Anne Bitsch

Et hastig blikk på dagens aviser i forbindelse med FNs internasjonale kvinnedag forteller meg at det hersker en god del fordommer og misforståelser om hva norsk feministisk likestillingskamp anno 2010 handler om. Her er svar på tiltale.

Frps Sylvi Listhaug mener at norsk kvinnebevegelse ikke har gjort noe for henne og at feministe har blitt redusert til et sosialistisk prosjekt. I Nettavisen får feminister beskjed om å være mer solidariske, med minoritetskvinner i Norge og med undertrykte kvinner i verden. Vi skal slutte å bry oss om snevre middelklasseprosjekter for privilegerte kvinner, som full barnehagedekning, likelønnspott, sosial dumping, kvotering til styreverv og se ut i verden, mener avsenderen som ikke signerer med navn. Han smeller også til med en påstand om at ”mangelen på internasjonal solidaritet påfallende, i en verden hvor milliarder av kvinner blir systematisk kulturelt undertrykt”.

Har vi hørt formaningene før? At norske kvinner har blitt for opptatt med seg og sitt, og ikke bryr seg stort om hvordan svakere stilte kvinner ute og hjemme har det? Jeg lurer på hvor denne oppfatningen kommer fra. Jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen. De siste fjorten årene har jeg gjennom frivillig organisasjonsarbeid og i jobbsammenheng truffet mange kvinner som engasjerer seg i globale spørsmål knyttet til fattigdom, utvikling, vold mot kvinner og internasjonalt fredsarbeid. De står sammen med sine prosjektpartnere i Sør om politiske krav til myndighetene der og driver med informasjonsarbeid, kulturarrangementer og lobbyarbeid mot den norske regjeringen på hjemmebane.

Et usynliggjort og underfinansiert engasjement
Utdanning og fagorganisering av jordmødre i Afghanistan er et slikt initiativ som Afghanistankomiteens kvinneutvalg, stort sett på frivillig basis, støtter i samarbeid med lokale partnere som selv definerer sin agenda. Formålet er å gi afghanske kvinner en egen inntekt, redusere mødredødelighet og å skape rom der kvinnene kan støtte hverandre i å bekjempe den daglige undertrykkingen og diskrimineringen de utsettes for. Norske Kvinnelige Juristers Forening (NKJF) har prosjekter i Nord-Thailand og på Øst-Timor der de gir opplæring til rettsapparatet i kvinners menneskerettigheter på tema som trafficking og vold mot kvinner. Kvinne- og likestillingsutvalget i Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) er tilstede i mange land. Sør-Afrika er det landet i verden med mest vold i fredstid. Her har hiv-epidemien og den kjønnsbaserte volden inngått en uhellig allianse. Voldtektsmenn bruker naturligvis ikke kondom og sprer dermed viruset til kvinnene som utsettes for overgrep. Det plasserer dem i høyrisikogruppen for smitte: 55 prosent av de smittede er kvinner, og de er unge. Over 40 prosent av voldtektene og voldtektsforsøkene som rapporteres til politiet omhandler voldtekt og overgrep mot barn under 18 år. Dette engasjerer norske kvinner seg i. SAIH har fantastiske prosjekter som mobiliserer bredt i hele landet. Opplysnings- og holdningsarbeid på skoler i townships i Johannesburg, mediekampanjer, lobbyarbeid og kunstprosjekter der voldtektsofre får muligheter for å sette ord på sin smerte og omsette den til noe konstruktivt. Arbeid med menn som rollemodeller og forandringsagenter. Eksemplene er utallige, og dette er bare en håndfull av prosjekter jeg har hatt mulighet til å bli kjent med gjennom mitt arbeid. Når jeg ser denne aktiviteten er jeg ikke et sekund i tvil om at norske feminister bryr seg og jobber beinhardt for at kvinner andre steder i verden skal få de samme rettighetene som vi selv har fått. Man finner ikke primært disse kvinnene i medias søkelys, i debattspaltene i landets største aviser eller som talspersoner for norske politiske partier, selv om noen av dem også er der. De sitter derimot hjemme ved sine kjøkkenbord og samarbeid med andre kvinner på tvers av tidssoner, kulturforskjeller og politiske virkeligheter. De jobber lange dager og kvelder i sine organisasjoner, og deres utdanningsnivå og privilegier tatt i betraktning, til en luselønn. De kunne skummet fløten av den norske velferdsstaten, fått seg en godt betalt jobb i privat sektor, skaffet seg rekkehus med hage i Asker, og bidratt til befolkningsveksten med 1,9 barn, men de har valgt noe annet. Selv om de ikke er høylytte mediedebattanter, eksisterer de. At deres arbeid er usynliggjort i media og underfinansiert hos NORAD er i seg selv et uttrykk for hvor lav status ”kvinneprosjekter” og frivillig organisasjonsarbeid har i verdens mest likestilte land.

