungt, hvitt offer og ukjent gjerningsperson har ofte blitt fortolket som synonymt med verdighet.

I min forskning har jeg imidlertid funnet flere eksempler som peker på en til dels ny, eller i det minste underkommunisert, samfunnstendens når det gjelder voldtekt og verdighet. For 40 år siden var voldtekt i ekteskapet utenkelig. I dag er det mer oppmerksomhet om vold i nære relasjoner. Selv om partnervoldtekt riktignok ikke rangerer like høyt som den fryktede overfallsvoldtekten, trer en annen gruppe ofre nå frem som en ny underklasse. Paradoksalt nok har mange av dem de kjennetegnene man assosierer med såkalt «verdige ofre»: De er unge, hvite og deres overgripere er enten totalt ukjente eller perifere bekjente.

Ifølge mine kilder i USA var «Jane Doe» hvit og kjente bare de domfelte overfladisk. Både i Steubenville og på Sørlandet var ofrene mindreårige. Den nye populære termen politi, enkelte forskere og media bruker om dette er «gråsoneovergrep». Man forklarer, og bortforklarer, voldtektene med at dagens sexkultur har blitt så løssluppen.

Forsvarsløse, men tolkes som aktive

De er barn, og likevel regnes de som medskyldige. For eksempel dersom de, som offeret i Steubenville-saken, har drukket så mye at de ikke kan gjøre rede for seg. Selv om de forholder seg passivt (bevisstløse eller forsvarsløse), tolkes deres adferd som aktiv. Ved nærmere øyekast er kvinnene ofte ikke så aktive. Tvert i mot ser fellesnevneren for den nye underklassen av voldtektsofre ut til å være at genuine forhandlingsmuligheter er sterkt begrenset og at deres sårbarhet utnyttes. Det blir feil å vurdere barns og ungdommers handlinger med utgangspunkt i en voksens erfaringsverden. Vi erkjenner det for de yngste lovbryterne, men tar ikke alltid dette inn over oss i møtet med ofrene. Hvorfor?

I Steubenville-saken kunne media rapportere om at saken splittet byen i to. Utenfor rettslokalene samlet aktivister seg med skilt hvor det sto: «Steubenville: Stedet der bevisstløs betyr ja». Det er selvfølgelig dypt urettferdig. En by kan ikke ta ansvar for enkeltindividers handlinger. Selv om det aldri kan skade med en debatt om voldtektskultur, og hva alle kan gjøre for å forebygge at det skjer, er det likevel ikke byen som sådan som er ansvarlig. Det er de som har forgrepet seg, og bare dem, som til syvende og sist må svare for sine handlinger foran en domstol. Som de amerikanske feministene og forfatterne Jessica Valenti og Jaclyn Friedman skriver i The Nation: De må forstå at et fravær av nei ikke er det samme som samtykke.

Hvem er overgriperne?

Med et for stort fokus på ofrenes alkoholinntak og deres seksuelle rulleblad forsvinner dessverre samtalen om overgriperne. Hvem er de? Hvorfor gjorde de det de gjorde? Hvordan får vi dem og andre unge menn i deres miljøer til å forstå at man ikke kan behandle andre mennesker på den måten? Det handler både om individets ansvar for ikke å voldta og om samfunnets årvåkenhet når det gjelder å oppdage og reagere på ukultur der den finnes.

Fra min plass på tilskuerbenken i norske rettssaler har jeg ofte sett unge mennesker i miljøer som ennå ikke har innarbeidet en kollektiv ryggmargsrefleks på at sex skal være frivillig. Ikke sjelden handler det mer om erobring og «kred» i guttegjengen enn om gjensidig nytelse. Når denne type saker ender i domstolene må retten se denne sårbarheten. Man må forstå den sosiale konteksten overgrep skjer innenfor og spørre seg selv: Befinner fornærmede seg i en situasjon der et nei vil bli respektert? Er forhandlinger om sex et reelt alternativ?

Publisert på NRK Ytring den 25. mars 2013.

Seksuell trakassering og trusler mot kvinnelige offentlige personer er et uttrykk for en historisk forakt for kvinner som går sine egne veier og bryter kjønnsnormer.

Ved inngangen til stemmerettsåret sa statsminister Jens Stoltenberg (Ap) i sin nyttårstale at «stemmeretten markerte starten på et eventyr for et helt land» og at «likestilling gjennom 100 år har tent håp, utløst drømmer og gitt ny kraft til troen på et bedre samfunn.» Det er mye riktig i det. Kvinnelig sysselsetting har for eksempel vært en av de viktigste drivkreftene for økonomisk vekst i Norge, noe som ble muliggjort av kvinnelig stemmerett og satsing på likestillingstiltak innen blant annet familiepolitikk. Likestillingsmodellen ble ført i pennen av kvinnelige stortingspolitikere som Stoltenbergs egen mor og andre politikere av begge kjønn. Kvinners inntreden i det offentlige rom har gjort samfunnet til et bedre sted for alle.

