Anne Bitsch

På en støvete biblioteksal en vårdag i april møtte jeg Isabelle Marie Wilhelmine Eberhardt.  Hun sa nei takk til å være mitt feministiske ikon.

Å gjenreise heltinner
- Dette er en tid for å gjenreise heltinner, sa jeg til meg selv, en tid for kjærlighet til vakre skrevne ord, og en tid for å gå i fotsporene til de som er modigere enn deg selv. Solen lå tung og gul mellom bokhyllene, en flue summet i vinduskarmen i øverste etasje på Deichmanske bibliotek, og en lun bris fra det åpne vinduet kjærtegnet nakker som satt bøyde over bøker, oppslukte i hver sine fortellinger.

Alle vil ha en flik av Isabelle Eberhardt. Hennes vesen er fascinerende og alt hun trosset for å leve sånn som hun selv ville, gjør henne til et selvfølgelig forbilde for feminister og litteraturelskere verden over. Det finnes mange innganger til fenomenet Eberhardt. Man kan utrope henne som en tidlig standpunktfeminist – hun dokumenterte kvinneliv innenfor en strengt patriarkalsk kultur, og gjorde slik kvinners erfaringer til et beskrevet blad. For standpunktteoretikere er dette kjernen i ny teoriutvikling, at kvinner på grunn av sitt kjønn har en annen sosial lokasjon og andre kjønnede erfaringer som kan gi en annen type kunnskap om samfunnet. Selv om Eberhardt beskrev kvinneskjebner i Islams skygge på en måte ingen før henne hadde gjort, hadde hun ikke et uttalt prosjekt om å gi forrang til kvinners kunnskap og historier, slik vi ser det hos standpunktteoretikere. Tidsmessig kommer feministisk standpunktteori mye senere – først på 1970-tallet begynte nordamerikanske forskere som Sandra Harding og Dorothy Smith å introdusere ideen om at kunnskapsproduksjon uten et kvinneperspektiv ikke kunne danne fundament for vitenskap. Eberhardt har muligens vært en inspirator for feministisk inspirert standpunktteori, men en kan likevel spørre seg om perspektivene hun delte med verden hadde mer tilfelles med mennenes skjebner, enn med kvinnenes. Eberhardt viser oss kanskje snarere at det å ha et biologisk kvinnekjønn ikke alltid er ensbetydende med å ha sosialt kvinnekjønnede erfaringer.

Queer?
Eberhardts forkjærlighet for mannsklær kan i kjønnsforskning også tolkes med utgangspunkt i queerteori: Det skjer noe med forholdet mellom kjønnene når den ene parten forlater sin tildelte kjønnskategori og ”stjeler” fra det andre kjønns rollerepertoar. Isabelle Eberhardt stjal den mannlige klesdrakten og fikk friheten i gave. Hun kunne reise hvor hun ville og ble til og med tatt opp i sufibrorskapet Quadriya. Kjønn som kategori destabiliseres når kvinnen ikler seg mannlige attributter – det er ikke lenger entydig hva som er eksplisitt mannlig eller kvinnelig. Kategorien kvinne er «forurenset». Den mest kjente kjønnsforurenseren i queerteori er «butchen», den lesbiske kvinnen som kler seg som en mann. Den svenske kjønnsforskeren og teaterviteren, Tiina Rosenberg omtaler «butchen» som en slags seksualpolitisk kriger som truer patriarkatet ved å manipulere maskuline kjønnskoder og «kolonialisere» maskuliniteten. «Butchen» utfordrer helt enkelt det mannlige privilegiet.

Fotografier av Eberhardt viser at hun likte å eksperimentere med forskjellige identiteter. I tillegg til den arabiske mannlige klesdrakten burnus som hun reiste gjennom ørkenen i, forkledd som sitt alter ego Mahmoud Saadi, finnes hun avbildet i matrosdrakt. Under rettssaken mot Abdallah ben Mohammed, en sufist fra et rivaliserende sufibrorskap, som hadde forsøkt å drepe henne, kledde hun seg av strategiske årsaker som kvinne for å unngå å vekke provokasjon. Denne pendlingen mellom klesuttrykk gjør det vanskelig å innfange og avgrense henne til én person og ett kjønn. De varierende identitetsuttrykk undergraver en binær kjønnsordning og dette er i seg selv nok til at man som feminist eller queerteoretiker kan ønske å trykke Eberhardt til sitt bryst.

