Anne Bitsch

Det er et hjerteskjærende faktum at kvinners seksualitet er en valuta. I Pakistan bretter kvinnebevegelsen opp ermene.

– Problemet er at pakistanske kvinners seksuelle rettigheter defineres gjennom ekteskapet. Riktignok kan kvinner ha rett på tilgang til tjenester, men noe slikt som kontroll over egen kropp og seksualitet eksisterer ikke, forteller Dr. Saman Yazadani en fullpakket sal under årets FN-møte om likestilling, Commission on the Status of Women (CSW).

Mellom tabu og valuta
Damen, som har posisjoner som helserådgiver i Verdens Helseorganisasjon og medlem i Pakistans nasjonale kvinnekommisjon på sitt cv-rulleblad, er av den frittalende typen. Hun mener at de to største hindrene for å oppnå resultater for utvikling og gjennomføring av Beijing-handlingsplanen, som i år har 15 års jubileum, er at kvinners seksualitet enten er tabu eller brukes som en valuta. Særlig for unge jenter er dette et problem siden de ikke regnes som seksuelle individer før de inngår ekteskap, og da er dette definert av hennes forhold til mannen, ikke en rett eller en nytelse hun kan ha i seg selv.

– Unge jenter giftes bort stadig vekk, noen ganger som en tvisteløsningsmekanisme i saker der stammer har noe uoppgjort, forteller Yazadani.

Et annet eksempel på at pakistanske kvinners kropp og seksualitet betraktes som valuta er i form av den omstridte praksisen med medgift.

Flere i panelet som har tatt turen til New York denne uken, er enig om at man må skille seksuelle og reproduktive rettigheter fra hverandre. Ofte snakkes det om dette som om det skulle vært en og samme ting, men sex handler om noe mer enn reproduksjon, sier flere, det handler om å ikke gå tilbake til det snevre befolkningsfokuset før Kairo-konferansen, men å fokusere på det politiske rundt kontrollen av kvinners kropper og seksualitet.

– Ta en ting som barneekteskap, sier Yazadani. Dette kan settes i sammenheng med andre utviklingsproblematikker: fattigdom, mangel på utdanning, kjønnsbasert vold og mødredødelighet. Vi vet at utdanningsnivå påvirker jenters prevensjonsvaner og kunnskap om familieplanlegging, og at tidlige fødsler øker risikoen for mødredødelighet, slår Yazadani fast.

Hva skjer med S’en?
Men selv om sex og reproduksjon henger sammen og påvirker hverandre, argumenterer mange menneskerettighetsforkjempere, feminister og fagfolk for at man må analysere kontrollen over kvinners seksualitet som et eget felt. International Planned Parenthood Federation (IPPF) som ved gjentatte anledninger har spurt hva som skal skje med S’en i fagforkortelsen SSR (seksuelle og reproduktive rettigheter). I forbindelse med årets CSW ber de kommisjonen bekrefte sin forpliktelse til Beijing-handlingsplanen (1995), handlingsprogrammet om kvinnehelse fra Kairo (1994), Tusenårsmålene og Barnekonvensjonen (1989).  IPFF mener også at det er på tide å droppe fin retorikk og ber medlemsstatene sette inn støtet mot kjønnsbasert vold, volden som hindrer så mange jenter og kvinner i å realisere seg som frie politiske og seksuelle individer.

Praktisk tilnærming
Tilbake i salen forteller Yazadani at hun og andre pakistanske menneskerettighetsaktivister har en svært praktisk tilnærming for å få bukt med barneekteskapsproblemet.

– I Pakistan er lavalderen for ekteskapsinngåelse 16 år for jenter og 18 år for gutter, men det er et problem at jenter ikke får sin fødselsstatus registrert. Med gutter skjer det naturlig på grunn av hensyn som arverettigheter som ivaretas tidlig, men med jenter er det ikke systematisk. Dermed er det vanskelig å bevise at en jente er for ung til å bli giftet bort, forklarer hun og legger til at et sentralt krav til pakistanske myndigheter derfor er å få til slik registrering.