En underskog av kvinnehatere
Samtidig har det her ved stemmerettsjubileets begynnelse blitt klart at likestilling ikke er en verdi alle støtter opp om, og at kvinners inntreden i det som tradisjonelt har vært mannens domene har sin pris. I siste uke gikk et knippe profilerte svenske og norske kvinnelige samfunnsdebattanter ut i media og delte sine erfaringer med seksuell trakassering og trusler. Noen av truslene er egnet til å fremkalle reell frykt. Det dreier seg om «straffepuling», drapstrusler og detaljerte beskrivelser av hvordan avsenderen kunne tenke seg å kutte strupen deres eller skamfere deres kjønnsorganer. Underskogen av kvinnehatere på internett er kanskje ikke så stor, men ytringene avsporer og kan i noen tilfelle føre til at kvinnelige samfunnsdebattanter velger en mer tilbaketrukket rolle. Slik blir netthatet et reelt problem for kvinners ytringsfrihet og demokratiske samfunnsdeltakelse.

Internettvirkeligheten for noen kvinnelige debattanter befinner seg langt fra håpet om at fri global flyt av ideer og tanker ville føre til økt demokratisering og samfunnsdeltakelse. Riktignok åpner nettet for et mangfold av meningsytringer og kan brukes til politisk mobilisering, men så lenge enkelte bruker sin økte frihet til å begrense andres frihet, forblir nettets demokratiserende potensial uforløst.

Imidlertid må en huske på at trakassering av kvinnelige samfunnsdebattanter med sexistisk fortegn ikke er noe nytt. Forfølgelse, trusler og latterliggjøring har eksistert så lenge kvinner har overskredet normer og grenser for det som til enhver tid har blitt definert som passende. Under stortingsdebatten om kvinnelig stemmerett i 1890 uttalte en: «Naar vi taler og handler som vi gjør, da gjør vi det ud fra en dypt rodfestet Overbevisning om, at enhver Kvindes deltagelse i det offentlige Liv, og da navnlig hendes Deltagelse i det politiske Liv, er signalet, saa langt fra til hendes Frigjørelse, at det tvertimod er Signalet til hendes Fornedrelse, til Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets sukcessive Opløsning og et deraf uundgaaelig følgende Sædernes Forfald.» Sørlendingen biskop Johan Christian Heuch (Høyre) dro åpent sammenligningen mellom prostituerte og offentlige kvinner.

Horestempel
Tre år før vi fikk stemmerett i Norge, i 1910, ble engelske suffragetter under ledelse av Emmeline Pankhurst brutalt slått ned av politiet i det som ble hetende «Black Friday». Noen få døde, flere ble utsatt for seksuell mishandling. En uskikkelig kvinne var (og er?) alltid en kvinne som utfordret menn på hjemmebane og transcenderte fra det private til det offentlige. I dag blir kvinnelige opinionsdannere ikke banket opp av politiet. Man ville bare se rart på mannlige stortingsrepresentanter av samme meningslegning som biskop Heuch. Det betyr likevel ikke at holdningene ikke finnes. De deles kanskje ikke av det store flertallet og har en mindre fremtredende plass i lovgivningen. Sexismen har i stedet antatt nye, mer anonyme former. I en artikkel i The Guardian om cybersjikane skriver Jessica Valenti at netthatet mot kvinner er uttrykk for den rådende kjønnsmaktordningen. Hun tror at noen oppretter internettgrupper eller anonyme brukerprofiler for å få avløp for sexisme, rasisme og homofobi fordi det ikke lenger er godtatt i det offentlige rommet. Internettet har blitt den gamle sexismens nye lekegrind, og er et depot for holdninger som alltid har eksistert.

Hore-stempelet har dype historiske røtter og har til alle tider fungert ypperlig til å disiplinere kvinner. Man trenger imidlertid ikke være en høyrøstet feministkjendis for å bli utsatt for denne typen kjønnsbasert mobbing. Gjennom arbeidet med boka Bak lukkede dører. En bok om voldtekt har min medforfatter Anja Emilie Kruse og undertegnede dokumentert hvordan horestempelet brukes til sosial utfrysning av ofre, ofte fulgt av ryktespredning i sosiale media. Vanlige jenter og kvinner får også sitt pass påskrevet dersom de har brutt skrevne og uskrevne normer for kvinnelighet.

En dypereliggende forakt
Den sexistiske trakasseringen må forstås som et uttrykk for en dypereliggende forakt for kvinner som går sine egne veier og bryter kjønnsnormer. Uten å glorifisere tilværelsen som prostituert er det jo et faktum at de er, og alltid har vært, utfordrere av etablissementet. De har representert en trussel mot de strenge viktorianske familie- og kyskhetsidealene. I dag forsøkes prostitusjon i noen tilfeller redusert til et spørsmål om sosial renovasjon og kosmetikk i bybildet, heller enn et rettighetsspørsmål. Den promiskuøse kvinnens blotte eksistens tolkes som et uttrykk for normoppløsning og reduseres til objekter som ikke fortjener respekt. Det samme er på sett og vis tilfelle for dagens feminister som i media utfordrer kjønnsdiskriminering, eller unge kvinner som fester og flørter i den tro at de eier sin egen kropp og seksualitet. Begge grupper av kvinner overskrider kjønnsnormer og får ofte høre at de må tåle steken om de er med på leken.