Anarkist?
Isabelle Eberhardt har blitt utropt til både å være anarkist og revolusjonær. Det er allment kjent at hun solidariserte mer med innfødte enn med kolonimakten. Da hun og moren Nathalie de Moerder første gang reiste til Bône i Algerie i 1897 hadde venner av familien ordnet det slik at de bodde i byens franske del. I likhet med andre kystbyer i det koloniale Afrika var byen delt i to, og det fantes minimal kontakt mellom byens franske og arabiske innbyggere. Men Isabelle og moren trivdes dårlig, og flyttet frivillig til den arabiske delen. Dermed vekket disse to merkelige kvinnene, som ikke engang var franske, oppsikt og ryktene gikk. Isabelle brydde seg ikke om dette, i stedet tok hun privatleksjoner i algeirsk arabisk slik at hun kunne kommunisere med den lokale befolkningen på deres eget språk.

Den antatte faren, Alexander Trofimowskij, var selv en kjent anarkist og ga Isabelle grundig akademisk skolering. Det ble tidlig stilt store intellektuelle krav til henne – som sekstenåring kunne hun, foruten å snakke latin, gresk, fransk og tysk, også skrive arabisk og lese Koranen på originalspråket. De tette båndene til de innfødte var ikke populære hos kolonimakten som etter rettssaken mot Abdallah ben Mohammed i 1901 benyttet anledningen til å utvise henne fra landet. I hennes reportasjer er det rike beskrivelser av de andre, kolonimaktens undersåtter, ørkenboerne, kvinneskjebnene, nomadene – de usynlige får en stemme. Den arabiske verden beskrives med barnslig nysgjerrighet og en lidenskapelig penn som fanger opp sjeldne detaljer i møter mellom mennesker og landskap. Slik får også journalister, skribenter og alle som elsker det skrevne ord sitt ikon.

Sin egen
Men rebellen Eberhardt lar seg ikke uten videre redusere til et ikon. Hun gikk sine egne veier, løsrev seg fra behovet for andres anerkjennelse, sin egen forfengelighet og fant seg selv i ensomheten. Eberhardt og hennes mange personaer har ingen naturlige avgrensninger i verken kjønn, ideologi eller politisk prosjekt. Det er muligens det som gjør henne så besnærende, men også så irriterende å skrive om.

Noen standpunktfeminist var hun neppe. Riktignok beskrev hun en verden ut fra de marginalisertes ståsted, og beveget seg ikke i ørkenen som en kolonist, men søkte assimilering og konverterte til Islam. Isabelle Eberhardt følte seg dog aldri spesielt forbunnet med kvinneskjebnene hun beskrev – av samme grunn ble hun av flere (deriblant Rica Kabbani som har skrevet introduksjonen til flere av Eberhardts dagbøker) anklaget for å løpe patriarkatets ærend fordi hun heller lot seg oppta i sufibrorskapet og gikk i mannsklær, enn å tale kvinnesak. Men for Isabelle var fordelene ved mannsklærne åpenbare: Ideelle for iakttakeren. Hvis kvinnene ikke er store iakttakere, så er det fordi draktene deres drar blikkene til seg. Eberhardt mente at kvinnene alltid var blitt oppfostret til å bli sett – og led av det ennå.

