I Tanzania vinner kvinneaktivister sakte, men sikkert frem i kampen mot kjønnslemlestelse som i dag berører mer enn 140 millioner kvinner i verden.
– Smerten var ubeskrivelig. Moren min holdt benene mine fra hverandre og bestemoren min holdt meg bakfra. Så skar «ngaribaen» (omskjæreren, journ.anm.) først klitoris, så de minste kjønnsleppene. Blodet silte nedover lårene mine. Det svartnet for øynene mine, alt ble nullstilt og jeg trodde jeg skulle dø.
Nenelwa Chimosa (25) var bare tolv år da hun opplevde at de hun stolte mest på i hele verden tvang henne under omskjærerens kniv. Tretten år senere vekker overgrepet sterke følelser. – Jeg hadde det forferdelig. Livet mitt ble totalt ødelagt på grunn av det vonde som ble gjort mot meg, forteller Chimosa. Øynene er fuktige, men blikket viker ikke. I det milde, runde og litt barnslige ansiktet er et snev av en sorg som ikke er en ung sorg. Det er uttrykket man ser i ansiktet på noen som altfor tidlig har måttet bli voksen. Tall fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) anslår at mer enn 140 millioner jenter verden over har blitt kjønnslemlestet så langt. I Afrika alene frykter man at tre millioner nye jenter årlig lider samme skjebne. Offisielle tall fra Tanzania viser at ca. 15 prosent av kvinnene kjønnslemlestes i landet i dag. Ubekreftede kilder anslår imidlertid det virkelige tallet til å være langt høyere. Blant stammefolkene maasaiene og kuriene, er tallet ifølge Norad henholdsvis 100 og 85 prosent.
Ikke offer. Nenelwas historie er ikke en historie om et offer. Det er historien om en ung jente som i sitt lokalsamfunn, landsbyen Mima, står i spissen for å få slutt på en skikk som har vært praktisert i store deler av Afrika i tusenvis av år. Hun jobber for organisasjonen Inter-African Committee on Harmful Traditional Practices (IAC), som med støtte fra Norad, Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) og Kvinnefronten, har drevet opplysnings- og lobbyarbeid om kjønnslemlestelse siden 1990. – Det beste med å jobbe her er at jeg vet at barna mine kommer til å slippe å bli omskåret, takket være arbeidet vi driver med, sier hun.
Som voksen kvinne frykter ikke Nenelwa at den nye generasjonen jenter i Mima skal gjennomgå de samme lidelsene hun selv ble utsatt for. – Jeg har tre yngre søsken, to er omskåret, men min yngste søster slapp. Hun er født etter at loven mot kjønnslemlestelse ble innført i 1996. Vi gir folk så mye informasjon om de helsemessige skadene av omskjæring, at de ikke lenger kan vende det døve øre til. Folk griper inn om de får mistanke om at noen vil omskjære døtrene sine, forteller Chimosa.
Ikke religion. Argumentene for kjønnslemlestelse varierer en del – noen steder tolker folk det som et religiøst påbud, selv om temaet verken er nevnt i Koranen eller Bibelen. Kjønnslemlestelse kan likevel ikke frikobles fra religion – den såkalte sunna-omskjæringen har for eksempel referanser til Islam, men det kan ikke avgrenses til religion heller. I Tanzania er kjønnslemlestelse mer knyttet til kultur og overgangsritualer. Både menn og kvinner omskjæres, og det inngår som en ”naturlig” del av det å bli et voksent menneske som kan gifte seg og få barn.
Anastazia Ngowi leder Anti-Female Genital Mutulation Network (AFNET) i byen Moshi i Kilimanjaro-regionen. Fra sitt lille kontor uten innlagt elektrisitet og datamaskiner, forteller hun at det primært er overtro som får folk til å lemleste jentene der. I Kilimanjaro-regionen utføres kjønnslemlestelse spesielt av maasaiene og chagga-stammen, begge folkegrupper med stor innflytelse og sterke tradisjoner.