I debatten om kjønnsbasert forfølgelse i offentligheten har flere tatt til orde for at redaktører må ta affære. Det snakkes også om å kriminalisere og straffeforfølge
hatytringer på nettet. Å slå ned på nettmobbing, enten den er sexistisk, rasistisk eller homofob, er nødvendig for å sikre substansiell demokratisk deltakelse for alle. Som langsiktig strategi holder det imidlertid ikke. Vi må inn til kjernen av hva hatet egentlig handler om: En forakt for de som overskrider kjønnsnormer og utfordrer grumset som finnes i deler av befolkningen.

Teksten er publisert i Manifest Tidsskrift den 13. februar 2013.

Overforbruk av mat og drikke er fremdeles et skambelagt tabu i vår kultur. Fedmeepidemien har blitt vår tids klassekamp.

Lord, My soul is ripped with riot
incited by my wicked diet.
«We Are What We Eat,» said a wise old man!
and, Lord, if that’s true, I’m a garbage can.
I want to rise on Judgment Day, that’s plain!
But at my present weight, I’ll need a crane.
So grant me strength, that I may not fall
into the clutches of cholesterol.
May my flesh with carrot-curls be sated,
that my soul may be polyunsaturated
And show me the light, that I may bear witness
to the President’s Council on Physical Fitness.
And at oleomargarine I’ll never mutter,
for the road to Hell is spread with butter.
And cream is cursed; and cake is awful;
and Satan is hiding in every waffle.
Mephistopheles lurks in provolone;
the Devil is in each slice of baloney,
Beelzebub is a chocolate drop,
and Lucifer is a lollipop.
Give me this day my daily slice
but cut it thin and toast it twice.
I beg upon my dimpled knees,
deliver me from jujubees.
And when my days of trial are done,
and my war with malted milk is won,
Let me stand with the Saints in Heaven
In a shining robe–size 37.
I can do it Lord, If You’ll show to me,
the virtues of lettuce and celery.
If You’ll teach me the evil of mayonnaise,
of pasta a la Milannaise
potatoes a la Lyonnaise
and crisp-fried chicken from the South.
Lord, if you love me, shut my mouth.

Fra A Fat Man’s Prayer av Victor Buono

Noe av det verste det moderne menneske kan gjøre, er å fråtse. Fråtsing er tegn på mangel på selvkontroll. Den tjukke kroppen er ikke bare tegn på et ytre forfall, den vitner også om en sjel i forfall, et individ som ikke kan kunsten å beherske seg, et menneske som ikke vet å tenke langsiktig, men propper i seg hva hjertet måtte begjære. Et menneske som ikke tar vare på seg selv, ser vi på som en omvandrende fallitterklæring.

Jævla fettmonster
De siste årene har stadig flere menn stått frem i offentligheten og gjort skammen over sine tjukke kropper politisk. Det har blitt satt på dagsorden av Kristian Fjellanger som i boka Feit forteller om omverdens syn på hans overvekt og slanking, og hvordan han ble behandlet annerledes etter å ha kastet av seg 70 kilo. Først da følte han at han fikk være en del av det gode selskapet. Også i den skjønnlitterære boka Fatso av Lars Ramslie møter vi Rhino Hanssen som forteller om et ensomt liv som en tjukkas som får dagene til å gå med å fortære store mengder junkfood og porno, og har liten kontakt med kvinner.

«Det verste for meg har aldri vært det fysiske, det har vært blikkene jeg får, at folk peker. Overvekt er tabu. Det er forbundet med at du er uren, at du er stygg. Vi vokser opp med folkeeventyr om den feite grisen som bare spiser og spiser.» Ordene kommer fra Jørgen Foss. Jørgen er en tjukkas. Skolegårdens mobbeoffer. Han har blitt spyttet på og peket fingre til. Ropt etter. «Du er et fettmonster, Jørgen.» Jørgen sier at han føler folk er redde for å ta på ham. Han sier at han føler seg uren. Fedmen står i veien for likeverdige relasjoner. Jørgen føler kanskje ikke at andre ser ham som han egentlig er. Følelsen av urenhet kan betraktes som en internalisering av mange hundre års skamlære.

Måtehold – middelklassens dyd
Fedmedebatten er ikke bare en debatt om hva som er en sunn og hensiktsmessig måte å skikke seg. Selv om det naturligvis er grunn til å være bekymret for dem som reelt blir syke av overspising og underspising, og det er legitimt å samtale om godt kosthold og trening, er det neppe til å komme utenom at det for dem det gjelder også kan oppleves som om omverdenen fordømmer dem for ikke å lykkes med å ha en sunn og slank kropp. Det handler om destruktive skjønnhetsidealer, og dette er ikke lenger bare en feministisk kampsak. Menn som Jørgen Foss, Kristian Fjellanger og litterære figurer som Rhino Hanssen beskriver hvordan de opplever at de grunnleggende feiler i å beherske en dyd som måtehold. Andre fortolker deres fedme som et spørsmål om å ”ta seg sammen” og avstå fra fråtsing. Kom deg opp på tredemølla, kjære venn, stå i mot innskytelsen til å spise den literen med vaniljeis. Deres kropper fortolkes som noe grunnleggende annet enn det problemet deres handler om.

