Anne Bitsch

Voldtekt brukes som ideologisk plattform til å skape nasjonal identitet.

Agurksommeren går mot sin slutt og også i år skriver norske nyhetsredaksjoner om voldtekt. Tradisjonen tro sendes journalister til charterferiereisemål for å lage reportasjer om fulle og lettkledde jenter på tur. De får formaninger fra Norges ambassadør i Tyrkia, Cecilie Landsverk, som mener at voldtekt er et resultat av misforstått flørt og kulturforskjeller (NRK 21.06.10). I nettavisenes kommentarfelt skriver folk om muslimer med et dårlig kvinnesyn, som om hvite kristne menn ikke kunne finne på å voldta. Overgrepet gjøres til en geopolitisk plattform til å fremme fortellingen om Norge som en progressiv menneskerettighetsnasjon. Den lever i beste velgående til tross for forskning som viser at juryer og politi gjerne legger skylden på voldtektsofre, og Norge er blant de land i Norden med lavest domfellelsesrate i voldtektssaker.

Man kunne sagt mye om hvordan skyld og ansvar blir forstått, men det interessante er hvordan voldtekt er et anliggende for nasjonal identitetsforståelse. Norge er ikke enestående i så måte. Det er påfallende hvilken status voldtekt har i land som betrakter seg selv som verdensmestere i menneskerettigheter. Gjennom arbeidet med min masteroppgave i samfunnsgeografi har jeg kartlagt lignende tendenser i den offentlige samtalen om voldtekt i amerikanske media. I saker der offer og overgriper har ulik ”rase” kretser den nasjonale debatten om rettssikkerheten i et land  som sender sine menn i krig for likestillingens skyld og  som driver siviliseringsmisjoner gjennom sitt internasjonale utviklingsarbeid.

Voldtekten blir også en inngang til diskusjoner om passende seksualmoral, ”rase” og nasjonale verdier. Det er smertefullt å drive med selvransakelse på hjemmebane. Fordommene rår, og når verken offer eller siktede passer inn i stereotyper, henger rettssikkerheten deres i en tynn tråd. Udydige kvinner tillegges skyld og de pene gutta går fri.

Det er svært alvorlig at folkedypet og sensasjonslystne media feller dommer basert på stereotyper i stedet for fakta. I en moderne rettsstat kan aldri vernet av den nasjonale stolthet og folks subjektive føleri få forrang for vernet av grunnleggende menneskerettigheter, verken på offer- eller tiltalesiden. 

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 13.08.2010.

Vold i nære relasjoner angår oss alle, men gjør vi nok som enkeltpersoner?

I natt våknet jeg av gatebråk utenfor vinduet mitt. Da jeg stakk hodet ut for å se hva som var på ferde så jeg en mann og en kvinne. Han dro henne etter seg mens hun gråt og skrek at han skulle slippe henne. De forsvant fort og etterlot seg ingen andre spor i gata enn hennes kåpebelte som fremdeles ligger der og slenger.

Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem som angår oss alle. Lenge har man antatt at det bare er kvinner som er ofre for vold i nære relasjoner, men i fagmiljøene skilles det mellom episodisk partnervold og grov kvinnemishandling. Mens den episodiske partnervolden utøves av begge kjønn, og for menns vedkommende sannsynligvis er sterkt underrapportert fordi det er tabu for menn å anmelde slikt, har den grovere mishandlingen en klar kjønnsdimensjon. Én undersøkelse anslår at ni prosent av kvinner og to prosent av menn over 15 år har vært utsatt for livstruende vold av sin nåværende eller tidligere kjæreste en eller annen gang i løpet av livet (Haaland m.fl 2005). Vi vet ennå for lite om omfanget og det knytter seg mange metodiske utfordringer til å skaffe til veie pålitelige statistiske data.

Uansett omfang og kjønn setter vold i nære relasjoner dype spor hos dem det rammer. Voldsofre sliter med angst og skam, og føler seg isolerte. Å håndtere vold i nære relasjoner krever derfor en bred innsats på både forebyggings- og behandlingssiden. Her hjemme har justisminister Knut Storberget (Ap) gått i front med handlingsplaner, lovfestede krisesentertilbud (også for voldsutsatte menn) og som positiv rollemodell i FNs nettverk for mannlige ledere som engasjerer seg i vold mot kvinner. Heldigvis ønsker stadig flere menn å bidra til sunne maskulinitetsidealer.

Men for kvinnen som skrek på hjelp utenfor mitt vindu i natt var det knapt hjelp å få. Ingen kom ut i gata for å hjelpe – ikke jeg heller. Riktignok ringte jeg politiet, men til hvilken nytte? Jeg tenker ofte at hver enkelt burde tatt større ansvar. Vanlige mennesker må reagere på alle typer vold, især den grove kvinnemishandlingen og volden menn utsetter hverandre for. Ring heller politiet en gang for mye enn en gang for lite. Om mulig, gå flere sammen om å avverge voldshandlinger. Ingen skal måtte skrike forgjeves på hjelp i mørket.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 16.07.2010.

Norsk velferdspolitikk må titte ut av A4-boksen.

I år har p-pillen sitt 50 års jubileum. Det er god grunn til å feire. I kombinasjon med ”statsfeminisme”, dvs. en stat som kombinerer fellesskapsløsninger med likestillingspolitiske mål, har p-pillen gitt kvinner og menn i Norge større handlingsrom, fordi vi kan planlegge når og hvor mange barn vi ønsker å få. Det er ikke minst takket være våre formødre, de utskjelte syttitallsfeministene, og fagbevegelsen at det er mulig å kombinere arbeids- og familieliv, og at nye generasjoner som vokser opp får barnehageplasser og utdanning. Geopolitisk er de grepene betydningsfulle – Norge har en stor stjerne internasjonalt på grunn av velferdspolitikken vår.

Allikevel feirer jeg den lille hvite pillen med et snev av misnøye. Selv om familieplanlegging, i Norge og spesielt i land i Sør, er et viktig utviklings- og likestillingspolitisk virkemiddel, er vi ikke i mål når det kommer til full reproduktiv frihet. Spørsmålet om man i det hele tatt skal ha barn er satt på sidelinjen i den offentlige debatten og praktiske politikkutformingen. Dette henger sammen med nasjonalisme. I tillegg til territorial kontroll og politisk autonomi, må små land ekspandere demografisk. Uten befolkningsvekst, sies det, dør nasjonen ut. Derfor advares det også stadig om at likestillingen har gått for langt. Når folk kan bestemme selv, velger de ikke alltid i tråd med geopolitiske og nasjonalistiske interesser.

Mest marginalisert er de som lever utenfor A4-boksen: Homofile, barnfrie og single av begge kjønn. De oppfattes i blant som egoistiske, og når alt i samfunnet har familien som målestokk, kjemper få for deres kulturelle og økonomiske klasseinteresser. I ”fellesskapslandet” er deres utgifter til bolig, forsikringer og lisens det dobbelte, mens leverposteien i familiepakning gror hår. Med motsatt fortegn er også innvandrerbefolkningens relativt høye fødselstall en kilde til bekymring. Reproduksjon er sterkt politisert i Norge.

Jeg støtter gjerne brede fellesskapsløsninger. Men jeg funderer på om venstresiden sliter med et liberalt underskudd, og om den sosialdemokratiske velferdsstaten har mistet individene av syne. Er det mulig å skape en bredere velferdspolitikk som ivaretar interessene til flere enn mainstreamen?

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 18.06.2010.