- De skremmer folk til å tro at om de ikke lar seg omskjære, vil de enten dø eller miste forstanden. Folk svarer gjerne at dersom en kvinne ikke er omskjært, vil hun ikke kunne gifte seg eller føde sunne barn, sier hun og legger til at det også ofte handler om at foreldrene ikke vil tape ansikt i lokalsamfunnet. Ngowi tror likevel at endring er mulig: - En dag vil folk forstå, men det er ikke lett å få folk til å forlate sin kultur. Den afrikanske kulturen står veldig sterkt med mange myter, hekseri og overtro. Kjønnslemlestelse er en skikk folk tjener penger på. I enkelte stammer øker prisen på bruden hvis hun er omskåret. I samfunn med sterk kjønnssegregering blir kjønnslemlestelse paradoksalt nok et av de få områdene der kvinnene får status og hvor kvinnene opplever at de ”er noe” uten mennene. Den omskårne kvinne sikres økonomisk ved at hun gjøres giftbar, og den kvinnelige omskjæreren får selvstendig inntekt gjennom et yrke som tidligere var prestisjefylt.
Ny jobb. Selina Nhungu (48) har lagt fra seg ”simba” (swahiliord for løve, journ.anm.), kniven hun tidligere brukte for å omskjære jentene i landsbyen Mima. Men også omskjæreren har en historie. Den handler om en redd liten jente som en dag så sine to søstre komme hjem, gråtende og med blodige klær, og hvordan hun tok beina fatt.
– Jeg skjønte hva som skulle skje da jeg så blodet. Jeg løp og løp, men de innhentet meg, forteller Nhungu. Også her presser tårene seg på ved erindringen om overgrepet hun ble utsatt for. Mange av aktivistene forteller ikke om sine personlige erfaringer med kjønnslemlestelse, unntatt på oppfordring. Hvor mange som har vært utsatt for det er ikke godt å si. Selv blant de som har dedikert store deler av sitt liv til å trosse tabuene rundt kjønnslemlestelse, er det hårfine grenser for hvor personlig man kan bli. Det er vanskelig å forstå hvordan omskjæreren som selv har vært under barberbladet, kan påføre andre mennesker samme smerte. Nhungu innrømmer at hun hadde blandede følelser med jobben sin. Hun visste hvor smertefullt det var for jentene, men samtidig var også seremonien en gledestid hvor folk feiret overgangen fra barn til voksen med kunnskapsoverføring, sang og dans. I dag tilbyr IAC alternative overgangsritualer hvor lemlestelsen er fjernet, men hvor festlighetene og de delene som får folk til å føle seg stolte over sin egen kultur tas vare på.
Tøff tante. Selv slapp Ngowi som den første i sin generasjon å bli lemlestet takket være en tøff tante som sto på for henne og søsknene hennes. - Jeg var heldig. Hun nektet å la seg omskjære og reddet oss andre jenter fra det. Der jeg er vokst opp får du ikke lov å delta i bryllup eller begravelser uten å være omskjært, men hun ga blaffen i det selv om resten av familien nektet henne adgang.
- Hvordan tror du at hun klarte å stå i mot dette presset? Ngowi blir varm i blikket og svarer stolt at tanta var bedre utdannet enn de fleste, og derfor fikk mye respekt i lokalsamfunnet og familien. - Men også religionen spiller inn. Det hjelper å være sterk i troen, smiler hun.
Utdanning virker. I Norge stiller flere spørsmålstegn ved om holdningsarbeid er effektivt nok. Det er ofte vanskelig å måle effekten på grunn av spinkle statistiske grunnlag. Men i felten er folk forhåpningsfulle.
– Vi kjenner til en landsby i Tarime-distriktet hvor rundt 90 jenter i fjor sto i fare for å bli lemlestet, forteller Dr. Leonard Mtaita, som er generalsekretær i Christian Church Council of Tanzania (CCT), Kirkens Nødhjelps lokale samarbeidspartner. Jentene ble reddet fordi lokale samarbeidspartnere avverget lemlestelsen da de årlige seremoniene skulle utføres. Etter at loven kom, utføres kjønnslemlestelse i skjul, og det har blitt mer utbredt at jentene lemlestes allerede som babyer, da med den formen hvor bare klitoris og ikke kjønnsleppene fjernes. Det byr på nye utfordringer, særlig er det viktig å ha tillit blant folk ute. - Vi er helt avhengig av å ha god kontakt med grasrota når sesongen kommer. De kjenner sine lokalsamfunn, og gir beskjed til oss sentralt slik at de ikke kommer i en situasjon der de mister sin posisjon som personer folk har tillit til, forklarer Mtaita.