Besatt av helse
Tjukke mennesker betraktes som fråtsere uten selvkontroll, selv om flere egentlig er syke. Noen har dårlige gener, andre et dårlig selvbilde. Maten kan bli et sted å hente trøst. Fedmeepidemien finner sted samtidig som spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi preger manges liv i den vestlige verden. I følge Folkehelseinstituttet lider cirka 18.000 norske kvinner av bulimi, og stadig flere menn får spiseforstyrrelser.

For anorektikerne og bulimikerne blir maten deres verste fiende. Bulimikerne gjør det samme som fråtserne i gamle tiders etegilder gjorde: De propper seg med mat, kaster opp, og propper i seg mat igjen. I blant flere ganger daglig. Selv om de er alvorlig syke og ikke fråtser i den betydningen at de ikke greier å kontrollere vellyst og utøve måtehold, fortolker de sin sykdom som akkurat dette. En norsk jente på 20 år med bulimi skriver følgende på sin blogg:

«Nå skal jeg fråtse og det blir så godt. Gleder meg til å spise masse potetgull og godteri. Det skal jo opp igjen uansett, så hvorfor ikke bare spise mye av det? Jajaja, jeg høres fæl ut nå, jeg vet det. Men akkurat nå er det sykdommen som snakker for meg. Den har tatt overhånd og i dag har jeg ikke klart å stå i mot» (hardlife77, mai 2012).

Det moderne menneske har blitt besatt av helse, samtidig som vi er slaver av mat, enten vi underspiser eller overspiser.

For personer med bulimi kjennes det å finne en middelvei mellom begjæret etter en perfekt kropp og innskytelsen etter å slokke negative følelser i ”fråtsing” ofte umulig. Bedre blir det ikke av skammen. Alle med spiseforstyrrelser og personer som lider av overvekt deler den. Skammen forsegler en destruktiv selvforståelse og flere oppfatter seg selv som syndere og fråtsere. Det paradoksale er: Det moderne menneske har blitt besatt av helse, samtidig som vi er slaver av mat, enten vi underspiser eller overspiser.

Vår tids klassekamp
Tjukkasenes og bønnestakenes kamp mot vekta utspiller seg ikke i et kulturelt vakuum. Den utspiller seg i en samfunnskontekst der måtehold lenge har vært, og i sterkere grad er, en dyd på lik linje med det å være en god forelder og ha en vellykket karriere. Både overklassen og deler av middelklassen påkoster seg i større grad personlige trenere, oppsøker kostholdseksperter og tar seg råd til å kjøpe sunn, økologisk mat. Dermed knyttes livsstil, vellykkethet og måtehold også intimt sammen med klasse. I USA er for eksempel Mississippi både den fattigste delstaten og den delstaten der fedme er mest utbredt. I den vestlige verden rammer overvekt spesielt arbeiderklassen, som verken har økonomisk eller kulturell kapital til å leve sunt. I følge en studie som ble publisert i The American Journal of Clinical Nutrition kan man for én dollar kjøpe en pose potetgull som rommer 1200 kalorier, mens man for samme beløp bare kan kjøpe fersk frukt med et kaloriinnhold på 170 kalorier. CNN-kommentatoren LZ Granderson omtaler fedmeepidemien i USA som vår tids klassekamp.

Når man ikke lykkes med å ha en velpleid kropp, feiler man altså ikke bare med å leve opp til de idealene som skjønnhetsindustrien daglig hamrer inn i hodene våre. Fedmen blir også et speil på klassetilhørighet ̶ og alle vet at det å være fattig er et sosialt stigma. Det gjelder kanskje særlig i land som Norge, med en sterk egalitær ideologi og relativt lite ulikhet.

Fjerner seg fra Gud og fornuft
I Summa Theologica skriver Thomas Aquinas at fråtsing, det vil si overforbruk av mat og drikke, er en synd fordi det er uttrykk for et overdrevet begjær. Et slikt begjær fjerner mennesket fra sin fornuft og står i veien for forholdet til Gud.

Men det er ikke bare forholdet til Gud eller individets frihet som korrumperes av fråtsingen. Fråtsing kan føre til andres nød og ufrihet, og lede en inn i andre synder også, mener historikeren Suetonius (ca. 79 e.kr.). I verket The Lives of the Twelve Caesars beskriver han hvordan romerske keisere som fråtset, gjorde seg skyldige i andre synder, som stolthet, begjær, latskap og mord. Keiseren Caligula skal ha forlystet seg med å la mennesker bli torturert mens han selv inntok solide måltider. En forfatter skal ha blitt brent levende i et amfiteater, en ridder fikk skåret sin tunge av og andre personer av en viss rang ble brennemerket i ansiktet. Caligula skal ha bedrevet hor og incest, og ydmyket kvinner. Den syndige opptredenen forklarer Suetonius med Caligulas tøylesløse fråtsing.

I en artikkel om Aquinas og Suetonius konkluderer religionsviter Jammie Gillespie at litteraturen om fråtsing viser at åndelig og materiell fråtsing kan føre til alvorlige karakterbrister hos mennesker og påvirke ens religiøse praksis. Akademikeren parafraserer Bibelen og slår varsko: «Hvis du gir etter for fråtsingens fristelse, blir du så utålelig og støtende at bare andre fråtsere vil omgås deg!» Fråtseren får stille seg i skammekroken. Jævla fettmonster.

