Anne Bitsch

Vold i nære relasjoner angår oss alle, men gjør vi nok som enkeltpersoner?

I natt våknet jeg av gatebråk utenfor vinduet mitt. Da jeg stakk hodet ut for å se hva som var på ferde så jeg en mann og en kvinne. Han dro henne etter seg mens hun gråt og skrek at han skulle slippe henne. De forsvant fort og etterlot seg ingen andre spor i gata enn hennes kåpebelte som fremdeles ligger der og slenger.

Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem som angår oss alle. Lenge har man antatt at det bare er kvinner som er ofre for vold i nære relasjoner, men i fagmiljøene skilles det mellom episodisk partnervold og grov kvinnemishandling. Mens den episodiske partnervolden utøves av begge kjønn, og for menns vedkommende sannsynligvis er sterkt underrapportert fordi det er tabu for menn å anmelde slikt, har den grovere mishandlingen en klar kjønnsdimensjon. Én undersøkelse anslår at ni prosent av kvinner og to prosent av menn over 15 år har vært utsatt for livstruende vold av sin nåværende eller tidligere kjæreste en eller annen gang i løpet av livet (Haaland m.fl 2005). Vi vet ennå for lite om omfanget og det knytter seg mange metodiske utfordringer til å skaffe til veie pålitelige statistiske data.

Uansett omfang og kjønn setter vold i nære relasjoner dype spor hos dem det rammer. Voldsofre sliter med angst og skam, og føler seg isolerte. Å håndtere vold i nære relasjoner krever derfor en bred innsats på både forebyggings- og behandlingssiden. Her hjemme har justisminister Knut Storberget (Ap) gått i front med handlingsplaner, lovfestede krisesentertilbud (også for voldsutsatte menn) og som positiv rollemodell i FNs nettverk for mannlige ledere som engasjerer seg i vold mot kvinner. Heldigvis ønsker stadig flere menn å bidra til sunne maskulinitetsidealer.

Men for kvinnen som skrek på hjelp utenfor mitt vindu i natt var det knapt hjelp å få. Ingen kom ut i gata for å hjelpe – ikke jeg heller. Riktignok ringte jeg politiet, men til hvilken nytte? Jeg tenker ofte at hver enkelt burde tatt større ansvar. Vanlige mennesker må reagere på alle typer vold, især den grove kvinnemishandlingen og volden menn utsetter hverandre for. Ring heller politiet en gang for mye enn en gang for lite. Om mulig, gå flere sammen om å avverge voldshandlinger. Ingen skal måtte skrike forgjeves på hjelp i mørket.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 16.07.2010.

Norsk velferdspolitikk må titte ut av A4-boksen.

I år har p-pillen sitt 50 års jubileum. Det er god grunn til å feire. I kombinasjon med ”statsfeminisme”, dvs. en stat som kombinerer fellesskapsløsninger med likestillingspolitiske mål, har p-pillen gitt kvinner og menn i Norge større handlingsrom, fordi vi kan planlegge når og hvor mange barn vi ønsker å få. Det er ikke minst takket være våre formødre, de utskjelte syttitallsfeministene, og fagbevegelsen at det er mulig å kombinere arbeids- og familieliv, og at nye generasjoner som vokser opp får barnehageplasser og utdanning. Geopolitisk er de grepene betydningsfulle – Norge har en stor stjerne internasjonalt på grunn av velferdspolitikken vår.

Allikevel feirer jeg den lille hvite pillen med et snev av misnøye. Selv om familieplanlegging, i Norge og spesielt i land i Sør, er et viktig utviklings- og likestillingspolitisk virkemiddel, er vi ikke i mål når det kommer til full reproduktiv frihet. Spørsmålet om man i det hele tatt skal ha barn er satt på sidelinjen i den offentlige debatten og praktiske politikkutformingen. Dette henger sammen med nasjonalisme. I tillegg til territorial kontroll og politisk autonomi, må små land ekspandere demografisk. Uten befolkningsvekst, sies det, dør nasjonen ut. Derfor advares det også stadig om at likestillingen har gått for langt. Når folk kan bestemme selv, velger de ikke alltid i tråd med geopolitiske og nasjonalistiske interesser.

Mest marginalisert er de som lever utenfor A4-boksen: Homofile, barnfrie og single av begge kjønn. De oppfattes i blant som egoistiske, og når alt i samfunnet har familien som målestokk, kjemper få for deres kulturelle og økonomiske klasseinteresser. I ”fellesskapslandet” er deres utgifter til bolig, forsikringer og lisens det dobbelte, mens leverposteien i familiepakning gror hår. Med motsatt fortegn er også innvandrerbefolkningens relativt høye fødselstall en kilde til bekymring. Reproduksjon er sterkt politisert i Norge.

Jeg støtter gjerne brede fellesskapsløsninger. Men jeg funderer på om venstresiden sliter med et liberalt underskudd, og om den sosialdemokratiske velferdsstaten har mistet individene av syne. Er det mulig å skape en bredere velferdspolitikk som ivaretar interessene til flere enn mainstreamen?

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 18.06.2010.

Det radikale er å være anstendig og ikke miste motet blant ekstremister.

Jeg skriver denne spalten på flyet på vei hjem til Norge etter et halvt års feltarbeid i USA. I løpet av de siste månedene har jeg blitt kjent med mennesker som har vist meg at det ikke er noe som helst radikalt med å være en hvit, høyt utdannet kvinne med tilgang på spalteplass i media. Hver dag gir de ny mening til hva radikalitet i praksis betyr.

En av dem er min venn Eric, som jobber som offentlig forsvarsadvokat og hver eneste dag forsvarer drapsmenn, voldtektsforbrytere og narkotikasiktede. Det radikale han gjør er å insistere på at disse menneskene, til tross for alle de horrible forbrytelsene de har begått, har et grunnleggende menneskeverd.

I USA finnes det en spesiell utmerkelse for forsvarsadvokater. Diplomet har en avbildning av en ørn med spredte vinger og klørne ute i angrepsposisjon. Nederst i hjørnet står det en liten mus. Ørnen er USAs nasjonalsymbol og innbegrepet av statlig makt. Musen tenker vi vanligvis på som sårbar og sjanseløs i møtet med ørnen. Men går du helt tett på bildet, vil du se at musen gir fingeren til ørnen. «Dette er jobben min. Hver dag treffer jeg folk på samfunnets bunn. Dette er folk andre knapt ser som mennesker. Det er en ære å få representere dem alle andre forakter. Uansett hva du har gjort, fortjener du en rettferdig rettssak,» sa Eric en gang til meg.

Dødsstraff er politisk tabu i USA. Ingen politiker kan gå til valg og åpent være motstander av dødsstraff. Det er tøft å ha en jobb der du må kjempe for disse menneskenes rettssikkerhet i et system som er gjennomsyret av rasisme, og der statlig legitimert avlivning har tatt 1206 menneskeliv siden 1976. Det radikale er å gå mot strømmen og si fra seg en prestisjefull posisjon som medforsvarer i en dødsstraffsak selv om det hadde vært bra for karrieren din. Bare de dyktigste advokater utvelges til et slikt oppdrag. Man sier ikke nei. Unntatt hvis man er Eric.

Denne spalten er en hyllest til slike mennesker. Jeg har ikke ord for hvor stolt og ydmyk jeg er over å kjenne folk som bevarer anstendigheten og fornuften i et land som gjerne tar på seg jobben med å promotere menneskerettigheter ute i verden, men ikke gir sine egne borgere samme grunnleggende beskyttelse.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 21.05.2010.