Det gjør meg ydmyk og stolt å få være en del av slikt arbeid, men også desto mer forbanna når jeg hvert år rundt denne tiden hører disse kunnskapsløse anklagene om at feminister bare meler sin egen kake – ikke minst fordi det kommer fra kanter som ikke akkurat står på barrikadene for kvinners rettigheter til hverdag.

Den største styrken - og svakheten
Men når det er sagt, kan man kanskje likevel forstå og godta at kritikken kommer. For som jeg sier i et intervju i det feministiske tidsskriftet Fett (som forøvrig lanseres i dag under Ladyfest), så er jo de store bevegelsenes tid over. Feminismen har de siste tretti-førti årene vært i en brytningsfase. Det er ikke lenger entydig hva feminisme er (det er mange feminismer som lever side om side med forskjellige analyser og merkesaker) og hvordan likestillingsarbeidet skal organiseres (hvordan skal feminismen klare å mobilisere menn og jobbe i krysningsfeltet mellom klasse, etnisitet og seksuell orientering?) Fordi feministisk teori og praksis har vært dynamisk, selvkritisk og refleksiv har også akademia og aktivismen blitt stadig mer fragmentert. Vi vet mer, men har også flere spørsmål og færre bastante svar. Det er sannsynligvis den største styrken og den vanskeligste utfordringen vi har, her vi i dag feirer 100-året for markeringen av den første internasjonale kvinnedagen. Jeg håper på et nytt hundreår med ny kunnskapsproduksjon og ivrig debatt om likestillingsutfordringer, ute og hjemme.

Gledelig 8. mars!

Publisert på 8.marsbloggen 08.03.sonitus.org

Menn kan og skal spille en aktiv rolle i å fremme likestilling og bekjempe vold mot kvinner, konkluderer sivilt samfunn på FNs årlige møte i Kvinnekommisjonen (CSW) i New York denne uka. Mannsbevegelsen ber om et klapp på skulderen.

- Menn er både en del av problemet og løsningen, sier Dean Peacock fra den sørafrikanske organisasjonen Sonke Gender Justice Network, som sammen med en rekke andre organisasjoner nylig har lansert rapporten ”What men have to do with it: Public policies to promote gender equality”. Rapporten tar i tillegg til kjønnsbasert vold også for seg spørsmål knyttet til utdanning, helse, menneskerettigheter, hiv/aids, fattigdom og familiepolitikk.

Bred alliansebygging
Forfatterne tar nå til orde for bred alliansebygging mellom kvinneaktivister, homobevegelse og organisasjoner som jobber med menn og maskulinitet: ”Alle disse bevegelsene har en felles interesse i likestillingspolitikk. Det er mye uunyttet potensial når det gjelder å nyttiggjøre oss av det faktum at menn har en egeninteresse i forandring, spesielt i forhold til de positive erfaringene som det gir å være mer involvert i omsorgsarbeid og nære familierelasjoner. Det er på tide å bli mer ambisiøse og å ta dette arbeidet videre på en mer systematisk måte”, heter det i rapporten.

