June 14th, 2009

Lytt til kvinnene, ikke til Taliban

8. juni skriver major Steinar Skaar ved Luftkrigsskolen i Trondheim et svar på kritikken som i den senere tid har vært rettet mot norske soldaters manglende kunnskap om norske forpliktelser i forhold til kvinner i Afghanistan. Skaar skriver at det er ”et uttrykk for kulturimperialisme å kreve at ’vårt verdisyn’ skal legges til grunn for hvordan norske soldater opptrer i møte med det afghanske samfunnet”. Han foreslår større respekt for ”afghanske verdier”. Norges forpliktelser handler om å følge FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det handler om å bidra til at målsetninger med bred internasjonal tilslutning gjennomføres. Formålet med resolusjonen er blant annet å øke kvinners deltakelse i konfliktløsning og arbeidet for varig fred, samt å styrke beskyttelsen av kvinners menneskerettigheter i konfliktrammede områder.

Å beskytte kvinners menneskerettigheter er ikke kulturimperialisme. Da må man i så fall blindt akseptere den samme retorikken som både Taliban og konservative krefter bruker for å bevare eksisterende maktforhold.

FOKUS hadde nylig besøk av de afghanske parlamentarikerne Sabrina Saqeb og Azita Rahfat. I følge dem blir ”respekten for afghanske verdier” og imperialismekortet misbrukt av deres mannlige kolleger når de tar opp kvinnespørsmål i parlamentet. De ønsker støtte og anerkjennelse fra de partene som er involvert i gjenoppbyggingen av landet. I stedet for å gå i dialog med mullahene og de maktfulle mennene vil de sette pris på å bli hørt og inkludert. Internasjonale aktører vil kunne bidra til å bygge opp respekt for deres arbeid og krav om realisering av kvinners rettigheter, ved å aktivt og synlig støtte dem. Slik kan kvinner selv stå i front for endring på deres egne betingelser, og de konservative ville ha ett mindre fiendebilde å skylde på, sa parlamentarikerne.

Å støtte en slik strategi er helt i tråd med de forpliktelsene Norge har pålagt seg selv i Handlingsplan for implementering av FN sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (2006). Handlingsplanen fastslår at Norge skal prioritere kontakten med lokale kvinner i alle faser, inkludert forebygging, konfliktløsning og fredsbygging.

Til Skaars forsvar skriver han også at “et forbedret lovverk, en generell styrking av justissektoren, å heve kompetansen hos politiet og at det å utdanne unge” må til. Dette er gode tiltak i god tråd med resolusjon 1325, men generelt gir Skaar videre inntrykk av at han ikke ser at det å støtte kvinner og kvinnelig organisering som en nøkkel til fred. Urzula Ashraf,  Humanitarian Assistance for Women and Children, hadde en klar oppfordring til norske myndigheter og det internasjonale samfunnet da hun besøkte Norge i 2007; ”Afghanistan trenger å bombes med utdanningsmuligheter, helsetilbud og press for kvinners rettigheter. Det er dette som kan fjerne terrorismen. Det er svært viktig å involvere sivilt samfunn og kvinneorganisasjoner i sikkerhetsspørsmål. Vi representerer grasrota og har legitimitet.”

Norge kan gjennom utviklingsbistand og øvrige tilstedeværelse være pådriver for å få etablert velfungerende klageinstanser, som et nasjonalt likestillingsombud. En vaktbikkjefunksjon hvor man i samarbeid med lokal kvinnebevegelse sørger for straffeforfølgelse av de som står bak overgrep. Slik vil en situasjon der en afghansk kvinne mishandles av sin ektemann foran øynene på maktesløse soldater ikke være begrenset til “møysommelig og langsiktig arbeid”, men en prosess som myndiggjør kvinner og sikrer demokratibygging i praksis. Dette er sikkerhetstiltak satt ut i praksis. Å implementere resolusjon 1325 krever nytenkning i forhold til hva Norges bidrag til fredsbyggingen skal være, men også handling bak ordene. Vi håper at afghanske kvinner ikke venter forgjeves på den frigjøringen det internasjonale samfunnet så ambisiøst lovet dem i 2003.