Små femti år senere ble en av det tjuende århundres viktigste feminister, Simone de Beauvoir, kjent for å ha skrevet noe nesten identisk: «Bare en annens oppfatning kan etablere kvinnen som Den Andre» skriver hun i hovedverket Det annet kjønn (1949). Beauvoir så at kvinnens plass i samfunnet var uløselig forbundet med immanens eller passivitet, mens mannens eksistens var knyttet til transcendens og aktivitet. Gjennom sin biologi og de kulturelle verdiene som tillegges kategorien «kvinne» erfarer hun en verden som skiller seg grunnleggende fra mannens, samtidig som hun internaliserer samfunnets syn på seg selv som «Den Andre». Eberhardt var seg svært bevisst disse begrensningene og gjorde alt hun kunne for å løsrive seg fra passive måter å være kvinne på. I sin streben etter å markere avstand til det hun omtaler som «kvinnenes lille verden» fremstår hun ikke alltid solidarisk med mindre privilegerte kvinner:

«De fargede kvinnenes moral er ekstremt lettsindig. For småpenger, et skjerf, eller bare for fornøyelsens skyld, byr de seg frem for hvem som helst, araber eller neger. De kommer med åpne tilnærmelser til gjester på en svært likefrem måte som ofte er morsom å iaktta. De mannlige slavene klarer å holde tilbake sitt blods begjær, men den svarte kvinneligheten overlater dem til deres instinkt. Kranglene deres er like frivole som deres kjærlighet.»
(In the Shadow of Islam, egen oversettelse)

Også queerteoretikerne må nok se seg om etter et annet ikon. Crossdressing som vi kjenner det i dag, som en slags undergravende strategi eller et klart kjønnspolitisk prosjekt, sammenfaller ikke med måten Eberhardt brukte mannsklærne på. Klærne var et middel, ikke et mål, en nødvendighet for at hun skulle kunne gjennomføre sine reiser og komme inn på livet til sufi-brødrene. Ikke var hun lesbisk slik som «butchen», hun hadde heller ikke uttalte ambisjoner om å utfordre noen heteronormativ samfunnsordning, selv om hennes lite konforme livsstil nok flyttet noen grenser. Hun var slitt mellom ønsket om å synke i sin elskede Slimenes favn og å fare alene ut i verden, på hesteryggen. «Han er mitt eneste tilholdssted» skriver hun svermerisk om sin elskede et sted, før hun senere korrigerer sin flørt med symbiosen: «Overveldet av alt som har grepet meg og alt jeg har forlatt sier jeg til meg selv at kjærlighet er en bekymring og at jeg må elske avreisen – siden både mennesker og ting er vakrest når en legger dem bak seg.» (In the Shadow of Islam, egen oversettelse). Slik endte hun med å velge seg ensomheten, og forlate mennesker hun elsket.

Moa Matthis skriver i boken Pionjärer och feminister (2006) at Isabelle Eberhardt vegret seg for å puste i noen annens takt enn sin egen og at hennes incentiv for å skrive og leve som hun gjorde var mer personlig enn politisk. Den eneste –ismen vår ensomme nomade kunne tenke seg å bekjenne seg totalt til, var trolig individualismen. Eberhardt ville bestemme selv. Hun nektet for å ha et politisk prosjekt, utover å skrive og formidle Sahara-ørkenens skjønnhet: «Jeg skriver som jeg elsker, trolig fordi det er min skjebne».

Urolig frihet
Dette kan være dårlig nytt for alle som ønsker seg Eberhardt som maskot. Men det trenger ikke være det. På pidestaller utrettes det lite. Det er i våre egne liv og ikke abstrakte teoretiske univers at feminisme har en eksistensberettigelse. Det mest interessante og irriterende med Eberhardt er at hun ikke uten videre lar seg innfange. Ved første øyekast ligner hun en slik heltinne jeg var på jakt etter den vårdagen på biblioteket, men ved nærmere lesning blir hun mer og mer et vanlig menneske som det går an å identifisere seg med. Det er i identifikasjonen kimen til forandring ligger. Når man tenker «Vi er slett ikke så forskjellige, kanskje jeg kan gjøre dette jeg også?»