Den fete manns bønn
Mens man tidligere syndet mot religiøse regler når man hadde et overforbruk av mat og drikke, synder man i dag mot verdslige skjønnhetsidealer og perfekthetsnormer. Noen snur seg likevel til Gud i håp om å bli kurert for sin hang til krem, kaker og vafler.

Veien til helvete er ikke brolagt med gode intensjoner om måtehold og gavmildhet – antitesen til fråtsing – men med smør.

Den amerikanske komikeren og poeten Victor Buono – en fyldig fråtser av rang, som var kjent for sin hang til både mat, drikke og kvinner ­– ber i det satiriske diktet The Fat Man’s Prayer om hjelp til å komme inn i de fitnessfrelstes rekker. Til tross for den ironiske tonen bærer diktet vitnesbyrd om hvor tabubelagt mat er i vårt moderne samfunn, og hvor dype røtter dette har i kristen og religiøs morallære. Djevelen lurer i alt fra vafler og sjokolade til kjærlighet på pinne. Veien til helvete er ikke brolagt med gode intensjoner om måtehold og gavmildhet – antitesen til fråtsing – men med smør.

Frihet til å fråtse?
Det er ingen tvil om at det å fortolke sykelig overvekt som fråtsing blir for enkelt. Tonen i den offentlige fedmedebatten er ikke alltid så omsorgsfull som man kunne ønske seg.

I dag er Jørgen Foss 23 år, fedmeoperert og han vil ikke dø. Han vil rekke å bli 30, og aller helst vil han bli kulturminister, fortalte han til Dagbladet i høst. Jørgen Foss står i et dilemma. Han forsvarer friheten til å fråtse, samtidig som han frykter at vekta skal bli hans død. Han mener at samfunnet må akseptere at noen mennesker ønsker å veie 150 kilo, men han vet også at det er grenser for hva en kropp kan tåle.

I hvor stor grad handler fråtsing om begjær, og skal vi bare la folk gjøre det de selv vil, selv om det er destruktivt og helseskadelig for dem?

Hvordan skal man forholde seg til dette? Er det mulig å ha en respektfull debatt om overvekt og livsstil som viser hvor politisk fedme er, samtidig som man også på et grunnleggende filosofisk nivå tar stilling til hvor destruktiv fråtsing, overforbruk av materiell luksus og overdrevent inntak av mat og drikke, er? I hvor stor grad handler fråtsing om begjær, og skal vi bare la folk gjøre det de selv vil, selv om det er destruktivt og helseskadelig for dem?

Grunnleggeren av moderne skeptisisme, den franske filosofen Michel de Montaigne, ber mennesket om å ha kustus på sitt begjær. Ikke så mye av hensyn til Gud, men fordi det begrenser individets frihet: «Et slikt voldsomt og pågående begjær er mer til hinder enn nytte for fremgangen i vårt forsett; fyller oss med utålmodighet med alt som yter motstand eller forsinker oss og gjør oss bitre og mistenksomme mot dem vi har med å gjøre. Vi har ikke det fulle herredømme over en sak som besetter og behersker oss…», skriver han i Essays (1580). Montaigne hevder videre at «menneskesinnet må finne en likevekt mellom hatet til smerten og kjærligheten til vellysten.». Uten denne likevekten, vil den som ikke behersker innskytelsen til å fråtse, risikere en fordervelse av både helsa og de sosiale relasjonene man er del av, mente han. Mennesket bør altså ikke ha full frihet til å fråtse, skal man tro Montaigne. «Filosofien krever at vi besinner oss.»

En fråtsers bekjennelser
Det er mulig at fråtsing har alvorlige slagsider, men det har det også å nekte mennesket nytelse og ignorere menneskelig begjær, som tross alt også er egenskaper som er skapt i Guds eller naturens bilde. Den feministiske religionshistorikeren Mary Louise Bringle beklager seg i artikkelen Confessions of A Glutton (1989) over at man i kristen etikk og teologi bare tematiserer fråtsing i forhold til hvordan det enten perverterer ens spiritualitet eller det politiske ved måten mat fordeles på i den globale økonomien. Den private og skamfulle fråtsingen, skriver hun, må ikke reduseres til et fundamentalistisk spørsmål om å kaste av seg «syndig fett».

Bringle mener at fråtsing, fra et kristent ståsted, er å betrakte som synd av helt andre årsaker enn man vanligvis forestiller seg. Hun har vært periodeslanker og periodeoverspiser så lenge hun kan huske, og forklarer blant annet dette med at hun ikke bestandig har hatt tro på at hun kunne fylle tomrommet etter et måltid med noe godt. Synden (eller vi kan kanskje heller bruke ordet ”feiltrinn”) ligger i selvhatet og i den manglende tilliten til at man kan mestre verden. Det er en dygd og en feiring av selve skaperverket å ta vare på sin helse, mener hun, og slår fast at den sjela som er mest fleksibel, er den som kan sette seg ved den himmelske banketten og nyte et måltid – uten å bekymre seg for om det er smør på brødet eller om melken er 98 prosent fettfri.