Mette Moberg, fungerende daglig leder i Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS)
Sidsel E. Aas, informasjonsleder i FOKUS
Anne Bitsch, programrådgiver i FOKUS

Publisert i Dagbladet søndag den 14. juni 2009

June 8th, 2009

I kulturens navn

I Tanzania vinner kvinneaktivister sakte, men sikkert frem i kampen mot kjønnslemlestelse som i dag berører mer enn 140 millioner kvinner i verden. 

– Smerten var ubeskrivelig. Moren min holdt benene mine fra hverandre og bestemoren min holdt meg bakfra. Så skar «ngaribaen» (omskjæreren, journ.anm.) først klitoris, så de minste kjønnsleppene. Blodet silte nedover lårene mine. Det svartnet for øynene mine, alt ble nullstilt og jeg trodde jeg skulle dø.
Nenelwa Chimosa (25) var bare tolv år da hun opplevde at de hun stolte mest på i hele verden tvang henne under omskjærerens kniv. Tretten år senere vekker overgrepet sterke følelser. – Jeg hadde det forferdelig. Livet mitt ble totalt ødelagt på grunn av det vonde som ble gjort mot meg, forteller Chimosa.  Øynene er fuktige, men blikket viker ikke. I det milde, runde og litt barnslige ansiktet er et snev av en sorg som ikke er en ung sorg. Det er uttrykket man ser i ansiktet på noen som altfor tidlig har måttet bli voksen.  Tall fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) anslår at mer enn 140 millioner jenter verden over har blitt kjønnslemlestet så langt. I Afrika alene frykter man at tre millioner nye jenter årlig lider samme skjebne. Offisielle tall fra Tanzania viser at ca. 15 prosent av kvinnene kjønnslemlestes i landet i dag. Ubekreftede kilder anslår imidlertid det virkelige tallet til å være langt høyere. Blant stammefolkene maasaiene og kuriene, er tallet ifølge Norad henholdsvis 100 og 85 prosent.

Ikke offer. Nenelwas historie er ikke en historie om et offer. Det er historien om en ung jente som i sitt lokalsamfunn, landsbyen Mima, står i spissen for å få slutt på en skikk som har vært praktisert i store deler av Afrika i tusenvis av år. Hun jobber for organisasjonen Inter-African Committee on Harmful Traditional Practices (IAC), som med støtte fra Norad, Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) og Kvinnefronten, har drevet opplysnings- og lobbyarbeid om kjønnslemlestelse siden 1990.  – Det beste med å jobbe her er at jeg vet at barna mine kommer til å slippe å bli omskåret, takket være arbeidet vi driver med, sier hun.
Som voksen kvinne frykter ikke Nenelwa at den nye generasjonen jenter i Mima skal gjennomgå de samme lidelsene hun selv ble utsatt for.  – Jeg har tre yngre søsken, to er omskåret, men min yngste søster slapp. Hun er født etter at loven mot kjønnslemlestelse ble innført i 1996. Vi gir folk så mye informasjon om de helsemessige skadene av omskjæring, at de ikke lenger kan vende det døve øre til. Folk griper inn om de får mistanke om at noen vil omskjære døtrene sine, forteller Chimosa.

Ikke religion. Argumentene for kjønnslemlestelse varierer en del – noen steder tolker folk det som et religiøst påbud, selv om temaet verken er nevnt i Koranen eller Bibelen. Kjønnslemlestelse kan likevel ikke frikobles fra religion – den såkalte sunna-omskjæringen har for eksempel referanser til Islam, men det kan ikke avgrenses til religion heller. I Tanzania er kjønnslemlestelse mer knyttet til kultur og overgangsritualer. Både menn og kvinner omskjæres, og det inngår som en ”naturlig” del av det å bli et voksent menneske som kan gifte seg og få barn.

Anastazia Ngowi leder Anti-Female Genital Mutulation Network (AFNET) i byen Moshi i Kilimanjaro-regionen. Fra sitt lille kontor uten innlagt elektrisitet og datamaskiner, forteller hun at det primært er overtro som får folk til å lemleste jentene der. I Kilimanjaro-regionen utføres kjønnslemlestelse spesielt av maasaiene og chagga-stammen, begge folkegrupper med stor innflytelse og sterke tradisjoner.