Progressiv familiepolitikk, progressive mannsroller
Sammenhengen mellom å bekjempe vold mot kvinner og å utvikle progressiv mannspolitikk har da også vært høyt på agendaen under innledningene til barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken som har deltatt på CSW denne uka. – En investering i omsorg er det motsatte av å investere i vold, sa ministeren blant annet på et møte på Grand Hyatt torsdag ettermiddag. Alle lytter med interesse til de norske erfaringene som har blitt gjort med å styrke en positiv mannsrolle. Spesielt trekkes norsk familiepolitikk og fedrekvoten frem som eksempler på at det går an å styrke en mer likestillingsvennlig kultur. Der Norge snart utvider fedrekvoten til fjorten uker, har mange utviklingsland knapt noen velferdsordninger for permisjon i det hele tatt, og enda mindre for menn. I Brasil har kvinner for eksempel bare 120 dager permisjon og menn fem dager, inkludert helg.
I sin innledning sa Lysbakken også at mannspolitikk ikke bare handler om å gjøre det moralsk riktige for å styrke kvinners stilling, selv om det kanskje kunne vært grunn god nok. – Dette handler om alles frihet og om rettferdighet. Selv om menn må gi opp noen privilegier, må vi ikke glemme at både menn og kvinner taper på utdaterte kjønnsrollemodeller, sa Lysbakken til en fullsatt sal av kvinner som nikket anerkjennende.

Ikke døgnflue
Aldri før har temaet menns engasjement i likestillingsspørsmål vært så fremtredende som nå. Noen snakker om en ny trend i internasjonalt utviklings- og bistandsarbeid. Men Peacock er tydelig på at han ikke ønsker at menn på likestillingsagendaen skal bli en døgnflue. – Vi må bygge allianser som tar høyde for interessekonflikter mellom kvinner og menn, og bygge videre på det kvinnebevegelsen rundt om i verden allerede har oppnådd. Dette kan ikke dø ut som en trend, uttaler Peacock. Som en del av arbeidet med å forbedre politikk og lovgivning i forhold til kjønnsbasert vold ønsker Dean Peacock og hans kolleger i Men Engage blant annet mer forebyggingsarbeid rettet mot menn og unge gutter, behandlingstilbud for overgripere, bedre våpenkontroll og økte satsninger på å skape trygge offentlige rom for kvinner og menn.

Fokus på menns sårbarhet
Gary Barker fra Men Engage mener at særlig det siste er et felt hvor menn og kvinner har sammenfallende interesser: - Også menn frykter vold og er rammet av den volden andre menn står for, uttaler han. Barker mener også at det er viktig at vi får et mer nyansert bilde av menn. Selv om det stort sett er menn som begår vold – mot andre menn og mot kvinner – er ikke alle menn overgripere, og mange føler seg sårbare. – Menn er forskjellige og har forskjellige erfaringer. I noen perioder i en manns liv kan en mann være mindre likestillingsorientert enn i andre perioder. Vi må slutte å se på menn og maskulinitet som uforanderlig og evig. Menn kan og skal bidra til endring, men vi trenger et klapp på skulderen for å lykkes med å bidra positivt i arbeidet med å fremme likestilling, avslutter han.

Les rapporten”What men have to do with it: Public policies to promote gender equality” her.

Artikkelen er publisert på vegne av Hvitt Bånd-kampanjen i forbindelse med årets møte i FNs kvinnekommisjon. For mer informasjon om Hvitt Bånd-kampanjen, sjekk www.hvittband.no

I Taiwan får du kjøpt deg en kone med jomfruhinnegaranti for 6000$.

Likestilling er et tveegget sverd i Taiwan. Mens noen kvinner har fått høyere utdanning og økt selvbestemmelse i eget liv, taper andre. Patriarkatet har endret geografi. Nå som mange taiwanske kvinner har fått høyere utdanning og flytter til byene, står mange menn på landsbygda uten de samme mulighetene til å finne seg ektefeller. Da benytter stadig flere seg av tjenestene til byråer for ekteskapsformidling som har ploppet opp som østershatter siden 1990-tallet. De tar gjerne på seg oppdraget med å holde kvinnene ved kjøkkenbenken.