Uansett om man er tjukk eller tynn har man krav på samfunnets respekt. Samtidig må det moderne mennesket ta stilling. Vi kan ikke la mat og begjæret etter materiell overflod besette oss fullstendig, men vi skal heller la oss styre av krav om måtehold av feil grunner, enten det er kommersialismens krav om perfekthet eller religionens indoktrinering av skam. Lar vi oss besette av noe, blir vi ufri. Skammer vi oss alene og føler oss som syndere, mister vi grepet om at fråtsing i alle dets former, enten det handler om sykelig overvekt eller materielt overforbruk, når alt kommer til alt, er dypt politisk.

Teksten er publisert i tidsskriftet Minerva 4/2012 i en temadel om de sju dødssyndene.

På sitt beste tilbyr kirken et rom for trøst, refleksjon, hjelp til å akseptere uforståelige ting. På sitt verste fremstår den som fordømmende, kontrollerende og irrelevant for frihetselskende individer.

I fjor høst oppsøkte jeg kirken St. Francis Xavier i Brooklyn, New York. Anledningen var en markering av tiårsdagen for 9/11. Det var en selsom og sterk opplevelse å ta del i så vel den nasjonale som den private sorgen. Faurés Requiem bruste ut av kirkeorgelet. Glassmosaikkene brøt lyset i vakre farger. Alterlysene kastet et gyllent skjær gjennom kirkerommet. Et dikt av den katolske forfatteren Søster Joyce Rupp ble lest høyt:

I am leaning on the heart of God. I am resting there in silence. All the turmoil that exhausts me is brought to bear on this great love.

No resistance or complaint is heard as I lean upon God’s welcome. There is gladness for my coming. There is comfort for my pain.

I lean, and lean, and lean upon this heart that hurts with me. Strength lifts the weight of my distress. Courage wraps around my troubles.

No miracle of instant recovery. Not taking away of life’s burdens. Yet, there is solace for my soul, and refuge for my exiled tears.

It is enough for me to know the heart of God is with me, full of mercy and compassion, tending to the wounds I bear.

En mann i 40-åra satt på bakerste rad sammen med sine to døtre. Han hadde kneppet opp skjorten og tok stadig av seg brillene for å tørke øynene. Eldstejenta satt i armkroken og holdt kjærlig rundt sin yngre søster. Ti år tidligere mistet de sin nabo i terrorangrepet på tvillingtårnene og Pentagon. Kanskje hadde de mistet andre også. Deres sorg var til å ta og føle på, men jeg tror den ble lindret av å søke sammen i et fellesskap av andre i samme situasjon.

Den samme trøsten og forløsningen fant jeg i møte med en flott prest da min mor døde for fem år siden. Jeg satt igjen med mange ubesvarte spørsmål og bunnløs sorg. I den prosessen var muligheten for avklaring tilstede, og i fellesskap sørget vi for at døden ikke bare ble meningsløs. Presten som sjelesørger og begravelsesseremonien ga et rom fullt av verdighet. Jeg er presten evig takknemlig, og det vet jeg at de som sørget sammen med meg også er.

”La de små barn komme til meg…”
Til tross for slike fine hendelser i kirkelig fellesskap, blir mitt forhold til religion ofte nølende når jeg må dyrke det i fellesskap med andre. Hadde det ikke vært for all snakket om synd og skam, ville jeg kanskje hatt et bedre og mer avklart forhold til religion. Det er spesielt dåpen, syndsforlatelsen og den begrensede plassen til individet som faller meg tungt for brystet.

Jeg var nylig til gudstjeneste i min lokale menighet i Paulus Kirke på Grünerløkka i Oslo. Det skulle avvikles to barnedåper. Familiene bar sine små til døpefonten, og presten leste fra boka: ”La de små barn komme til meg…” Det var mange smil, mye glede og stolthet i kirkerommet. For den som ønsker å dele sin religiøsitet med andre, føles det sikkert naturlig og riktig å innlemme dem man er i glad i, i det kristne trosfellesskapet.

Men noe kjentes likevel feil. Det strider mot min politiske og følelsesmessige overbevisning at barn ikke selv får velge om og eventuelt hvilken plass religion skal ha i deres liv. Religionsfrihet er en fundamental menneskerettighet ,og en av de viktigste byggesteinene i et moderne, sekulært demokrati. Barn skal ikke nektes denne retten. Fra de fødes til de blir personlig myndige, er regien ofte lagt av alle andre enn dem selv: Når de skal stå opp, og når de skal legge seg. Hvordan de skal tilegne seg den kunnskapen som er nødvendig for å være borgere i et samfunn med de rettighetene og pliktene som følger. Men én ting kan man la barn ha råderett over, og det er valget om religiøs tilhørighet.

Syndig seksualitet
Som menneskerettighetsforkjemper og feminist er jeg opptatt av at samfunnet skal ha rom for individualitet. Dessverre finnes det et hav av historiske eksempler på at institusjonelt overformynderi, kanskje særlig i religionens navn, har ført til maktmisbruk. Det gjelder ikke minst i forhold til barn og kvinner. Med hellige skrifter i hånda har kirkens mektige menn i århundrer disiplinert barn og straffet kvinner som ikke underordnet seg mannens eller fellesskapets vilje. Et blikk på rettshistorien og dens koblinger til kirken viser at kvinner som har forbrutt seg mot religiøse doktriner om ære og renhet har blitt rettsløse. Dette gjelder naturligvis ikke bare for kristendommen, men det skal jeg foreløpig la ligge her.