- De skremmer folk til å tro at om de ikke lar seg omskjære, vil de enten dø eller miste forstanden. Folk svarer gjerne at dersom en kvinne ikke er omskjært, vil hun ikke kunne gifte seg eller føde sunne barn, sier hun og legger til at det også ofte handler om at foreldrene ikke vil tape ansikt i lokalsamfunnet. Ngowi tror likevel at endring er mulig:  - En dag vil folk forstå, men det er ikke lett å få folk til å forlate sin kultur. Den afrikanske kulturen står veldig sterkt med mange myter, hekseri og overtro. Kjønnslemlestelse er en skikk folk tjener penger på. I enkelte stammer øker prisen på bruden hvis hun er omskåret. I samfunn med sterk kjønnssegregering blir kjønnslemlestelse paradoksalt nok et av de få områdene der kvinnene får status og hvor kvinnene opplever at de ”er noe” uten mennene. Den omskårne kvinne sikres økonomisk ved at hun gjøres giftbar, og den kvinnelige omskjæreren får selvstendig inntekt gjennom et yrke som tidligere var prestisjefylt.

Ny jobb. Selina Nhungu (48) har lagt fra seg ”simba” (swahiliord for løve, journ.anm.), kniven hun tidligere brukte for å omskjære jentene i landsbyen Mima.  Men også omskjæreren har en historie. Den handler om en redd liten jente som en dag så sine to søstre komme hjem, gråtende og med blodige klær, og hvordan hun tok beina fatt.
– Jeg skjønte hva som skulle skje da jeg så blodet. Jeg løp og løp, men de innhentet meg, forteller Nhungu. Også her presser tårene seg på ved erindringen om overgrepet hun ble utsatt for.  Mange av aktivistene forteller ikke om sine personlige erfaringer med kjønnslemlestelse, unntatt på oppfordring. Hvor mange som har vært utsatt for det er ikke godt å si. Selv blant de som har dedikert store deler av sitt liv til å trosse tabuene rundt kjønnslemlestelse, er det hårfine grenser for hvor personlig man kan bli. Det er vanskelig å forstå hvordan omskjæreren som selv har vært under barberbladet, kan påføre andre mennesker samme smerte. Nhungu innrømmer at hun hadde blandede følelser med jobben sin. Hun visste hvor smertefullt det var for jentene, men samtidig var også seremonien en gledestid hvor folk feiret overgangen fra barn til voksen med kunnskapsoverføring, sang og dans.  I dag tilbyr IAC alternative overgangsritualer hvor lemlestelsen er fjernet, men hvor festlighetene og de delene som får folk til å føle seg stolte over sin egen kultur tas vare på.

Tøff tante. Selv slapp Ngowi som den første i sin generasjon å bli lemlestet takket være en tøff tante som sto på for henne og søsknene hennes.  - Jeg var heldig. Hun nektet å la seg omskjære og reddet oss andre jenter fra det. Der jeg er vokst opp får du ikke lov å delta i bryllup eller begravelser uten å være omskjært, men hun ga blaffen i det selv om resten av familien nektet henne adgang.
- Hvordan tror du at hun klarte å stå i mot dette presset?  Ngowi blir varm i blikket og svarer stolt at tanta var bedre utdannet enn de fleste, og derfor fikk mye respekt i lokalsamfunnet og familien.  - Men også religionen spiller inn. Det hjelper å være sterk i troen, smiler hun.

Utdanning virker. I Norge stiller flere spørsmålstegn ved om holdningsarbeid er effektivt nok. Det er ofte vanskelig å måle effekten på grunn av spinkle statistiske grunnlag. Men i felten er folk forhåpningsfulle.
– Vi kjenner til en landsby i Tarime-distriktet hvor rundt 90 jenter i fjor sto i fare for å bli lemlestet, forteller Dr. Leonard Mtaita, som er generalsekretær i Christian Church Council of Tanzania (CCT), Kirkens Nødhjelps lokale samarbeidspartner. Jentene ble reddet fordi lokale samarbeidspartnere avverget lemlestelsen da de årlige seremoniene skulle utføres. Etter at loven kom, utføres kjønnslemlestelse i skjul, og det har blitt mer utbredt at jentene lemlestes allerede som babyer, da med den formen hvor bare klitoris og ikke kjønnsleppene fjernes. Det byr på nye utfordringer, særlig er det viktig å ha tillit blant folk ute.  - Vi er helt avhengig av å ha god kontakt med grasrota når sesongen kommer. De kjenner sine lokalsamfunn, og gir beskjed til oss sentralt slik at de ikke kommer i en situasjon der de mister sin posisjon som personer folk har tillit til, forklarer Mtaita.