Ekteskapsmigrantene kommer fra mange land i Sørøst-Asia, men særlig de vietnamesiske hentebrudene er populære i det taiwanske ekteskapsmarkedet. I følge ekteskapsformidlere regnes de for å være spesielt medgjørlige. Det kommer godt med i et land der menn trenger hustruer som vil føde barn og hjelpe deres aldrende foreldre.

– I dag er det 400.000 internasjonale migranter i Taiwan som kommer hit gjennom ekteskapsformidling. Byråene har leveringsgaranti innen tre måneder og lover kundene å skaffe en erstatter dersom kona forlater ektemannen innen et år. Det følger også jomfruhinnegaranti med, forteller Regina Yuching Lin fra Garden of Hope Foundation under årets store likestillingsevent, Commission on the Status of Women (CSW), som finner sted i New York de to første ukene i mars.

Populariteten til de vietnamesiske hentebrudene er så stor at det nå er mulig å se bilder og biografiske data i beste sendetid på tv. De som foretrekker en mer personlig tilnærming kan dra på organiserte ”koneshopping”-turer til Vietnam der man betaler mellom 900-10.000 $ for opphold inntil en uke hvor man så å si får en kvinne på prøve. Før avreise kan man få bla i mapper med bilder av tilgjengelige unge kvinner. I gjennomsnitt bruker taiwanske menn 10.000 $ på denne typen ekteskap, men størsteparten av pengene går i lomma til ekteskapsmeglerne.

Nektes prevensjon
Den typiske kvinnen er mellom 20-28 år, har liten eller ingen utdanning og hun treffer sin kommende ektemenn kun et par ganger før ekteskapet inngås. Men ofte blir ikke livet i Taiwan som de hadde håpet.

– Kvinnene som kommer hit snakker ofte ikke kinesisk, og da blir det vanskelig å skaffe seg informasjon om grunnleggende rettigheter i det taiwanske samfunnet, forteller Yuching Lin. Særlig seksuelle og reproduktive rettigheter er under press. Selv om fødselsraten på landsbasis er svært lav, tegner det seg et annet bilde blant migrantkvinner. Her er både fødselsraten og utsattheten for vold i nære relasjoner svært høy sammenlignet med resten av befolkningen.

– Vi vet at det finnes kvinner som ikke får lov til å bruke prevensjon av mennene sine, sier Yuching Lin og legger til at disse kvinnene også er i høyrisikosonen for seksuelt overførbare sykdommer. Siden hiv-smittede generelt er stigmatisert og diskriminert i det taiwanske samfunnet, blir byrden dobbel og utveiene er få for de som ønsker å bryte ut av ekteskapene sine og finne seg jobb.

Med sjokolade som våpen
Uten språkkunnskaper, utdanning og yrkesmuligheter har hentebrudene som ble lovet en lys fremtid i Taiwan et svakt rettighetsvern og få muligheter.

– Spiralen er vanskelig å bryte. Seksuelle og reproduktive rettigheter må ses i sammenheng med økonomiske rettigheter. Om ikke kvinner har en selvstendig inntekt, kan de ikke bryte ut av avhengighetsforholdet de er i. Derfor legger vi vekt på en helhetlig tilnærming hvor kvinneorganisering, solidaritet og sosialt arbeid ses i sammenheng, avslutter Regina Yuching Lin før hun sender en bolle med sjokolade i rosa glanset papir rundt til møtedeltakerne. Sjokoladen er produsert av kvinner som er i ferd med å skape sitt eget liv og stå på egne bein etter å ha brutt ut av sine ekteskap. Den smaker ekstra søtt.

Artikkelen baserer seg på et sideevent-møte i regi av Asia Pacific Forum on Women, Law and Development (APFWLD) under FNs Kvinnekommisjons årlige møte i New York den 1. mars 2010.