Sex utenfor ekteskapet har vært betraktet som syndig. Myten om arvesynden, og hvordan Eva lette Adam i fristelse i Edens Hage, har historisk sett blitt brukt til å reprodusere en fortelling om kvinnelig seksualitet som farlig. Heldigvis er ikke denne fortellingen like dominerende i dag, men i deler av den kristne liturgien er fremdeles menneskets svakhet for fristelse et gjennomgående tema som bare kan rådes bot på gjennom kollektive ritualer som bønn, fadervår og syndsforlatelse. Religiøsitet som bygger på at mennesket må kontrolleres og strømlines, ikke i tråd med sin innerste natur, men i tråd med den dominerende fortolkningen av Guds vilje, har dessverre potensial for å bli undertrykkende. Internalisering av skam er et dårlig utgangspunkt for menneskelig utvikling.

Et avklart forhold til Gud
Som sekulær troende av en sterkt individualistisk støpning, føles det ofte feil når kirke og religion opptrer som en maktinstitusjon som prediker hva som er rett og galt. Kirkens historiske undertrykking av kvinner og kvinnelig seksualitet gjør det ikke bestandig så enkelt å være positivt innstilt. Jeg vil bestemme selv, og forventer at kirken behandler kvinner som likeverdige og voksne individer. Utgangspunktet må være at menneskenaturen er så viselig innrettet at folk er kapable til å ta stilling til de fleste praktiske og etiske spørsmål uten institusjonell innblanding. Kanskje vil også enkeltindividet få et mer avklart og autentisk forhold til det ikke-verdslige, om man får rom til å stake ut sin egen vei og gjøre selvstendige vurderinger? Det gjelder ikke bare vurderinger i forhold til Gud og religion, men etiske spørsmål i det hele tatt – alt som har å gjøre med å vokse opp og bli et rettskaffent menneske som lærer forskjellen på rett og galt.

Slipp individet løs!
Tro og trosfellesskaper har en viktig plass i mange menneskers liv. De finner et rom for trøst og tanke og får slik oppfylt eksistensielle menneskelige behov. Dette er egenskaper ved kirken som er prisverdige. Religion, filosofi og menneskerettigheter kan være viktige inspirasjonskilder når mennesker skal ta stilling til etiske spørsmål, men slike avveininger bør bygge på kritisk refleksjon, og ikke tradisjon og institusjonelt overformynderi. Dette tror jeg både kan bidra til at folk får et mer oppriktig forhold til egen religiøsitet og aktivt lar etiske spørsmål få en plass i eget liv.

Et slikt oppriktig forhold fordrer at kirken tør å slippe individet løs og stoler på at det ikke vil falle fra, dersom man fullt og helt gir mennesket friheten til å utvikle egen religiøsitet. Jeg registrerer en viss bekymring for at det moderne mennesket ikke i like stor grad oppsøker kirken. Jeg tillater meg likevel å spørre: Er det så farlig, egentlig? Om man etter selvstendige vurderinger kommer frem til at et kirkelig fellesskap ikke er noe for én, får det nå være så. Jeg sier: La de små barn få utvikle seg fritt og komme til Gud om, og når, det kjennes riktig basert på veloverveide valg.

Den kirken som tilbyr et stort rom for gode samtaler om viktige øyeblikk i menneskers liv kan spille en rolle for mange og være en samfunnsinstitusjon som ikke mister sin betydning. Kirken må se individene, ikke kontrollere dem, ikke omvende dem, og ikke (om)skape dem i sitt bilde. Da er kirken raus, og et sted jeg vil være.

Publisert i tidsskriftet St. Sunniva 2/2012 (20. årgang) som utgis av Norsk kvinnelig teologforening (NKTF).

Folkelige stereotypier og sensasjonspreget mediedekning kan skremme ofre fra å anmelde sexovergrep, skriver forfatter og stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Anne Bitsch.

Mandag ble tidligere Ap-ordfører i Vågå, Rune Øygard, dømt av Sør-Gudbrandsdal tingrett for gjentatte seksuelle overgrep mot en ung jente. Nå håper flere at det vil bli enklere for overgrepsutsatte å varsle. Mange opplever nok dette som Davids kamp mot Goliat. Når en person som så til de grader har nytt folkets tillit og partiets anerkjennelse blir stilt til ansvar, har de kanskje tenkt at også personer uten makt i samfunnet kan få rettssikkerhet.

I VG denne uken oppfordret jentas far ofre til å fortelle hva man har opplevd og å anmelde. Det samme gjør bistandsadvokat Trine Rjukan, som til Dagsavisen uttalte at dommen mot Øygard viser at «det nytter». Tanken er at et rettssystem som ser og hører seksuelle overgrep vil bidra til at flere tør stå frem. Det er nok dessverre ønsketenkning.

Stemningsskifte

At jenta fra Vågå valgte å gå ut med sin historie er på mange måter spesielt. Saken har vært omgjerdet av sladder, både i hjembygda og i riksmedia. Til å begynne med mente mange at jenta løy og at en så avholdt og folkekjær person som Rune Øygard umulig kunne gjort noe slikt.