Viktig lov. Aktivistene i Tanzania legger ikke skjul på at loven mot kjønnslemlestelse var viktig.
– Før kunne folk avskrive våre argumenter med at vi var «kulturelle svikere som har avskrevet afrikansk kultur», men nå kan vi med loven i hånd bedre forklare folk at det er ulovlig. Dessverre er det både folk i politiet og rettsapparatet som motarbeider håndhevelsen av loven, forteller Jennifer Chiwute fra IACs kontor i hovedstaden Dodoma. Gjennom lengre tid har helsevesenet ført statistikk på hvor mange førstegangsfødende kvinner som har blitt kjønnlemlestet. Ngowi fra AFNET forteller at det skulle vært institusjonalisert i hele landet, men at det skjer lite om ikke de lokale NGO’ene holder et våkent øye. Før var det en egen kolonne i den enkelte kvinnens fødselsjournal hvor man skulle hake av om kvinnen var lemlestet, men nå er den forsvunnet. Hva den manglende statistikkføringen i Moshi er uttrykk for, er ikke godt å si. Det kan være slurv, mangel på kommunikasjon internt i helsevesenet eller helt enkelt korrupsjon. Hun vil ikke spekulere i hva som kan være årsaken, men hevder at korrupsjon er utbredt, og at saker henlegges av lokale politifolk som synes kjønnslemlestelse er en god idé.

Også Chiwute bekrefter at korrupsjon er et problem i Dodoma. IAC kjenner til saker der politiet har fått rundt 1.000.000 shilling (ca. 5000 norske kroner), for å se gjennom fingrene.  - Loven var en viktig seier for vårt arbeid, men det nytter lite hvis den ikke håndheves og følges opp av politisk vilje.  Selv om kjønnslemlestelse i reglen er mer utbredt på landet enn i byen, er det ikke bare folk fra bygda med liten utdanning som er skeptiske til å gi opp kjønnslemlestelse.  – Du finner samme holdning hos enkelte mannlige medlemmer av parlamentet som helt alvorlig mener at menneskerettigheter er noe Vesten har funnet opp for å drive med imperialisme i Afrika, hevder Chiwute.

Saker henlegges. I motsetning til Norge, som har hatt en egen lov mot kjønnslemlestelse siden 1995 og ingen er dømt de siste tretten årene, blir stadig flere anmeldt, etterforsket og dømt i Tanzania. Dessverre henlegges også mange saker på grunn av bevisets stilling fordi folk ikke vil vitne. IAC har kartlagt og overvåket hvor mange av sakene som klarer seg i rettssystemet. I Dodoma-distriktet ble mer enn 50 prosent av sakene i perioden 2000-2003 henlagt. Bare 12 saker av 102 har vært oppe i retten, hvorav halvparten har blitt straffet med bøter og opp til tre måneders fengsel.

Ønsker kartlegging. I Norge har debatten om kliniske underlivsundersøkelser av jenter rast. I Tanzania er aktivistene enig i at det i prinsippet bare er slike undersøkelser som med sikkerhet kan fastslå om en jente er lemlestet. Hos både IAC og CCT ønsker man en kartlegging en gang for alle, for uten nøyaktig kunnskap om forekomsten, kan en heller ikke evaluere om tiltakene en gjennomfører har en effekt. Kjønnslemlestelse egner seg dårlig for selvrapportering fordi det anses som privat og i tillegg er straffbart. En rapport fra Women’s Research and Documentation Project Association (WRDP), dokumenterte sterk underrapportering i et område i Nord-Tanzania hvor kliniske undersøkelser ble utført i forhold til selvrapporteringen.

Jennifer Chiwute er tilbakeholdende i forhold til harde sanksjoner mot foresatte, og sier at hun er usikker på om tvangsmessige underlivsundersøkelser gagner det overordnede målet. I stedet foreslår hun at undersøkelsene burde være en del av den helsesjekken alle jenter opptil tre måneder går i gjennom for å avsløre de tilfellene der babyer lemlestes.  – Bruker man tvang, risikerer vi at foreldrene helt uteblir fra helsesjekken hvor barna samtidig vaksineres mot tuberkulose og andre sykdommer. Det er heller ingen bra situasjon.  Clotilda Ndezi fra CCT er ikke like skeptisk, men tror at helsevesenet er for dårlig utbygd til at det lar seg gjennomføre.  – Obligatoriske underlivsundersøkelser kan være veien å gå, men det du beskriver er i en fjern økonomisk fremtid, mener hun.