Viktig lov. Aktivistene i Tanzania legger ikke skjul på at loven mot kjønnslemlestelse var viktig.
– Før kunne folk avskrive våre argumenter med at vi var «kulturelle svikere som har avskrevet afrikansk kultur», men nå kan vi med loven i hånd bedre forklare folk at det er ulovlig. Dessverre er det både folk i politiet og rettsapparatet som motarbeider håndhevelsen av loven, forteller Jennifer Chiwute fra IACs kontor i hovedstaden Dodoma. Gjennom lengre tid har helsevesenet ført statistikk på hvor mange førstegangsfødende kvinner som har blitt kjønnlemlestet. Ngowi fra AFNET forteller at det skulle vært institusjonalisert i hele landet, men at det skjer lite om ikke de lokale NGO’ene holder et våkent øye. Før var det en egen kolonne i den enkelte kvinnens fødselsjournal hvor man skulle hake av om kvinnen var lemlestet, men nå er den forsvunnet. Hva den manglende statistikkføringen i Moshi er uttrykk for, er ikke godt å si. Det kan være slurv, mangel på kommunikasjon internt i helsevesenet eller helt enkelt korrupsjon. Hun vil ikke spekulere i hva som kan være årsaken, men hevder at korrupsjon er utbredt, og at saker henlegges av lokale politifolk som synes kjønnslemlestelse er en god idé.
Også Chiwute bekrefter at korrupsjon er et problem i Dodoma. IAC kjenner til saker der politiet har fått rundt 1.000.000 shilling (ca. 5000 norske kroner), for å se gjennom fingrene. - Loven var en viktig seier for vårt arbeid, men det nytter lite hvis den ikke håndheves og følges opp av politisk vilje. Selv om kjønnslemlestelse i reglen er mer utbredt på landet enn i byen, er det ikke bare folk fra bygda med liten utdanning som er skeptiske til å gi opp kjønnslemlestelse. – Du finner samme holdning hos enkelte mannlige medlemmer av parlamentet som helt alvorlig mener at menneskerettigheter er noe Vesten har funnet opp for å drive med imperialisme i Afrika, hevder Chiwute.
Saker henlegges. I motsetning til Norge, som har hatt en egen lov mot kjønnslemlestelse siden 1995 og ingen er dømt de siste tretten årene, blir stadig flere anmeldt, etterforsket og dømt i Tanzania. Dessverre henlegges også mange saker på grunn av bevisets stilling fordi folk ikke vil vitne. IAC har kartlagt og overvåket hvor mange av sakene som klarer seg i rettssystemet. I Dodoma-distriktet ble mer enn 50 prosent av sakene i perioden 2000-2003 henlagt. Bare 12 saker av 102 har vært oppe i retten, hvorav halvparten har blitt straffet med bøter og opp til tre måneders fengsel.
Ønsker kartlegging. I Norge har debatten om kliniske underlivsundersøkelser av jenter rast. I Tanzania er aktivistene enig i at det i prinsippet bare er slike undersøkelser som med sikkerhet kan fastslå om en jente er lemlestet. Hos både IAC og CCT ønsker man en kartlegging en gang for alle, for uten nøyaktig kunnskap om forekomsten, kan en heller ikke evaluere om tiltakene en gjennomfører har en effekt. Kjønnslemlestelse egner seg dårlig for selvrapportering fordi det anses som privat og i tillegg er straffbart. En rapport fra Women’s Research and Documentation Project Association (WRDP), dokumenterte sterk underrapportering i et område i Nord-Tanzania hvor kliniske undersøkelser ble utført i forhold til selvrapporteringen.