På biblioteket den vårdagen, fikk også jeg min flik av Eberhardt. I henne fant jeg mine drømmer, mitt eget begjær og største sorger beskrevet. Et uekte barn, avlet i kjærlighet. En mamma som døde tidlig og som elsket en mann som aldri ble voksen. Tre fornavn. Yngst av fem søsken. Utreiselengselen. Å ville elske fritt, og å forlate kjærligheten for å føle seg fri. Alle disse linjene trakk jeg. Og min gamle hemmelighet: Ønsket om å leve som en gutt. Guttelivet til Eberhardt var også mitt. Minnene kom strømmende: «Fra nå skal dere kalle meg Anders!» proklamerte jeg i fjerde klasse. De lange krøllene måtte vike for saksen, jeg gikk sjeldnere og sjeldnere i kjole, og hadde mer glede av å klatre i trær og skrive, enn av å leke med dukker. Etter hvert som jeg ble lei av å være snill pike på skolen skjønte også jeg at løsningen var å erobre guttenes rom.

Da jeg leste Eberhardt den dagen, følte jeg meg med ett mindre alene, mindre rar. Det ga trøst, inspirasjon og forløsning.
Hovedpersonen i Elisabeth Eides roman om Isabelle Eberhardt Å finne deg igjen skriver pasjonert om den samme trøsten ved å lese om den ensomme nomaden som «forlot sitt kjønn» at hun alltid hadde følt at Isabelle ville henne noe. Ved å gå i hennes modige fotspor håpet hun å finne en slags ro.

Selv fant jeg ingen ro, snarere det motsatte, en uro som ikke slapp sitt tak på flere dager. En presserende følelse av at dette var viktig, en eventyrlyst, en fornyet tro på å erobre nye skanser som ikke er forbeholdt mitt kjønn. Det er mange ting man ikke kan ta Eberhardt til feministisk teoretisk inntekt for. Men feministiske forbilder trenger ikke bekrefte teorier. Troen på at transcendens er mulig holder lenge, at man som kvinne kan innta nye territorier og med kneis i nakken si: «Jeg eier dette rommet.» Så får heller uroen være en del av friheten.

Referanser:

Beauvoir, Simone de: Det annet kjønn. (Pax forlag, 1949)
Eberhardt, Isabelle: In the Shadow of Islam. (Peter Owen Publishers, 1993)
Eide, Elisabeth: Å finne deg igjen (Gyldendal Forlag, 2005).
Lidbeck, Tomas: Outsiders och särlingar i litteraturen (Bibliotekstjänst, 2003)
Matthis, Moa: Pionjärer och feminister. Om fyra kvinnliga författare och äventyrare (Norstedts, 2006).
Rosenberg, Tiina: Queerfeministisk agenda (Bokförlaget Atlas, 2002)

Artiklen er på trykk i årets første utgave av Utflukt som slippes den 2. juli 2008.

I kronikken «Den hvite feminismen» går skribent Gunn Hild Lem (01.06.08) i rette med et knippe norske feminister som hun mener forholder seg feigt i spørsmålet om muslimske kvinners rettigheter. Hun beskylder blant annet meg for «å være mer bekymret for å bli tatt til inntekt for FrPs og Bushs krigsargumenter enn for å stå som passiv støtte for religiøs status quo». Her trengs en avklaring av posisjoner i norsk feministisk offentlighet, som Lem ikke demonstrerer kunnskap om.

Jeg har aldri deltatt i en offentlig replikkveksling med Lem, og stiller meg undrende til at jeg inkluderes i hennes kritikk av kulturrelativistiske feminister. Jeg stiller meg også uforstående til merkelappen «mediefeminist», ettersom jeg har menneskerettighets- og utviklingsfaglig bakgrunn som strekker seg over ti år tilbake.

Lem forstår ikke at norsk feministisk flora har store interne motsetninger. Selv er jeg f.eks motstander av at USA i en del sammenhenger utnytter sitt internasjonale militære og økonomiske hegemoni på måter som destabiliserer verdensfreden, men det ville vært absurd for meg å støtte en feministisk posisjon som er begrenset til krav om norsk tilbaketrekking i Afghanistan. Fjerningen av Taliban var viktig i et kvinnerettighetsperspektiv, men da patriarkalske strukturer forsterkes i en situasjon med åpen borgerkrig er ingen tjent med forhastede løsninger. Andre feminister er uenig med meg i dette.