Knyttet til fattigdom. Reduseres spørsmålet om kjønnslemlestelse til et spørsmål om kultur og verdier, kuttes forbindelsen til fattigdom og den vestlige verdens ansvar i å opprettholde denne fattigdommen.     - Fattige land subsidierer i dag rike land, sier Kjetil G. Abildsnes som jobber med skatt og utvinningsindustri i Kirkens Nødhjelp og har jobbet på landkontoret i Tanzania. Han trekker fram ett anslag om at fattige land årlig taper rundt 160 milliarder dollar i skatt som følge av blant annet skatteunndragelse. I Tanzania har gruveselskapene eksportert gull verdt 2,9 milliarder dollar mellom 2002 og 2006 og kun betalt rundt 87 millioner dollar i skatt. Hovedårsaken er ekstremt dårlige skatteregimer utviklet i samarbeid med Verdensbanken og donorer på midten av 1990-tallet. Tanzania bruker 48 dollar per person i året på helse, utdannelse, infrastruktur og vann. En liten økning i ressursskatten fra dagens 3 til 5 prosent kunne betalt disse tjenestene for tre millioner tanzanianere.
- Fattigdom rammer kvinner og barn hardest. Pengene kunne vært brukt til å bekjempe kjønnslemlestelse og bedre kvinners helse, sier Abildsnes.

Innganger som virker. Berit Austveg jobbet før som helserådgiver på ambassaden i Dar es Salaam og har utmerket seg i Norge og internasjonalt i spørsmål om minoritetskvinner og reproduktiv helse. Hun mener det er to fallgruver som må unngås i debatten. Den første er det ensidige fokuset på kjønnsorganer og fremmedgjøring av svarte kvinners seksualitet.
– Kjønnslemlestelse er en skikk som er et anslag ikke bare mot den enkelte kvinnens kjønnsorganer, men mot hele hennes personlighet, sier hun. Austveg synes det ofte tegnes et bilde av den omskårne kvinnens seksualitet som grunnleggende forskjellig fra andre kvinners seksualitet. Den andre fallgruven er å la følelsene styre debatten.  – Det er lett å bli moralsk forarget over de som utsetter døtrene sine for slik smerte, men la oss ikke rope «bø» bare for å vise at vi tar saken på alvor. Vi må finne innganger som vi vet virker, og holde fast ved dem.

Fakta: Kjønnslemlestelse

Kulturell skikk, spesielt utbredt på det afrikanske kontinentet og deler av Midt-Østen. Rundt 140 millioner verden over lever med konsekvensene av kjønnslemlestelse.

Deler av kvinners kjønnsorgan skjæres bort eller sys igjen.

Ofte brukt i overgangsritualer, men en ny trend er at jenter lemlestes allerede som babyer så de ikke ”sladrer”.

    Kilder: Verdens Helseorganisasjon (WHO), Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS), Berit Austveg (2006): Kvinners helse på spill. Et historisk og globalt perspektiv på fødsel og abort

    Anne Bitsch (1978) utdanner seg til samfunnsgeograf og jobber som frilansjournalist. Reportasjereisen til Tanzania er gjennomført med støtte fra Utenriksdepartementet (UD). 

    April 3rd, 2009

    Underliv i offentlighetens lys

    Mangel på politisk vilje er det største hinderet for å oppnå resultater i kampen mot kjønnslemlestelse. Innsatsen for å beskytte jenter i Norge og arbeidet for endring ute må bli bedre samkjørt.

    «Så, hva med sexlivet ditt da? Har det blitt ødelagt av at du ble kjønnslemlestet?» Nenelwa (25) slår blikket ned, hendene søker mot munnen, hun fniser brydd og sier noe til tolken på swahili. Etter en stund kommer svaret, kort: «Nei, det er ikke noe problem».