Om jenter blir fødselsregistrert skikkelig, vil de også bedre kunne få tilgang på andre rettigheter. Et identitetskort gir blant annet folk status som et rettslig subjekt og en statsborger med fulle rettigheter. Men med praktiske tilnærminger følger også pragmatisme, erkjenner Yazadani:

– Vi vet at mye urett begås i religionens navn, men vi velger å ikke gå inn på det. Vi tror det er enklere å få folk med makt i tale om vi fokuserer på helseperspektivet, avslutter hun.

Artikkelen baserer seg på et sideevent-møte i regi av Asia Pacific Forum on Women, Law and Development (APFWLD) under FNs Kvinnekommisjons årlige møte i New York den 1. mars 2010.

Et hastig blikk på dagens aviser i forbindelse med FNs internasjonale kvinnedag forteller meg at det hersker en god del fordommer og misforståelser om hva norsk feministisk likestillingskamp anno 2010 handler om. Her er svar på tiltale.

Frps Sylvi Listhaug mener at norsk kvinnebevegelse ikke har gjort noe for henne og at feministe har blitt redusert til et sosialistisk prosjekt. I Nettavisen får feminister beskjed om å være mer solidariske, med minoritetskvinner i Norge og med undertrykte kvinner i verden. Vi skal slutte å bry oss om snevre middelklasseprosjekter for privilegerte kvinner, som full barnehagedekning, likelønnspott, sosial dumping, kvotering til styreverv og se ut i verden, mener avsenderen som ikke signerer med navn. Han smeller også til med en påstand om at ”mangelen på internasjonal solidaritet påfallende, i en verden hvor milliarder av kvinner blir systematisk kulturelt undertrykt”.

Har vi hørt formaningene før? At norske kvinner har blitt for opptatt med seg og sitt, og ikke bryr seg stort om hvordan svakere stilte kvinner ute og hjemme har det? Jeg lurer på hvor denne oppfatningen kommer fra. Jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen. De siste fjorten årene har jeg gjennom frivillig organisasjonsarbeid og i jobbsammenheng truffet mange kvinner som engasjerer seg i globale spørsmål knyttet til fattigdom, utvikling, vold mot kvinner og internasjonalt fredsarbeid. De står sammen med sine prosjektpartnere i Sør om politiske krav til myndighetene der og driver med informasjonsarbeid, kulturarrangementer og lobbyarbeid mot den norske regjeringen på hjemmebane.

Et usynliggjort og underfinansiert engasjement
Utdanning og fagorganisering av jordmødre i Afghanistan er et slikt initiativ som Afghanistankomiteens kvinneutvalg, stort sett på frivillig basis, støtter i samarbeid med lokale partnere som selv definerer sin agenda. Formålet er å gi afghanske kvinner en egen inntekt, redusere mødredødelighet og å skape rom der kvinnene kan støtte hverandre i å bekjempe den daglige undertrykkingen og diskrimineringen de utsettes for. Norske Kvinnelige Juristers Forening (NKJF) har prosjekter i Nord-Thailand og på Øst-Timor der de gir opplæring til rettsapparatet i kvinners menneskerettigheter på tema som trafficking og vold mot kvinner. Kvinne- og likestillingsutvalget i Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) er tilstede i mange land. Sør-Afrika er det landet i verden med mest vold i fredstid. Her har hiv-epidemien og den kjønnsbaserte volden inngått en uhellig allianse. Voldtektsmenn bruker naturligvis ikke kondom og sprer dermed viruset til kvinnene som utsettes for overgrep. Det plasserer dem i høyrisikogruppen for smitte: 55 prosent av de smittede er kvinner, og de er unge. Over 40 prosent av voldtektene og voldtektsforsøkene som rapporteres til politiet omhandler voldtekt og overgrep mot barn under 18 år. Dette engasjerer norske kvinner seg i. SAIH har fantastiske prosjekter som mobiliserer bredt i hele landet. Opplysnings- og holdningsarbeid på skoler i townships i Johannesburg, mediekampanjer, lobbyarbeid og kunstprosjekter der voldtektsofre får muligheter for å sette ord på sin smerte og omsette den til noe konstruktivt. Arbeid med menn som rollemodeller og forandringsagenter. Eksemplene er utallige, og dette er bare en håndfull av prosjekter jeg har hatt mulighet til å bli kjent med gjennom mitt arbeid. Når jeg ser denne aktiviteten er jeg ikke et sekund i tvil om at norske feminister bryr seg og jobber beinhardt for at kvinner andre steder i verden skal få de samme rettighetene som vi selv har fått. Man finner ikke primært disse kvinnene i medias søkelys, i debattspaltene i landets største aviser eller som talspersoner for norske politiske partier, selv om noen av dem også er der. De sitter derimot hjemme ved sine kjøkkenbord og samarbeid med andre kvinner på tvers av tidssoner, kulturforskjeller og politiske virkeligheter. De jobber lange dager og kvelder i sine organisasjoner, og deres utdanningsnivå og privilegier tatt i betraktning, til en luselønn. De kunne skummet fløten av den norske velferdsstaten, fått seg en godt betalt jobb i privat sektor, skaffet seg rekkehus med hage i Asker, og bidratt til befolkningsveksten med 1,9 barn, men de har valgt noe annet. Selv om de ikke er høylytte mediedebattanter, eksisterer de. At deres arbeid er usynliggjort i media og underfinansiert hos NORAD er i seg selv et uttrykk for hvor lav status ”kvinneprosjekter” og frivillig organisasjonsarbeid har i verdens mest likestilte land.