Debatten om kvinnefrigjøring i Islam vekker mange følelser. Det skal og bør den gjøre. I Islam (i likhet med andre monoteistiske religioner) finnes det praksiser som er svært kvinneundertrykkende. Mitt svar på kvinneundertrykking i en hvilken som helst religions navn er derimot ikke religionskritikk i seg selv, men menneskerettighetsarbeid i tråd med FN-konvensjoner. Langsiktig sosial endring oppstår ikke gjennom fjerning av ytre symboler og tegn på kvinnediskriminering, slik enkelte selvopphøyde fortalere for minoritetskvinners rettigheter ser ut til å synes.

Hun etterlyser en feminisme for alle og karakteriserer en hel generasjon amerikanske feminister som mannshatende og uetterrettelige. Christina Hoff Sommers er urokråka i den feministiske debatten i USA.

Huset i Washington DCs suburbia er så strøkent at det nesten ser forlatt ut. Ikke et gresstrå på plenen er vindskeivt. Det står et lite amerikansk flagg i hagen. Den kontroversielle forfatteren virker nesten litt aristokratisk da hun tar imot oss med et forsiktig håndtrykk. Hendene er skrøpelige og kjølige, i sterk kontrast til hennes krasse forfatterstemme, men hun smiler vennlig og byr på sterk espresso.
Christina Hoff Sommers har PhD i filosofi fra Brandeis University og har undervist i etikk ved Clark University. I dag er hun ansatt i den nykonservative tenketanken American Enterprise Institute (AEI). Sommers er elsket av feminismeskeptikere og hatet av radikalfeminister.

Angrep feministene.
Who Stole Feminism. How Women have Betrayed Women er ifølge Newsweek den mest omtalte boka om feminisme siden Susan Faludi i 1991 skrev klassikeren Backlash, The Undeclared War against Women. Med iver hudflettet Sommers prominente feminister som nettopp Susan Faludi, Gloria Steinem og Carol Gilligan. Anklagen: Amerikanske feminister fører kvinner bak lyset og driver med spekulativ og ideologisk motivert forskning.
Bevisene hentet hun blant annet fra møter og kvinnekonferanser hun selv deltok på. Hun var sjelden forsamlingens mest populære gjest, og ble flere ganger bedt om å forlate det gode selskapet fordi deltagerne følte seg overvåket.
- Det er mange ting å ta tak i når det gjelder likestilling i USA. Lik rett til utdanning, fattigdomsbekjempelse, reproduktive rettigheter. Du kunne valgt mange kampsaker, likevel bestemte du deg for å gå løs på akkurat feministene. Hvorfor?
– Først og fremst fordi jeg brydde meg om bevegelsen. Men jeg følte meg ikke hjemme i retorikken til syttitallsfeministene. De så patriarkatet overalt og demoniserte menn, forklarer Sommers og utdyper sitt prosjekt:
– Feminisme bør være for alle, kvinnebevegelsen burde favne bredt. Det gjør den ikke hvis den blir dominert av sinne mot menn og mangel på kvalitetskontroll.

Likeverdsfeminist.
Selv beskriver Sommers seg som en moderat feminist og bruker termen «equity feminism» til å markere avstand til såkalt «gender feminism» som inkluderer forskere og aktivister fra den andre og tredje bølgen av feminister. «Equity feminism» kan oversettes med likeverdsfeminisme, og Sommers er inspirert av den første bølgen av feminister som la vekt på stemmerett og like rettigheter mellom kjønnene, mer enn klassekamp og sosial endring.
Hun mener at «gender-feministene» er altfor radikale og at deres filosofi ikke appellerer til den jevne amerikaner. Alt dette snakket om å endre kjønnsroller er nifst mener Sommers, som i 2001 sendte sjokkbølger gjennom den offentlige feministiske debatten, denne gangen med en krigserklæring med motsatt fortegn av Faludis: Bok nummer to, The War against Boys. How Misguided Feminism is Harming our Young Men, skrev seg inn i den kjente diskursen om «guttetaperne».
«Bevegelsen som jobber for å endre våre barns selvbilde er invaderende og dypt autoritær … Vi trenger ikke et sosialt androgynat slik så mange av dagens høytsvevende reformister ønsker seg» skriver Sommers i The War Against Boys, med skjult referanse til feministen Gloria Steinem som er kjent for å ha sagt at man burde oppdra gutter mer som man oppdrar jenter. I stedet for å rive ned kjønnsstereotypier bør man ifølge Sommers «la menn og kvinner være forskjellige».
Hun siterer den borgerlige feministen Clare Bothe Luce som skal ha sagt at «Det er på tide å la kvinnens rolle i samfunnet være opp til Mor Natur – en dame som ikke lar seg lure. Om du bare gir kvinner de samme mulighetene som menn vil du snart finne ut hva som er kvinnens natur og ikke».