Jennifer Chiwute er tilbakeholdende i forhold til harde sanksjoner mot foresatte, og sier at hun er usikker på om tvangsmessige underlivsundersøkelser gagner det overordnede målet. I stedet foreslår hun at undersøkelsene burde være en del av den helsesjekken alle jenter opptil tre måneder går i gjennom for å avsløre de tilfellene der babyer lemlestes. – Bruker man tvang, risikerer vi at foreldrene helt uteblir fra helsesjekken hvor barna samtidig vaksineres mot tuberkulose og andre sykdommer. Det er heller ingen bra situasjon. Clotilda Ndezi fra CCT er ikke like skeptisk, men tror at helsevesenet er for dårlig utbygd til at det lar seg gjennomføre. – Obligatoriske underlivsundersøkelser kan være veien å gå, men det du beskriver er i en fjern økonomisk fremtid, mener hun.
Knyttet til fattigdom. Reduseres spørsmålet om kjønnslemlestelse til et spørsmål om kultur og verdier, kuttes forbindelsen til fattigdom og den vestlige verdens ansvar i å opprettholde denne fattigdommen. - Fattige land subsidierer i dag rike land, sier Kjetil G. Abildsnes som jobber med skatt og utvinningsindustri i Kirkens Nødhjelp og har jobbet på landkontoret i Tanzania. Han trekker fram ett anslag om at fattige land årlig taper rundt 160 milliarder dollar i skatt som følge av blant annet skatteunndragelse. I Tanzania har gruveselskapene eksportert gull verdt 2,9 milliarder dollar mellom 2002 og 2006 og kun betalt rundt 87 millioner dollar i skatt. Hovedårsaken er ekstremt dårlige skatteregimer utviklet i samarbeid med Verdensbanken og donorer på midten av 1990-tallet. Tanzania bruker 48 dollar per person i året på helse, utdannelse, infrastruktur og vann. En liten økning i ressursskatten fra dagens 3 til 5 prosent kunne betalt disse tjenestene for tre millioner tanzanianere.
- Fattigdom rammer kvinner og barn hardest. Pengene kunne vært brukt til å bekjempe kjønnslemlestelse og bedre kvinners helse, sier Abildsnes.
Innganger som virker. Berit Austveg jobbet før som helserådgiver på ambassaden i Dar es Salaam og har utmerket seg i Norge og internasjonalt i spørsmål om minoritetskvinner og reproduktiv helse. Hun mener det er to fallgruver som må unngås i debatten. Den første er det ensidige fokuset på kjønnsorganer og fremmedgjøring av svarte kvinners seksualitet.
– Kjønnslemlestelse er en skikk som er et anslag ikke bare mot den enkelte kvinnens kjønnsorganer, men mot hele hennes personlighet, sier hun. Austveg synes det ofte tegnes et bilde av den omskårne kvinnens seksualitet som grunnleggende forskjellig fra andre kvinners seksualitet. Den andre fallgruven er å la følelsene styre debatten. – Det er lett å bli moralsk forarget over de som utsetter døtrene sine for slik smerte, men la oss ikke rope «bø» bare for å vise at vi tar saken på alvor. Vi må finne innganger som vi vet virker, og holde fast ved dem.
Fakta: Kjønnslemlestelse
Kulturell skikk, spesielt utbredt på det afrikanske kontinentet og deler av Midt-Østen. Rundt 140 millioner verden over lever med konsekvensene av kjønnslemlestelse.
Deler av kvinners kjønnsorgan skjæres bort eller sys igjen.
Ofte brukt i overgangsritualer, men en ny trend er at jenter lemlestes allerede som babyer så de ikke ”sladrer”.
Kilder: Verdens Helseorganisasjon (WHO), Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS), Berit Austveg (2006): Kvinners helse på spill. Et historisk og globalt perspektiv på fødsel og abort
Anne Bitsch (1978) utdanner seg til samfunnsgeograf og jobber som frilansjournalist. Reportasjereisen til Tanzania er gjennomført med støtte fra Utenriksdepartementet (UD).