Det gjør meg ydmyk og stolt å få være en del av slikt arbeid, men også desto mer forbanna når jeg hvert år rundt denne tiden hører disse kunnskapsløse anklagene om at feminister bare meler sin egen kake – ikke minst fordi det kommer fra kanter som ikke akkurat står på barrikadene for kvinners rettigheter til hverdag.

Den største styrken - og svakheten
Men når det er sagt, kan man kanskje likevel forstå og godta at kritikken kommer. For som jeg sier i et intervju i det feministiske tidsskriftet Fett (som forøvrig lanseres i dag under Ladyfest), så er jo de store bevegelsenes tid over. Feminismen har de siste tretti-førti årene vært i en brytningsfase. Det er ikke lenger entydig hva feminisme er (det er mange feminismer som lever side om side med forskjellige analyser og merkesaker) og hvordan likestillingsarbeidet skal organiseres (hvordan skal feminismen klare å mobilisere menn og jobbe i krysningsfeltet mellom klasse, etnisitet og seksuell orientering?) Fordi feministisk teori og praksis har vært dynamisk, selvkritisk og refleksiv har også akademia og aktivismen blitt stadig mer fragmentert. Vi vet mer, men har også flere spørsmål og færre bastante svar. Det er sannsynligvis den største styrken og den vanskeligste utfordringen vi har, her vi i dag feirer 100-året for markeringen av den første internasjonale kvinnedagen. Jeg håper på et nytt hundreår med ny kunnskapsproduksjon og ivrig debatt om likestillingsutfordringer, ute og hjemme.

Gledelig 8. mars!

Publisert på 8.marsbloggen 08.03.sonitus.org

Menn kan og skal spille en aktiv rolle i å fremme likestilling og bekjempe vold mot kvinner, konkluderer sivilt samfunn på FNs årlige møte i Kvinnekommisjonen (CSW) i New York denne uka. Mannsbevegelsen ber om et klapp på skulderen.

- Menn er både en del av problemet og løsningen, sier Dean Peacock fra den sørafrikanske organisasjonen Sonke Gender Justice Network, som sammen med en rekke andre organisasjoner nylig har lansert rapporten ”What men have to do with it: Public policies to promote gender equality”. Rapporten tar i tillegg til kjønnsbasert vold også for seg spørsmål knyttet til utdanning, helse, menneskerettigheter, hiv/aids, fattigdom og familiepolitikk.