Menn fra helvete.
For Sommers er det ingen tvil: Menn og kvinner er fra naturens side skapt forskjellig, med forskjellige interesser. Hun framstår nesten som en radikal forskjellsfeminist:
–Ta huset her! Jeg vet at det ikke kommer til å se ut når jeg kommer hjem om noen dager. Min mann og guttene mine ser bare ikke rot på samme måte som jeg, men de bidrar med andre ting i husholdningen vår.
Sommers er særlig kritisk til «gender-feministene» og mannsforskernes fokus på koblinger mellom maskulinitet og vold, og mener at amerikanske kvinners problemer ble overdrevet og svartmalt:
– De trodde på en masse fantastiske ting som slett ikke var sanne! Ifølge dem holdt alle kvinner på å dø av spiseforstyrrelser, amerikanske kvinner var deprimerte og suicidale som aldri før og ble jult opp av mennene sine. De fikk det til å se ut som gjennomsnittsmannen var et monster, sier Sommers.
På Bill Mahers populære talkshow Politically Incorrect i juli 2001 tordnet Sommers: – Organisasjoner som National Organization for Women og Ms. Foundation gjør menn til overgripere og kvinner til ofre. Går du inn på nettsidene deres får du lese om hvordan vi alle ofres i det kapitalistiske patriarkalske samfunnet. Deres budskap er at «kvinner er fra Venus, menn er fra Helvete».

Vranglære.
I The War Against Boys hevder Sommers at «det har blitt moderne å sykeliggjøre millioner av sunne gutter» og at «sannheten om normale, ordentlige menns energi, risikovilje og konkurransementalitet og deres bidrag til det som er godt her i verden glemmes bort».
Likestillingspedagogikk kastrerer gutter og hindrer dem i å utfolde sitt kreative potensial, samtidig som færre gjennomfører høyere utdanning. På anklagebenken sitter atter en gang feministiske ideologer som skjuler seg bak fine akademiske titler.
– Studenter rundt omkring på landets universiteter blir indoktrinert av kjønnsforskere til å tro noe slikt som at maskulinitet og femininitet ikke finnes, unntatt som en sosial konstruksjon. Det er ren og skjær vranglære, sa Sommers i intervjuet med Maher i forbindelse med utgivelsen av boka.
Særlig den anerkjente psykologen Carol Gilligan, som er kjent for å ha forsket på jenters selvforståelse og skoleprestasjoner, får gjennomgå. I essayet Med en annen stemme redegjør Gilligan for hvordan jenter i overgangen til puberteten går fra å være lekne og utadvendte til å bli dresserte, usikre og vikende.
Sommers er skeptisk til Gilligans fremgangsmåte og mener man ikke kan generalisere utover utvalgene, fordi de er for små. I The War against Boys skriver hun at det er vanskelig å etterprøve Gilligans data fordi de ikke har vært igjennom en prosess med fagfellevurdering eller at kritikk bare har blitt trykket i «obskure forskningsjournaler». Med boka ville Sommers vise at feminister bare bryr seg om jenter, når det i realiteten er gutter som sakter akterut i skolen. Hun ble på sin side kritisert for å overdrive og overse hvilke mekanismer i skolen som favoriserer gutter.
Sommers har ikke mye til overs for «gender-feministenes» strategi.
– De vil rive ned det bestående, de patriarkalske institusjonene. Det synes jeg er latterlig! Vi må heller forbedre det bestående. I mye av den vestlige verden har vi ikke lenger et patriarkat. Vi har levninger etter det, men overordnet sett har vi kommet videre, sier hun og fortsetter:
– Det amerikanske samfunnet bygger på et kompromiss. Vi har riktignok ikke så mange statlige velferdsordninger, men vi har en dynamisk økonomi. I USA er det vekst, entreprenørskap og kreativitet. En jente kan starte for seg selv når hun har fullført universitetet. USA er et laissez faire-samfunn og det er mye sosial mobilitet her, påstår hun.