    Ikke bare offer
    På en dag som Verdens helsedag den 7. april er det betimelig å minne om at styrket, koordinert innsats må til om man skal lykkes med å redusere kjønnslemlestelse. I fjor sommer var jeg med støtte fra Utenriksdepartementet på en tre ukers reportasjereise i Tanzania hvor jeg intervjuet et knippe NORAD-støttede organisasjoner om deres arbeid mot kjønnslemlestelse. På reportasjereisen intervjuet jeg Nenelwa som i en alder av 12 år kom under omskjærerens barberblad. Det korte svaret på spørsmålet over kan tolkes på flere måter. Kanskje var Nenelwa en bluferdig, ung kvinne som ikke ønsket å gå i detalj om sitt sexliv med en vilt fremmed europeer. Det kan også tenkes at hun faktisk ikke hadde et voldsomt traumatisert forhold til sex, selv om det ofte er det som er i fokus når de dramatiske helsemessige konsekvensene av kjønnslemlestelse debatteres. Endelig kan man forestille seg at Nenelwa ikke ville inviteres inn i offerrollen – under hele intervjuet var hun mye mer opptatt av å fortelle om sitt arbeid for å bekjempe kjønnslemlestelse i sitt lokalsamfunn, enn av å dvele lenge ved hvor vanskelig det hadde vært for henne å leve med en omskåret kropp som ung jente og voksen kvinne.
    Uansett hvilken fortolkningsramme en foretrekker, er kjønnslemlestelse svært utfordrende å jobbe med fordi det er så motsetningsfullt. Svært privat, men samtidig også veldig offentlig. Ladet med følelser og politikk, og for noen med sorg. Kjønnslemlestede kvinner må finne seg i at deres underliv stadig gjøres til gjenstand for granskninger og spørsmål. Fordi skikken er forbudt blir det offentlig debatt, mens kvinnenes kropp fremdeles er, og skal være, privat. Det endrer ikke en lov eller folks gode intensjoner på.
    Etterpå skammet jeg meg litt over å ha vært så direkte og så lite bevisst min egen maktposisjon i møtet med Nenelwa og de andre aktivistene. I deres øyne representerte jeg jo en donor som var med på å gjøre deres arbeid mot kjønnslemlestelse mulig på grunn av økonomisk støtte fra Norge. Å kreve at det overgrepet man har blitt utsatt for, gjøres politisk, er ikke det samme som at alle og enhver har rett på å få vite om intime detaljer.

    140 millioner kvinner
    Kjønnslemlestelse er et uhyre komplekst felt å orientere seg i, analytisk og følelsesmessig. Som hvit middelklassekvinne opplevde jeg gang på gang at mine antagelser ikke stemte overens med de tingene jeg ble fortalt. Noen av de tanzanianske kvinnene var like åpne og liberale som en hvilken som helst norsk kvinne, andre foretrakk å fortelle sin historie mer dempet og diskré. Noen ønsket radikale virkemidler og var rasende på unnvikende og korrupte politikere som ikke gjør nok for å håndheve loven mot kjønnslemlestelse fra 1998. Andre mente at det langsiktige, mer trege, holdningsarbeidet på grasrota vil ha størst effekt på grunn av begrensede ressurser innen helsevesenet og manglende politisk vilje til å etterforske og straffeforfølge omskjærere og foreldre som lar sine barn lemleste. Det var aldri noen entydige svar på hva man best kan gjøre for alle de unge jentene hvis liv aldri blir helt det samme igjen.
    Kjønnslemlestelse er en skikk som ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) berører opp mot 140 millioner kvinner verden over. I Afrika alene står tre millioner kvinner årlig i fare for å bli lemlestet. Spesielt er kjønnslemlestelse problematisk i forhold til mødrehelse hvor kjønnslemlestede kvinner, ifølge samfunnsmedisiner Berit Austveg (2006), er i høyrisikogruppen for alvorlige fødselskomplikasjoner, inkludert blodtap. En WHO-studie som omfatter 28.000 kvinner fra Burkina Faso, Ghana, Kenya, Nigeria, Senegal og Sudan viser at spedbarnsdødelighet forekommer oftere der den fødende har vært lemlestet: 20 ut av 1000 barn dør.