Stemningen endret seg da de famøse Skype-meldingene med seksuelt innhold kom for en dag. Da falt Øygard fra maktens tinder med et brak og ned i søla. Årets Kommuneprofil fra 2009 og den populære ordføreren gjennom 16 år ble over den digitale hagehekken nå betraktet som «en gammel gris» – eller i hvert fall en person som på det groveste hadde utnyttet en ung jente.

Kvasirettssaker

Slik sett har rettssaken pågått mye lenger enn de fire ukene rettsforhandlingene varte. Det har minst vært tre uformelle kvasirettssaker som har utspunnet seg parallelt – på bygda, i avisene og i sosiale media. Folkedomstolen føler ofte de må velge side, ikke minst i et polarisert medieklima.

Overgrepene utspilte seg på et lite sted hvor «alle kjenner alle». Selv om jenta fikk være anonym i media, er det nok få i Vågå som ikke vet hvem hun er.

På slike steder kan den sosiale kontrollen være sterk og vegringen for å bli oppfattet som en trøbbelmaker er tilsvarende stor. Man legger seg ikke bare ut med den man anklager – man bærer dessuten samfunnets ære på sine skuldre.

Støtter overgripere og svikter ofre

I oktober skrev medlem av Frps sentralstyre, Hanne Blåfjelldal, på sin blogg, at Vågå har gått fra «å være en stjernebygd til å bli en skambygd». Anklager om overgrep går fort fra å handle om en krenkelse av et individ til å bli storpolitikk. Å være 17 år gammel og stå oppreist i en slik situasjon, er knapt til å fatte.

I arbeidet med «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt», som kom ut i høst, har min medforfatter Anja Emilie Kruse og jeg truffet flere ofre og overgripere fra småsteder som Vågå. Vi har møtt mennesker som har fått sine liv snudd opp ned. Ikke bare på grunn av den påkjenningen det er å bli utsatt for voldtekt eller å bli anklaget for det, men også på grunn av måten lokalsamfunnene har håndtert det.

Falsk trygghet

I sommer overvar jeg en rettssak i en småby i Nord-Norge der en kvinne som ble utsatt for sovevoldtekt på fest fortalte at hun ikke lenger kunne gå i fred i byens gågate. Vilt fremmede roper «hore» etter henne når hun går der i følge med sin yngre bror.

På Sørlandet står det ikke mye bedre til. I en sak om en festvoldtekt av to unge kvinner slo tiltaltes venner ring om ham. Kjekke, populære unge menn satt i vitneboksen og fortalte høflig og nøkternt at de fornærmede ble oppfattet som «billige» i guttemiljøet.

I Oslo sitter en 14-årig jente i dag med en voldsalarm og tør knapt forlate sitt hjem. Etter at hun fremsatte voldtektsanklager mot en eldre gutt ble hun utsatt for overvåking, sms-trakassering og voldelige angrep fra en jentegjeng. Fortvilte foreldre har gang på gang kontaktet politiet uten å få hjelp. Voldsalarmen er en falsk trygghet.

Vil glemme overgrep

Samfunnets og systemets reaksjon i disse tre sakene er mildt sagt klanderverdig. Både i Øygard-saken og i andre saker der den tiltalte er en godt likt person, og der partene kjenner hverandre, sliter ofrene med skyld og skam. Dette forsterkes når anklagene når offentligheten.

Lokalsamfunn reagerer med vantro når noen man liker anklages for voldtekt eller seksuelle overgrep. I folks bevissthet forbindes voldtekt ofte med ekstrem voldsutøvelse fra noen man ikke kjenner – helst en mann som er mørk i huden eller på andre måter «fremmed». Mange ofre føler egenskyld, overgripere har ofte mangel på selvinnsikt og deres sterke gruppefellesskap bremser individuell og kollektiv erkjennelse.

I Vågå må jenta nå belage seg på en ny saksbehandling i Eidsivating lagmannsrett til våren. Saken er berammet til april. Sakskøene i rettssystemet resulterer i lang saksbehandlingstid som gjør det vanskelig å komme seg ut av offerrollen.

En vi intervjuet beskrev tilstanden som et «offervakuum». Over tid svekkes dessuten vitnenes hukommelse, og fornærmede ønsker ofte å glemme det vonde som har skjedd. Det styrker ikke deres sak i retten.

Felles ansvar

På vegne av fellesskapet er domstolene satt til å forvalte og gjenopprette rettferdighet når urett har skjedd. En slik dom som den vi har sett i Øygard-saken er ment å signalisere at samfunnet tar avstand til at voksne kan misbruke barns tillit og utøve makt for å få sex.

Men få har lyst å legge seg ut med personer som har makt og status. Enda mindre fristende blir det når en kan bli forsidesak i VG eller en årsak til bygdas kollektive skam.

Det er ikke nok at en domstol sier sitt. Det hviler også et stort ansvar på de parallelle «domstolene» – media og folk flest – å opptre på en måte som ikke skremmer ofre fra å varsle og samtidig ivaretar tiltaltes krav på å bli betraktet som uskyldig til det motsatte er bevist. Det innebærer blant annet at det er urimelig å betrakte varslerne som løgnere til det motsatte er bevist, og at alle besinner seg til det foreligger en rettskraftig dom.

Kronikken ble publisert på NRK Ytring den 26. desember 2012.