Rase- og klasseblind.
Det er noe forførende med Sommers entusiasme på vegne av det amerikanske samfunnet. På stuebordet ligger et blad der den klassereisende Oprah Winfrey smiler mot oss – kvinnen som brøt med sin sosiale arv og daglig har mer enn 49 millioner seere av sitt talkshow.
Men Sommers’ påstander om sosial mobilitet er sannheter med modifikasjoner. Det er høy sosial mobilitet i USA hvis man har råd til å betale de 15.000-30.000 dollar det koster i året å ta seg høyere utdanning. Hvis man har foreldre med ressurser til å støtte en i å realisere seg selv. I USA kommer 13 millioner barn fra familier som lever under den føderale fattigdomsgrensen. Disse utgjør cirka 18 prosent av den amerikanske befolkning.
Spesielt for svarte i USA er fattigdom et problem. Ifølge offisiell statistikk utgjør svarte 24 prosent av landets 37 millioner fattige. Svarte kvinner har helt andre problemer å stri med enn hvite middelklasseakademikere som Christina Hoff Sommers. Sosiologen Patricia Hill Collins på Universitetet i Maryland har skrevet flere bøker om «svart feminisme», feminismeretningen som dukket opp i USA på 1800-tallet, som en kritikk av det de mente var en rase- og klasseblind feminisme.
– Du vet, den best bevarte hemmeligheten i det amerikanske samfunnet er rasismen vår. Det er andre feministiske utfordringer for fattige svarte kvinner enn for hvite. En hvit velstående kvinne trenger ikke bekymre seg for om ungene hennes skal bli skutt ned i gata utenfor huset på vei hjem fra skolen, forteller Collins.
Et slikt klasseperspektiv er ikke Sommers nevneverdig opptatt av. Det er heller ikke hennes tilhengere i Young Americas Foundation, en gruppe som deler ut penger til studentorganisasjoner som ønsker å invitere konservative forelesere til sine universiteter.
Det har derfor blitt satt spørsmålstegn ved Sommers motiver. Jennifer Potzner, direktør for interesseorganisasjonen Women in News and Media, avslører i antologien Uncovering the Right on Campus at Sommers bok Who stole feminism mottok mer enn 164.000 dollar i støtte fra nykonservative stiftelser som Olin, Bradley og Carthage.
«Begrepet likeverdsfeminisme, slik det blir anvendt av Hoff Sommers, tenketanken Independent Women’s Forum og andre, er bare et annet ord for antifeminisme, ukontrollert kapitalisme, bedriftsvelferd og nykonservatisme» skriver journalisten Rachel Fudge på det feministiske magasinet BitchMagazine sine hjemmesider.

Den feministiske debatten i USA er polarisert og utspiller seg i et komplekst politisk og ideologisk landskap som er svært forskjellig fra det norske. Der norske feminister skriver rosa bøker om kåthet og diskuterer tredeling av permisjoner, kjemper amerikanske feminister med hverandre om definisjonsretten på feminisme i et land hvor svarte kvinners fattigdom er utstrakt og tilkjempede abortrettigheter ikke er en selvfølge.

Christina Hoff Sommers (58)

• Forfatter av bøkene Who Stole Feminism? How Women Have Betrayed Women (1994) og The War against Boys: How Misguided Feminism Is Harming Our Young Men (2001)