Bred alliansebygging
Forfatterne tar nå til orde for bred alliansebygging mellom kvinneaktivister, homobevegelse og organisasjoner som jobber med menn og maskulinitet: ”Alle disse bevegelsene har en felles interesse i likestillingspolitikk. Det er mye uunyttet potensial når det gjelder å nyttiggjøre oss av det faktum at menn har en egeninteresse i forandring, spesielt i forhold til de positive erfaringene som det gir å være mer involvert i omsorgsarbeid og nære familierelasjoner. Det er på tide å bli mer ambisiøse og å ta dette arbeidet videre på en mer systematisk måte”, heter det i rapporten.

Progressiv familiepolitikk, progressive mannsroller
Sammenhengen mellom å bekjempe vold mot kvinner og å utvikle progressiv mannspolitikk har da også vært høyt på agendaen under innledningene til barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken som har deltatt på CSW denne uka. – En investering i omsorg er det motsatte av å investere i vold, sa ministeren blant annet på et møte på Grand Hyatt torsdag ettermiddag. Alle lytter med interesse til de norske erfaringene som har blitt gjort med å styrke en positiv mannsrolle. Spesielt trekkes norsk familiepolitikk og fedrekvoten frem som eksempler på at det går an å styrke en mer likestillingsvennlig kultur. Der Norge snart utvider fedrekvoten til fjorten uker, har mange utviklingsland knapt noen velferdsordninger for permisjon i det hele tatt, og enda mindre for menn. I Brasil har kvinner for eksempel bare 120 dager permisjon og menn fem dager, inkludert helg.
I sin innledning sa Lysbakken også at mannspolitikk ikke bare handler om å gjøre det moralsk riktige for å styrke kvinners stilling, selv om det kanskje kunne vært grunn god nok. – Dette handler om alles frihet og om rettferdighet. Selv om menn må gi opp noen privilegier, må vi ikke glemme at både menn og kvinner taper på utdaterte kjønnsrollemodeller, sa Lysbakken til en fullsatt sal av kvinner som nikket anerkjennende.

Ikke døgnflue
Aldri før har temaet menns engasjement i likestillingsspørsmål vært så fremtredende som nå. Noen snakker om en ny trend i internasjonalt utviklings- og bistandsarbeid. Men Peacock er tydelig på at han ikke ønsker at menn på likestillingsagendaen skal bli en døgnflue. – Vi må bygge allianser som tar høyde for interessekonflikter mellom kvinner og menn, og bygge videre på det kvinnebevegelsen rundt om i verden allerede har oppnådd. Dette kan ikke dø ut som en trend, uttaler Peacock. Som en del av arbeidet med å forbedre politikk og lovgivning i forhold til kjønnsbasert vold ønsker Dean Peacock og hans kolleger i Men Engage blant annet mer forebyggingsarbeid rettet mot menn og unge gutter, behandlingstilbud for overgripere, bedre våpenkontroll og økte satsninger på å skape trygge offentlige rom for kvinner og menn.

Fokus på menns sårbarhet
Gary Barker fra Men Engage mener at særlig det siste er et felt hvor menn og kvinner har sammenfallende interesser: - Også menn frykter vold og er rammet av den volden andre menn står for, uttaler han. Barker mener også at det er viktig at vi får et mer nyansert bilde av menn. Selv om det stort sett er menn som begår vold – mot andre menn og mot kvinner – er ikke alle menn overgripere, og mange føler seg sårbare. – Menn er forskjellige og har forskjellige erfaringer. I noen perioder i en manns liv kan en mann være mindre likestillingsorientert enn i andre perioder. Vi må slutte å se på menn og maskulinitet som uforanderlig og evig. Menn kan og skal bidra til endring, men vi trenger et klapp på skulderen for å lykkes med å bidra positivt i arbeidet med å fremme likestilling, avslutter han.

Les rapporten”What men have to do with it: Public policies to promote gender equality” her.

Artikkelen er publisert på vegne av Hvitt Bånd-kampanjen i forbindelse med årets møte i FNs kvinnekommisjon. For mer informasjon om Hvitt Bånd-kampanjen, sjekk www.hvittband.no