    Koordinert innsats
    Det er i samspillet mellom stat og sivilsamfunn i landene der overgrepene finner sted, at den viktigste jobben gjøres. Norsk støtte og en felles global innsats er viktig, men det er lokalt at kompetanse på forebygging er tilstede. Det er her kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner i mangfoldige år har jobbet med å utdanne sine lokalsamfunn om de helseskadelige konsekvensene av kjønnslemlestelse.
    Straff og håndheving av lover er nødvendig, men kan i noen tilfeller stenge flere dører enn det åpner. Folk angir ikke gjerne sine egne. Derfor må ikke det langsiktige arbeidet med å identifisere strategier med dokumentert forebyggende effekt tilsidesettes. Kjønnslemlestelse må bekjempes ved roten, i samarbeid med de det gjelder. Først den dagen det ikke lenger rekrutteres flere omskjærere og folk forkaster rasjonalet de legger til grunn, vil jenters og kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter respekteres.
    Den lokale kunnskapen må integreres i arbeidet med å gi norske jenter i faresonen et reelt rettighetsvern. Norge er i henhold til Kvinnekonvensjonen (1979) og Barnekonvensjonen (1989) forpliktet til å beskytte og fremme jenters menneskerettigheter. Når jenter sendes ut av Norge for å få utført inngrepet, blir både norsk og internasjonal lov brutt.
    Her hjemme har flere derfor vært kritiske til mer dialog. Ideen om å «snakke sammen» når så uhyrlige overgrep finner sted, hevdes å være snillistisk og feilslått. Kritikere av en dialogorientert tilnærming har all mulig grunn til å være utålmodige og ønske seg kjappe tiltak. Jeg tror at en tosidig dialog, dels med de norske eksilmiljøene som kjenner til kulturelle og holdningsmessige barrierer i egen leir og dels med aktivister og forskningsmiljøer i landene hvor kjønnslemlestelsen utføres, er den beste måten å gå frem på. Ikke for å være «snill», men for å kunne drive en kunnskapsbasert politikk med sterk lokal forankring og tiltak som beviselig fungerer. Tiltak i Norge og ute må skreddersys etter hvilken geografisk kontekst man opererer i.

    Mangel på politisk vilje

    Den gode nyheten er at kjønnslemlestelse i et lengre historisk perspektiv sannsynligvis er på retur. Stadig flere land slutter seg til internasjonale målsetninger om å avskaffe skikken og lager handlingsplaner myntet på dette. I 2005 undertegnet Tanzania den såkalte Maputo-protokollen som er en tilleggsprotokoll til den afrikanske menneskerettighetserklæringen, og som omhandler kjønnslemlestelse direkte. Ifølge en studie fra Tanzanias helsedepartement (2006) ble tilfeller av kjønnslemlestelse redusert fra 18 prosent i 1996 til 15 prosent i 2005. Likevel er mørketallene store og omfanget vanskelig å estimere.
    Mange av aktivistene i Tanzania var opptatt av at mangel på politisk vilje er det største hinderet for å oppnå resultater. Jentenes rettsstatus er svak – ofte henlegges saker fordi vitner trues til taushet. Lokalt politi reagerer ikke kjapt nok ved mistanke om forestående overgrep. Både Anastazia Ngowi fra organisasjonen AFNET og Jennifer Chiwute fra IAC bekreftet at korrupsjon er utbredt. IAC kjenner til saker i Dodoma-distriktet der politiet har fått rundt 1.000.000 shilling (cirka 5000 norske kroner) for å henlegge saker.

    Ber om økt innsats

    På den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse den 6. februar ba den NORAD-støttede organisasjonen Inter-African Committee against harmful traditional practices (IAC) om styrket og felles koordinert innsats mellom verdens regjeringer, FN, religiøse ledere, bistandsdonorer og frivillige organisasjoner for å avskaffe kjønnslemlestelse. Til tross for at mødrehelse er et prioritert tema for norsk bistand og Stoltenberg i 2008 lanserte den storstilte kampanjen Deliver Now, ble ikke kjønnslemlestelse tatt opp som tema i møtet med president Kikwete ved statsministerens offisielle besøk i Tanzania den våren. Det bør være klart at innsatsen for rettighetsvern av norske jenter i faresonen må samkjøres bedre med innsatsen i det bilaterale bistandsarbeidet. Men tar vi de praktiske konsekvensene av den innsikten? Millioner av kvinner venter på vårt svar. ■

    Reportasjereisen til Tanzania ble gjennomført med støtte fra Utenriksdepartementet (UD) i juli 2008.