Mediene forsterker myter om voldtekt som kan svekke rettssikkerheten.
De seneste årene har mediene satt økt fokus på voldtekt. Medieinteressen er positiv, fordi den skaper debatt og bevissthet om et alvorlig samfunnsproblem som angår oss alle. Voldtekt setter dype spor i måten menn og kvinner omgås hverandre på og tvinger oss til å fundere over eksistensielle spørsmål om frihet, trygghet og tillit.
Feil fremstilling
Dessverre spiller ikke alltid mediene den rollen de bør med tanke på å sikre en nyansert debatt og fremme folkeopplysning. Et eksempel er Inge D. Hanssens kommentar i Aftenposten 19. mars om en voldtektssak (en såkalt sovevoldtekt) der det nylig ble avsagt frifinnende dom. Innlegget har dessverre en unyansert og tidvis feilaktig saksfremstilling. Dette vet jeg, fordi jeg i forbindelse med et bokprosjekt om voldtekt var til stede i begge rettsrunder og kjenner saken godt.
Det er feil at bevisbildet har vært glassklart fra begynnelsen. I så fall hadde ikke juryen svart ja på skyldspørsmålet i lagretten. Hanssen argumenterer for at saken aldri burde vært anmeldt og ikke hadde noe å gjøre i en norsk domstol. Han går også langt i å antyde at politiet gjorde en riktig vurdering da de nølte med å sette i gang etterforskning. Denne nølingen kan ikke uten videre tolkes i retning av at politiet hadde en formening om skyld eller uskyld, men er heller et uttrykk for kapasitetsproblemer.
Hanssens skråsikre konklusjoner hviler på et svært tynt kildegrunnlag. Selv var Hanssen ikke til stede under rettsforhandlingene og har hverken konsultert statsadvokat, bistandsadvokat eller fornærmede i saken. I innlegget gjengir han dessuten innholdet i forsvarers prosedyre nesten ordrett. På et tidlig tidspunkt engasjerte Hanssen seg i saken og skrev at tingrettsdommen burde blitt pensum for jusstudenter. I den avsluttende rettsrunden ble dette avisinnlegget lest høyt av forsvarer. Hvilke forutsetninger har han for å være sannhetsvitne i en sak han ikke har overværet? Det spørs om båndene mellom forsvarer og en av landets fremste rettskommentatorer er vel intimt.
Mangelfull etterforskning
Jeg har fordypet meg i sakens rettsdokumenter, intervjuet flere av rettens aktører og mener å ha gode forutsetninger for å uttale meg om bevisbildet. Det stemmer at begge parter i saken ble utsatt for en urimelig belastning i de tre årene saken sirkulerte i systemet. Etterforskningen har, som forsvarer påpekte i retten, vært mangelfull og slurvete. Det tok for eksempel et helt år før et nøkkelvitne, som skal ha sett den angivelige voldtekten, ble avhørt. Det ga et dårligere utgangspunkt for en rettferdig rettergang som er en grunnleggende menneskerettighet. Partene kunne heller ikke gå videre med livene sine mens saken pågikk. Det er imidlertid ikke bistandsadvokaten og påtalemyndigheten som kan klandres for dette, men politiet som ikke etterforsker slike voldtektssaker skikkelig. Ingen andre forbrytelser har så lang saksbehandlingstid.
Ikke gråsoner
Saker om nachspiel- og sovevoldtekter blir i mediene og i retten ofte beskrevet som «kommunikasjonssvikt», også der det ut fra sakens fakta er meningsløst å snakke om de populære «gråsonene», og det subjektive skyldkravet er mer enn sannsynliggjort. Mediene har en viktig rolle å spille i hvordan slike saker vinkles, og her er det et forbedringspotensial. Nyhetssaker om voldtekt og seksuelle overgrep vektlegger ofte det sensasjonelle. Overfallsvoldtektene troner på en ubestridt førsteplass, selv om de bare utgjør et fåtall av det totale antallet voldtekter. Det sås til stadighet tvil om straffverdigheten til saker der fornærmede og tiltalte kjenner hverandre. Dette kan bidra til at noen ofre betraktes som annenrangs, samt til tilnærmet straffrihet for tiltalte i slike voldtektssaker.
Skittentøyvask
I løpet av arbeidet med før omtalte bok har jeg det siste halvannet året sittet på tilskuerbenken i flere voldtektssaker. Bildet som tegner seg er flertydig. Generelt gjør rettens aktører en anstendig jobb. Både forsvarere og påtalemyndigheten utviser et stort engasjement og gjør sitt ytterste for å belyse saker så bredt som mulig. Mitt inntrykk er at faren for justismord i voldtektssaker er lav. Derimot kan det iblant se ut som om ofrenes rettssikkerhet lider overlast. Det har vært sjokkerende å se hvor nærgående spørsmål ofrene får om deres sexliv, alkoholvaner og personlige moral. Det er særlig prostituerte og fornærmede i sove- eller nachspielvoldtekter som får gjennomgå. De mest sårbare gruppene blir de «uverdige ofrene». Dette er sider ved det norske rettsvesenet som offentligheten stort sett er uvitende om. Til tider bærer rettssakene preg av å være en offentlig skittentøyvask, heller enn en nøktern gjennomgang av objektive bevis. Når skittentøyvasken pågår parallelt i mediene forsterkes myter om hva som er en «riktig» voldtekt.
Mediemakt
Nyhetsjournalister og kommentatorer sitter på en betydelig makt. Med makt følger ansvar. Det betyr naturligvis ikke at man ukritisk skal fronte ofrenes og påtalemyndighetens versjon, men at dekningen av seksualforbrytelser må bli mer balansert. Å intervjue flere kilder – ikke bare de mest spissformulerte – er et minimumskrav. Voldtektene som begås i nære relasjoner, der det er rus involvert eller der voldsbruken ikke er så ekstrem, bør ikke vurderes etter samme kriterier som overfallsvoldtekter. Endelig bør rettskommentatorer være forsiktige med bastante konklusjoner om enkeltsaker.
Min egen forskning på hvordan amerikanske medier dekker voldtekt viser at det kan være en stor tilleggsbelastning for både fornærmede og tiltalte å oppleve at mediene setter seg til doms over dem. Ikke sjelden griper mediene inn i rettsprosessen og påvirker utfallet. Det vil være uheldig om norsk kriminaljournalistikk går i denne retningen. Voldtektsmyter kan føre til at «uverdige» voldtektsofre nøler med å anmelde og at skyldige overgripere går fri. Det er et menneskerettighetsproblem mediene ikke kan ha på samvittigheten.
Publisert i Aftenposten den 24. mars 2012.
